Bunngarnsfiske i Frebergsvik

Av Lars Frebergsvik

På turen til Norge gikk skutene i ballast med stein og grus. Denne ballasten måtte man kvitte seg med før skutene tok ombord trelasten, og ballasten ble ganske enkelt lempet overbord. Ved ubetenksomhet ble lasten dumpet på feil plass, i nærheten av bunngarnet. Man tror dette førte til at bunnforholdene forandret seg, ved at bunnen ble presset opp når stein og grus sank ned i gjørmen. Ved denne forandringen ble fisken borte, og for ca 150 år siden var ikke bunngarnfisket i drift.

 [ Toppen av siden ]

Hans onkel, Andreas Kjeldsen, som eide den nedre gården i Frebergsvik, var også med og trakk garna, sammen med sønnene Ole, Kåre og Ragnvald. I 1927 døde min fars onkel. Min far overtok sin onkels plikter, noe som også omfattet gårdens halve ansvar for bunngarnsfisket. Han var den gangen 18 år gammel.

Reinhard Helland, som var blitt 69 år gammel, hadde den nødvendige erfaring, så samarbeidet gikk greit. I 1935 døde så Reinhard Helland. Hans kone, Marthine, ansatte en hjelper, Kåre Andresen, som hadde drevet med fiske i Sandebukta. Min far, som var blitt 26 år, fikk, naturlig nok, hovedansvaret for garnfisket. Kåre Andresen var hos Helland til krigsutbruddet i 1940. Deretter ble Wilhelm Nordstrøm, som evakuerte hos Helland, med i arbeidet med bunngarnet det meste av krigen. Han var vaktmann på Mellomøya ved krigsutbruddet, og ble pensjonert.

I 1945 skjedde en forandring. Reinhard Hellands sønn, Christian, hadde overtatt sine foreldres gård. Min far og han ble, av forskjellige årsaker, enige om å fiske annet hvert år. De delte redskapen ved loddtrekning, og min far skulle fiske det første året, fredsåret 1945.

I 1948 døde min far, og min mor inngikk en avtale med Ragnvald Vartdal om å drive fisket sammen i 1949, med deling av inntektene. Det ble da slik at Vartdal og hans eldste sønn, Hans, overtok ansvaret for fisket. Fisket var fortsatt delt, slik at den øvre og den midtre gården i Frebergsvik fisket annet hvert år. Vartdal fisket sammen med oss i 1949-1951 og 1953. I 1954 solgte min mor gården, med fiskerett, til min fars fetter, Kåre Kjeldsen. På grunn av lite fisk og kloakkutslipp fra Nykirke, ble bunngarnsfisket lite lønnsomt, og det ble nedlagt i 1963.

 [ Toppen av siden ]

I løpet av vinteren ble garnet reparert. Hele stykker ble byttet ut. I følge Kåre Kjeldsen, var det i tidligere tider vanlig å bruke et eget rom i huset til å lagre garnet. Deler av garnet ble strukket ut mellom to stoler, og nytt garn ble sydd for hånd for å erstatte ødelagte partier av garnet. Til dette ble det brukt en garnnål og bomullstråd. Vinteren var lang, og det ble brukt mye tid til dette arbeidet.

Til barkingen ble det brukt en stor jerngryte. I denne ble tjæren kokt, og blandet med vann til en slags velling. Garnet ble lagt i en stor eiketønne. Deretter ble den kokende tjæreblandingen helt over garnet. Garnet lå et par dager i denne blandingen, slik at det ble gjennomtrukket. Hensikten med dette var å forhindre at garnet skulle råtne så fort. I tillegg tok garnet farge, slik at det ble en slags kamuflasje. Denne tjæren var noe griseri. Det kunne gå et par uker etter at garnet var satt i sjøen, før tjæren sluttet å smitte av. Andre barkestoffer var kattiko - et brunt og mer behagelig stoff.

Når tiden for stækingen nærmet seg, måtte garnet være ferdig og båten være pusset opp. Stækene var dratt ut i vannet, slik at nesten halvparten lå i vannet for å trekke til seg vann. Enkelte stæk, som var synlig angrepet av pælemark, måtte skiftes ut. Det ble nøye vurdert om de måtte skiftes eller om de ville holde sommeren over.

Stækedagen inntraff ofte 1. mai i min tid. 5-6 mann var nødvendig. To prammer (draprammer), som ble brukt til å trekke garna med, ble lagt side ved side. Et solid dekk av plank ble lagt over båten. Akterut, ble det lagt en solid granstokk tvers over begge båtene. Denne ble surret godt fast. Så ble ett og ett stæk rodd ut til prammene. Det var meget viktig å få de første to stækene på riktig plass. Derfor ble det tatt krysspeiling mot faste merker på land. Fire tau, to festet i land, og to med store dregger i sjøen - gjorde at en kunne finjustere punktet hvor stæket skulle stå.

Nå var det klart til å sette ut stæk nummer 1. Det hadde en lengde på 16-17 m. Stækets topp ble løftet opp på den solide granstokken som lå tvers over prammene - og trukket innover dekket til balansepunktet.

Frebergsvik 1945-46. Ytterst Veggegarnet som Vartdal drev. Innenfor et brislingsteng. Foto: Mads Bastøe.

Ragnvald Vartdal var stækebasen. Jeg synes enda jeg kan høre ham, med sin kraftige sunnmørsdialekt, rope til de andre. Før Ragnvald Vartdal var det Olaf Hvalstad fra gården Nordre Hvalstad som var bas. Vartdal låste stæket på balansepunktet med en solid kjetting. De andre løftet opp stæket som de hadde dratt innover dekket. Stæket vred seg om granstokken, og tilslutt sto det vertikalt.

Nå gjaldt det å få stæket til å peke loddrett mot bunnen. Vartdal løsnet kjettingen, og med god fart gikk stæket ned mot bunnen. Raskt, før det fikk festet seg i bunnen, ble det løftet opp og kjørt ned igjen. Slik fortsatte en tre til fire ganger. Til slutt ble det festet en stokk ca en meter over dekket. En mann sto og husket på denne stokken, mens de andre presset stokken ned. Dette ble gjort for å få stæket enda dypere ned i bunnen.

 [ Toppen av siden ]

Hvis oppdriften i stæket var for stor, kunne en risikere at det kom opp igjen som et prosjektil, før det la seg overende i vannet. Dette kunne være svært farlig, hvis en ikke passet seg. Ofte måtte en ha steiner på 50-60 kg festet til stæket noen meter fra bunnen for å gardere seg mot at stæket løsnet fra bunnen og kom opp.

Når stæk nr. 1 var satt, kom turen til nr. 2. Også nå ble det tatt krysspeiling etter merker på land. Båten ble forhalt til det nøyaktige punktet, og stæk nr. 2 ble lagt klar til setting. De øvrige stækene ble satt etter line med de riktige avstander fra de to første stækene som var satt. Dette arbeidet kunne vare i 8-10 timer i godt vær. Vind og bølger kunne føre til at arbeidet tok mye lengre tid.

I årene etter krigen, fra 1945 til 1953, lå prisene på makrell på ca 50 øre pr kg. Forbrukerne betalte ca en krone for kjøp over disk. Bortsett fra litt torsk og sei, var makrellen den viktigste fisken. Først kom hornhjelen i mai/juni, deretter, i slutten av juni kom makrellen. Makrellfisket fortsatte i juli og august.

Laksefisket som det snakkes mye om, var nok ikke som i forrige århundre og tidligere. I et klipp fra Gjengangeren fra 1877 står det: I inneværende Aar, hvor Laxefiskeriet gav et rigeligere Udbytte på Tragten mellem Aasgaardstrand og Frebergsvik antages dette at have udgjord dobbelt saa meget som forrige aar. Hvis jeg forholder meg til tiden etter 1945, ble det vel ikke fisket mer enn 8-10 laks hver sesong. Dette kunne man selvsagt ikke leve av. Kåre Kjeldsen kan imidlertid fortelle at han var med og trakk garnet for Helland i 1920 årene. En sommer ble det tatt en laks på 27 kg. Samme året ble det tatt mange laks på mellom 18 og 20 kg.

Bunngarnsfisket var underlagt loven. Laks og ørret var fredet etter 20. august. Likeledes var det helgefreding fra lørdag kl 18 til søndag kl 18. I dette tidsrommet ble åpningen i garnet gjort større, slik at fisken lettere skulle slippe ut. Litt ut i oktober, alt etter som høsten og fisket var - kom tiden for å avslutte fiskesesongen. Først ble garnet tatt opp, rengjort og tørket, før det ble lagt i hus. Det var meget viktig at garnet var helt tørt, slik at det ikke råtnet.

Så skulle stækene opp. To prammer ble lagt side ved side, som når stækene ble satt om våren. En solid stokk, med diameter på ca 40 centimeter, ble lagt akterut. En kjetting ble festet med pålestikk til stæket, et par meter under vannflaten. Med to stokker ble den store stokken dreid rundt, slik at den dro opp stæket. Dette var tungt arbeid, for stækene hadde festet seg godt til bunnen i løpet av sesongen. Når alle stækene var oppe, ble de rodd inn til stranda. Det ble brukt hest for å dra dem videre opp på garnbakken til lagring.

Ellers er det makrellfangstene jeg husker best. Makrellfisket var best i juli/august. Hvis en var heldig, kunne en få mange tonn i draget. Det var heller ikke uvanlig å dra garnet midt på dagen når det var mye makrell. Mesteparten av fisken ble solgt i Horten, men det ble også solgt en del fisk fra brygga. Folk som bodde i hyttene kjøpte fisk, og selvfølgelig folk fra Nykirke.

Etter at min mor solgte gården i 1954, leide Vartdal fiskeretten av Kjeldsen og Stendalen. År om annet tok laksefisket seg opp i -50 og -60 årene (60-70 laks, fortalte Hans Vartdal), men fortjenesten, sett i forhold til antall arbeidstimer, ble for lav. I tillegg kom forurensingen fra kloakkutslipp.

Årene som barn og ungdom i Frebergsvik var en fin tid. Å dra garna morgen og kveld var moro og spennende. Verre var det når garna skulle opp ca hver 3. uke. Skyllingen, og arbeidet med å få groe ut av garnet var en grisejobb. Brennmanetene kunne også være en plage. Heldigvis slapp mine brødre og jeg denne jobben.

Mange gode minner dukker fram når jeg tenker på livet i Frebergsvik. Jeg husker katten som kom ruslende ned til stranda for å få fisk når garnet var trukket, og lukten av sjasmin og gammeldagse roser fra hagen til tante Maren i solfylte sommermorgener. Professor Brock og hans kone, som ferierte i Skånestua, var begge svært glade i fisk. Hver dag skulle de ha sitt fiskemåltid. En sommer spurte han om min bror og jeg kunne bringe fisk til dem hver morgen. Vi skulle få 25 øre gangen. Det skulle helst være fisk av forskjellig slag, og han hadde en hjemmelaget kurv til å bære fisken i. Denne jobben hadde vi hele sommeren. Brock var forøvrig en hyggelig mann, som alltid hadde tid til å prate med oss unge. I flere år fikk mine brødre og jeg bøker og frimerker fra Brock til jul.

I tilknytning til et så gammelt fiske, blir det lett en del myter. Stækene måtte ikke settes før isen hadde gått i Revåbukta i Sande. Dette kom av at nordvesten hadde ført med seg isflak fra Sandebukta inn i Frebergsvik. Der sto stækene ute, og isflakene brakk dem ned. Et annet merke var at når nypene blomstret, var det tiden for det beste laksefisket. Best var det hvis det i tillegg var solgangsbris.

Hans Vartdal flyttet bunngarnsfisket til Falkenstensbukta i 1964. Han leide plass av Carsten Lunde Schmidt. Tidene hadde forandret seg, tidligere hadde man brukt hest og sykkel - så ble det traktor - og deretter bil. Veien til bunngarnet hadde også øket, fra 2,5 km til 5 km. Trekkingen av garnet måtte også passe inn med Vartdals arbeidstid. Garnet ble derfor ofte trukket bare en gang daglig.

I slutten av 70-årene ble det slutt på bunngarnsfisket også i Falkenstenbukta. Lunde Schmidt kjøpte draprammen, garnet og stækene av Vartdal. Mesteparten av utstyret eksisterer fortsatt.

En epoke ble avsluttet da Vartdal sluttet med bunngarnsfiske etter ca 15 år i Falkenstensbukta og nesten 40 år i Frebergsvik. Han ble den siste som drev det før så ettertraktede bunngarnsfisket innerst i Frebergsvik. Det er ennå ikke for sent for andre å gjenoppta fisket, men kunnskapen om fiskemetoden er i ferd men å bli borte.