Borreminne hovedside

Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk

 

Hadde Snorre rett - forskerne tviler


Gjennom de undersøkelser som er gjort de siste årene er det lov til å spørre om ikke deler av Norges-historien burde skrives om. Arkeologer og historikere blir mer og mer sikre på at Snorres beretning om Ynglingeætten på Borre ikke kan være korrekt. 

Borrehaugene - Klikk for å forstørre

I denne artikkelen har vi redigert sammen utdragene fra noen av de artikler som er skrevet de siste årene, blant annet av arkeolog Bjørn Myhre. Artiklene har tidligere vært publisert i boken "Fra Hammer til kors", Schibsted 1994 og i tidligere utgaver av Borreminne. 

Borre i Vestfold har Norges største samling av store gravhauger. Haugene er plassert nær stranden, nederst i den slake østskråningen fra moreneryggen, raet, hvor tettstedet Kirkebakken er vokst frem i moderne tid omkring den vakre steinkirken fra 1100-tallet. Oslofjorden er smal her, og Borre-Horten området er et strategisk viktig knutepunkt for seilleden og for fergetrafikken på tvers av fjorden. 

Arkeologer og historikere har diskutert i over hundre år hvor Ynglingeætten hadde sitt sete og hvor de konger Snorre nevner i "Heimskringla" er lagt i haug. Mange har en oppfatning av Vestfold som det geografiske utgangspunktet for den rikssamlingsprosessen som Harald Hårfagre gjennomførte. Vestfold skulle være hans forfedres teritorium og maktbase for de militære og politiske erobringer som endte med slaget i Hafrsfjord engang mellom 868 og 900. 

17-borrehaug 3.jpg (77878 byte)

 

 [ Toppen av siden ]


Borre slik Snorre beretter.

Borre og Vestfolds sentrale plass i historien begrunnes som oftest ut fra sagaverket "Heimskringla". Forfattet på Island av stormannen og historikeren Snorre Sturlasson omkring 1230. Han bygde på norske og islandske historieverk fra 1100-tallet, på skaldekvad og historier som enda levde på folkemunne. Han foretok også en reise til Vestfold og var i Tønsberg vinteren 1217 til 1218. Snorre lærte sikkert en god del om fylkets tidlige historie. Ganske sikkert har han også vært på reise i distriktet for å besøke gravminnene fra forhistorisk tid. 

Vi skal ikke trekke Snorres beretninger i tvil. Han har ganske sikkert kunnet benytte skriftlige og muntlige kilder når han har skrevet sin "Ynglingesaga". Men vi skal vite at det har gått over seks hundre år fra de første haugene ble anlagt på Borre når Snorre skriver sin beretning. Det er derfor langt fra noen samtidshistorie Snorre formidler. Heimskringla er et ypperlig historieverk, levende fortalt og lett forståelig. Det har påvirket og inspirert historieinteresserte i Norge helt siden 1500-tallet. 

Den eldste delen som angår Vestfold og Yngelingeættens historie, har helt til vår tid vært benyttet av arkeologer og historikere, for å underbygge og støtte oppunder Snorres tanker. I liten grad har det vært stilt kritiske spørsmål til realitetene ved og sannsynligheten av at Snorres beretninger er riktige. Men det kan være grunn til å stille spørsmålet om ikke historien er feil og at vår Norges-historie bør taes opp til ny vurdering. Universitetets Oldsaksamling i Oslo har de siste årene gjennomført et større forskningsprosjekt på Borre, med den målsetting å belyse gravfeltets historie og dets kulturelle og sosiale bakgrunn og miljø. 

Dette har ført til at nye og spennende opplysninger er fremkommet. ikke minst gjelder dette tidfesting av haugene. Men også Gro B. Jerpåsens betraktninger og undersøkelser av landskapsrom og Christian Kellers betraktninger om hvorfor haugene er plassert på Borre feltet, kaster nytt lys over ynglingeætten og Borre haugenes betydning i Norges historien. Begge artiklene er tidligere publisert i Borreminne.


Datering av haugene.

Gravfeltet består nå av syv storhauger og en stor gravrøys, samt ca. 30 mindre gravhauger. Tidligere fantes det enda to storhauger og en stor gravrøys. De største haugene er mellom 45 og 50 meter i tverrmål og mer enn seks meter høye, og de utgjør et imponerende syn der ligger mellom store eiketrær nær stranda.
Den eldste haugdateringen kommer fra en branngrav i haug 7 som synes å ha blitt anlagt mot slutten av 500-tallet eller på 600-tallet (AD 555-670). Omtrent samtidig eller litt yngre er haug 6 (AD 600-675). Gravfeltet har i det minste vært i bruk frem til ca 900 da en rikt utstyrt skipsgrav ble anlagt i haug 1. Gravfeltets bruksperiode, så langt som vi nå har oversikt, strekker seg altså over minst 300 år. 

Foreløpig har vi for få dateringer til sikkert å kunne avgjøre i detalj i hvilken rekkefølge storhaugene er bygget, men det kan se ut til at de er anlagt langs en linje fra haug 7 til haug 1 i følgende sekvens: haug 7, 6, 5, 3, 2, 1. Haug 4 ligger på samme strandterrasse som haug 7 og er kanskje også blant feltets eldste, mens funn av en jernrangle i haug 9 tyder på at den er bygget i tidlig vikingtid eller sen merovingertid. Haug 8 kan foreløpig ikke dateres. Den store gravrøysa nr. 10 er tydeligvis bygget før haug 5, og det er mulig at de to store gravrøysene tilhører feltets eldste fase, eller kanskje til og med bronsealderen. 

Både haug 6 og 7 var bygget direkte på gammel åkermark. Undersøkelsene viste at et trekull-lag med brente beinrester var bredt utover åkerjorda; de begravde er altså blitt kremert. Trolig har likbålet stått et sted i nærheten, og bålrestene med forbrente gjenstander og beinfragmenter må være fraktet hit før haugene ble reist som dominerende minnesmerker. Også haug 1, 3, 4, 5 og 8 er tydeligvis bygget over branngraver. I haug 1 er det mulig at den dødes brente bein var samlet i en jernkjel i gravskipet.


Plyndret

Alle storhaugene på Borre ble plyndret i gammel tid, og alle innbruddene er utført på omtrent samme måte: En bred sjakt er ført inn til haugsentrum fra en av sidene, og de utgravde massene er deponert dels i sjaktmunningen og dels i grøfta omkring haugen. Særlig tydelig er dette ved haug 2, 3, 7, 8 og 9. I haug 4, 5 og 6 er plyndringsmasser også kastet ut over haugsidene. Plyndringssjakten er ført inn fra vest i haug 2, fra sørvest i haug 7 og 8, fra sør i haug 3, 4 og 5 fra nord i haug 6. Men felles for alle er at inngrepet er påbegynt ved en av gangbroene som fører over den grøfta som omgir haugene, og hvor det har vært lettest adkomst til haugkanten.

I haug 6 ble plyndringssjakten særlig nøye gransket gjennom prøveboring og ved bruk av magnetometer og georadar. Sjakten er trolig gravet helt ned til haugbunnen i en bredde på ca 10 meter. I de oppgravde plyndringsmassene ligger spredte trekullrester og brente bein, noe som viser at selve brannlaget under haugen er omrotet. Georadaren forteller at det ligger urørte lag langs haugbunnen på begge sider av plyndringssjakten. Den samme situasjonen er påvist ved haug 7, men her er trolig større deler av sentrum berørt av haugbrottet. Eksepsjonelt gode stratigrafiske forhold under plyndringsmassene i grøfta omkring haug 7 har gjort det mulig å datere haugbrottet relativt godt. 

Jordmassene har her forseglet et tynt gytjelag som det har vært mulig å C14-datere til tiden mellom 870 og 1030, og polleninnholdet i laget antyder at den eldste delen av dateringsmarginen er mest sannsynlig.
Plyndringssjaktenes ensartete preg og arbeidets systematiske gjennomføring, kan bety at alle haugbrottene er utført noenlunde samtidig, men det er også mulig at sjaktene stammer fra flere innbruddssfaser gjennom gravfeltets brukstid og nærmeste ettertid.
Hvem ligger begravet i storhaugene og hvem står bak haugbrottene?

De mange gravhaugene på Borre kan tale for en maktkontinuitet over lang tid i dette området, nettopp i en periode da de første skriftlige kildene forteller om ustabile forhold med stadig skiftende maktkonstellasjoner mellom kongsdynastier i Vestfold, Østfold og på Opplandene. 7. og 8. århundre er en tidsperiode som i Sør-Skandinavia preges av begynnende statsdannelse i den forstand at det foregår en økende sentralisering av politisk makt, og en sterkere militær organisasjon bygges opp. 

Derved sikres kontroll over produksjon, vareutveksling og menneskers arbeidskraft. Kanskje vitner Borre-gravfeltet om et politisk sentrum som etter hvert har kunnet basere en stor del av sin makt på kontroll og inntekter av varetransport og handel mellom innlandet og kystbygdene og videre med småriker og kongedømmer i Danmark og på kontinentet.

Den islandske historieskriveren Snorre Sturlasson har klare oppfatninger om hvilken kongsætt som satt med makten i Vestfold i denne tidsperioden. Han lar skalden Tjodolf fra Kvine fremføre et slektsepos for ynglingekongen Ragnvald den Hedershøye i Vestfold i siste del av 800-tallet. I dette diktverket som kalles Ynglingatal, skildrer han Ragnvalds forfedre gjennom 26 generasjoner tilbake til sveakongene i Uppsala og til gudene Yngve og Frøy. De fem siste forfedrene skal ha vært konger i Vestfold, nemlig Halvdan Kvitbein, Øystein Fret, Halvdan den Milde og Matilde, Gudrød den Gjæve, og Olav Geirstad-alv. 

I skaldekvadet Ynglingatal nevnes det at Halvdan den Milde bodde på Holtar og ble gravlagt på Borre. Snorre Sturlasson skriver selv at Halvdans sønn, Øystein Fret, også ligger hauglagt på Borre. Senere har mange arkeologer og historikere diskutert om også flere av Ynglingeættens medlemmer kunne være begravet i Borrehaugene, særlig gjelder dette Halvdan Mildes sønn Gudrød den Gjæve.

Nedenfor er det satt opp en oversikt over ynglingekongenes gravsteder slik henholdsvis Ynglingatal og Snorres Ynglingesaga nevner dem :

Ynglingatal ( YT ) og Snorres beskrivelse av ynglingekongenes gravplasser :
  Mulige leveår Gravsted YT Gravsted Snorre
Halvdan Kvitbein 660-745 Tjølling  Tjølling 
Øystein Fret  695-760 Ukjent Borre
Halvdan Milde 725-810 Borre Borre
Gudrød den Gjæve 760-830 Ukjent Ukjent
Olav Geirstadalv 795-870 Geirstad Geirstad
Ragnvald Hedershøye 825-900  Ukjent Ukjent

Årstallene gjengir eldste mulige fødselsår og yngste mulige dødsår i henhold til faglitteraturen.
Kan arkeologene nå fastslå at Borregravfeltet er Ynglingekongenes gravplass? 
De nye utgravningene har helt klart vist at gravplassen eksisterte samtidig med den tids-perioden da mange historikere mener at Ynglingeætten hersket i Vestfold. 

Halvdan Kvitbein har kanskje levd engang mellom 660 og 745, og de eldste gravhaugene på Borre kan faktisk ha blitt bygget en til to generasjoner før Halvdan. Snorre skriver at Halvdan Kvitbein ble hauglagt i Skiringssal, det vil si det nåværende Tjølling i sørlige delen av Vestfold. Hans sønn, Øystein Fret, skal imidlertid ha giftet seg inn i en eldre kongsætt i Vestfold som navngis i to-tre generasjoner før Øysteins dronning Hild. 

Teoretisk kan Borregravfeltet være anlagt av dette eldre Vestfold-dynastiet, men fra og med Øystein Fret og Halvdan den Milde kan Ynglingeætten ha overtatt både gravplassen og makten i Vestfold. Det er også kronologisk mulig at skipsgrava i haug 1 er anlagt for den siste ynglingekongen i Vestfold, Ragnvald den Hedershøye, som hele Ynglingatal skal være diktet for.

Men det står ingen navneskilt på gravhaugene, og arkeologene står her som ellers, overfor et meget vanskelig problem når de skal forsøke å koble sammen skriftlige kilder med arkeologiske funn. A. W. Brøgger argumenterte allerede i 1916 for at Olav Geirstad-alv lå begravet i skipsgraven på Gokstad ved Sandefjord, og for at dronning Åsa som var Gudrød den Gjæves første kone, var hauglagt i Oseberg-skipet. I dag tviler de fleste på dette, og det blir i stede diskutert om disse storhaugene var bygget for andre medlemmer av Ynglingeætten eller for andre herskerdynastier. 

Også når det gjelder Borrehaugene er selvfølgelig det knyttet stor usikkerhet til identifiseringen av de gravlagte. Vi må huske på at Snorre skrev sin saga omkring 300 år etter at den siste storhaugen var bygget på Borre, og omkring 600 år etter den eldste storhaugbegravelsen.

Da Brøgger skrev om Borre og de andre storhaugene i Vestfold i mellomkrigsårene, var det en vanlig oppfatning blant historikere at Snorre hadde gitt en beskrivelse av de politiske forholdene i Vestfold, og om Ynglingeætten, som var nærmest historisk riktig. I dag er det mange historikere som tviler på om Snorres versjon av disse tiders tidlige hendelser er holdbare. Andre islandske historikere som levde før Snorre, ville f.eks. plassere ynglingeætten på Opplandene, særlig på Ringerike, Hadeland og Hedmark, mens Vestfold blir sjelden nevnt. 

Flere av vår tids historikere har derfor hevdet at når Snorre la så stor vekt på Ynglingeættens tilknytning til Vestfold, var det en meget usikker tolkning som må ses i sammenheng med Snorres politiske målsetning med sagaskrivingen. På Snorres tid hevdet nemlig danske konger arverett til Viken og Vestfold, og det var derfor viktig for de norske kongene å vise at de nedstammet fra en ætt som helt siden 600-tallet hadde hatt rettigheter til denne regionen. Enkelte forskere har derfor hevdet at Snorres historie var de norske kongers offisielle historiefortolkning som skulle legitimere deres rett til Vestfold og Viken. 

Nylig er det til og med argumentert for at også Ynglingatal ikke er fra vikingtid, men en konstruksjon laget på 1100-tallet med samme målsetning. Skulle dette være riktig, faller hele tanken om Ynglingeætten og deres gravminner i Vestfold (Krag 1991). Det vil kreve en dramatisk nytenkning som det kan være vanskelig å innstille seg på. 

Muligheten for å koble Borrehaugene med historisk kjente personer ville dermed bli drastisk redusert. Den eldste sikre historiske kilde som nevner Vestfold, er fra 813, det vil si fra Borregravfeltets bruksperiode. Da står det i frankiske annaler at de danske kongene Harald og Reginfred drar til Vestfold "for å slå ned et opprør i den ytterste del av sitt rike; folket og fyrstene der nektet å underkaste seg". 

Det er tydelig at Vestfold da ble betraktet som et lydrike under danskekongene, og at denne situasjonen hadde eksistert i lengre tid. Kanskje fantes det en eller flere kongsætter i Vestfold som til tider var underlagt danskekongene, men som også til tider gjorde opprør for å frigjøre seg fra fremmed overmakt? 

En slik situasjon kjenner vi fra slutten av vikingtid og tidlig middelalder da danskekonger som Harald Blåtann, Knut den Mektige og Valdemar den Store styrte i Viken gjennom norske vassaller. I mellomliggende perioder hersket imidlertid lokale konger i Vestfold, når de var sterke nok til å rive seg løs fra danskestyret. Kanskje er Borrehaugene reist av en lokal herskerslekt som til tider har vært underlagt danske eller vestnorske overkonger, men som i perioder selv har hatt kontroll med større eller mindre deler av regionen? Om de kalte seg ynglinger, slik Snorre hevdet, eller om det dreide seg om andre ikke navngitte herskerslekter, vil for alltid være usikkert.

Men uansett om storhaugene i Vestfold er bygget for Ynglingeætta eller andre herskerdynastier, er det tydelig at merovingertid og tidlig vikingtid var en tidsperiode da det ble kjempet om makten over Vestfold og Viken. De påviste haugbrottene kan muligens ses i sammenheng med denne situasjonen.

Da de danske kongene Harald Klak og Reginfred dro til Vestfold i 813 for å slå ned et opprør, som de kalte det, kan de ha gjort dette ved militærmakt, men de kan også ha demonstrert sine rettigheter symbolsk gjennom å bryte de lokale herskeres ættehauger. Også senere danske konger, som Harald Blåtann som mot slutten av 900-tallet skrev med runer på Jellingsteinen at han hadde vunnet Norge, kan ha vært interessert i å svekke Vestfoldhaugene som lokale maktsymbol. Eller haugbrottene kan være gjennomført av østnorske kongsdynastier som har kjempet om makten.

Ut fra en slik tanke blir ikke det store gravfeltet på Borre bare en manifestasjon av et stabilt kongedømme, men like mye en arena for maktkamp og stridigheter. Storhauger bygges på Borre, Oseberg og Gokstad av konkurrerende dynastier med ambisjoner om å kontrollere Vestfold-riket og den strategisk viktige innseilingen til Oslofjorden. Gjennom haugbrott brytes de etablerte maktforholdene eller makt overføres til nye generasjoner eller dynastier.

Men hoffskalder som Tjodolf, og sagaskrivere i kongens tjeneste i tidlig middelalder, var ikke bundet av fortidens hendelser. De kunne snu tidligere nederlag til seier ved å omdikte storhaugenes historie. Like gjerne som de kunne koble et nytt dynasti inn på eldre prestisjetunge og guddommelige ættelinjer, kunne de gjøre eldre storhauger til det nye dynastis fedrehauger og maktsymboler.

Tilbake ] Ett nivå opp ] Neste ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside