Borreminne hovedside

Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk

 

Livrékledte sjåfører satte farve på Åsgårdstrand

Av Kate Jacobsen

Den gamle delen av Åsgårdstrand var og er et område på 180 mål. Innbyggertallet i 1920-1930-årene var 365. Det var et tall som var lett å huske for oss barn: Like mange innbyggere som dager i året. Riktignok svinget det år om annet opp mot 400, men så gikk det ned mot 365 igjen.

Det nye i verden bilene kom også til oss. Forden, sa de gamle, den med skarpe hjørner. Den som nektet plent å kjøre forover når den skulle opp de bratte bakkene, og som derfor ble rygget opp Bedehusbakken, ble snudd med nesen den riktige veien på toppen, hvoretter den på samarbeidsvillige, stive hjul spratt avsted for å se resten av Norges blomsterdal. Essex’en, trukket i lys grå fløyel, med blomsterglass og frynsegardiner i vinduene, satte slett ikke Forden til side. Det gjorde heller ikke de bilmerkene som kom senere. Forden var Forden.

Ikke alle som gikk til innkjøp av bil, kjørte selv. Sjøkaptein Calmeyer, for eksempel, kjøpte en skinnende grønn Nash til sin frue. Og med den fikk sjåføren det var Martinsen hos kjøpmannen en liten ekstra inntekt ved å kjøre søndagsturer. Han var iført sort, innsvinget frakk, spikerhatt og gule hansker. Og midt i baksetet satt den farverike og elskelige fru Calmeyer, iført boa, hatt med slør og blomster og med pekingeseren Chang i fanget.

Da Hollywood år senere spilte inn filmen "Sunset Bouleward" med Gloria Swanson i hovedrollen som den aldrende stjerne og Erich von Stroheim som livrékledt sjåfør, var det et bilde vi forlengst var kjent med her i Åsgårdstrand. Bortsett fra at man i Hollywood hadde byttet ut fruens pekingeser med stjernens apekatt.
Med sommeren og sommergjestene kom de sjåførkjørte privatbilene.

Sjåførenes livréer var sorte, blå, brune eller grønne, med gull eller sølv. Den mest sommerlige var Ola. Han var på hvalfangst om vinteren og privatsjåfør om sommeren. Da kjørte han for den norsk-amerikanske sangerinnen som hvert år ferierte i gamlelandet. Olav var i hvitt livré med blått. De pyntet opp i byen, sangerinnen og Ola, når de handlet på Torvet. Sangerinnen gikk foran og pekte på varene, Ola kom bak med kurven.

Etterhvert som bilantallet økte, vokste også parkerings-problemet. Det merket man i de glade hvalfangerdager da penger og champagne fløt, og stedets tre, fire hoteller hver aften spilte opp til dans. Da hendte det at vertinnen på et av dansestedene steg opp på podiet og ropte ut: "Se og få fløtt Fordane og Chevroletane fra Horten for nå kommer Buickane og Cadillacane fra Tønsberg og Sandefjord!" Ja, da ble de flyttet. Business var business. Dette var før Janteloven.

Med bilene kom bensinpumpene. På en strekning av 300 meter hadde Åsgårdstrand fire bensinpumper. I Tønsbergs Blad for 23. april 1938 kunne man lese: "Åsgårdstrand bensinpumpenes by". Da det ble søkt om konsesjon for pumpe nummer fem, mente formannskap og bystyre og byens innbyggere forøvrig at nok fikk være nok. Det viste seg å være en klok beslutning at tomten ble liggende ubebygget. For da Åsgårdstrand en høstmorgen i 1949 våknet opp, hadde brannstasjonen, som lå på Torvet, brent ned til grunnen, og det helt alene, en lun og stille natt. 

Helst så byens myndigheter dette forbigått i stillhet, men helt over på vestkysten av USA ble hendelsen nevnt i Nordmandsforbundets avis. Så ble den nye brannstasjonen bygget litt høyere opp i Bedehusbakken, der hvor bensinpumpen skulle ha ligget. Og der ligger brannstasjonen den dag i dag, som en pen liten kirke. Riktignok er den ikke lenger brannstasjon, men den minner oss om tiden som er gått.

Med biler og gjester på plass, kunne dansen på hotellene gå over tilje. Over parketten skled parene, i slow fox, tango og engelsk vals. Det mest frigjorte var en quick step. Den gang kunne ingen stå alene på dansegulvet og vifte med armene til hardrock med trøkk.

Men en ung mann sendte nok sin mor en takknemlig tanke burde ihvertfall gjort det for alle de gangene hun sammenbitt og bestemt hadde slept sin vannkjemmede og trassige pode med for å lære Ballroom-dans. Han som den gang så meget heller ville fisket på bryggen eller lekt i bekken enn å gå på danseskole og være blant de unge herrer som hadde å engasjere de unge damer. Senere i livet kom lærdommen godt med.

Ingen måtte på noen måte sjenere andre gjester. Om så skjedde kom utkasteren, han som sto i døren. Utkaster var både et yrke og en yrkestittel. Ut skulle de sjenerende gjester, og det med et kast. En restauratør, med svakhet for fransk, ga av og til utkasteren en hjelpende hånd med å holde døren åpen. Og da ropte han: "Entre!" når stakkaren føk ut. Det gjorde liksom svevet og landingen en smule mer elegant.

Når månen la en sti av gull over en mørk og stille fjord og smøg seg over bryggehodet når 12-meteren lå tvers over havnen helt inn til båtfestene, musikken tonet ut fra åpne vinduer, lysene ble dempet, lyskulen i taket roterte og kastet trolsk lys salen rundt og den siste dansen kom: "Si meg god natt i denne stille stund" da var det sommernatt ved fjorden.
Hva er forandret? Går vi noen år lenger frem enn til 1920-1930-årene er jo broen,

hvor Edvard Munch malte sine tre piker og fire, fem damer forlengst erstattet av bryggen. Tolv-meterne kommer ikke mer. Ingen privatsjåfører i livré er å se. Ikke en bensinpumpe for biler er tilbake, bortsett fra en langt oppe i bakken og utenfor de gamle bygrenser.

Det spilles ikke til dans hver kveld ved hotellene. Men parkeringsproblemene er her og champagne for den som måtte ønske det! Og så den gamle månen da. Den svikter aldri, men legger fortsatt sin sti av gull over fjorden og får fremdeles pulsen til å slå litt hurtigere hos dem som husker tilbake …

Tilbake ] Ett nivå opp ] Neste ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside