Borreminne hovedside

Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk

 

Et oppsiktsvekkende eiendomskjøp

Av Liv Eyde Bø

I årene mellom 1916 og 1918 kjøper industrimannen, Hydrogrunnleggeren, Sam Eyde en rekke gårder omkring Borrevannet.

På østsiden av vannet samler han dem omkring Semb som hovedgård. Til denne ligger Semb Mellom og Slettemyr samt parter i Holtan, Røre og Vold Søndre. På vestsiden og nesten sammenhengende med Semb, blir Sande hovedgården, og til denne legger han Nøisom, Toengårdene, Haukeli og Solberg Mellom. Hele 2500 mål innmark og 2000 mål skog var på det meste samlet på en hånd.

Semb hovedgård - Klikk for å forstørre


Semb ligger praktfullt til, og ruver majestetisk blant løvtunge trær og vakre blomster. Foto: Leif Preus

I en tid da "småbrukerrørsla" var en sterk pådriver i landbrukspolitikken, kan vi godt forstå at dette jordkjøpet var oppsiktsvekkende. Det offentlige oppmuntret nettopp på denne tiden til at flest mulig skulle få sitt levebrød gjennom jordbruket ved bureising og oppdeling av større bruk.

Hvorfor ville en industrimann som Sam Eyde gå til anskaffelse av slike eiendommer?

Ved sin avgang som general direktør i Norsk Hydro, ble Sam Eyde i et intervju med bladet "Rjukan" spurt om hva han nå tenkte å gjøre. "Jeg tenker å slå meg ned på min eiendom i Jarlsberg. Jeg har fått interesse for jordbruk. Etter min oppfatning er det en av våre største oppgaver å søke å bli selvhjulpne. For å samle erfaring og søke å være til noen nytte her, er det jeg nu har gått over til å dyrke jorden".

Vinter Semb Hovedgård - Klikk for å forstørre


Hester har det ikke vært på gården på mange år, men med en hesteinteressert ny eier, kan dette motivet bli vanlig igjen. Foto Leif Preus, fra boken Kongenes Borre!

Han sier videre det samme året: "Mine forfedre både på far og morsiden har eiet jord i Vestfold, og tradisjonen trekker meg altså tilbake til denne vakre delen av landet." I sær tror jeg at Sam Eyde likte seg på Semb. Han trivdes under de store løvkronenes ro og ved det vakre Borrevannet. Han vendte alltid tilbake til Semb fra sine mange gjøremål andre steder og bidro mye til stedets forskjønnelse.

At tiden også med krig i Europa og store problem med å få både grønnsaker og korn importert, trengte et mer effektivt jordbruk, var det ingen tvil om. Sam Eyde gledet seg over tanken på at Norgessalpeter fra Hydro nå skulle få det til å vokse to strå der det før var ett- eller ikke noe. "Med en motorplog skal jeg utrette like så meget som 5 mann og 10 hester" uttalte han i en tale i Vestfold Ungdomsforbund i Hillestad i 1917.

Semb Hovedgård fra baksiden - Klikk for å forstørre Nesten som et slott ligger hovedgården. Parkanleggget rundt er praktfullt. 
Foto: Leif Preus

Sam Eydes kjøp av jordeiendom var idealistisk og optimistisk. Han hadde ingen tanke om å utpine jorden eller hugge ut skogen som mange fryktet slike kapitalkrefter ville ønske. Eydes anlegg ble kalt kjempeanlegg både i skrift og tale. Det måtte jo være et kjempeforetagende når Hydros grunnlegger hadde satt det igang. Men mye ble overdrevet og uro og engstelse adskillig uberettiget. Hvordan reagerte samfunnet på Sam Eydes landbruksplaner? 

Noen tok Sam Eyde i forsvar, andre var redde for hva slike landbruksoppkjøp og stordriftsplaner kunne føre til. Etter en av Sam Eydes engasjerende taler, skrev Hulda Garborg: "Eyde hugtek ungdomen. Han er en farleg mann. Det er noe amerikansk ved det han nå har gjort. Jordbruk skal bli industri. En flokk leide arbeidsfolk skal så og høste med maskiner."

Gammelt bilde - klikk for å forstørre


Et gammelt bilde av gården. Når det er tatt, og hvem som er fotograf vites ikke.

En mann som Johan Mellby som da var formann i Landmannsforbundet (i dag Bondelaget) så også det positive en stor industrimanns erfaringer kunne overføre til landbruket. Han sier i et intervju med Aftenposten at det kunne være heldig at en slik veldig foregangsmann som Eyde med hans store almene interesser fikk anledning til å vise hva storkapital i forening med energi og dyktighet kunne bringe ut av jordbruket.

Statsminister Gunnar Knudsen var enig med mange i den bekymringsfulle utvikling det kunne være at pengesterke menn kunne kjøpe store jordbrukseiendommer. Men, sa han: "Eyde var en foretaksom mann, og han komme til å tilføre landbruket noe verdifullt." I 1917 vedtok Horten Bystyre en henstilling til regjeringen med anmodning om å hindre at så mange eiendommer samles på enkeltmanns hender. To måneder senere ble det utferdiget en provisorisk anordning hvoretter større jordareal ikke kunne erverves uten med tillatelse fra Kongen.

Dermed hadde Sam Eyde gitt støtet til grunnlaget for en konsesjonslov for kjøp av landbruksjord på samme måten som for kjøp av fossefall noen år tidligere. Ble det et mønsterbruk av Sam Eydes eiendom? Med stort pågangsmot ble bygging av tre drivhus, hønsehus, grisehus, staller, verksted og smie igangsatt, 400 mål lagt ut til gartnerdrift og planteskole med 100.000 frukttrær, moderne maskiner og husdyrbesetning innkjøpt.

Riktignok gikk ikke gjennomføringen av hans planer så raskt som han selv hadde trodd. Mye av eiendommen måtte dreneres, grøfter måtte igjenlegges og arronderingen utbedres før den store og rasjonelle produksjon kunne igangsettes. De første år bragte nok mange skuffelser. Om regnskapene ikke svarte til forventningene, var Sam Eyde innstilt på å gjøre de investeringer som skulle til for etterhvert å få et etter tiden strømlinje formet jordbruk... Først og fremst skulle det produseres grønnsaker i stor stil. Dette var mangelvare p.g.a. krigen i Europa. Dessuten ville han at dette primært skulle komme de to byene som faktisk skyldte ham sin tilblivelse, Rjukan og Notodden, tilgode.

Med sin entusiasme og engasjement som nå ble overført fra industri til jordbruk, var Sam Eyde foran sin tid. I dag hører vi stadig at bøndene må bli mer bevisst at "tid er penger". Dengang må det ha vært en fremmed tankegang som naturlig nok fikk sine motstandere.

Sam Eyde hadde mange jern i ilden. Den tålmodighet som skulle til for å bygge opp et mønsterbruk fra bunnen av, hadde han tydelig ikke. Han kunne aldri bli jordbruker, men hans interesse var oppriktig nok. Da han ble forespurt om han ville stille som representant for Høyre på stortinget i 1919, var han positiv og tiltrådte i Landmannsforbundets gruppe. Hans karriere på stortinget ble avsluttet allerede ett år senere da han utnevnt til minister, sendemann for Norge, i Polen.

Antagelig passet Sam Eydes legning ikke for naturens langsomme og til tider lunefulle gang. Byråkratiets sendrektighet passet ham også dårlig. Gårdsbruket ble forpaktet bort, mens han selv forbeholdt seg den herskapelige boligen med park og hage på Semb.

Flyfoto - klikk for å forstørre


Gården ligger nydelig til med utsikt ned mot Borrevannet. Foto: Fjellanger Widerøe.

I 1922 kom hans sønn, Sigurd Eyde, hjem etter endt landbruksutdannelse. Han overtok eiendommen, først som forpakter med den betingelse at forpaktningsavgiften skulle investeres i form av drenering. Det ble derfor Sigurd Eyde som fikk oppgaven å gjennomføre sin fars planer og visjoner om et rasjonelt mønsterbruk på den store eiendommen i Borre. Han var en jordnær mann som brukte all sin tid på å drive dette frem til et foregangsbruk. Især var hans interesse knyttet til husdyrhold og avl, med 200 dyr av rødkollerasen. Det ble drevet et allsidig jordbruk tilpasset markedets behov og med det beste når det gjaldt mannskap, maskiner og produksjon.

Paviljongen - Klikk for å forstørre


Dette er en vinkel man sjelden ser Semb Hovedgård fra: Fra den andre siden av Borrevannet, og gjennom paviljongen som er bygget i aksen rett ned fra gården. Det er samme fotografi som pryder omslaget  (fargebilde) på årets Borreminne. 
Foto: Leif Preus. Bildet er også å finne i boken "Kongenes Borre"

Tidene forandrer seg og vi mennesker med dem. Mine forfedre har alltid hatt mot til å gjøre forandringer når det var riktig av ulike grunner. Men skapergleden og viljen har i alle generasjoner vært en gjennomgående kraft.


Kilder:

Ole Kristian Grimnes: Notater fra Eydes arkiv, håndskriftsamlingen, Universitetsbiblioteket.
Rolf Baggethun: Langs gamle stier.
Helge Dahl: Rjukan, bind 1.

Tilbake ] Ett nivå opp ] Neste ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside