Borreminne hovedside

Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk

 

"Borrevikinger" med bidrag til jernets historie

Av Ragnar Larsen

Etter tre sommere med praktiske forsøk på å utvinne jern av myrmalm, våger jerngruppa i Borre Vikinglag å påstå at vi har gitt viktige bidrag til forskingen rundt jernets historie.

Det hele begynte med en nysgjerrig ide på hvordan våre forfedres teknologi fungerte i praksis. Det var mer en nysgjerrighet som gikk i retning av hvordan de løste praktiske problemer, samhandlet og hvordan stemningen rundt jernvinna kunne ha vært. De kjemiske formler og metallurgien ville vi overlate til ekspertene. Det startet sommeren 1994 med at vi fant frem til den eneste i Norge som hadde drevet forsøk med jernblestring over tid: Ivar Berre fra Skogn.

Ivar Berre sendte oss et eksemplar av Ole Evenstads bok, og bad oss bygge et sett med grove belger og fundamentet til Evenstadovnen. Selv ledet han arbeidet med å ferdigstille anlegget i dagene før den første Borre-Kaupangen.

Blestermannen løfter jernet opp - Klikk for å forstørre

Blestermannen løfter jernet opp av ovnen med en "luppetang" etter at det er blitt bearbeidet med en "lurk"-stokk. Foto: Ragnar Johansen

Selv om forsøkene med Ivar Berre ikke gav de beste resultatene rent produksjonsmessig (cirka 1 kilo jern), fikk vi nyttige erfaringer og ikke minst inspirasjon. Nå som lysten var skjerpet, gikk vi igang med å planlegge neste skritt; forsøk med en mer tidsriktig ovnstype for vikingtid. Evenstadovnen hørte tross alt "nyere tid" til. Da vi på vårparten i 1995 hentet malm med hjelp av Skogbruksmuseet på Elverum, fikk vi vite at ingen ennå hadde lykkes med å produsere jern i vikingetidsovnen. Det var da også bare få forsøk som var gjort. Det er her viktig å gjøre oppmerksom på at den betegnelse Esplund bruker på ovnstypen er "middelalderovn" idet teknologien med denne ovnstypen med tappehull for slagg, strakk seg fra 600-tallet og inn i middelalderen. Etter Svartedauden ble ovnen utviklet ytterligere.

Sommeren 1995 ble de første vellykkede resultatene i moderne tid med ovnen fra vikingtiden gjort på Borrestranda. Vi fikk to fine lupper begge over kiloen. Jernet ble på oppfordring sendt til metallurg Arne Espelund ved Universitetet i Trondheim. Analysene av jernet var interessante, og viste blant annet at deler av det hadde brukbart karboninnhold i forhold til å bli smidd. Nå må det sies at jern av denne typen vanligvis stiller store krav til smeden, noe vi blant annet lærte av vår danske smedfrende Benkt Dahlin.

Benkt Dahlin viser hvordan man med følsom hånd må bearbeide jernet. Foto: Ragnar Johansen

Benkt Dahlin - Klikk for å forstørre

Med denne bakgrunn ble det sommeren 1996 invitert til seminar om jernblestring og smiing av myrmalmsjern eller luppejern som det også kalles. Arne Espelund som selv har begått flere bøker om jernets historie, var villig til å bidra med sine kunnskaper, flere smeder fra hele Norden ville også delta, og Borrevikingene skulle sørge for at det ble brent trekull og laget jern.

Ut fra de erfaringene vi hadde med ovnen, hadde vi justert denne noe. Blant annet var tappehull for slagg lagt på samme side som belgene blåste luften inn. Det ble diskutert livlig rundt ovnen og essene gjennom tre dager. Arne Espelund viste seg enormt kunnskapsrik, og med sin væremåte fenget han forsamlingen. Han sto også ansvarlig for at vi fulgte en strategi som kunne omsettes i tråd med hans forsking. Det ble jern som var fullt smibart, men ingen renneslagg. 

Slaggen ble ved forsøkene i 1995 igjen inne i ovnen med jernluppen. Å få slaggen til å renne har sannsynligvis vært av stor viktighet for den videre bearbeidelse av jernet. Først da vi ikke gjorde som forskeren sa, men kjørte en "blester" (av å blåse jern) med åpent tappehull, samt arbeidet aktivt med å lure slaggen i sig med en jernstang, kom den rennende ut av ovnen. Luppen som i dette tilfellet også ble bearbeidet med "lurken" (se Espelund) var den absolutt flotteste vi hadde laget hittil, vekten var drøyt 3 kilo, jernet var kompakt og jevnt. Det er foreløpig ikke gjort analyser av jernet.

Forsøkene fra Borre viser at det kan være fornuftig noen ganger å være litt eksperimentell i slike sammenhenger, og at sammenblanding av entusiastiske amatører og streng vitenskap er positivt i forhold til å gjøre nye oppdagelser. Noe av jernet som kom opp av ovnen fikk smedene eksperimentere med. Det er en krevende jobb å omdanne luppejern til våpen og redskaper. For oss som deltok ble seminaret en lærerik begivenhet enten man deltok som leg eller lærd.

Senere på sommeren gjorde jeg interessante funn vest i Sandsværskogene. På en odde som i lengre tid hadde ligget neddemmet, lå en slagghaug som målte 4 ganger 6 meter, tydelige spor etter kraftig varme, samt en amboltstein. Slaggen hadde nøyaktig samme form som den vi fikk til å renne ut av ovnen i Borre. Dersom dette funnet blir gransket og funnet å tilhøre samme tidsepoke, er dette i seg selv interessant, da det tidligere ikke er gjort funn av denne typen nær Oslofjordområdet. Funnet vil utvilsomt også vise at det ikke var masovnen på Eidsfoss verk som produserte det første jernet i vårt distrikt.

Det hadde vært en spennende tanke om forskere og amatører her kunne samarbeidet om utgraving og eventuell rekonstruksjon med en påfølgende forsøksserie. Det faktum at funnet ligger utsatt til på grunn av neddemmingen vil være et viktig argument når det gjelder å skaffe de nødvendige midler.

Tilbake ] Ett nivå opp ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside