Borreminne hovedside

Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk

 

Kiøsterrudgården - noen refleksjoner om et impulskjøp

Av Erik Gjeruldsen

Da Kiøsterudgården ble annonsert for salg i 1980, var det mange som deltok på visningen, men i ettertid viste det seg at det bare kom inn et bud - nemlig fra meg og min kone. Forklaringen har vi fått i de etterfølgende 16 år - alle de andre var fornuftige og så behovet for vedlikehold og fornyelser og løp for livet, mens vi forelsket oss i en eiendom med et unikt tun og et vakkert hovedhus, fylt med atmosfære. Vi har malt og restaurert i alle år etterpå.

Kiøsterudgården - Klikk for å forstørre

Kiøsterudgården, Åsgårdstrand

Det knytter seg ingen spesiell historie til eiendommen. Ingen berømtheter har bodd der. Det er ikke begått noen mord (iallfall ikke som vi kjenner til), ingen går igjen og spøker. Men Edvard Munchs mange versjoner av "Pikene på bryggen" og "Damene på bryggen" har gjort hovedhuset til et av Norges mest kjente. Man mener at eiendommen ble bebygget i 1780-årene, og som et apropos til den pågående diskusjon om innføring av konsesjon i Åsgårdstrand, er det takket være at eiendommen ble benyttet som sommersted fra 1879 til 1969, at mye av det opprinnelige fremdeles er i behold. 

Fakta om Kiøsterudgården:Sidebygning - Klikk for å forstørre

Grunnen gården er bygget på tilhørte Jarlsberg grevskap. Eiendommen betegnes som grevens grunn nr.19, men hadde tidligere nr. 15 og 16. Det er ikke mulig å si når huset er bygget, men i følge gamle beretninger lå grunnen ubebygget i 1750, den gang med tilnavet "Albert Matthiassens tomt". Hans sønn overtok tomten ved arv i 1787 og gikk deretter straks i gang med byggingen heter det. 

I pantebøkene kan vi se at det var oppført hus på eiendommen i 1793. Huset ble en av de tre søstergårdene ved stranden. Tre patrisiergårder, som med bredde og verdighet hevet sine veldimensjonerte hvite, lysende bygningskropper i det stigende terrenget. De omga seg kokett med flatterende løvkroner og satte et kvalitetsstempel på hele ladestedet.

Kiøsterudgården lå i midten, på grevens grunn nr. 20. Mot nord lå det som senere skulle bli Grand. På den andre siden av Kiøsterudgården mot sør, på grevens grunn nr. 17, lå N. C. Nielsens hus, senere Skovdahls hus. Grand er helt borte, Skovdahls hus har fått mange sår etter en forøvrig minnerik tilværelse.

Kiøsterudgården er den av disse søsterbygninger som den dag i dag, ikke minst eksteriørmessig, gir et klart gjenskinn av fordums tid.

Da gården ble solgt ut av Riddervoldfamilien i 1851, ble den overtatt av skipskaptein Anders Olavus Moldenhauer (1813-74). Han motsto fristelsene da "sveitservillabølgen" for over distriktet siste halvdel av 1800-tallet. Ved hans død i 1874 ble gården solgt til skipsreder Jacob Larsen, som døde året etter. Skipsreder Albert Grøn fra Sandefjord ble neste eier. Men i 1879 ble eiendommen solgt til grosserer og skipsreder Abraham Simers Kiøsterud fra Drammen (1828-1903). Gården ble i Kiøsterud-familiens eie til slutten av 1960-årene. Den ble i disse årene utelukkende benyttet som sommersted.

I 1969 begynte pottemaker Ivar Tandberg arbeidet med å restaurere gården, dette arbeidet er det nå som har fortsatt under Margareth og Erik Gjeruldsens.

En gård som, i følge Inger Alver Gløersen, egentlig aldri har hatt noen annen funksjon historisk sett, enn å være en viktig kulisse i Edvard Munchs verdensberømte bilder.

 

 [ Toppen av siden ]

I den samme tidsepoken ble naboeiendommene bebygget med tilsvarende hovedhus, men disse fikk en heller ublid skjebne. Det gamle Grand Hotell, nå Åsgårdstrand Hotell, brant ned i 1930, og det som senere ble Åsgårdstrand Rådhus, er fullstendig ombygget og rasert interiørmessig.

 

Kiøsterudgården - Klikk for å forstørre

Kiøsterudgården

 

Egentlig burde eiendommen vært kalt Riddervoldgården, siden det var Mathias Albretsen Riddervold som lot bygningene oppføre. Han var kjøpmann og skipsreder. Det var en gyllen tid for norsk skipsfart og eksporten av tømmer og trelast. Riddervold var en meget formuende mann. ved skiftet etter ham i 1808 utgjorde aktiva ikke mindre enn 62.487 riksdaler. hans sønn, Anders Otterbeck Riddervold, overtok eiendommen og fortsatte farens skipsrederivirksomhet og drev også skipsbyggeri. Skutene "Den Norske Klippe" og "Søstrene" vet vi var i familiens eien. Anders Riddervold ble valgt til Åsgårdstrands første ordfører i 1838. Eiendommen gikk ut av Riddervold-familiens eie i 1851.

Kiøsterudgården og Grand Hotell - Klikk for å forstørre

Kiøsterudgården - ved siden av Grand Hotell

Spørsmål vi som nåværende eiere har undret oss over når nordøsten blåser som verst i januar og temperaturen inne synker, er følgende: Bodde Riddervoldene der om vinteren? Var den opprinnelige bruken av gården handel, kontor og overnatting, og da først og fremst i sommerhalvåret? Anders Riddervold eide også gården Spetås og bodde kanskje der? I 2. etasje finnes det fremdeles rom med stabburspreg - såkalt fatabur - med rester av hyller. I følge Arne Eides Åsgårdstrandsbok ble det drevet krambu i lokalene. 

Da Riksantikvaren i 1985 undersøkte stuene, ble det avdekket fire lag tapet i spisestuen, det første tilbakedatert til perioden 1825-1830. Hvis stuene ble bygget i 1780-årene, hvorfor ble ikke spisestuen tapetsert før i 1825? I en av sidebygningene er det stall med plass til to-tre hester. Siden det ikke har vært jordvei i tilknytning til eiendommen, var det kanskje den tids garasje når man pendlet mellom Spetås og Åsgårdstrand.

 [ Toppen av siden ]

 

Innvendig dør - Klikk for å forstørre Kiøsterudgården - Innvendig dør, brystpanel og listverk.
"Fateburet", Koøsterudgården. Fateburet - Klikk for å forstørre

Etter 1851 ble det gjennomført betydelige ominnredninger spesielt i 1. etasje. De brede Loise Seize-dobbeltdører til gården og mot havnen ble skiftet ut med ordinære dører med glassvinduer. De smårutete vinduene ble byttet ut og entreen og inngangen til dagligstuen ble forandret. Den gamle oppgangen til 2. etasje ble byttet ut og snudd, og de gamle ovnene i 1. etasje ble skiftet ut og erstattet med alminnelige etasjeovner.

Kiøsterudgården ble fredet i 1927. Hva fredningen egentlig omfatter er noe uklart for oss. Da det oppsto problemer i 1993 med de store trærne nederst i haven, idet en stor gren falt ned over naboens eiendom, viste det seg at fredningen merkelig nok ikke gjaldt denne gruppen av lindetrær som utgjør slik et viktig element i mange av Edvard Munchs arbeider. 

Riksantikvaren vurderer anlegget som meget verdifullt og et typisk eksempel på 1700- og 1800-talls bebyggelse i våre småbyer, og anser det både bygningshistorisk og i kulturhistorisk sammenheng som vesentlig at eiendommen bevares uten uheldige inngrep. Når det gjelder interiøret er vurderingen av Kiøsterudgården har forholdsvis velbevarte interiører og at spesielt rommene i 2. etasje har interesse. Her finnes rom med barokkdetaljer og et rom med Louise Seize-innredning av meget høy kvalitet, ifølge Riksantikvaren.

Navnet Kiøsterudgården skyldes at eiendommen i 1879 ble solgt til grosserer og skipsreder i Drammen, Abraham Simers Kiøsterud, og forble i denne slektens eie til etter siste verdenskrig. Eiendommen ble i denne perioden utelukkende benyttet som sommersted. Vi har hatt mange besøk av de tidligere eieres etterkommere, som forteller om lykkelige sommere i Kiøsterudgården som barn, og ber om å få komme inn og bese hovedhuset igjen. En av de besøkende kunne fortelle at familien hadde kjørt hest og trille fra Drammen de de flytte ned for sommeren.

Som allerede påpekt, har det i mange henseende vært en fordel for eiendommen at den i så lang periode trolig var sommersted, men det er ingen tvil om at da Ivar Tandberg kjøpte gården og flyttet til Åsgårdstrand i 1969, var husene i svært dårlig forfatning. Restaureringsarbeidet ble påbegynt med å fornye taket på hovedhuset, og først nå er det eksteriørarbeidene fullført. Når en eiendom er over 200 år gammel, så eier man den ikke personlig. 

Kiøsterudgården - Klikk for å forstørre

Kiøsterudgården, slik den fremstår i dag.

Kiøsterudgården - Klikk for å forstørre

Vi ser på oss selv som en episode i en lang historie av eiere, og vår funksjon er å forvalte eiendommen slik at den kan overleveres til neste generasjon eiere som et verdifullt stykke kulturhistorie i fullgod stand. Mye av restaureringsarbeidet inne gjenstår, men det er håp om å få fullført dette i løpet av de neste årene, med dilemmaer som dette innebærer for det moderne menneskes krav til komfort og innetemperaturer. For til hvilken tidsepoke skal det restaureres: 1785? 1851? eller 1879? Bør vi fjerne parafinovnen og steingulvet og varmekablene? Skal vi snu trappen til 2. etasje og bør trappen fra gangen til kjelleren gjenåpnes?

Et annet interessant prosjekt er haven. Er det mulig å gjenskape en have anno 1785? Vi vet at forbindelsene til Holland og Nord-Tyskland var nære og at den tids kjøpmenn ble inspirert av hva de så der. Det er interessant å merke seg at på Spetås finnes det også en klynge lindetrær som er plantet på samme møte som i Kiøsterudgården, slik at trærne danner en felles løvkrone. Arne Eide hevder i sin bok at alle disse lindetærne som finnes i grupper rundt omkring i byen er ført hjem fra Holland eller Danmark på eiernes skuter.

Pikene på bryggen - Klikk for å forstørre

Kiøsterudgården - en viktig kulisse i Edvard Muchs berømte bilde "Pikene på bryggen".

Arbeidet med å sette eiendommen i stand er spennende og givende og følgelig har impulskjøpet i 1980 gitt mange gleder, men en liten drøm har man i disse budsjett-tider: Offentlig støtte til restaurering er naturligvis mye å be om, men kunne man ikke slippe moms på innkjøpte varer og tjenester?

 

Tilbake ] Ett nivå opp ] Neste ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside