Borreminne hovedside

Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk

 

Skinner og minner i Borre
Kulturminneregistreringer i Borre i lys av jernbaneplaner

Av Unni Broe og Isa Trøim

Som et ledd i den konsekvensutredningen NSB gjennomførte etter Plan og bygningsloven for modernisering av Vestfoldbanen, ble det i 1995 skrevet en delrapport som omhandler konsekvensene for kulturminner på parsellen Nykirke-Barkåker. Delrapporten er én i en serie som kalles "Skinner og Minner", og denne artikkelen bygger på de registreringer og vurderinger som er presentert der.

Jernbanestrekninger i mange deler av landet gjennomgår i vår tid store endringer. Siden Vestfoldbanen åpnet i 1881 har kravene til effektivitet, komfort og sikkerhet endret seg radikalt. Planleggingen av ny dobbeltsporet jernbane er et svar på dette. Ser vi på Vestfoldbanen gjennom Borre i dag, ligger den der som en "naturlig" del av kulturlandskapet. I sin tid skapte den imidlertid store endringer og la i lang tid føringer for både bebyggelse og nye ferdselslinjer.

Også den nye jernbanen vil føre til endringer i Borrelandskapet. Forholdet til kulturminner og kulturmiljøer er et av de temaer som skal inngå i en samlet konsekvensutredning for slike store tiltak. På oppdrag fra NSB og Vestfold fylkeskommune gjennomførte firmaet Rosland AS en registrering og vurdering av kulturminner i Borre som vil bli berørt av planene.

Det er mange måter denne typen inngrep kan komme til å berøre kulturverninteressene på. Den gamle Vestfoldbanen er selv et kulturminne, ikke bare stasjonsbygningene, men også tekniske installasjoner som broer, underganger, forstøtningsmurer med mer. Tettbebyggelsen rundt stasjonene er en del av jernbanehistorien. Skoppum har f.eks. hele spekteret av typiske jernbaneminner og bebyggelse knyttet til etableringen av stasjonsstedet. Til de nyere lag av historien hører også industrielle kulturminner som ofte har jernbanen som en av forutsetningene for lokalisering, slik som det gamle meieriet på Nykirke.

Dette er typiske konfliktpunkter der jernbaneplanene følger de gamle sporene. Om jernbanen forsvinner herfra kan det føre til at innholdet i de gamle miljøene endres helt, med negative konsekvenser for sammenhengen kulturminnene oppleves i. Det er med andre ord et helt spekter av forhold som må tas i betraktning, og de blir ikke mindre om jernbanen legges i nye områder.

Et aspekt er direkte konflikter med hus, veier, fornminner o.l.. Et annet er de konsekvenser inngrepet får for de kulturhistoriske sammenhengene i landskapet. Dette kan gjelde de store linjene i historien, som når kulturminner fra flere tidsperioder ligger slik til at de setter oss i stand til å lese bosettingshistorien i et område over flere tusen år, f.eks. fangstboplasser langs steinalderens strandlinjer, gravhauger som representerer jernalderens gårdsbosetting og dagens gårds- og tettstedsbebyggelse.

Andre steder er det sammenhenger i landskapet som er viktige fordi de forteller om sosiale eller økonomiske relasjoner mellom mennesker, f. eks. hvordan plasser og annen småkårsbebyggelse ligger i forhold til gårdsbebyggelsen, eller forholdet mellom industri og naturressurser som f. eks. vises ved de gamle møllene og fossene. Gamle ferdselslinjer er også svært sårbare m.h.t. brudd og oppstykking. Selve forholdet mellom kulturminnene og landskapet er av stor betydning for vår mulighet til å "lese" områdenes historie.


Naturgrunnlaget

Landskapet i Borre er variert og de foreslåtte traséalternativene berører flere karakteristiske landskapstyper. Ved Nykirke er det store leirsletter omkranset av lave åsrygger, som mot sørøst smalner til mot den trange og kuperte småbrukergrenda mot Bonddalen. De slake skråningene som omkranser sørenden av Borrevannet danner den karakteristiske "Borreskåla" og utgjør et av de mest særpregede, åpne jordbrukslandskapene bak Vestfoldraet. Det østligste planforslaget følger Raet videre sørover mot Barkåker. Det åpne jordbrukslandskapet rundt Borreskåla avgrenses i vest av et småkupert, høydedrag med skog. Det vestligste traséalternativet følger dette og går på innsida av Raet gjennom den åpne, langstrakte jordbruksbygda Adalgrenda.

Teiger - Klikk for å forstørre


Det lette snødekket på skogbunnen vest for Glennesenteret på Raet avslører at trærne er plantet på en gammel åker med teigpløying. Ved teigpløying ble åkeren delt inn i strimler, teiger, som ble pløyd inn mot midten fra begge sider. Teigene danner parallelle lave rygger, og regnvannet samlet seg i furer imellom disse. Slike fossile dyrkningsspor kan gi viktige indikasjoner om hvor jernalderens og middelalderens ødegårder har ligget. (foto: Unni Broe)


Steinalderens skjærgårdslandskap

Kulturminner er i videste forstand spor etter hvordan menneskene har utnyttet naturressursene, og de er nært knyttet til landskapsformene. Det kuperte kollelandskapet vest i Borre har gjennom historien gitt ulike forutsetninger for bosettingen. I steinalderen, da strandlinja lå betydelig høyere enn i dag, dannet dette området et attraktivt skjærgårdslandskap med øyer og holmer, hvor det var godt med smale sund som utgjorde gode fangst og fiskeplasser for datidas kystbefolkning. Skal man finne sporene etter denne bosettingen i dag, må man ha evnen til å forestille seg et kystlandskap og en flora og fauna som ikke lenger er der.

Siden sporene ikke er synlige på overflaten, kreves det også spesielle metoder for å oppdage dem. Det man gjerne finner er avfall etter deres redskapsproduksjon, som domineres av flint. Flint er et materiale som ikke finnes naturlig i Norge, og bearbeidet flint er derfor en sikker indikator på tidlig bosetting. Registreringene til Vestfoldbaneprosjektet har vist en særlig konsentrasjon av funnsteder på nivåer fra 45 til 70 meter over havet, hvilket tilsvarer perioden ca. 6300 til 4000 f. Kr. Særlig omkring Borgåsen og nordover mot Nykirke har disse steinaldermenneskene etterlatt seg mange spor.

Illustrasjon teigpløying - Klikk for å forstørre


Illustrasjon som viser prinsippene ved teigpløying, hentet fra Vidar Asheim "Kulturlandskapets historie".


Tidlige forsvarsverk

I det samme området ligger det tre bygdeborger på rad Adalsborgen, Reir og Skånevetan. Det er flere teorier om bygdeborgenes funksjon. Navnet "bygdeborg" forteller at de fra først av ble regnet som tilfluktssteder for en grend eller en snever krets av gårder. I motsetning til steinalderens sesongpregede bosettingsmønster, forutsatte bygdeborgene fra jernalderen en mer stabil bosetting. Et viktig moment er at borgene som regel ligger slik til at man fra toppen har en god utsikt utover større områder, og i noen tilfeller har det vært fri sikt mellom flere borganlegg. En forklaring som utkikkspunkter, kanskje som ledd i en varslingskjede faller da naturlig. De kan med andre ord ha inngått i en form for varslingssystem i ufredstid.

Hulvei - klikk for å forstørre


Hulveien i Olledalen har en karakteristisk u-form som kan følges i bakkene på vestsida av Solbergelva mot Nykirkeveien. I nyere tid har veien vært en viktig forbindelse for Vestre Solberg, som hadde utmarksområdene sine vest for dalen. Veifaret har en form som kan tyde på at det har en eldre historie. Navnet Olledalsveien viser til at det i området var flere naturlige oller (kilder) på begge sider av elva. 
(Foto: Tom W. Skarre)

 

Både bygdeborgen på Adal og på Skåne er anlagt på steder der naturlige forhold gjør det spesielt lett åforsvare seg. En stor del av borgenes sider er her så bratte og steile at de ikke kan stormes, og bare der det er mulig å komme opp finner vi forsvarsverk i form av tørrmurte steinmurer. De registrerte steinmurene er nå nedraste og tegner seg i terrenget som lave steingjerder. Av de tre borgene utmerker Adalsborgen seg både hva gjelder størrelse og bevarte murrester. 

Østre Sande - Klikk for å forstørre


Aldersfordelingen i bygningsmiljøet på Østre Sande viser en utvikling typisk for gårdsbebyggelsen i Vestfold. Driftsbygningen er yngst, fra mellomkrigstida, stabbur og utkjeller ble satt opp rundt 1910, framhuset er fra midten av 1800-tallet, mens sidebygningen trolig har vært en eldre hovedbygning. Både hovedbygning og sidebygning har bevart et stilpreg som er karakteristisk for fylket. Prestegårdsstil eller bygdeempir er betegnelser som er brukt. Det var slike hus Jacob Sverdrup propaganderte for i de skriftene han utgav i forbindelse med sitt virke på landbruksskolen. Tunet på Østre Sande ligger for seg selv, og husene er ordnet i et åpent, regelmessig firkanttun, et av de mest klare gårdstun i området organisert etter dette prinsippet - også dette helt etter Sverdrups idealer. 
(Foto: Øivind Aamodt.)

Her finnes også en naturlig flat terrasse omkranset av forsvarsmurer, og det er lett å tenke seg at en større gruppe mennesker kan ha oppholdt seg her over lengre tid. Det er ikke gjort arkeologiske undersøkelser på noen av borgene i Borre, men andre steder det er gjort slike undersøkelser viser funnene at anleggene har vært i bruk i perioder av jernalderen.

Det er et stort spenn i tid mellom steinalderboplassene og bygdeborgen på Adal. Kulturminnene forteller om to helt forskjellig måter å utnyttet de samme landskapsformene på.

At det også har foregått aktivitet her i nyere tid viser restene etter et større steinbrudd i østkanten av fjellet. Her brøt blant annet tyskerne stein under krigen til sperringer som skulle settes opp langs Borrekysten. Det er i sammenheng med dette bruddstedet at dagens stier gjennom den fine bøkeskogen ble opparbeidet, den gang som kjøreveier.


Marginal bosetting og spor etter eldre jordbruk

En helt annen historie forteller tuftene etter plasser og stuebebyggelsen ved foten av fjellets østside. Her lå Kuskestua, Susingstua og Nils Børjern-stua. Beliggenheten i utkanten av gårdenes innmarksområder er typisk. De små boplassene kan ses som representanter for en marginal jordbruksbosetting da befolkningspresset på bygdene var på sitt høyeste i andre halvdel av 1800-tallet.

Utbredelseskart - Klikk for å forstørre


Utbredelseskart over funn og faste fornminner fra jernalder og middelalder i Borre. Utarbeidet av Isa Trøim i forbindelse med Kulturminnerosjekt Vestfoldbanen.

I de samme marginale jordbruksområdene har Vestfoldbaneprosjektet registrert mange områder med fossile dyrkingsspor i form av teigpløying, ryddete åkerflater, steingjerder og rydningsrøyser. Dette er kulturminner som er knyttet til en fast jordbruksbosetting, og formene viser lite variasjon over tid, derfor er de ofte svært vanskelige å tidfeste. Dette forteller at hovedtrekkene ved dyrkingsmetoder og jordbruksredskaper som var i bruk i middelalderen har holdt seg fram til begynnelsen av vårt århundre, lengst i de marginale områdene.

Spor som forteller om utnyttelsen av marginale ressurser til jordbruket ses mange steder i våre dagers utmark. I Borre gjelder dette spesielt i områder vest for Skoppum og Rygland. Lokale informanter ser dette i sammenheng med innskrenkningen av jordbruksarealet som fulgte med oppdemningen av Borrevannet. Det er ikke utenkelig at Søndre Rygland, som ligger lavt, har hatt bruk for å kompensere dette ved å dyrke opp mer av utmarka si.

Nykirke kirke - klikk for å forstørre


Middelalderkirken Nykirke ligger karakteristisk plassert på et høydedrag i krysningen mellom gamle veifar. Navnet kan gi signaler om at det har ligget en eldre kirke her før denne ble bygd på 1100-tallet, uten at dette er påvist arkeologisk. Gravhaugen i hagen til venstre for kirka i bildet, gir imidlertid indikasjoner om at stedet har kultkontinuitet fra jernalderen. Med Vestfoldbanen ble Nykirke et stasjonssted, og det er nok jernbanen, heller enn det gamle kirkestedet, som har skapt tettstedet Nykirke. Men også før jernbanens tid var det liten konsentrasjon av eldre bebyggelse nær kirken. Huset til venstre for kirken er stedets første skole fra 1858. Nåværende utseende skriver seg fra en ombygging til sveitserstil ca. 1890. Skolene representerer som regel de første hus for fellesfunksjoner i lokalsamfunnet etter kirkene i "moderne" tid, og beliggenheten ved den gamle kirken er typisk.
(Tegning: Hege S. Iversen.)


Raets kulturlandskap

Raet er et av de mest karakteristiske landskapselementene i Vestfold. Raet følger Borre langs fjorden og deler kommunen i en kystsone og en mer innlandspreget sone. Gjennom flere tusen år har Raet gitt gode forutsetninger for en jordbruksbosetting, og dette preger fortsatt arealbruken. Et annet viktig kulturhistorisk aspekt ved Raet er dets sentrale stilling som ferdselsåre; en bruk som antagelig har like lange tradisjoner som de eldste sporene etter den forhistoriske bosettingen. 

Flintavslag - Klikk for å forstørre


Funn av flintavslag i skogen ved Borgåsen dokumenterer at området var tatt i bruk allerede i steinalderen. Bildet viser et funnsted på østsida av åsen, trolig en boplass for datidens fangst- og fiskerbefolkning.

Borre har både enkeltminner og miljøer som er typiske for Raets kulturlandskap. Det er i hovedsak langs Raet man finner de store forhistoriske gravfeltene. Gravhaugene sammen med de fossile dyrkingssporene, er en av de sikreste indikasjoner på fast jordbruksbosetting i jernalderen. Det er også alminnelig oppfatning at gravhaugene gjerne ble lagt langs datidas ferdselsårer.

Raveien gjennom Borre karakteriseres i dag av randbebyggelse som gir inntrykk av forsiktig, men kontinuerlig utbygging over et langt tidsrom. Blandingen av gamle gårdstun, eldre småhus og nyere boligbebyggelse, samt hus for fellesfunksjoner og servicenæringer gir uttrykk for veiens betydning som kommunikasjonsåre i de siste hundreårene helt opp til vår egen tid.

Raveien har trolig også virket inn på eiendomsstrukturen i området, noe vi ser ved at gårdsgrensene i stor grad følger veien. Eldre gårdskart understøtter dette. Ved Fagerlund svinger "raveien" ned fra Raet i retning Borre kirke. Eiendommene er i dag slått sammen, men kart fra 1911 viser en situasjon der en vei følger de gamle gårdsgrensene langs toppen av Raet mot Glenne. Veilinjen ligger som en fortsettelse av Raveien og representerer trolig en eldre veiforbindelse i området. Vi kan fremdeles følge denne linjen i dag som en skogsvei gjennom Fogdeskogen.

Selv om man i dag ikke så lett kan studere jernalderens kommunikasjonsårer gjennom Borre, finnes det enkelte steder bevart brokker av gamle veifar. Det er de såkalte "hulveiene" gamle gang- og rideveier som på grunn av slitasje og erosjon over tid har dannet u-formete forsenkninger i terrenget. Fine eksemplarer av hulveier finner man i dag på Vestmanrød, i nordskråningen av Raet vest for Nøisom, og i Bondalen mellom Rygland og Solberg.


Nyere jordbrukshistorie

Flere milepeler i norsk jordbrukshistorie knyttes til navn og steder i Borre. I 1770 vant Falkenstenplogen pris som den mest effektive av datidas ploger ved en plogkonkurranse i København. Det var sorenskriver Friis på Falkensten som hadde sendt den inn. Plogtypen fikk stor utbredelse. Den ble siden forbedret av Jacob Sverdrup, som mellom 1825 og 1837 drev landets første landbruksskole på Nedre Semb. 

Semb ble på denne tida et senter for moderne gårdsdrift. I 1916 oppsto en større eiendomskonstruksjon rundt Borrevannet som fikk ringvirkninger helt inn til øverste lovgivende myndighet. Sam Eyde (den tidligere generaldirektøren på Norsk Hydro) ville her bygge opp et rasjonelt jordbruk etter stordriftsprinsipper, og med utgangspunkt i Semb og Sande kjøpte han på kort tid opp 11 nærliggende gårdsbruk. (Se artikkel i denne utgaven av Borreminne) Dette var en utvikling som gikk på tvers av rådende landbrukspolitikk hvor småbrukerrørsla sto sterkt, og man fryktet spekulasjon med gårdseiendommer. Eydes oppkjøp gav støtet til ny konsesjonslov for jordeiendommer.

Disse begivenhetene er ikke direkte sporbarhet som konkrete kulturminner, men vissheten om denne historien er likevel en viktig del av landskapets kulturhistoriske innhold. Fortsatt preger de gamle storgårdene med deres sosiale og økonomiske organisering landskap, arkitektur og bosettingsmønster. Store bygninger og parkmessige anlegg markerer hovedsetene. 

Dagens boligeiendommer langs veiene har bakgrunn i arbeiderboliger og småkårsbebyggelse som var knyttet til storgårdene. Karakteristiske bygningsstrukturer i det gamle gårdslandskapet Med sine særegne vilkår for utvikling og bosetting representerer Raet en helt spesiell type kulturmiljø. Det småkuperte kollelandskapet innenfor Raet, med mange nord-sør-gående daldrag, høyderygger og åkerholmer, representerer en annen type naturgrunnlag som også har gitt betingelser for karakteristiske kulturlandskap og bygningsmiljøer. 

Dagens gårdsbebyggelse ligger i stor grad samlet på, de langstrakte, ofte smale høyderyggene. Den tørre grunnen har vært fin å bygge hus på, og i tilknytting til ryggene har det mange steder vært nære, fine beiteområder. Ofte ligger hus til flere bruk sammen. Terrenget har strukturert bebyggelsen og skapt karakteristiske langstrakte bygningsmiljøer. Fine eksempler på slike "rekketun" er Nøklegård og Grette i Nykirke, Skoppum ved Borreskåla og flere av Adalgårdene i Adalsgrenda. Både på Adal og Skoppum viser gravfelt fra jernalderen at den forhistoriske gårdsbebyggelsen nok også har ligget på de samme høydene.

På mange måter viser de langstrakte tunklyngene et eldre landskapsbilde. Gårdstun som ligger for seg selv, gjerne med bebyggelsen organisert i firkanttun representerer en mer moderne form, typisk for tida etter Hamskiftet og utskiftingene i jordbruket på 1800-tallet. Som ideal har denne typen gårdsstruktur røtter tilbake til opplysningstida på slutten av 1700-tallet og tidlig 1800-tallet.


Senterkontinuitet

I tillegg til den gamle gårdsbosettingen finnes det steder i Borre som har hatt viktige funksjoner som samlingsplasser eller sentra i forhistorisk tid. Ved siden av arkeologiske funn og faste fornminner kan stedsnavn gi verdifull informasjon om steder som kan knyttes til religionsutøving, forsvar, tingsamling, handel og lek. Flere av gårdene i Nykirke har f.eks. navn som indikerer at det har foregått religiøs kultus der i forhistorisk tid. Freberg er avledet av gudinnenavnet 

Mellom Skoppum - klikk for å forstørre

Det gamle våningshuset på Mellom Skoppum er etter tradisjonen et av de eldste framhusene i området. 1745 er oppgitt som byggeår. Men selv om det har bevart et preg som tilsier høy alder, både i detaljer og hovedform, er det tvilsomt om huset i sin nåværende skikkelse er så gammelt. Det skal være satt sammen av to eldre bolighus som ble flyttet hit. De to gamle stuene ble bygd sammen med en gang i midten og huset fikk "midtgangsplan", en vanlig plantype fra slutten av 1700-tallet av. Huset forteller om flere typiske trekk ved eldre byggeskikk. Byggematerialer var en verdifull ressurs som ble tatt vare på og brukt i nye sammenhenger. I utformingen av nye hustyper, tok man utgangspunkt i det man hadde, både ved nybygging og ombygging. Dette har lagt premissene for mye av utviklingen og særpreget i folkelig byggeskikk, selv om forbildene gjerne var de kondisjonertes arkitektur. Trolig var det flere hus enn folk i dag er klar over, som har en sammensatt og spennende bygningshistorie.

Frøya som var fruktbarhetsgudinne og kjærlighetsgudinne dyrket i hele Skandinavia i vikingtid. Helgeland kommer trolig av heilagr, dvs. hellig. Ingen av disse gårdene bærer i dag synlige spor etter slike virksomheter. Selve kirkestedet har imidlertid flere konkrete spor. Gravhaugen ved sida av middelalderkirken gir bilde av et sted med lang kultkontinuitet.

Gårdsnavnet Kopstad i Nykirke kommer av kaupstadr, og kan forstås i betydningen kjøpstad, markedsplass. Det er heller ikke her påvist funn eller spor som vitner om slik virksomhet. Men kanskje kan et nytt funnsted på gården Austad forstås i en slik sammenheng. Ved registreringene ble det funnet mindre slaggforekomster mange steder. Dette er nok i de fleste tilfeller esseslagg som stammer fra gårdssmier/grovsmier som har vært i bruk på gårdene i nyere tid. 

På gården Austad ble det imidlertid gjort funn av store konsentrasjoner esseslagg, både samlet i hauger og spredd utover skogbunnen. Slagg fra dette funnstedet er blitt analysert, og det har gitt spennende resultater! Analysene viser bl.a. at det i denne smia har arbeidet håndverkere som foruten produksjon av gjenstander av jern, også har arbeidet med edlere metaller; gull, sølv, bly, tinn og sannsynligvis kobber. 

De nevnte metallene kan ha inngått som dekor på våpen, deler og dekor av hengelås, eller som rene gjenstander som smykker og liturgiske gjenstander. Smia har sannsynligvis vært et permanent arbeidssted for en eller flere høyt kvalifiserte smeder. Selv om vi ikke har dateringer fra dette funnstedet er det forsiktig antydet at dette kan være middelalder, kanskje eldre. Gårdsnavnet Austad, opprinnelig sammensatt av mannsnavnet Audigr som kommer av audigr i betydningen rik, tilhører stad-navnene og regnes generelt som vikingtidsnavn.


Jernbanestasjonen på Skoppum

Mens Vestfoldbanens stasjon på Nykirke ble lagt ved et etablert senter, var stasjonene på Adal og Skoppum uten slik tilknytting. Tettstedet Skoppum har sin forutsetning i jernbanestasjonen som i dag er foreslått fredet. Jernbaneanlegget har en særpreget løsning betinget av terrenget og stasjonens sidespor til Horten. Den er utført i utpreget sveitserstil typisk for jernbanearkitekturen på 1880-tallet. Hele Vestfoldbanens bebyggelse utgjorde et samlet program, utarbeidet av jernbaneanleggenes arkitekt Balthazar Lange. Programmet var så enhetlig og vellykket at det ble presentert i det tyske fagtidsskriftet "Organ für die Fortschritte des Eisenbahnwesens".

Tegning jernbanestasjonen - Klikk for å forstørre

Borrelandskapet er rikt på spor som forteller om hvordan mennesker til alle tider har levd og utnyttet områdenes mangesidige ressurser. Vi har i artikkelen pekt på noen av de mest karakteristiske sidene ved det sammensatte og rike kulturminnebildet som Borre gir. Poenget har ikke vært å fokusere på de mest kjente kulturminnene i kommunen, men å presentere et representativt utvalg av kulturminner og miljøer prosjektet har fått et innsyn i og formidle nytt stoff.


Anvendt litteratur 

Brendalsmo, J. 1994: Nye tider - nye skikker? I:  Hansen, J. I., Bjerva, K. G. (red): Fra hammer til kors. Oslo. s. 103-117.
Bø, Liv Eyde 1988. Semb Hovedgård. Borreminne.

Coldevin, Axel 1950. Norske Storgårder b.II, Oslo
Eriksson, J. E. G. 1994: Borre i middelalderen - kirker i en jordbruksbygd.I: Hansen, J. I., Bjerva, K. G. (red):
Fra hammer til kors. Oslo s. 118-141.
Grieg, S. 1943: Vestfolds oldtidsminner. Oslo.
Hansen, A. 1986. Børjestua, Susingstua og Kuskestua. Borreminne. 
Helland, A. 1915. Norges Land og Folk. Topografisk-statistisk beskrivelse over Jarlsberg og Larvik amt. Kristiania.
Helleland, B. 1994: Sosiale og religiøse uttrykk i stadnamn. I:
Hansen, J. I., Bjerva, K. G. (red):
Fra hammer til kors. Oslo. s. 205-214. 
Jakobsen, K. 1991: På historiske stier. Borreminne 1991. Horten. s 24-27. 
Jacobsen, S. 1991: Hersker og smed. Smedarbeider i Tønsberg i tiden ca 1150-1350. Arkeologiske rapporter fra Tønsberg nr. 8. Tønsberg. 
Jerpåsen, G. B. 1993: Gunnerød en arkeologisk landskapsanalyse. Avhandling til magistergrad i nordisk arkeologi ved Universitetet i Oslo. 
Jerpåsen, G. B. 1994: Arkeologiske landskapsrom i Borre. I Hansen, J. I., Bjerva, K. G. (red): Fra hammer til kors. Oslo s. 86-94. 
Lillevold, E. 1954: Borre bygdebok. Horten.
Munch, J. S 1965: Borg og bygd. Studier i Telemarks eldre jernalder. Universitetets Oldsaksamling Årbok 1962. Oslo. s. 7-175.
Møller, V. red. 1980. Bygd og by i Norge. Vestfold. Oslo.
Resi, H. G. 1986: Gravplassen Hunn i Østfold. Norske Oldfunn XII. Oslo. 
Rian, Ø. 1980. Vestfolds historie. Grevskapstiden 1671-1821. Larvik 
Rygh, O. 1907. Norske Gaardnavne. Gaardnavne i Jarlsberg og Larviks amt. (b. VI). Kristiania.
Stokke, S. 1978: Vestfoldraet.
Tørnby, Kari 1986, Solberg Mellom Fogdegården, Borreminne
Tørnby, Kari 1987, Sande bruk, Borreminne


Andre kilder:

Bardalen, Geir Erik F. & Terje Gansum. 1993. Rapport fra registreringene i nordfylket. Strekningen Bergsenga-Tomsbakken. NSB Prosjekt Modernisering av Vestfoldbanen. Vestfold Fylkeskommune.
Bjørnstad, G. 1989: Innberetning om registrering og kartlegging av fossile dyrkingsspor 13/6-15/9 1989. Rapport fra Borreprosjektet 1990. Universitetets Oldsaksamling, Oslo.
Gansum, T, Opdahl, S. 1994: Registrering av kulturminner 30-05-07.06.1994.
NSB-prosjekt. Modernisering av Vestfoldbanen Vestfold Fylkeskommune. 
Jacobsen, S. 1994: Analyse av slagget fra Austad. Rapport. Prosjekt Modernisering av Vestfoldbanen. Vestfold Fylkeskommune. 
Moseng, B 1994: Kulturminneprosjektet Vestfoldbanen, registrering av steinalderlokaliteter; vår-forsommer 1994. Vestfold Fylkeskommune. 
NSB, 1983, registreringer av bygninger, kopier av kortarkiv. 
SEFRAK, kortarkiv og kart. Kopier fra Borre kommune og Fylkeskultursjefens kontor Vestfold fylkeskommune.


Kartografiske kilder Statens Kartverk:

Økonomisk kartverk 1:5 000. 1964, 1986 og 1987.

Tilbake ] Ett nivå opp ] Neste ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside