|
|
Saltet et verdifullt produktAv Kjell Jakobsen Vi retter også søkelyset mot en lokal industriell fremstillingsmetode av salt med sjøvann som råstoff. I dagens samfunn er det forståelig nok få som tenker på hvilket verdifullt og uunnværlig produkt natriumklorid, koksaltet er. Dette produktet dannet basis for store rikdommer og maktkonsentrasjoner i menneskets tidligere historie. De som hadde tilgang til de faste saltkilder, steinsaltet, opparbeidet et monopol på handelen med denne vare. Saltproduksjonen ble også en viktig binæring for blant annet. bondestanden i vårt nærområde på 1500-1600 tallet. Før vi ser nærmere på den lokale saltproduksjon, vil vi rette et tilbakeblikk på den betydning saltet hadde som maktfaktor for enkelte befolkningsgrupper i ulike verdensdeler. Saltet har alltid vært en ettertraktet vare. Ikke bare har mennesket selv behov for en viss mengde salt i ernæringen, især i varme strøk, men særlig har februkere og jegergrupper hatt et stort behov. De trengte salt for å kunne oppbevare maten over lengre tid.. Befolkningsgrupper som hadde havet som viktigste næringskilde, trengte naturlig nok salt til konservering av sine produkter. De som hadde hånd om saltet og samtidig evnet å distribuere det, hadde en kilde til stor makt og rikdom. Saltet har spilt en så stor rolle for historiens gang at enkelte perioder kan betegnes som saltets historie. Det har til tider vært et av de viktigste vareslag i internasjonal handel og et viktig skatteobjekt for myndighetene. Hvor langt tilbake det har vært drevet organisert handel med salt, vet vi ikke. Det vi vet, er at organisert saltutvinning og distribusjon pågikk allerede så tidlig som i yngre bronsealder. (ca. 800 f. Kr.) Det er gjort rike funn fra denne tiden og fra den eldste jernalder (300-400 f.Kr.) ved den lille byen Hallstatt i Østerrike. Den rike kulturen som blomstret opp her hadde sin bakgrunn i den storstilte gruvevirksomheten i Salzkammergut. Her var det enorme forekomster av bergsalt. Denne perioden fra sen bronsealder til tidlig jernalder har i ettertid fått navn etter dette, Hallstatt-tiden. Hallstatt-høvdingenes rikdom, handel og kulturkontakter kan vurderes etter hva som ble lagt ned i deres graver. Deres befestninger og landsbyer var så store at de må kunne betegnes som byer. Økt tilgang på salt fra blant annet Hallstatt var også en avgjørende faktor for at flere mennesker kunne bo samlet i bylignende samfunn. Kjøtt og fisk kunne nå lagres i større mengder. Byutviklingen i Mellom Europa har sine røtter fra Hallstatt-tiden og dens rikdom basert på salt. Stor saltutvinning foregikk også i Sierra Nevada i Spania og i Latium i Italia for mer enn 2000 år siden. Etruskerne i Italia hadde store inntekter av sine saltleier ved kysten. I Kina ble saltmonopolet en av statens største inntektskilder. Kineserne som hovedsakelig brukte planteføde i kosten, hadde et stort behov for salt. Planteføde inneholder nemlig færre salter enn kjøtt. Saltet ble i Kina hentet i gruver og dels utvunnet av sjøvann. Vannet ble ledet inn i grunne bassenger hvor vannet fordampet. I Afrika hadde det i uminnelige tider vært handel med salt fra de store saltleiene ved Sahara. Saltet var her et av de viktigste vareslag som ble sendt sørover til Vest-Afrika. Berberbefolkningen og senere også arabiske kjøpmenn drev de store kamelkaravanene med uthugde saltblokker gjennom ørkenen. I retur hadde de blant annet gull, elfenben og slaver. Fra denne handelen fikk Europa dekket mesteparten av sitt behov for gull. Den islamske fremgang og den arabiske innflytelse fikk ved denne handelen stor betydning for opprettelsen av riker og kongedømmer i Afrika. Vi gjør nå et sprang i tid. Til Europa i slutten av høymiddelalderen og i senmiddelalderen (ca. 1200-1550). Den stadig økende befolkningen førte til stadig større og flere bydannelser. Behovet for lagring og konservering av mat var stort. Saltet spilte her en stadig større rolle både som konserveringsmiddel og i garveprosessen for klær av huder og skinn. Når behovet er stort, blir ikke prisene lavere, og som skatteobjekt var saltet en yndet vare. Salt og forsvarsutgifter ble ofte koblet sammen. I middelalderens Europa ble ofte byenes festningsverker finansiert gjennom en saltskatt. Et felttog fra Frankrike til Sør-Italia i 1260-årene ble finansiert ved saltskatt. Denne skatten, la gabelle, ble først avskaffet i 1790. I middelalderen opparbeidet Hansastatene seg en maktstilling i Norden. Det var først og fremst Lübeck, som med sin kontroll av saltgruvene i Lüneburg oppnådde monopol på store deler av handelen. Dette monopolet ble brukt som et maktmiddel i konflikter. En saltblokade rammet sterkt, ikke minst i Sverige, innesperret som dette landet var av brakkvannet i Østersjøen. Det må også til tider ha rammet Norge. Sverige ble også rammet da landet kom i konflikt med Polen. Den polske stormakten, som ble opprettet av Kasimir 3. på 1300-tallet, hadde sitt økonomiske grunnlag i de store saltgruvene i Krakow. Sveriges tilførsel fra dette distriktet stoppet da også opp. I Norden ble saltet brukt både som tilsetning til den ensidige og emne grøt- og vellingkosten, og som et viktig konserveringsmiddel for kjøtt og fisk, først og fremst sild. De store sildefiskeriene i Øresund fra ca. 1250 til 1500 førte til et stort behov for en rask og rikelig tilgang på salt. Silda må saltes ned i løpet av de første døgn etter at den er tatt opp for ikke å bli ødelagt. Dette profitterte hansastatene på under det store sildeeventyret i de danske farvann. Ca. 1500 begynte silda å trekke nordover. Samtidig kom nederlenderne inn, både som fiskere og ikke minst som saltleverandører. Som fiskere startet de et "industrifiske" ved at de saltet silda direkte om bord. Saltet hentet de i Spania. Det var det såkalte bay-saltet som ble produsert i Biscaya. Når vi ser på den utviklingen saltkokingen fikk i Hardanger og i Viken på 1500-1600 tallet, må vi ha disse historiske fakta i tankene, de mange saltblokader, sildas vandring til nordlige farvann og nederlendernes stadig økende innflytelse på handelen. Det finnes ingen forskning om årsaken til at saltkokingen i de nevnte distrikter fikk et så stort omfang, men vi velger å se fenomenet i lys av de nevnte historiske fakta. Det vil være nærliggende å anta at det var et rikt sildefiske som var den viktigste årsak til saltkokingen eller saltsyding (gammelnorsk sjo?a). Det skal ha vært et rikt fiske i Viken rundt år 1000. Da silda trakk ned mot Øresund, fulgte norske fiskere etter. Et nytt innsig av sild fikk vi i tiden mellom 1240 og 1360. Men det er lite trolig at disse rike sildefiskerier resulterte i saltproduksjon lokalt. Fremstillingsmetoden var ikke ukjent, da produksjon av salt basert på fordampning av vann i grunne kummer var vanlig i det sørlige Europa. Men i Norden var sommeren hverken lang eller varm nok for en slik produksjon i større skala. En produksjon basert på innkoking ved hjelp av brensel hadde også sin begrensning i middelalderen. Hovedårsaken var prisen og tilgjengeligheten på jern. Jernutvinningen i Norge var fremdeles basert på myrmalm og blesterovner. Store kjeler eller kar til saltkoking var for kostnadskrevende. I 1350 kostet eksempelvis ei breiøks det samme som ei ku. Det store sildeeventyret vi fikk i siste halvdel av 1500-tallet er skildret av den norske sognepresten Peder Claussøn Friis. I sitt verk Norriges og Omliggende Øers sanfærdige Bescriffuelse, som ble utgitt i 1632, skildrer han der sildefisket som foregikk i Oslofjorden: "huilcket gick saa rundelig oc offuerflødig til at nogen Tudinde Skip, Skuder, Jacter og Baade, saa vel aff Danmark oc Lante Holsten som Vesten oc Norden til aff Landet søgte aarligen derhend at fiske, foruden de som bode i den Egn." Nå var tilgangen på jern vesentlig forbedret. Jernproduksjon basert på jernmalm og smelting ved blant annet "den vallonske ovn" ble foretatt flere steder i Europa, også i Bergslagen i Sverige. Den største saltproduksjonen ifølge skattelistene, finner vi langs Bohuslen og i de indre bygdene langs Oslofjorden. Spesielt Uddevalla-området hadde en stor saltproduksjon. I Borre, Sande, Røyken og på Nesodden var de fleste av bygdenes bønder partseiere i saltkjeler. Ved en rask gjennomgang har vi funnet mer enn 40 gårder i Borre som deltok i kokingen. Bøndene slo seg sammen i lag for å dele på kostnadene i forbindelse med de store saltkjelene. Men det var ikke bare stedets bønder som deltok. Den pommerske adelsmannen Preben von Ahnen hadde store interesser i blant annet saltkjelen på gården Volds grunn og i kjelene i Frebergsvik. Sin part i Frebergsvik solgte von Ahnen til Langeslekten. Denne hadde også en kjele på gårdens grunn ved Bakken. Minner om denne kjelen har vi i navnet Sælaviken, som tidligere ble skrevet Sællaviken, et navn som skal være avledet av Saltviken.
Av navn som kan settes i forbindelse med saltkokingen, har vi Saltkopp og Saltkoppskjær syd for Åsgårdstrand. Foruten kjelene i Frebergsvik, kjelen på Bakken og på Vold, er det nevnt en kjele på den tidligere gården Broms’ grunn. Her hadde gården Horten en tolvtedels part. Hvilket område tilhørte fra gammelt av gården Brom? (se også artikkel om Brom i denne utgaven av Borreminne) La oss se på hva gården Horten ble tillagt etter oppkjøpet av Brom i tiden rundt år 1700. Det blir da området fra nåværende Roklubben til Apenesgårdens grunn, nær dagens Simrad. Området omfatter alle de tre Keisemarkradene fra Ollebakken til Nilsebakken. Mest trolig er det at kjelen er den samme som tidligere beskrevet på Bakken, da området ved en rettssak omtales som beliggende i "soldte skaufen under Brom." Hovedinteressent var nemlig Langeslekten på Falkensten. Gården Brom kan godt ha hatt en skogpart i dette området. Som for gården Horten var eierne nærmest å regne for husmenn under Falkensten på Langenes tid. Området lå lagelig til for drift fra Falkensten, og eieren av Brom kan ha blitt tvunget til å selge. Saltkjelen på Bakken står også som eneste kjele fra Jarlsberg grevskap beskrevet i Peder Claussøns beskrivelse.
Plasseringen av de langt fleste kjeler eller panner finner vi i forbindelse med utskipningsplasser for tømmer og plank. Dette er et mønster som går igjen rundt om i Viken. Dette hadde nok sin årsak i tilgangen på brensel. Utskipningsplassene hadde gjerne skog i den umiddelbare nærhet, og avfallet etter hogst og tilvirket plank ga også mye gratis ved. Vedforbruket under de store saltpannene var stort. Pannenes fordampningsflate var stor, men vedforbruket var avgjort en fordyrende faktor. Men et av de store spørsmålene vil være: Hvorfor legge saltkokingen til sjøområder hvor det var så mye brakkvann? Kunne dette bli regningssvarende? For å få høyere saltgehalt ble sjøvannet pumpet opp fra dypere lag. For ytterligere å øke gehalten, ble vannet ofte pumpet opp i store trekar på høsten. Når overflatevannet, som hovedsakelig var brakkvann, frøs til om vinteren, ble isen fjernet. Dette kunne gjentas to til tre ganger under vinteren. Men alt dette måtte skje under tak. Om sommeren lot brukerne noe av vannet fordampe naturlig for på denne måten å øke saltgehalten. De hus som ble reist for å beskytte mot nedbør, ble kalt saltbo (bu). Her har vi en forklaring på et eldre lokalnavn, Saltbobakken under Falkensten. En tredje mulighet for å øke saltgehalten var å la sjøvannet risle dråpevis gjennom risknipper av einer eller hagtorn. Dette økte den naturlige fordampningen. Saltkonsentrasjonen kunne her økes fra det naturlige ca. 3 gram pr. liter til ca. 300 gram pr. liter. Denne metode ble i stor grad brukt ved det store saltverket på Vallø (1742-1863). Hvordan var så kvaliteten på produktet? Saltet var grovt og grått. Det egnet seg dårlig til langtidslagring av fisk. Men hva da med teorien om silda? Jo, tilvirkerne hadde råd for dette. Ved å tilsette importert, spansk salt, det tidligere nevnte bay-saltet, direkte til det oppumpede sjøvannet, fikk de en helt annen kvalitet. Bay-saltet var også grovt sjøsalt, men ved en hurtigere fordampning ga blandingen et salt med små krystaller. Dette ga god kvalitet og god pris på markedet. Det bør også nevnes at tang ble brukt som råstoff, spesielt på Jæren. Denne tiden vi har konsentrert oss om, da saltkokingen var på sitt største, fra ca. 1550 til 1670, blir av historikerne kalt Europas jerntid. Det var en hard tid for de svake. Jordeierne, kronen og adelen behersket landets produksjonsapparat. De hentet ut hovedgevinsten av markedet, og de fikk en stadig mer effektiv politisk makt. At bøndene engasjerte seg i stadig flere næringer som f.eks. saltkoking, tømmersalg og skipsfart, samtidig som de ble beskyldt for å forsømme akerbruket (En kamp fra jordeierne og adelen mot bøndenes egenrådighet i handel og næring, hører vi allerede om i en klage fra den norske riksråd den 4.12.1490), må vi se på som ledd i kampen mot adelsmonopolet og for å kunne overleve.
|
