Borreminne hovedside

Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk

 

Bunngarnsfiske i Frebergsvik

Av Lars Frebergsvik

Bunngarnsfiske i Frebergsvik har vært drevet i flere hundre år. En tenker da på bunngarnet innerst i vika, på østsiden, utenfor Garnbakken. Det har også vært drevet bunngarnsfiske utenfor Veggestranda, ved Freberg, Tveitan, Hvalstad, Sand, Mulvika og Falkensten. Videre har det vært drevet bunngarnsfiske i Sandebukta, Bjerkøya, Holmsbu og flere steder i indre Oslofjord, samt ved Møringa, Prestegårdstranda, Fjugstad, Nygård, Saltkopp og Slagentangen.

Bunngarn - Klikk for å forstørre

I dag finner vi kun et bunngarn i drift ved Åsgårdstrand. Fiskemetoden er dansk. Det karakteristiske er pålene (stækene), som står i en sirkel, med en rad stæk som går mot stranda (raet). I Frebergsvik kan man tenke seg at at fisken kommer fra vest, forbi midten av bukta, mot øst, der den treffer ragarnet, bøyer naturlig av mot dypet - og ledes inn i garnets åpning. (Se illustrasjon.)

Bunngarnet i Frebergsvik var i gamle dager kjent for et meget godt laksefiske. Skatten på laksefisket var høy. Da fangsten gikk ned, ble skatten uforholdsmessig høy. Dette ble det klaget på overfor myndighetene, og til slutt ble eiernes argumenter hørt, slik at skatten ble redusert.

På 1700-1800 tallet var det en livlig handel med trelast i Frebergsvik. Stedet var i noen år ladested, og det var atskillige flere hus der enn det er i dag. Norske og hollandske skuter fraktet trelast fra Frebergsvik til utlandet.

På turen til Norge gikk skutene i ballast med stein og grus. Denne ballasten måtte man kvitte seg med før skutene tok ombord trelasten, og ballasten ble ganske enkelt lempet overbord. Ved ubetenksomhet ble lasten dumpet på feil plass, i nærheten av bunngarnet. Man tror dette førte til at bunnforholdene forandret seg, ved at bunnen ble presset opp når stein og grus sank ned i gjørmen. Ved denne forandringen ble fisken borte, og for ca 150 år siden var ikke bunngarnfisket i drift.

 [ Toppen av siden ]

 

Bunngarnfiske i 1912 - Klikk for å forstørre

Juni 1912. Bunngarnfiske i Frebergsvik. Fra venstere Reinhard Helland, Harald Brårud, Marine Helland - husholderske til Lars Olsen og Lars Olsen. Der hvor båten ligger, startet trekkingen av garnet. I bakgrunnen Veggestranda, der det i dag ligger mange hytter. Foto: ukjent

Strøm og bølger førte etter hvert til at bunnforholdene ble som før, og fisket ble gjennopptatt etter ca 30 år. Det er de to øvre gårdene i Frebergsvik som eier fiskeretten sammen. Disse gårdene eies i dag av Stendalen og Kjeldsen. Min fars onkel, Lars Olsen (1861-1927), eide i sin tid den øvre gården, og Reinhard Helland (1848-1935) eide den midtre gården. De drev fisket sammen. Min far, Lars Arthur Frebergsvik (1909-1948), kom som seksåring fra gården Slettemyr, som hans foreldre eide, til sin tante og onkel i Frebergsvik. Han kom således tidlig inn i bunngarnsfiskets finesser.

Hans onkel, Andreas Kjeldsen, som eide den nedre gården i Frebergsvik, var også med og trakk garna, sammen med sønnene Ole, Kåre og Ragnvald. I 1927 døde min fars onkel. Min far overtok sin onkels plikter, noe som også omfattet gårdens halve ansvar for bunngarnsfisket. Han var den gangen 18 år gammel.

Frebergsvik 1936 - Klikk for å forstørre

Frebergsvik ca. 1936. Fra v. Øyvind Karlsen fra Nykirke som jobbet for min far, Kåre Andersen, gårdsgutt hos Martine Helland, Andreas Kjelsen og Lars Frebergsvik (min far). Bildet er tatt på Garnbakken. Foto: ukjent

Reinhard Helland, som var blitt 69 år gammel, hadde den nødvendige erfaring, så samarbeidet gikk greit. I 1935 døde så Reinhard Helland. Hans kone, Marthine, ansatte en hjelper, Kåre Andresen, som hadde drevet med fiske i Sandebukta. Min far, som var blitt 26 år, fikk, naturlig nok, hovedansvaret for garnfisket. Kåre Andresen var hos Helland til krigsutbruddet i 1940. Deretter ble Wilhelm Nordstrøm, som evakuerte hos Helland, med i arbeidet med bunngarnet det meste av krigen. Han var vaktmann på Mellomøya ved krigsutbruddet, og ble pensjonert.

I 1945 skjedde en forandring. Reinhard Hellands sønn, Christian, hadde overtatt sine foreldres gård. Min far og han ble, av forskjellige årsaker, enige om å fiske annet hvert år. De delte redskapen ved loddtrekning, og min far skulle fiske det første året, fredsåret 1945.

I 1948 døde min far, og min mor inngikk en avtale med Ragnvald Vartdal om å drive fisket sammen i 1949, med deling av inntektene. Det ble da slik at Vartdal og hans eldste sønn, Hans, overtok ansvaret for fisket. Fisket var fortsatt delt, slik at den øvre og den midtre gården i Frebergsvik fisket annet hvert år. Vartdal fisket sammen med oss i 1949-1951 og 1953. I 1954 solgte min mor gården, med fiskerett, til min fars fetter, Kåre Kjeldsen. På grunn av lite fisk og kloakkutslipp fra Nykirke, ble bunngarnsfisket lite lønnsomt, og det ble nedlagt i 1963.

 [ Toppen av siden ]

 


Fiskemetode og redskap

Bunngarnet besto av en ring med stæk (påler) som ble rammet ned i bunnen. Der garna sto, var det slam og leirebunn. Selve ringen bestod av 13 stæk (se illustrasjon). Ragarnet - garnet som ledet fisken inn i garnet, bestod av 10 stæk. Stækene var lange, slanke grantrær på lengde fra 23-24 meter ned til 5-6 meter. Etter at de var hugget og kvistet, ble det brukt hest for å dra dem fra skogen til garnbakken. Der ble de barket, og rotendene bli spisset.

I løpet av vinteren ble garnet reparert. Hele stykker ble byttet ut. I følge Kåre Kjeldsen, var det i tidligere tider vanlig å bruke et eget rom i huset til å lagre garnet. Deler av garnet ble strukket ut mellom to stoler, og nytt garn ble sydd for hånd for å erstatte ødelagte partier av garnet. Til dette ble det brukt en garnnål og bomullstråd. Vinteren var lang, og det ble brukt mye tid til dette arbeidet.

Etter siste verdenskrig ble det mer vanlig å kjøpe ferdigsydd garn som ble felt inn der det var nødvendig å skifte. Etterhvert kom nylongarn, som ikke råtnet. Garnet ble så lagt ut på garnbakken. Målene ble kontrollert. Det var svært viktig at garnet hadde riktige mål. Så skulle garnet barkes. Selve bunngarnet var gryteformet og sirkulært, med en sektor som dannet inngangen (åpningen). I tillegg kom ragarnet, som nærmest var kileformet, og med største dybde på 12 m, minste dybde på 1 m. Lengden var 35-40 m inn mot stranda.

Brygga i Frebergsvik 1945-46 - Klikk for å forstørre Brygga i Frebergsvik 1945-46. Ved strandkanten til venstre skimter vi barketønna og gryta som ble brukt til barking av garnet. (Omtalt i stykket). Foto: Mads Bastøe.

Til barkingen ble det brukt en stor jerngryte. I denne ble tjæren kokt, og blandet med vann til en slags velling. Garnet ble lagt i en stor eiketønne. Deretter ble den kokende tjæreblandingen helt over garnet. Garnet lå et par dager i denne blandingen, slik at det ble gjennomtrukket. Hensikten med dette var å forhindre at garnet skulle råtne så fort. I tillegg tok garnet farge, slik at det ble en slags kamuflasje. Denne tjæren var noe griseri. Det kunne gå et par uker etter at garnet var satt i sjøen, før tjæren sluttet å smitte av. Andre barkestoffer var kattiko - et brunt og mer behagelig stoff.

Når tiden for stækingen nærmet seg, måtte garnet være ferdig og båten være pusset opp. Stækene var dratt ut i vannet, slik at nesten halvparten lå i vannet for å trekke til seg vann. Enkelte stæk, som var synlig angrepet av pælemark, måtte skiftes ut. Det ble nøye vurdert om de måtte skiftes eller om de ville holde sommeren over.

Stækedagen inntraff ofte 1. mai i min tid. 5-6 mann var nødvendig. To prammer (draprammer), som ble brukt til å trekke garna med, ble lagt side ved side. Et solid dekk av plank ble lagt over båten. Akterut, ble det lagt en solid granstokk tvers over begge båtene. Denne ble surret godt fast. Så ble ett og ett stæk rodd ut til prammene. Det var meget viktig å få de første to stækene på riktig plass. Derfor ble det tatt krysspeiling mot faste merker på land. Fire tau, to festet i land, og to med store dregger i sjøen - gjorde at en kunne finjustere punktet hvor stæket skulle stå.

Nå var det klart til å sette ut stæk nummer 1. Det hadde en lengde på 16-17 m. Stækets topp ble løftet opp på den solide granstokken som lå tvers over prammene - og trukket innover dekket til balansepunktet.

Frebergsvik 1945-46. Ytterst Veggegarnet som Vartdal drev. Innenfor et brislingsteng. Foto: Mads Bastøe. Frebergsvik 1945-46 - Klikk for å forstørre

Ragnvald Vartdal var stækebasen. Jeg synes enda jeg kan høre ham, med sin kraftige sunnmørsdialekt, rope til de andre. Før Ragnvald Vartdal var det Olaf Hvalstad fra gården Nordre Hvalstad som var bas. Vartdal låste stæket på balansepunktet med en solid kjetting. De andre løftet opp stæket som de hadde dratt innover dekket. Stæket vred seg om granstokken, og tilslutt sto det vertikalt.

Nå gjaldt det å få stæket til å peke loddrett mot bunnen. Vartdal løsnet kjettingen, og med god fart gikk stæket ned mot bunnen. Raskt, før det fikk festet seg i bunnen, ble det løftet opp og kjørt ned igjen. Slik fortsatte en tre til fire ganger. Til slutt ble det festet en stokk ca en meter over dekket. En mann sto og husket på denne stokken, mens de andre presset stokken ned. Dette ble gjort for å få stæket enda dypere ned i bunnen.

 [ Toppen av siden ]

 

Familiebilde med størje - Klikk for å forstørre

Frebergsvik 1945-46. Magne Vartdal til venstre og Hans med ryggen til, løfter en størje på godt over 100 kg, fisket i Veggegarnet. Foto: Mads Bastøe

Hvis oppdriften i stæket var for stor, kunne en risikere at det kom opp igjen som et prosjektil, før det la seg overende i vannet. Dette kunne være svært farlig, hvis en ikke passet seg. Ofte måtte en ha steiner på 50-60 kg festet til stæket noen meter fra bunnen for å gardere seg mot at stæket løsnet fra bunnen og kom opp.

Når stæk nr. 1 var satt, kom turen til nr. 2. Også nå ble det tatt krysspeiling etter merker på land. Båten ble forhalt til det nøyaktige punktet, og stæk nr. 2 ble lagt klar til setting. De øvrige stækene ble satt etter line med de riktige avstander fra de to første stækene som var satt. Dette arbeidet kunne vare i 8-10 timer i godt vær. Vind og bølger kunne føre til at arbeidet tok mye lengre tid.

Så snart stækingen var ferdig, ble garnet satt. Med en viss spenning ble årets fiskesesong innledet. Fisket kunne variere fra uke til uke og fra år til år, og var således et lotterispill. Noen år kunne fisket være elendig, andre år godt, og et enkelt år innimellom virkelig godt, som i 1946. Helland hadde garnet alene, slik avtalen om deling innebar. I løpet av 5-6 uker, fisket han for ca. 26.000 kroner, noe som var eventyrlig. Det tilsvarer mer enn 50 tonn makrell etter prisen pr kg på denne tiden. (Gjengangeren, juli 1946.)

I årene etter krigen, fra 1945 til 1953, lå prisene på makrell på ca 50 øre pr kg. Forbrukerne betalte ca en krone for kjøp over disk. Bortsett fra litt torsk og sei, var makrellen den viktigste fisken. Først kom hornhjelen i mai/juni, deretter, i slutten av juni kom makrellen. Makrellfisket fortsatte i juli og august.

Laksefisket som det snakkes mye om, var nok ikke som i forrige århundre og tidligere. I et klipp fra Gjengangeren fra 1877 står det: I inneværende Aar, hvor Laxefiskeriet gav et rigeligere Udbytte på Tragten mellem Aasgaardstrand og Frebergsvik antages dette at have udgjord dobbelt saa meget som forrige aar. Hvis jeg forholder meg til tiden etter 1945, ble det vel ikke fisket mer enn 8-10 laks hver sesong. Dette kunne man selvsagt ikke leve av. Kåre Kjeldsen kan imidlertid fortelle at han var med og trakk garnet for Helland i 1920 årene. En sommer ble det tatt en laks på 27 kg. Samme året ble det tatt mange laks på mellom 18 og 20 kg.

Bunngarnsfisket var underlagt loven. Laks og ørret var fredet etter 20. august. Likeledes var det helgefreding fra lørdag kl 18 til søndag kl 18. I dette tidsrommet ble åpningen i garnet gjort større, slik at fisken lettere skulle slippe ut. Litt ut i oktober, alt etter som høsten og fisket var - kom tiden for å avslutte fiskesesongen. Først ble garnet tatt opp, rengjort og tørket, før det ble lagt i hus. Det var meget viktig at garnet var helt tørt, slik at det ikke råtnet.

Så skulle stækene opp. To prammer ble lagt side ved side, som når stækene ble satt om våren. En solid stokk, med diameter på ca 40 centimeter, ble lagt akterut. En kjetting ble festet med pålestikk til stæket, et par meter under vannflaten. Med to stokker ble den store stokken dreid rundt, slik at den dro opp stæket. Dette var tungt arbeid, for stækene hadde festet seg godt til bunnen i løpet av sesongen. Når alle stækene var oppe, ble de rodd inn til stranda. Det ble brukt hest for å dra dem videre opp på garnbakken til lagring.

Det jeg husker best, er ettersommeren 1949. Det var en fin morgen med sol, klokka var ca 7. Hans (Vartdal), min bror Kristen og jeg dro garnet. Da vi var kommet et stykke på vei, sier Hans "det er noe stort nedi her". Vi tenkte på brugde - for det var ikke uvanlig å få brugde i garnet. Så kjente vi noe som var borti garnet, og plutselig så vi skyggen av en stor fisk, og virvler i vannet etter halen. "Det er flere størjer", sa Hans, tydelig spent. Han sto akterut, og hadde god oversikt. Størjene, som var redde for garnet, fikk mindre og mindre plass å bevege seg på ettersom garnet ble dratt sammen. 

Vannstrømmen gjennom gjellene ble redusert, slik at de nærmest svimet av. En etter en ble de trukket ombord i båten og avlivet. Heldigvis hadde vi et vannrør i båten som kunne brukes til dette. Bevegelsene deres, før de ble avlivet, gjorde at båten ristet kraftig. Vi fikk opp fem størjer, men stimen hadde, etter antall hull i garnet å dømme, vært på 8-10. Størjene ble levert til fiskehandler Thorvaldsen på Torvet i Horten. Den største veide 136 kg - og den minste 96 kg. Denne fangsten blir ikke lett glemt. Den ble da også omtalt i Gjengangeren, husker jeg.

Ellers er det makrellfangstene jeg husker best. Makrellfisket var best i juli/august. Hvis en var heldig, kunne en få mange tonn i draget. Det var heller ikke uvanlig å dra garnet midt på dagen når det var mye makrell. Mesteparten av fisken ble solgt i Horten, men det ble også solgt en del fisk fra brygga. Folk som bodde i hyttene kjøpte fisk, og selvfølgelig folk fra Nykirke.

Etter at min mor solgte gården i 1954, leide Vartdal fiskeretten av Kjeldsen og Stendalen. År om annet tok laksefisket seg opp i -50 og -60 årene (60-70 laks, fortalte Hans Vartdal), men fortjenesten, sett i forhold til antall arbeidstimer, ble for lav. I tillegg kom forurensingen fra kloakkutslipp.

Årene som barn og ungdom i Frebergsvik var en fin tid. Å dra garna morgen og kveld var moro og spennende. Verre var det når garna skulle opp ca hver 3. uke. Skyllingen, og arbeidet med å få groe ut av garnet var en grisejobb. Brennmanetene kunne også være en plage. Heldigvis slapp mine brødre og jeg denne jobben.

Mange gode minner dukker fram når jeg tenker på livet i Frebergsvik. Jeg husker katten som kom ruslende ned til stranda for å få fisk når garnet var trukket, og lukten av sjasmin og gammeldagse roser fra hagen til tante Maren i solfylte sommermorgener. Professor Brock og hans kone, som ferierte i Skånestua, var begge svært glade i fisk. Hver dag skulle de ha sitt fiskemåltid. En sommer spurte han om min bror og jeg kunne bringe fisk til dem hver morgen. Vi skulle få 25 øre gangen. Det skulle helst være fisk av forskjellig slag, og han hadde en hjemmelaget kurv til å bære fisken i. Denne jobben hadde vi hele sommeren. Brock var forøvrig en hyggelig mann, som alltid hadde tid til å prate med oss unge. I flere år fikk mine brødre og jeg bøker og frimerker fra Brock til jul.

I tilknytning til et så gammelt fiske, blir det lett en del myter. Stækene måtte ikke settes før isen hadde gått i Revåbukta i Sande. Dette kom av at nordvesten hadde ført med seg isflak fra Sandebukta inn i Frebergsvik. Der sto stækene ute, og isflakene brakk dem ned. Et annet merke var at når nypene blomstret, var det tiden for det beste laksefisket. Best var det hvis det i tillegg var solgangsbris.

Brislingfiske - Klikk for å forstørre

Frebergsvik 1946. Brislingfiske kunne også gi gode fangster. Foto: Mads Bastøe

Hans Vartdal flyttet bunngarnsfisket til Falkenstensbukta i 1964. Han leide plass av Carsten Lunde Schmidt. Tidene hadde forandret seg, tidligere hadde man brukt hest og sykkel - så ble det traktor - og deretter bil. Veien til bunngarnet hadde også øket, fra 2,5 km til 5 km. Trekkingen av garnet måtte også passe inn med Vartdals arbeidstid. Garnet ble derfor ofte trukket bare en gang daglig.

I slutten av 70-årene ble det slutt på bunngarnsfisket også i Falkenstenbukta. Lunde Schmidt kjøpte draprammen, garnet og stækene av Vartdal. Mesteparten av utstyret eksisterer fortsatt.

En epoke ble avsluttet da Vartdal sluttet med bunngarnsfiske etter ca 15 år i Falkenstensbukta og nesten 40 år i Frebergsvik. Han ble den siste som drev det før så ettertraktede bunngarnsfisket innerst i Frebergsvik. Det er ennå ikke for sent for andre å gjenoppta fisket, men kunnskapen om fiskemetoden er i ferd men å bli borte.

Tilbake ] Ett nivå opp ] Neste ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside