Borreminne hovedside

Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk

 

Meinich-familien i Horten og Borre

Av Eva Knudsrød

Ifølge boken "Meinich-familien i Danmark og Norge", bind 1, kan slekten Meinich føres tilbake til Mathias Minche (1600-1630). Han var kleinsmed, smed som utfører mindre, finere arbeider i jern, i Hillerød, Horten vennskapsby i Danmark. Han var også tippoldefar til Jørgen Christian Thomas Meiniche (1746-1788), som utvandret fra Danmark til Norge, og etablerte seg som kjøpmann i Drammen. Kjøpmannen fikk to sønner, hvorav bare den ene levet lenge nok til å gifte seg og få barn.

Denne sønnen, Jens Christian Meinich (1787-1855), tok juridisk embetseksamen i 1813, og ble i 1815 konstituert sorenskriver på Toten, og endte som "foged" i Valdres, Land og Hadeland Fogderi. Han bodde på Krohnborg gård i Land. Der vokste barne, ialt 13, opp, og blant dem Hans Thomas (1918-1878) og Ole Gjerdrum (1828-1899), som denne artikkelen skal handle om. I tillegg kommer en kort beskrivelse av Hans Thomas’ sønn, Jørgen Herman Meinich, som var sorenskriver i Mellem Jarlsberg og bosatt i Horten i årene 1918 til 1923. Han ble senere fylkesmann i Vestfold.

De fleste av Jens Christian Meinichs 13 døtre og sønner fikk til dels mange barn. Familien var i begynnelsen av dette århundre samlet flere ganger, og min mor, som var datterdatter av Ole Meinich, karakteriserte familiemedlemmene slik: De var musikalske, beskjedne, med stor sans for humor. Ingen familie kan naturligvis påberope seg slike egenskaper i fom av nedarvede trekke. Hele tiden vil inngiftede ledd få innflytelse på neste generasjons mentale og fysiske legning.

Men vokser man opp i et miljø hvor sang og musikk har en dominerende plass, hvor beskjedenhet blir fremhevet som en god og positiv egenskap, hvor latteren sitter løst, og en spøk blir verdsatt etter fortjeneste, kan nok disse spesielle karaktertrekk komme til å dominere en slik familiekrets. Meinichboken bekrefter mors iakttagelse. Både Hans Thomas og sønnen Jørgen Herman takket nei til statsrådsposter (ut fra begrunnelser om at de kunne gjøre større nytte for seg i nærmiljøet), og boken er full av morsomme, til dels selvironiske beretninger.

 [ Toppen av siden ]

Både Ole Gjerdrum og Jørgen Herman bodde i Horten, mens Hans Thomas virket en tid i Borre. Han ble som sin far jurist, og i 1860, da han var 41 år gammel, utnevnt til amtmann i S. Bergenhus amt, senere til amtmann i Christians amt. Størst lokal interesse har imidlertid Hans Thomas Meinichs virke som formann i Hovedmatrikkuleringskommissionen av 22. juli 1872. I en forklaring på hva matrikkel er, heter det i Aschehougs Konversasjonsleksikon: Matrikkel (fra lat. matricula, register), fortegnelse over et lands jordeiendommer, med angivelse av disses skattetakst og skattebeløp, utmålt etter skjønn ved innbyrdes sammenligning ...

Avgiften ble opprinnelig betalt in natura. I matrikkelen ble da angitt hva hver eiendom hadde å yte. I 1665 ble all landskyld (dvs. avgift på jordeiendom) redusert til de såkalte 3 species, korn, smør eller tørrfisk.

Det var imidlertid dårlig overensstemmelse mellom skyldforholdene i de forskjellige landsdeler. Ved lov av 17. 8. 1818 ble en vesentlig forbedring for Norge planlagt. Ved denne nye matrikkel ble alle landets jordeiendommer, Finnmark unntatt, ansett til en samlet skyld av 247.068 "skylddaler". Loven ble innført 17. 12. 1836, men viste seg mangelfull. Ved lov av 6. 6. 1863 ble det bestemt å foreta en fullstendig revisjon av matrikkelen ved hjelp av nye, mer inngående og nøyaktige taksasjoner, med verdsettelse av hver enkelt eiendoms skyld, fremdeles med unntak av Finnmark. Så langt leksikonet.

Allerede i september 1872 begynte Hovedmatrikkuleringskommissionen, oppnevnt 22. juli samme år, sitt arbeide. I Meinichbokens bind III er det inntatt 84 brev som amtmann Meinich skrev til sin ektefelle Eveline, født Stenersen. De giftet seg 21. 8. 1860, og det eldste brevet er faktisk datert litt tidligere, 2. 7. 1860. Det siste brevet er skrevet 23. 3. 1876. I brev nr. 41 fortelles det om starten på kommisjonens arbeide, og Meinich skriver: "og gid kun, at jeg var Enden paa det hele ligesaa nær, som jeg nu er Begyndelsen".

Brev nr. 72 er skrevet fra Horten 28. 9. 1874, her et par løsrevne setninger: "Vi bleve nemlig opholdt saa længe i Kristiania med vore Regnestykker, at vi nu skynde os saa mæget som muligt, for at blive færdige med dette Aars Befaringer, inden det bliver altfor sent paa Høsten, og Udbyttet af denne vor Flid i den forløbne Uge var da heller intet mindre end Befaringer af 5 af de 11 Gaarde der er valgte som Normalgaarder for dette Amt, altsaa paa det nærmeste 1 Gaard pr. Dag, hvilket jo er meget, naar man betænker, at der desuden skal reises fra Gaard til Gaard. 

Fredag Aften den 25de ankom jeg hertil og tog ind i Mdm. Sørbyes Hotel, men gik strax fra Hotelet op til Broder Ole og mødte underveis Carl, røgende paa sin Snadde og med Hænderne i Buxen, saaledes som hans Yndlingsstilling altid var paa Lillehammer... Carl viste mig nu Veien hen til Broder Ole, hvor Johan nylig var ankommen paa en af sine Reiser i Telegrafvæsenets Anliggender, og hvor jeg da sad nogle Timer i lun Passiar. Løverdag reiste vi fra Horten ud til en Gaard, 1 ½ Mil søndenfor, og before denne, men vendte om Aftenen atter tilbage til Horten, hvor jeg da igjen tilbragte Aftenen hos Ole og Igaar var jeg den hele Dag paa samme Sted, om Formiddagen i Kirke, hvor en Pavemæssig Prost Munch holdt en streng og mig lidet tiltalende Prædiken og om Eftermiddagen paa en Spadsertur med Ole og Tonny (Antonie) henigjennom en Skov til Borrevandet. Om Aftenen indfandt sig hos Ole en Kapt. i Marinen Otto med Frue, hvilket sidste er en Slægtning af Tonny. 

Hos Ole stod alt vel til og, saavidt jeg kunde skjønne, klarer han sig ogsaa saa noenlunde med sine Indtægter, 700 Spd. Stor Økonomi maa dog vistnok isaafald anvendes, thi alt her paa Horten er meget dyrt. Carl bor ennu hos Ole, men hans Kvistværelse befrygtes at være saa Koldt, at Ole vilde se til at faa leiet ham et bedre Værelse i et Hus i Nærheden hos fra Haffner, - den ulykkelige, til Slaveristraf i 12 Aar dømte Postmester Haffners Kone, der er en Datter af en Captn. i Marinen Horn, og skal være en meget brav Kone ..."

Brev nr. 76 er datert Horten året etter, 12. 7. 1875. Fra dette brevet tar jeg med: "Fredag den 9de before vi en Gaard Tufte, omtrent ½ Mil herfra Horten, og vendte kl. 6 tilbage til Horten, hvor vi spiste Middag. Derpaa vandrede jeg op til Broder Ole, hvor jeg tilbragte Resten av Aftenen og havde det hyggeligt, skjønt Tilstanden der i Huset ikke egentlig er den aller bedste, saasom Bjarne, Gudne og Elise have Kighoste og Bjarne i meget sterk Grad, saaledes at han ligger mere, end han er oppe. Han blev denne Aften Ordineret Senepskage paa Brystet. -Løverdag den 10de tage vi atter afsted til Tufte, hvis Befaring Idag tilendebragtes. 

Vi begynte derpaa Befaringen af den store Nabogaard Falkensten, der nu ejes af Enkefru Smith-Pedersen - et lide Herresæde, beliggende ikke langt fra Horten. Vi holdt os dog denne Dag alene i Gaardens Skov, og da vi i løbet av Formiddagen havde flere Regnbyger og saaledes bleve temmelig Vaade, især på Fødderne, saae vi da heller ikke saalædes ud, at vi vel kunder aflægge Fruen nogen Visit. Derimod smagte det os alle godt at komme i Kvarter og faa vor Middag, blive vasket og faa tørre Strømper paa. 

 [ Toppen av siden ]

 

Hvor godt dette smaget ovenpaa en saadan Dag, ved kun den, som har erfaret det. - Igaar Søndag var jeg først nede i Hortens prægtige Badehus og tog mig et Bad og gik derefter i Kirke, hvor jeg hørte en god Prædiken af pastor Hartmann. Resten af Dagen tilbragte jeg hos Ole, med hvem jeg om Eftermiddagen besaa en Kjøbmand Broch tilhørende liden Have, der ret er et Mønster for hvorledes man kan bringe meget ud af en liden og meget mager Plet Jord og hvor jeg tillige saae, hvorledes man uden Drivhus kan paa simpel og lidet bekostelig Maade opelske Vinranker og avle ikke saa lidet af Druer. 

Om Aftenen indfandt sig hos Ole foruden Broch og hans Kone og Svigerinde - to Danske Damer -, endvidere en gammel Enke, Fru Klinck, der staar i et meget venskabeligt Forhold til Oles, og en anden Enke, Fru Bech, der forklarede, at have været et Par Aas i dine Forældres Hus ... Hun havde med sig to voxne Sønner og en Datter, allet meget Musikalske, og Sønnene foredrog om Aftenen, den ene paa Piano og den anden paa Violin, en meget vakker Duo for os. Idag have vi fortsat Befaringen af Falkensten, og spist Middag - Lax, Kalvesteg og Jordbær - hos Fru Smith-Petersen - og Imorgen skulle vi igjen i samme Ærinde. Det er nemlig en meget stor Gaard, yndigt beliggende ved Søen og med en Flora saa Rig, at jeg gjerne skulde kunnet Ønske at gaa omkring paa Gaarden et par Uger for at Botanisere...."

I forbindelse med dette siste ønske er det vel rimelig å stitere følgende fra Meinich-boken, om H. M. Meinich: "Han var en ivrig og skarpsynt florist. Mange av hans plantefunn er omtalt i Blytts flora (bd. 2 og 3). Særlig kjendt er hans opdagelse av den Sorbus, som av den svenske botaniker C. J. Lindeberg har faat navnet S. Meinichi (først funnet ved Mosterhavn 186?) Hans rikholdige herbarium er nu innlemmet i Bergens Museum".

Hans Thomas besøkte altså broren Ole, som var bosatt i Horten fra ca. 1849 til sin død i 1899. Han giftet seg 31. 5. 1862 med Antonie Petersen, og ekteparet fikk fire barn: Ingvald (f. 2. 4. 1863), Bjarne (f. 2. 9. 1864), Gudny (f. 6. 9. 1866 og Elise Faya (f. 21. 5. 1873). Ingvald og Bjarne Meinich døde begge barnløse. Ved Ingvald Meinichs dåp bodde familien i Keiemarka 13. Ved Ole Meinichs død i 1899 ble Nedre Keisemark 13 overdratt til datteren Gudny og hennes mann, Magnus Engelbert Preus.

I Meinich-boken er Ole Gjerdum beskrevet slik: "I 1864 ble han i skjøte for Krohnborg oppført som "mekanikus", og ellers var vel hans yrke tegner eller konstruktør ved marinens verft i Horten. Han skildres som en humørfyldt og musikelskende mann. Ett utslag av hans humor er hans foto-opsettning av søskenflokken med seg selv i midten og de andre 12 i kreds om ham. Hans meritter overfor sin vordende svigerfar tyder på at han har forsøkt seg på den militære løpebane, uten resultat militært, men med sjefens datter som lvisledsager. 

Hvorvidt ryktene om disse meritter er sande vites ikke, men historiene er like morsomme for det. Han ble i boken om Horten av bokholder Johan Bech og i Hortens sangforenings 50-års jubileumsskrift omtalt som en sangens "chefveteran" i byen. Han var med i og dirigerte byens første sangkvartet som ble stoftet omkr. 1850, og han ledet i årenes løp sangforeninger, både for mandskor og bladet kor..."

Ifølge jubileumsboken for Hortens tekniske skole var Ole Gjerdum Meinich ansatt ved Marinens mekaniske verksteder fra 1849 til 1894. Fra 1855 til 1894 fungerte han som lærer ved Hortens tekniske skole. Henry Røren skriver i "Vervens Gang", nr. 3/1956: "Meinich var den første lærer i maskintegning ved Hortens tekniske skole, og noen bedre lærer i dette fag kunne skolens styre neppe ha funnet. Som et kuriosum kan nevnes, at Meinich allerede i 1877 forelso og kunstruerte en isbryter, som skulle bryte ca. 2 fot tykk is og holde en åpen renne i Oslofjorden. (Aftenposten 9. 4. 1954)"

Han må ha vært en "hendig" mann, for han laget ski til naboens barn. Naboen var dosent Brynildsen, og sønnen, senere lektor, Arvid Krag Brynildsen, har fortalt dette. Ole Meinich var i tillegg til tegeformannsstillingen på Verftet, og lærergjerningen på "Tekniker’n", agent for forsikringsselskapet "Norden", og oldemor overtok agenturet da ektemannen døde i 1899. Hun var også gymnastikklærer ved Horten høyere almenskole fra 1878 til 1885. (Hennes far, major Peter Munch Petersen, holdt forøvrig "kursus" i gymnastikk for omtrent 30 damer på Horten i 1867.)

 [ Toppen av siden ]

Det er neppe mer av livet til Antonie og Ole Meinich som har interese for noen utenfor familien. De to har da også en beskjeden plass i Meinich-boken i forhold til broren (svogeren) Hans Thomas, og nevøen, Jørgen Herman. Da denne siste ble utnevnt til fylkesmann i Vestfold, skrev Gjengangeren, 17. 4. 1923: "I statsråd fredag er sorenskriver i Mellem Jarlsberg, Herman Meinich utnevnt til fylkesmann i Vestfold... Den nye fylkesmann har ssa mange og store betingelser for at fylde sin nye embedsstilling til almindelig tilfredshet at hans utnævnelse var selvskreven. Inden fylket er vi forvisset om, at utnævnelsen vil bli mottat med glæde og tilfredshet..."

Det er kanskje unødvendig å gjøre oppmerksom på at det ikke bor noen med etternavnet Meinich i Horten i dag. Som vi alle vet, var det frem til for cirka 20 år siden, helt uvanlig å beholde sitt pikenavn ved inngåelse av ekteskap. Derfor bærer barnebarnsbarn etter Antonie og Ole Meinich og deres etterkommere helt andre navn, og skal forbli anonyme i denne artikkel.

Tilbake ] Ett nivå opp ] Neste ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside