Borreminne hovedside

Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk

 

Gården Brom, beliggenhet og utstrekning

Av Kjell Jakobsen

Alle vet hvor Bromsjordet er, men hvor lå gården Brom? Hvor lå husene og hvor langt strakte eiendommen seg? Det er spørsmål som stadig går igjen i lokalhistorisk sammenheng. En stor del av byen Horten er anlagt på denne gårdens grunn, og det er da selvfølgelig et interessant spørsmål.

Ollenbakken - Klikk for å forstørre


Området vi her ser, viser olla som ga sitt navn til området. Den var så vannrik at den fram til 1870-tallet også ble brukt som vannkilde til marineverftet på Karljohansvern. Til venstre skimter vi Bjerkeskolen. Nedenfor denne, nærmere Kubakken, lå Marinens første sykehus. Dette sto ferdig i 1829 og var i bruk i cirka 20 år. Bygningen ble da omgjort til leiegård. Bjerkeskolen og leiegården ble revet midt på 1950-tallet. Her hvor disse bygningne ble reist, lå det fram til 1828 et komplett gårdsbruk. Dette er beskrevet av statens forhandlere i 1821. Bygningene "var meget gamle og falleferdige, og de var uten tegl på takene." Denne beskrivelsen tyder på bygninger fra senest tidlig 1700-tall, helst meget eldre. Det kan ikke være tvil om at vi her har en beskrivelse av gården Brom. En tredje og ukjent gård utenom gårdene Horten og Brom, og med beliggenhet på annen manns grunn, ville være en umulighet! (foto fra boken Minner fra Horten og Borre, utgitt av Horten Junior Chamber).

For å løse problemet kan vi ta fatt i det fra en annen kant. Vi kan bestemme utstrekningen negativt og spørre: Hvor var det gården ikke lå. Dette blir mye enklere, da vi har de andre gårdenes grenser ganske klart opptegnet, og vi sitter med opplysninger som gir oss et svar. Vi er her Johan Beck stor takk skyldig som i sine bøker gir verdifull informasjon om dette. Men når han er usikker, blir han taus og unngår problemet. Dette gjelder spesielt nordre Braaruds vestgrense, Baggerøds nordgrense og området mellom disse. Her var det allerede på Becks tid oppstykket og delvis bebygget. Apenesgårdens grenser hadde han gode kunnskaper om. Her har han tydeligvis selv gått opp gårdens grenser. 

Uten denne beskrivelse ville det i dag ikke vært mulig å bestemme grensene for gården Broms utstrekning. Jeg har selv gått i Becks "fotspor" og har også kunnet rekonstruere de fleste av de manglende grenseanvisninger. Min oppvekst fant sted i det kanskje mest interessante området for denne forskning, nemlig i Lilaasveien, hvor ikke mindre enn fire gårder støtte opp mot hverandre, og det har selvfølgelig vært til stor hjelp i denne forbindelse. Mennesker som var født på 1870-tallet og som jeg møtte i min barndom, kunne fortelle mye til den som hadde tid til å høre på.

La oss begynne med nordre Braarud. Grensen mot øst gikk i sjøen nord for dypvannskaia. Lystlunden må derfor ha vært en del av gårdens område. Her var det da også beiteområde til langt opp i det forrige århundre. Hvis vi starter ved Triangelen og går opp Ollebakken, har vi gårdens grense på venstre hånd hele veien opp til Vestre Braarudgate/Øvre Keisemark. Grensen følger Keisemark frem til det som i dag er Ø.K. 40. Derfra følger den venstre side av Lilaasveien. Men hvor langt? Her har Beck hatt et problem. Det lå nemlig en mindre plass, kanskje en husmannsplass, under Nordre Braarud, i dette området. Plassen er inntegnet med dyrket mark så sent som på 1820-tallet. 

Navnet eksisterer også på kart i 1878, men da bare som navn. Det lille bruket lå der hvor Stenersens vei slutter. Plassens navn var Lilaas, og grensen gikk mot Lilaasveien. Beck kaller dette området for Stenersens store eiendom. Hilmar (Virvar) Iversen overtok senere denne eiendommen. Navnet kommer av beliggenheten; eiendommen lå på den lille åsen, under den store, Røråsen. På 1830-tallet må brukeren eller hans slektninger ha flyttet ned dit hvor vi i dag finner navnet. Det var ingen bebyggelse i dette området på den tiden. Først i 1838 finnes det pantepapirer på en eiendom her. Området var i Apenesgårdens eie fra Jacob Rasmussen Apenes overtok dette i 1791. Da Apenes ble solgt til Marineetablissementet, fulgte ikke Lilaas med.

Men tilbake til grensene for nordre Braarud. De gamle grensemerkene for Horten fra 1858 gir oss et holdepunkt. De følger brattfjellet langs Lilaasveien et stykke. Det gamle hjørnemerket er borte, men oppe på Røråsen, ved byens vannbassenger, er det fremdeles spor. I den nordre ende finner vi litt av steingjerdet. Noe mer finner vi i god behold i ura på vestsiden. Dette angir retningen grensen har hatt, og den fører oss ned på Lilaasveien i nærheten av skolen. I krattet på bassengenes østre side finner vi igjen noe av den gamle grensen. Den har i grove trekk fulgt nåværende Wistingsvei sydover. Den støter så mot Baggerødgårdens nordgrense, som fremdeles er synlig i åsen mellom Festningen og Sørlibakken.

La oss nå se på Apenesgårdens grenser, eller østgrensen, som har betydning i vår sammenheng. Om vi nå tenker oss tilbake til Øvre Keisemark. De første hus vi finner på Apenesgårdens grunn er nåværende nr. 51 til høyre og nr. 42 til venstre. Det siste står på den grunn, hvor plassen Snekkerstuen lå, en husmannsplass under Apenes. 

Opp langs Lilaasveien falt grensen sammen med Braaruds frem til der hvor den store trafoen lå. Herfra gikk grensen mot vest gjennom skogen. Denne grensen ble etablert da Lilaas ble skilt ut i 1819. Mot nord gikk Apenesgårdens grense ned Nilsebakken og i sjøen øst for det nåværende Simradbygget.

Vi har nå fulgt grensene for Apenes og nordre Braarud. La oss gå tilbake til Lystlunden/Bromsjordet. Det området som utgjorde gården Horten har nok vært omtrent det som i dag ligger innenfor kanalen. Den eksisterte ikke da Marineverftet ble anlagt, men vi bør med sikkerhet kunne si at grensen mot Brom gikk i dette området. Gården Hortens opprinnelige område var derfor ikke stort. 

I skattematrikkelen av 1647 er både Horten og Brom oppført blant fullgårdene, en feil vi ikke skal ta opp her, i matrikkelen av 1723 er Horten en halvgård, hvor verdiene lå i noe eikeskog, til skipstømmer, fergetransporten, litt fiske og noe gårdsbruk. I den samme matrikkelen er Brom oppført som tredingsgård, og dette har feilaktig fått Beck til å tro at Horten var en større gård enn Brom. Egentlig var det omvendt. Det skyldes nok en feiltolkning av skattebegrepet. Halvgårdene betalte halv skatt, tredingsgårdene betalte imidlertid trekvart av full skatt. Brom hadde da også regelmessig større avlinger av korn og høy. Gården hadde også flere dyr i følge de samme skattelister.

På vår vandring går vi ned Kjøpmannsbakken (Øvre vei forbi Samfundet), foran oss har vi Bromsjordet. Når vi kommer frem til Triangelen, har vi klarlagt nordre Braaruds grenser. Men hva har vi på vår høyre hånd? Vi vet at staten kjøpte gårdene Apenes og Horten med Brom. De to siste ble betraktet som en enhet, og det har i ettertid vært vanskelig å skille eiendommene geografisk. Men gården Brom må ha omfattet det området som ikke tidligere er nevnt, nemlig strekningen mellom Ollebakken, Øvre Keisemark til Nilsebakken og derfra ned i sjøen ved Simrad. I tillegg kommer Bromsjordet.

Der har vi eiendommens utstrekning, men hvor lå selve gårdsanlegget. Bromsjordet var på 15-1600 tallet et meget lavtliggende, sumpig og værhardt område. En lite egnet plass for et gårdsanlegg. Beck sier da også at ingen noensinne har sett spor etter bebyggelse her. Hvis vi ser litt på den vanlige utviklingen på Østlandet når det gjelder nedlagte, frasolgte eller underlagte gårder, så finner vi et mønster. 

Tidlig på 1300 og frem til 1500-tallet ble tilleggsgårdene brukt som beiteområder hvis jorda ikke var spesielt god. Ble den derimot dyrket, var det gjerne av en bruker som var underlagt hovedgården. På 1700-tallet kom ofte husmannen inn. I begynnelsen av 1800-tallet var det Baltzer Rustad som satt som eier både av Horten og Brom. Et stykke opp i Ollebakken, omtrent rett ut for nåværende Østre Braarudgate, lå det et hus hvor Rustads svoger, Kield Taraldsen, holdt til som husmann. Altså på Broms område. 

Anlegget bestod av framhus, låve, lade og fjøs, dvs. et komplett gårdsanlegg. Da Taraldsen fikk fornyet sin husmannskontrakt i 1821, ble bygningene beskrevet som meget gamle og falleferdige, og det gikk da heller ikke mange årene før alt ble revet. Det skjedde i 1828, da det første Marinens Sykehus ble reist på denne tomten. Dette gamle anlegget er uten tvil Brom. Beliggenheten er naturlig. Området tilhørte gården, det lå høyt og tørt. Beliggenheten var også sentral m.h.t. den dyrkbare jorda og til beiteområdene i Keisemarken. Og vel det viktigste: nærheten til ferskvann. Både mennesker og dyr har bruk for mye ferskvann hver eneste dag, og her lå olla som har gitt bakken navn like ved.


Kilder:

Johan Beck: Hortens og Værftets historie, 1898

Tilbake ] Ett nivå opp ] Neste ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside