Borreminne hovedside

Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk

 

Den optiske telegraf

Den optiske telegraf eller klaffetelegrafen som den ble hetende på folkemunne, ble utarbeidet i 1808 av kaptein Ohlsen. Den skulle erstatte det tidligere brukte flaggsystemet. Dette var et system som ble brukt til å gi militære beskjeder nedover langs kysten. I januar 1809 ble den autorisert av prins Kristian August og samme vår ble linjen fra Christiania til Flekkefjord tatt i bruk, den østenfjeldske telegraf var i drift. Senere på året kom den nordenfjeldske linjen og året etter den vestenfjeldske telegrafen i drift. Langs den østenfjeldske linjen var Horten og Jeløy bindeleddet mellom øst- og vestsiden av fjorden.

Ants Lepson's pennetegning - Klikk for å forstørre

Ants Lepsons's pennetegning. Det beryktede "signal no. 4" blir heist på signalstasjonen.

Linjen ble bygget for på en raskere måte enn tidligere, å kunne sende beskjeder langs kysten. Linjene ble bygget som utkikksposter utover sjøen, men slik at man fra et punkt hadde utsyn til nabopunktene på begge sider. Disse ble kalt hovedstasjoner. Avstanden mellom hovedstasjonene var ofte så stor at en ikke kunne se meldingene som ble sendt. Derfor ble man nødt til å bygge noen stasjoner i mellom. Disse ble kalt repeterstasjoner og var underlagt hovedstasjonene.

 [ Toppen av siden ]

 

Flaggsignalisering - Klikk for å forstørre Flaggsignalisering var operativ fra mars 1808 og ble nedlagt etterhvert som telegrafene overtok.

Repeterstasjonene skulle gjenta meldingene og sende dem videre. Det var derfor ikke nødvendig å utlevere kodeboken til disse. Opprinnelig tenkte Ohlsen seg et signalsystem som skulle være så enkelt at det ikke var nødvendig med noen kodebok. Men virkeligheten viste at det ble behov for langt flere koder enn det gikk å huske. Derfor ble signalkodene fra det gamle flaggsystemet snart tilpasset den optiske telegrafen ved at de forskjellige klaffene i øvre og nedre stilling anga hvert sitt talltegn. 

Klikk for å forstørre Signal no. 46
Signalet kommer fra Hovedstasjon H.
Klikk for å forstørre Signal no. 2
Seilere sees, som kommer sydlig fra.
Klikk for å forstørre Signal no. 4
Skibene, som sees, ere fiendtlige.
Klikk for å forstørre Signal no. 9
De skibe, som sees, er små krigsskibe og består af brigger og mindre krigsfartøyer.

Klikk for å forstørre Signal no. 14
De signaliserende skibe styre imot Landet.
Klikk for å forstørre Signal no. 21
Fienden gjør Landgang sønden for mig.
Klikk for å forstørre Signal no. 33
De signaliserende Skibe holder det krydsende ved kysten.
Klikk for å forstørre Signal no. 104
Rugmel behøves til Bageriet i Kirstiansund.

Ved å summere talltegnene på klaffene som ble benyttet, fikk en frem signalets nummer i kodeboken. En annen grunn til at man valgte å opprettholde det gamle kodesystemet fra flaggsignalene var at mannskapene allerede var opplært i dette systemet. Det ville være uheldig med en forandring midt under krigen, noe som ville legge linjene døde i innkjøringsperioden.

karta.jpg (19109 byte)

Kystsignallinjen blev i 1809 forlenget fra Jeløy til Vesterøy i Hvaler. Foruten denne østre kystsignallinje synes det også å ha vært en linje mellom Fr.stad og Fr.hald.

Følgende personer ble tildelt signalbøker: Signalbestyreren, kystvernanførere, øverste militære og sivile embetsmann i hver kjøpestad, kystbatterisjefer, kommanderende for militærkorps på kysten, amtmenn, festningenes kommandant og roflotiljens sjefer. I boken var det flere ledige nummer etter at alle påtenkte situasjoner var nummerert. Disse ble benyttet lokalt til hjelp for kystvernet, roflotiljen osv. Det ble i tillegg laget en hemmelig signaltabell for bruk mellom generalkommandoen og den høyest befalende sjøoffiser eller kommandantene i Kristiansand, Fredriksvern (Stavern), Fredrikstad og Fredrikshall (Halden).

 [ Toppen av siden ]

 

Signallinjer - klikk for å forstørre

Et signal skulle ikke bruke mer enn to minutter på hver stasjon. I teorien skulle det derfor være mulig å sende 30 signaler i timen. Når enn tenker på avstanden til neste signalplass, med redusert sikt på grunn av tåke, dis, snø og regn, hørte det nok til sjeldenheten at teorien stemte med praksis. Det er ikke rart betjeningen klaget over at det var stridt og "svekkende" for synet å være "uopholdelig" på utkikk.

Til sjefer på hovedstasjonene ble det ansatt skippere eller styrmenn, disse kunne igjen ansette en hjelpemann. På repeterstasjonene var det loser som ble brukt. Som hjelpere hadde de hjemmevernssoldater eller kystvern som de ble kalt på den tiden. Disse var beordret etter tur, med vaktavløsning klokken 12.00 dagen etter. Hovedoppgaven var å holde utkikk utover sjøen og sende meldinger om de så noe å rapportere. 

De skulle og sende videre det andre stasjoner hadde å melde. Dette er noe av grunnen til at skippere, styrmenn og loser fikk jobbene. De var vant til å bedømme hva slags fartøy de så. Og ikke minst: De sto allerede i sjøforsvarets ekstraruller. For å få overblikk måtte stasjonene ligge ganske nær sjøen. Dette avstedkom igjen at de kunne bli angrepet av fienden. Det skjedde ved flere anledninger. Derfor ble det bestemt at mannskapene på klaffetelegrafen skulle bruke uniform. Da var de å betrakte som militært personell, noe som gav bedre vilkår dersom de ble tatt til fange, enn om de skulle være sivile.

Klaffetelegraf - Klikk for å forstørre

Engelskmennene krysset både langs den norske og den danske kysten og beslagla alle fartøyer de kom over. Det hendte ikke sjelden at de i småbåter rodde helt inn i havnene for å hente ut fartøyer. Det var i første rekke personell i kystvernet som skulle hindre dette. De hadde også det gamle vardesystemet å passe. Signalstasjonene ga dem opplysninger om hvor det var sett fiender. Var det fare på ferde og risiko for å bli angrepet, hadde kystvernet et eget varslingssystem for å kalle inn dem som hadde vakt. De brukte i noen grad egne varslingstenger, der de heiste flagg med signaler om møtested osv. Men langs kysten av Vestfold ble også klaffetelegrafen benyttet til denne varslingen.

Til å begynne med skapte det engstelse når flaggsignalene gikk til topps, ingen ante hva som ble telegrafert og dette skapte frykt. De første gangene det ble signalisert hendte det folk sprang og gjemte seg fordi de trodde engelskmennene skulle komme å ta dem. Men med den nye klaffetelegrafen visste de snart råd. De omkringboende skaffet seg snart avskrift av de trykte signalbøkene som var delt ut til signalpersonalet. "Da avskrifter av signalbøkene nå er i alles hender" skriver kaptein Ohlsen i juli 1808, "så gies der likeså mange resensenter som der er beboere ved kystene, og blandt de mere bemerkede av disse har jeg især truffet 2 klasser som kan gjøres til pass, nemlig de ufornøilige og de daddelsyke mennesker. Kjennere og den ringere klasse yter derimot særdeles glede over denne for kystbeboerne især så velgjørende innretning".

Siden befolkningen allerede hadde greie på hva som ble sendt av meldinger ville kaptein Ohlsen trykke signalbøkene for salg, men dette fikk han ikke tillatelse til. Derimot fikk han etter nyttår 1809 lov til å utarbeide månedlige signalberetninger som ble oversendt avisene i Christiania og Kristiansand. Den 13. november 1813 skrev kaptein Ohlsen en rapport om telegrafen, der står det: "Den blev også meget benyttet, ja der var skjelden nogen time på dagen, uden at jo en eller flere av hovedstasjonene have noget at telegrafer, så den hele linje var i uophørlig virksomhet".

Med prins Christian Fredrik kom det et nytt syn på telegrafens muligheter. Han ville, etter dansk mønster, at det ikke bare skulle sendes militære meldinger, men også sivile. Ohlsen som nå var blitt major, fikk i oppdrag sammen med prinsens adjutant å utarbeide et slikt kombinert system. De mente det var mulig å utvide med to klaffer, noe som ville gi 1100 forskjellige signalnummer. På denne måten kunne forsvaret fortsatt bruke de 200 første til sine signaler og resten til sivilt bruk etter dansk mønster og med egen signalbok. Men det ble med planene. Ved krigens slutt i 1814 og den påfølgende oppbyggingen av landet ble den optiske telegrafen for dyr i drift. Pengene trengtes andre steder og den ble lagt ned.

Tilbake ] Ett nivå opp ] Neste ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside