Borreminne hovedside

Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk

 

Spor i jord

Kjell Jakobsen

Spor i jord er ikke bare et dekkende uttrykk for arkeologers nitide arbeid ved utgravninger av fortidsminner, men også den mengden av funn som er gjort av den vanlige mann og kvinne, og som ofte setter fagfolkene på sporet etter mer kunnskap om vår forhistorie.

Hadde alle de funn som er gjort ved jordbearbeiding, eller som kommer fram i dagen av andre årsaker, vært innlevert eller innrapportert, ville våre kunnskaper på flere områder av arkeologien og historien vært bedre.

Men dessverre, mange av de funn som blir gjort havner i skuffer og skap eller pryder peishyller i private hjem. Før eller senere blir de borte, eller de blir levert inn så sent at kunnskapene om hvordan og hvor de ble funnet er gått tapt. Da er det ikke lenger spor i jord til full nytte for forskningen.

Da nåværende professor Egil Mikkelsen overtok utgravningene av boplassene i Frebergsvik etter lektor Arnfinn Syvertsen i 1969-1970, og konservator og arkeolog Anne-Sophie Hygen i 1975 undersøkte boplassen ved Tufte, var grunnlaget for dette arbeidet amatørers observasjoner. Blant enkelte hadde det lenge vært kjent at vi måtte ha hatt relativt mange steinalderbosetninger i vårt område. Spesielt i området ved nordre del av Holtandalen og på begge sider av Borrevannet dukket det stadig fram flint og bearbeidede steinredskaper.

Undersøkelsen av Frebergsvikboplassen bekreftet at det i Atlantisk tid for mellom 6000 og 8000 år siden, har vært bosatt mennesker som tilhørte Nøstvet-folkene for kortere eller lengre tid i vårt område. Navnet Nøstvet ble tatt i bruk etter en rekke funn og undersøkelser av boplasser fra denne tiden ved gården Nøstvet i Ski kommune.

I Borre har senere løsfunn av gjenstander og stikkprøvekontroll vist oss at bosetningen har fortsatt mer eller mindre kontinuerlig gjennom hele den resterende del av steinalderen.

 [ Toppen av siden ]

Pilspiss - Klikk for å forstørre

Pilspissen som ble funnet i Borre, tegnet ved Arkeologisk museum, Stavanger

For ca. 9000 år siden gikk en liten gruppe mennesker i land på en holme nær det nåværende Sarpsborg. Holmen er i dag en åsrygg under navnet Høgnipen. Den ligger ca. 165 meter over havet og i det indre av Østfold. Statsstipendiat Erling Johansen gravde her i 1961 fram den til da eldste kjente bosetningsplassen i Norge. Senere har Rennesøy ved Stavanger overtatt tittelen med kanskje mer enn 11.000 år. På Hurum er det funnet spor etter steinalderbosetning på ca. 160 meters høyde, og både i Rakkestad og Idd i Østfold er det gjort funn fra boreal tid.

Avstanden til vårt område er ikke avskrekkende stor, og noen høydedrag i kommunen er meget interessante. I forbindelse med det nevnte Borreprosjektet fra 1988 til 1991 ble det tatt pollenprøver fra Adaltjern av Helge Irgens Høeg. Tjernet ligger i dag 71,2 meter over havet. Prøvene viste at overgangen fra marine til ferske sedimenter skjedde for mellom 8000 og 8500 år siden. Prøvene viste også, at det må ha vært menneskelig aktivitet i området på et tidlig tidspunkt. Nå stod det bare tilbake å få dette bekreftet gjennom direkte funn.

I 1990 og 1991 ble det foretatt endel undersøkelser av interessante områder. Hovedfagsstudenter fra Universitetet i Oslo undersøkte i en fjortendagers periode området fra Knutsrød mot Utsikten. De fant sikre boplass-indikasjoner opp til ca. 75 meter over havet. Det var tidligere under en kveldstur med professor Christian Keller, gjort funn av flint på en høyde av 90 meter over havet i dette området. På Vegge ble det gjort funn på to områder i en høyde av 85 meter over havet. De to siste kan etter Egil Mikkelsens teorier være fangstboplasser fra Nøstvet-tiden, for utnyttelsen av eventuelle fuglekolonier i Veggefjellet.

Skjærgården for ca. 8500 år  siden - Klikk for å forstørre

Skjærgården for ca. 8500 år siden, med 90 meter høyere havvannstand. Nåværene kystlinje stiplet inn.

På Skaaneåsen ble det i 1990 gjort et funn av flint etter stikkprøver av Lise N. Myhre og Inger Berg-Hansen fra Oldsakssamlingen. Funnet ble gjort i en høyde på ca. 120 meter over havet. Dette var lovende. Skaaneåsen ville ved en havvannstand 90 meter høyere enn i dag, vært en øy på ca. en kilometers lengde og noen hundre meters bredde. En øy mer enn stor nok til et besøk av våre tidlige landsmenn. La oss ta et tilbakeblikk på de viktigste periodene for det nordlige Europa etter istiden, litt på hvordan landskapet så ut og hvor de menneskelige aktiviteter utfoldet seg.

Skjema - Klikk for å forstørre

Øverst gis i forenklet form opplysninger om klima og den viktige vegetasjon i lavlandet i de forskjellige perioder, nedenfor er de eldste spor etter mennesker datert. (Illustrasjon fra Norges Historie, bd. 1, gjengitt med tillatelse fra J.W. Cappelens Forlag)

I Allerødtiden (se figuren) for mellom 11.000 og 12.000 år siden var det en varmeperiode. Isen hadde trukket seg tilbake fra kystområdene i Norge, og spor etter mennesker er funnet både på Sjælland, på Fyn og i Skåne. I de senere år har boplassene også dukket opp både på Vestlandet og i Finnmark. Hvis folk fra Allerødtiden har vært i Østlandsområdet, er nok disse spor visket ut etter isens siste framstøt for 10.800 år siden. Denne nedising ser vi sporene av i raryggene i Østfold og Vestfold.

Det siste isframstøtet tok slutt for ca. 10.000 år siden. Området her i Borre lå 180 meter lavere enn i dag. Kystområdet fra Sørvestlandet og til Finnmark var derimot isfritt i yngre dryas og bød på levelige vilkår for et jegerfolk. Som vist i fig. 2, lå det et stort landområde mellom Danmark og England, det som kalles for Nordsjølandet. Årsaken til at dette var tørt land ligger i at store vannmasser var bundet opp i ismassene. 

Nordsjølandet var boplass- og jaktområde for jegerstammer. Redskap og flintavfall dukker opp ved trålfiske og annen virksomhet i dette området. Som vi ser av fig. 2, var avstanden mellom Nordsjølandet og Sørvestlandet over Norskerenna ikke stor. Den kan beregnes til ca. 10 mil. Reinsdyrflokker kan lett ha krysset denne renna over isen, og jegerne kan ha fulgt etter. Under den sterke issmeltingen som nå fulgte i preboreal tid, steg landet raskt. Transgresjonen (havets gjenvinning) av Nordsjølandet måtte føre til at menneskene dro på vandring. 

Gamle stammeområder måtte oppgis, og levemåten kan tenkes måtte forandres. Fra å drive jakt over store tundraområder, måtte nå kanskje stammene trenge seg sammen på mindre områder, og havet ble etter hvert en stadig viktigere ressurs. Framvekst av store skoger, som også forandret jaktgrunnlaget, påskyndet prosessen med en typisk kystbosetning. Jakt på de tradisjonelle byttedyr som rein, ble imidlertid drevet på områder som Hardangervidda. Ved inngangen til boreal tid var det meste av Norden isfritt, og nye folkegrupper kan ha trengt fram fra forskjellige områder. Se figuren:

 [ Toppen av siden ]

 

Kart over innvandringsveier - Klikk for å forstørre Mulige innvandringsveier til Norge. (Norges Historie, bd. 1, J.W. Cappelens forlag).

 

Endel av det jaktutstyr og de redskaper som ble brukt for flere tusen år siden var fremdeles i bruk, om enn i en kanskje finere bearbeidet utgave. Hunden var temmet, og den kan være tatt i bruk for å oppspore såret vilt. De stammene som nå slo seg ned i Sør-Norge i boreal tid går under fellesbetegnelsen Fosna-jegere. Det er mennesker fra denne tid vi håpet å kunne finne spor etter i vårt eget nærområde. Fosna-betegnelsen har disse folkegruppene fått etter et boplassfunn ved Kristiansund.

Det er usikkert hvilken vei de gruppene som kom til Øst-Norge kan ha tatt, men det kan være både fra Mellom- og Vest-Sverige, samt opp langs norskekysten fra Sørvestlandet.

Det å finne en boplass eller et spor etter Fosnajegerne i vårt område, er på den ene siden enkelt, når vi tar det ytterst begrensede tilgjengelige areal i betraktning. På den annen side vil sporene sannsynligvis være få og samtidig vanskelig å tolke. Et kort opphold på kanskje noen dager, hvis forholdene på stedet ikke egnet seg til lengre opphold, ville sette få spor. Mellom 8000 og 9000 år går heller ikke upåvirket hen i naturen. Menneskelig aktivitet som grusuttak for veiutbedring har også i de senere år ødelagt mange boplasser.

Grusuttaking har imidlertid også en positiv side. Flintavfallet kommer fram i dagen, og vi kan søke oss fram til funnstedet. Boplassen er ikke bestandig helt rasert, og den gir oss noe igjen i form av kunnskaper og oversikt.

Veien over Skaaneåsen fra Vikveien til Nykirke var fram til 1890-tallet hovedvei. Bøndene i området hadde rodeplikt, altså plikt til å holde veien vedlike. Dette var århundregamle bestemmelser. Den gamle rodesteinen for Vikgårdens plikter står fremdeles i veikanten ved veien over Skaaneåsen. Bøndene fylte på sand og grus, men de kjørte ikke over bekken etter vann. De tok fyllmassen fra nærområdet, og vi kan av denne grunn lett se hvor det er gravet. 

Noen veier blir fremdeles vedlikeholdt, men nå hovedsakelig for tømmerkjøring. Inngrepene har med årene blitt større, moderne graveredskaper gjør store inngrep. Bak Skihytta på Skaaneåsen er det for få år siden fylt på med masse fra området like ved. Tett ved den nye fyllmassen ble det høsten 1995 funnet en pilspiss i veikanten. Den kan ha kommet dit med tidligere veiutbedringer, men den kan også stamme fra den siste masseutkjøringen. Pilspissen er under alle omstendigheter plassert her sekundært. Den kan opprinnelig ha kommet fra en nå ødelagt boplass, men helst er den skutt bort eller mistet en gang i en fjern fortid. Pilspissen er av en type som ikke var i bruk av Nøstvet-folkene eller i senere perioder. Den er enegget, og ser ut som en modernisering av den flere tusen år eldre Hamburg-typen, som ble brukt på reinjakt i Nord-Tyskland, og på pilspisser fra Bromme på Sjælland og Segerbrobosetningen ved Malmö i Skåne.

Pilspiss - Klikk for å forstørre

Denne pilspissen er en typisk Fosnaspiss, og er trolig minst 8000 år gammel. Den ble funnet på Skaaneåsen i Borre. (Foto G. Bjerva)

Funnet ble sendt til Arkeologisk museum i Stavanger, hvor de har et miljø på forskning fra den eldste norske steinalder. Det har kommet bekreftende svar på at pilspissen er en typisk Fosnaspiss. Den bør være minst 8000 år gammel. Her kommer selvfølgelig havnivået inn og setter en bakre grense. Muligens med et pluss på 700 til 800 år.

Pilspissen blir nå gjenstand for forskning, og vi kan vende et nytt blad i Borres historie. De har også vært her! Funnet er i skrivende stund så vidt vi vet det eldste i Vestfold, men nye "Spor i jord" vil i årene framover stadig utvide vår viten.

Kildehenvisninger/litteratur:

Burenhult, Göran: Länkar til vår forntid. 1988
Magnus, Bente/Myhre, Bjørn: Norges Historie. 1976. Bind 1
Mikkelsen, Egil: Et mesolittisk boplassområde ved Oslofjorden. 1975
Mikkelsen, Egil: Fra jeger til bonde. Universitetets Ny Rekke 1989
Myhre, Bjørn: Fra Borreprosjektet 1991 m/pollenanalyse fra Adaltjern v/Helge Irgens Høeg
Østmo, Einar: Etablering av jordbrukskultur i Østfold i steinalderen. Universitetets Ny Rekke 1988

Tittelen på denne artikkelen, "Spor i jord", er lånt fra tidligere direktør ved Arkeologisk museum i Stavanger, Oddmund Møllerops publikasjon i AmS-Småtrykk i 1987.

Tilbake ] Ett nivå opp ] Neste ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside