Borreminne hovedside

Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk

 

"Han var den største i alt!"

Av Hans-Chr. Oset

Fire dager etter 100 års dagen for Harald Strøms fødsel 14.10.1897 ble hans minnebauta avduket i den lille nærmiljøparken på Steinsnes som allerede er blitt kjent som Strømparken.

Egentlig var Strømparken eller Strøm Stadion tenkt benyttet som navn på den del av stadionanlegget i Lystlunden som hører Kristian og Harald Strøms idrettskarriere til. Et forslag om dette ble lansert allerede i 1961, da jeg hadde boken "På stålskodd fot" ferdig til Hortens Skøiteklubs 50 års jubileum. HSK-formann Reidar Gjerstad er den som siden har ivret sterkest for forslaget: En bauta av de to Strøm-enerne på hver side av inngangen til arenaen. Høsten 1997 må vi vel innse at tanken ikke lenger lar seg realisere. Kommunens kulturetat går nå inn for en arealutnyttelse som innebærer at det ikke lenger blir skøytestadion her.

Innvielsen av Strømparken på Steinsnes 18. oktober er bekreftelsen på at en ide kan bli en realitet når en handlingens mann tar tak i ideen. Med jevne mellomrom opp gjennom årene holdt jeg tanken om å hedre de to Hortens-Strøm’ene med minnesmerker varm i lokalavisens spalter. Men det var først da oberstløytnant Reidar Ringard ble pensjonist og kom tilbake til sitt barndoms- og ungdoms Steinsnes, at tanken lot seg realisere. Med et beundringsverdig pågangsmot la han opp løpet. Strategien gikk ut på å knytte nær og god kontakt med såvel kommunen som næringslivets folk i strøket og selvsagt Steinsnes-beboerne for å legge det økonomiske grunnlag.

Avdukningen - Klikk for å forstørre


Minnebautaen ble avduket nesten på 100 års dagen for Harald Strøms fødsel.
(Foto: Hans-Chr. Oset)

Etterhvert som Ringard arbeidet med saken fikk han mange gode allierte. Han nevnte dem alle i sin avdukingstale først og fremst Jan Lilaas, som skaffet bautastenen og minneplaten og formidlet kontakten til den amerikanske kunstneren Bruce Naigles, som under billedhugger Per Ungs veiledning formet portrettrelieffet. Ellers ingen nevnt, ingen glemt. Den største takken for at minnebautaen står der i dag skal i alle fall gå til Steinsnes Vel ved Reidar Ringard. På en måte har han også reist seg selv et minnesmerke i sitt nærmiljø gjennom dette arbeidet.

Det hører med til historien at han maktet det, samtidig som han fullførte sin bok om Hærens Sanitet. Dette har vi jo sett mange eksempler på: Skal du få noe gjort, gå til en mann som har nok å gjøre fra før! For en lokalvis er det en stor tilfredsstillelse å erfare, at noen av de mange ideer som fremkastes i spaltene kommer lenger enn til idéstadiet. At det nok en gang ble Steinsnesfolket som løste oppgaven, gjør ikke tilfredsstillelsen mindre.

Minnebautaen - Klikk for å forstørre I den lille nærmiljøparken på Steinsnes som allerede er blitt kjent som Strømparken, er minnebautaen for Harald Strøm reist.
(Foto: Hans-Chr. Oset)

Slik var det også for tre år siden da Gjengangerens gamle idelansering om en tunnelføring av Sydoverveien gjennom Steinsnes ble kjempet frem av den samme velforening, FK Ørn og Hortens Skøiteklub bidro til Strømbautaen med pengegaver etter evne. Klubbene stilte med sine faner og formenn under avdukingen. Den fikk en meget verdig ramme med deltagelse av Granlykorpset, som til åpning spilte "Ja, vi elsker", nasjonalsangen som lød hver gang det norske flagg gikk til topps på seiersmasten i Harald Strøms glansdager. Det var ikke småtterier Harald Strøm bragte med seg hjem av heder og ære under de internasjonale mesterskap og landskamper han deltok i hjemme og ute. La oss kort oppsummere han karriere:


Fotballspilleren

Harald Aleksander var seks år gammel den vårdagen i 1904 da FK Ørn ble stiftet og skulle begynne på skolen om høsten. Han var "Brakkegutt", født i Brakke C, den som lå lengst fra ekserserplassen som siden skulle bli kjent som Karljohansverns "Sahara". Som kjeleinspektør i Marinen var faren, Johan Ludvik Strøm, mye på farten.

Moren, Othilie, ble ved mye av oppfostringen, og hun så snart hvor rikt utstyrt med evner gutten var. Han kom med i Ørn som guttespiller 15 år gammel i 1913, og må ha markert seg som talentfull, for allerede i 1914 finner vi ham på A-laget som spilte Ørns første kamp mot et utenlandsk lag, engelske Dartford. Ennå ikke fylt 19 blir han i 1916 kretsmester og spiller sin første finale for Ørn mot Frigg i Trondheim. 

To år senere debuterer han, vel 20 år gammel, på det norske fotballandslaget mot Danmark, og enda to år senere vinner han det første av sine to norgesmesterskap med Ørn. Mellom disse to mesterskapene, i 1920 og 1927, var han hele tiden fast i løperrekka på klubblaget, og han hadde det vi i dag kaller klippekort på landslaget. 16 landskamper ble det i alt. Sammen med klubbkameraten Michael Paulsen utgjorde han landslagets fryktede høyreside gjennom flere sesonger. 

Det er symptomatisk for hvor grundig han forberedte seg at han alltid foran viktige kamper sov hjemme hos Michael slik at de to kunne legge opp taktikken. Harald Strøm jr. fortalte under avdukingen av minnebautaen, at mange av Haralds klubbkamper for Ørn ble en slags "utekamper", for hans skolegang og offiserstjeneste fordret at han måtte bo i Oslo. Han tok da toget til Horten, kortet togreisene med å tegne diagrammer over spillets gang, la opp strategier og angrepsplaner og viste siden sine medspillere "veien til mål" med fyrstikker på et brett. 

Taktikk ble nok oppfunnet lenge før Drillos tid! Taktikeren Harald Strøm kunne brukes på alle plasser i angrepet, på høyresiden, i midten og på venstresiden. Da han nærmet seg 30 år og fikk sin siste landskamp mot Finland i 1927 spilte han for første gang indre venstre og var nok en gang blant våre beste. Ingen annen norsk landslagsspiller har, meg bekjent, spilt og spilt godt på fire forskjellige plasser på landslaget!


Skøyteløperen

Da jeg arbeidet med manuskriptet til "På stålskodd fot" korresponderte jeg med mellomkrigsårenes fremste sportskommentator her hjemme, Aftenpostens redaktør P. Chr. Andersen. I et brev til meg vinteren 1961 berettet han om Harald Strøms særpreg som skøyteløper. Da boken var kommet ut kom denne beretningen i hans faste "Aktuelt-spalte" Andersen skriver: "Harald Strøm så klarere enn alle andre at 5000 meteren ikke var noen langdistanse. Det var et mellomdistanseløp, også på skøyter. Han betydning i skøytesporten er noe lik den Hannes Kolehmainen fikk i friidrett hans tempoevne fra start til mål var lik Nurmis men Strøms taktikkopplegg kom like tidlig i 1921. Han var den første som åpnet med 60 på 500 meter, og så gikk det like fort hver runde."

Harald Strøms Nurmi-fart over isen førte til at han senket sin klubbkamerat Kristian Strøms verdensrekord på 5000 meter med 6 sekunder. Det skjedde i et løp på Frogner stadion i 1921 der hele den skandinaviske elite deltok. Kristian Strøm, som nå hadde sin mange skøytetriumfer bak seg, var i garderoben og slipte Haralds skøyter. Han må ha gjort en fremragende jobb, for aldri hadde noen sett maken til fart. Verdensrekorden på 8.27,7 imponerer ingen i dag, men Per Chr. Andersen forteller i sitt brev til meg, at Strøm slo Ole "Vesleola" Olsen med 17 sekunder og legger til: "Alle skøyteløpere vil forstå å vurdere denne sammenligning."

Året etter senket Harald Strøm sin egen verdensrekord til 8.26,5. Den rekorden ble stående helt til Ivar Ballangrud kom til Davos i 1929 og gikk vel to sekunder fortere. Skøyteeksperter regnet dengang ut at Davosisen var nærmere ti sekunder raskere enn lavlandsbanene. Det gjør ikke det mest ærefulle kapitel i Hortens Skøiteklubs historie mindre ærefullt: I 12 år var HSKs klubbrekord også verdensrekord! 

På minneplaten på bautaen i Strømparken står Haralds viktigste bragder opplistet: Verdensmester i 1922, Europamester i 1923, to verdensrekorder, norsk flaggbærer under første vinter-OL i Chamonix i 1924, Egebergs Ærespris for kombinasjonen fotball/skøyter. Til hans allsidighet hører også med at han spilte ishockey og bandy for "Trygg" i Oslo, han var en glimrende skihopper og han var nummer en i militære idretter som skyting og fekting. Når han aldri ble norgesmester på skøyter henger det sammen med at han alltid lot arbeidet går foran sporten. Han ble nr. 4 i NM i Trondheim i 1920, da Kristian Strøm hentet sin femte kongepokal, fikk 3. ærespris i NM på Moss året etter, men i Drammen i 1922, i 23 i Oslo og i 24 på Kongsberg lot han sitt arbeide gå foran idretten og stilte ikke opp.


Ener utenfor banen

Ørns norgesmester og landslagsspiller, Knut "Dolby" Ellingsrud, karakteriserte engang Harald Strøm slik i et intervju jeg hadde med ham: "Harald var den største i alt!" I det portrett jeg har forsøkt å tegne av ham i "På stålskodd fot" blir flere karakteregenskaper vektlagt.

For det første hans evne til konsentrert og systematisk trening parret med taktisk evne og idrettsglede. Han var nr. 1 i sitt artiumskull og på den militære høyskole (etter 2. pl. i krigsskolekullet), og skulle som P. Chr. Andersen kommenterte i 1922: "ha alle betingelser for å bli opptatt i verdensmestrenes fagforening". Hans plikttroskap var kompromissløst. Da den norske lagledelsen i Chamonix-lekene bestemte at vår flaggbærer skulle gå barhodet og i skøytetrikot under oppmarsjen, gjorde han det, forfrøs seg og fikk lungebetennelse. Med høy feber stilte han likevel opp og kapret olympiske poeng for Norge med tre femteplasser. 

Hans prioriteringer var også kompromissløse. Først arbeide - så sport! Da han vant sin VM-tittel på Frogner stadion den februardagen i 1922, var det nesten umulig å få ham til å gå æresrunden med laurbærkrans. Han hadde det travelt med å komme tilbake til sin general ved Festningsartilleriet i Kristiansand, der han tjenestegjorde som adjutant.

"Bare ved å låse alle garderobens utganger fikk man forhindret hans flukt", skrev Aftenposten. Slik var han. Tilbakeholden på grensen til skyhet. Selv om han hadde krefter til å tukte sine sterkeste konkurrenter, var det liksom han ikke hadde krefter til å bære all viraken som fulgte i seirenes kjølvann. Da brøt han heller overtvert og kastet seg over sitt arbeide igjen. For Hortens Skøiteklub var dette av og til til stor fortvilelse. Klubben ville så gjerne hedre ham med velkomststevner og banketter, men han takket nei. Da han ble kritisert for dette svarte han i et avisinnlegg: Jeg driver min idrett utelukkende for fornøyelsens skyld, hvis idretten hindrer meg i mitt arbeide, legger jeg skøytene og fotballen på hylla!

Så langt kom det aldri. Som rendyrket amatør fortsatte han på stålskodd fot til han som 33-åring deltok i et klubbløp for Oslo Skøiteklubb. Sin siste landskamp spilte han mot Finland i 1927, men han la ikke fotballen på hylla før han hadde spilt på Ørns old boys lag, ja, glede over leken med ballen hadde han vel helt til han ble for syk. Reidar Gjerstad, som representerte Hortens Skøiteklub på Strøms 80-års dag, forteller at Strøm da med glede mintes de store dager i Horten. Kort tid etter markeringen døde Harald Strøm. Hans gjeveste trofé: Egebergs Ærespris kunne beundres side om side med bautaen på avdukingsdagen. Jeg tillot meg, etter avdukingen, å si til Harald Strøm jr., at statuetten ville gjøre seg vel så godt på Horten Bymuseum ad åre som på Skøytemuseet i Oslo.


Harald og Kristian

"Nei, det var såvisst ingen strømrasjonering på Horten dengang Kristian og Harald utstrålte sin energi og kraft!" sa vår eminente skøytekommentator Finn "Niffen" Amundsen til meg engang på 50-tallet da vi jobbet side om side i gamle Morgenbladet. I sin bok "Stjerner på bølgelengde" har han karakterisert Kristian og Harald Strøm som to skøyteprinser med kongenavn.

Like nytteløst som det er å vurdere hvem som er den største skøyteløperen av Kristian og Harald, like nytteløst er det å vurdere om Harald var størst som fotballspiller eller skøyteløper. Han storhet lå egentlig i dette at han førte en ny stil inn i begge idretter. Petter Larsen har skrevet om Harald Strøms fotballstil i boken "75 norske fotballår": "Stilen særpreges ved det flytende shortpasningsspill der hver pasning og hver spillers plass på banen har sin hensikt." P. Chr. Andersen har skrevet om Haralds skøytestil: "I sin glanstid anvendte Strøm en helt ny skøyteføring. Hans langsideskjær var lengre enn alle andres. Det var rent som han overdrev deres lengde. Hans sittestil tillot det kraftige fraspark som måtte til for en så lang glid på skøyten."

Slik dannet Harald Strøm skole for sine idrettskamerater. Han var på mange måter forut for sin tid. Det tjener Horten til ære at byen endelig 20 år etter hans død fikk reist Harald Strøm et minnesmerke. Men oppgaven er ikke fullført før den samme heder er blitt Kristian Strøm tildel. Med sine fem norgesmesterskapstitler, sine seks kongepokaler, sin verdensrekord på 5000 meter og sin lange fartstid som skøytedommer, oppmann og president i Norges Skøyteforbund rager han like høyt. 

Det er opp til i dag heller ingen i Borre kommune som har skjøttet så mange kommunale ombud og verv som Kristian Strøm. Steinsnes Vel klarte oppgaven for Harald Strøm med et vakkert parkanlegg et steinkast fra Haralds hjem. I det ligger det en utfordring til Granly Vel om å få Kristian Strøms minnebauta på plass i den lille parken foran Granly skole, som ligger et steinkast fra Kristians hjem.

Tilbake ] Ett nivå opp ] Neste ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside