Borreminne hovedside

Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk

 

Roskipet som maktsymbol

Bjørn Myhre
Arkeologisk museum i Stavanger

Undersøkelsene av gravfeltet i Borre nasjonalpark i 1989-1991 viste at det har en historie tilbake til tida omkring 600, ja den største av haugene, haug 7, kan faktisk være bygget allerede på slutten av 500-tallet. Storhaugene viser oss at Borre må ha vært et politisk sentrum i merovingertida, og et smårike i denne delen av Vestfold kan ha kontrollert handel og vareutveksling mellom det indre Østlandsområdet og Danmark. Ved utgravningen i 1852 av haug 1 på Borre fant de rester etter et stort vikingskip av 15-20 meters lengde. Graven er datert til tida omkring 900, og skipet har trolig liknet på Gokstadskipet fra samme tid.

Mange har tenkt seg at også andre av storhaugene inneholder skipsgraver. Hva slags skip skal vi i tilfelle forvente at småkongene på Borre fant verdige til å inngå i gravinventaret?

Vi kan vel si at skipet med seil, drakehoder og fargerike skjold har blitt et symbol på norsk vikingtid. Rikssamlingen var en del av de sentrale hendelsene i vikingtida, og sagaer og kvad forteller om slag mellom konger og jarler i den forbindelse, nesten alltid om slag til sjøs mellom hele flåter av skip.

Det er alltid seilskip som omtales, seilskip som vi den dag i dag mener å gjenkjenne i Vikingskipshuset i Oslo: Gokstadskipet og Osebergskipet, som er fra den tida da rikssamlingsprosessen var kommet godt i gang. Også billedkunstnere som illustrerte Snorres kongesagaer omkring århundreskiftet brukte Gokstadskipet som modell, og disse illustrasjonene har påvirket oss alle.

Vikinger, rikssamling og seilskip henger så nøye sammen at vi lett tenker på alle tre begrepene samtidig. Mange har sett seilskipet som en teknologisk forutsetning for vikingferder, for kontakt over Nordsjøen til De britiske øyer og kontinentet og som en nødvendighet for hurtig ferdsel og kommunikasjon langs norskekysten fra Viken i øst til Hålogaland i nord. Med seilskipet kunne regioner og distrikter langs kysten bindes sammen. Konger og høvdinger kunne hurtig frakte krigere dit det var nødvendig, og handelsvarer kunne omsettes i fjerne kaupanger og byer.

Seilskipet som kommunikasjonsmiddel er derfor blitt framstilt som en forutsetning for å opprettholde samkvem og organisasjon og for utbyggingen av den store politiske enheten som etter hvert skulle bli landet Norge. Gjennom skipsfart og reiser over havet til kongedømmer i England, Irland og Frankrike skulle nye ideer om politisk organisasjon ha blitt kjent her hjemme.

Derfor har det også vært så viktig å finne ut når seilskipet ble tatt i bruk i Norge. Dateringen av det eldste seilskipet ville etter denne tanken bety mye for forståelsen av når vikingtida begynte og sette en bakre grense for når rikssamlingsprosessen kom inn i en avgjørende fase.

Nå skjedde det utrolige sammentreff at Osebergskipet ble gravet fram av gravhaugen i Vestfold i 1904, året før unionen med Sverige ble oppløst, og landet ble selvstendig. Osebergskipet er fortsatt det eldste eksempelet vi har på et vikingskip med seil, fra år 820. Dette årstallet stemmer forbausende godt med den antatte dateringen av vikingtidas begynnelse omkring 800 og for den tidlige rikssamlingsprosessen som Harald Hårfagres forfedre skulle ha begynt, ifølge Snorre. Funnet av Osebergskipet kom til å støtte opp under tanken om Ynglingeættas bakgrunn i Vestfold og om seilskipets store betydning for rikssamlingen.

Evolusjonismetanken og troen på teknologisk og politisk framskritt sto sterkt ved århundreskiftet. Det var den gang fristende og se en sammenheng mellom skipets utvikling fra roskip til seilskip og de politiske endringene fra småkongedømmer i merovingertid (600-700 tallet) til begynnende rikssamling i vikingtid.

Nå kan det være grunn til å anta at vi har gått i en evolusjonistisk felle, godt hjulpet av vikingene og sagaskriverne, av arkeologenes tilfeldige oppdagelser av skip og båter, og på toppen av det hele av en nasjonal, ideologisk begeistring ved begynnelsen av dette århundret.

 [ Toppen av siden ]

 

Roskip - Klikk for å forstørre

Roskip fra Gotlandske helleristninger. Fra Erik Nylén 1978: Bildstenar

Nå vet vi at store roskip av høy teknisk kvalitet var tatt i bruk flere hundre år før vikingtid. Det 18 meter lange Kvalsundskipet fra 600-tallet som ble funnet i en myr på Sunnmøre, er rekonstruert og utprøvd. Når 20 mann ror dette elegante skipet, holder det stor fart og er meget sjødyktig. Rester av et liknende stort roskip, 27 meter langt, er funnet i den kjente graven fra 630-årene på Sutton Hoo i Sør-England, noe som viser at selv angelsaksiske konger i merovingertid benyttet slike skip. Det er klart at store roskip ble brukt i hele Skandinavia før 800, også i Vestfold.

Kvalsundskipet - Klikk for å forstørre

Rekonstruksjon av det 18 meter lange Kvalsundskipet fra 600-tallet, Sunnmøre. Foto: Bj. Skarbøvik

Det er ingen grunn til å betrakte de store roskipene av denne typen som primitive og enkle. Med slike skip kunne kommunikasjonen mellom landsdelene opprettholdes, Nordsjøen krysses og kontakter mellom kongedømmer etableres. I århundrene før vikingtid var det skip av denne typen som var skandinavenes symbol på makt og styrke, og de ble avbildet på helleristninger, billedsteiner og bautaer, nedlagt i graver og gitt som offer.

På Bø og Gunnarshaug på Nord-Karmøy, like nord for Avaldsnes, er det funnet to store gravskip i store hauger med rikt utstyr. Gunnarshaugskipet var av samme størrelse som Gokstad, mens det fra Bø var 15 meter langt. Disse elegante skipene har hittil vært nesten ukjente for folk flest til tross for at de kom for dagen omkring århundreskiftet, og vi kan spørre oss hvorfor ikke også disse skipene er blitt framhevet like sterkt som vikingtidsskipene fra Vestfold.

 [ Toppen av siden ]

 

Grunnriss av skip - Klikk for å forstørre

Grunnriss og snitt av skipet i Grønhaug på Avaldsnes.
Tegning: H. Shetelig

Relingsbord - Klikk for å forstørre

Del av relingsbord med årehull på skip fra Storhaugen på Avaldsnes. Tegning: H. Shetelig

Dels skyldes nok dette at bare deler av treverket er bevart, og det har ikke vært så enkelt å rekonstruere dem. Men en like viktig forklaring tror jeg det er, at de ikke helt har passet inn i den historiske fortelling som hittil har dominert vikingtida.

Oseberg, Gokstad og Borre er skrevet inn i Ynglingeættas historie, dels av Snorre og sagaskriverne, seinere av arkeologer og historikere i begynnelsen av dette århundret. Disse skipene er blitt symbol på Ynglingeættas og Harald Hårfagres rikssamling, som skulle ha begynt i Vestfold og være avsluttet ved at Harald bosatte seg på Avaldsnes.

Mens Borre-, Oseberg- og Gokstad-skipene stemte overens med vikingtidas stolte symbol: seilskipet, viste Karmøy-skipene seg å være roskip! Dette passet ikke så godt inn i de herskende tankene i begynnelsen av dette århundret.

Sutton Hoo skipet - Klikk for å forstørre

Fra utgravningen av det 89 fot (27 m) store roskipet. (Gokstadskipet er 24 meter og Oseberg 21 meter.) Med 2 mann ved hver åre ville Sutton Hoo skipet ha et romannskap på ca. 80 mann! Skipsgraven er fra ca. år 630. Dette kan bl.a. tidfestes etter en rekke mynter som ble funnet i graven. (Foto fra boken The Sutton Hoo Ship-burial, utgitt av The Trustees of the British Museum.)

Karmøy-gravene ble lenge antatt å være fra tida etter at Harald Hårfagre og Ynglingeætta hadde gjort Avaldsnes til sitt senter. Ætta skulle m.a.o. ha tatt med seg sin skipsgravskikk til Vest-Norge. Noen har t.o.m. antatt at Gunnarshauggrava kunne være Haralds eget gravsted. Det passet dårlig at seine ynglingekonger, kanskje t.o.m. rikskonger, skulle ha fått roskip med i grava.

Nå tror vi at Karmøy-gravene er fra slutten av 700-tallet eller omkring 800, nærmere hundre år eldre enn slaget i Hafrsfjord. Dette stemmer absolutt ikke med historien om at skipsgravene fra Karmøy skulle være Ynglingeættas graver.

 [ Toppen av siden ]

 

Grønhauggraven - Klikk for å forstørre

Plan og profil av Grønhauggraven. Restene av den 15 meter lange båten vises tydelig midt i haugen. Tegning: H. Shetelig

Resultatet har vært at skipsrestene stille og anonymt har ligget i et museumsmagasin i Bergen i omkring hundre år. De er blitt omtalt som en kuriositet, som et interessant teknisk fenomen i utviklingen av skipet, fra de antatt ufullkomne roskipene til vikingtidas elegante seilskip. De er ikke blitt skrevet inn i norgeshistorien på en overbevisende måte.

Nå er det tid for å skrive om deler av vikingtidas og rikssamlingens historie, og dermed kan også skipene fra Karmøy få en ny rolle i historiens puslespill. Både arkeologer og historikere stiller nå spørsmål ved Ynglingeættas tilknytning til Vestfold og til koblingen mellom storhauger, gravskip og ynglingeherskere. Særlig er det av mange reist tvil om Harald Hårfagres tilknytning til Ynglingeætta. I stedet plasseres han inn i en sørvestnorsk kongsætt med basis i Kvinnherad i Sunnhordland eller Karmsundet. Skipsgravene på Karmøy kan teoretisk sett ha tilhørt en slik herskerætt, som har hatt sitt sete på Avaldsnes lenge før tida for slaget i Hafrsfjord.

Vi må nå godta at store roskip på 600 og 700-tallet har spilt en viktig rolle for skandinaviske kongsætters kontaktnett og konflikter. En rekke indisier antyder at det har vært kontakt over Nordsjøen til England og Vesterhavsøyene fra Sør-Norge før vikingtida, og både handel, bosetting og ideutveksling mellom nordsjøriker har trolig en lengre historie enn tidligere antatt. Fra Vestfold med Borre som ett av flere viktige sentra, har roskipene krysset Skagerrak og Nordsjøen til Danmark, Frankerriket og Sør-England. Vi kan ikke lenger godta at seilskipet var forutsetningen for et slikt kontaktnett.

Funnsteder og markedsplasser - Klikk for å forstørre

Viktige funnsteder og markedsplasser fra folkevandringstid og merovingertid i Nord-Europa. Hypotetiske midtlinjer er trukket mellom antatte politiske sentra i Sør-Trøndelag, Høgom i Medelpad, Uppland og Borre i Vestfold. Høgom blir sannsynligvis redusert som senter etter 6. årh. (Ill. fra Universitetets oldsaksamlings skrifter, Ny rekke, nr.13)

Dersom vi godtar dette resonnementet, kan vi fri oss fra det symbol som vikingene selv skapte av seilskipet som makt- og identitetsmarkør - gjennom avbildninger, i dikt og i graver. Et symbol som sagaskriverne i middelalderen førte videre, og som dette århundrets forskere har akseptert. Kanskje kan vi finne tilbake til merovingertidas og folkevandringstidas maktsymbol: nemlig roskipet. Og derigjennom mentalt innstille oss på at vikingenes ferd over hav og evne til riksbygging har en lang historie fra før den tida sagaene skildrer.

Flere av de store gravhaugene i Nasjonalparken på Borre ble, som nevnt, reist på 600 og 700-tallet. Dersom gravene fra denne tida også inneholder skip, skal vi altså forvente oss praktfulle roskip av samme kvalitet og størrelse som Kvalsund-skipet eller Sutton Hoo-skipet. På samme måte som Karmøy-skipene vil eventuelle skipsfunn i de eldste storhaugene på Borre kunne bidra til å framheve merovingertidas roskip som de tekniske mesterverkene de var.

Artikkelen er tidligere publisert, men med noe annen tekst i Frá haug oc heiðni. Tidsskrift for Rogalands arkeologiske forening. 
Nr. 1-1994.

Tilbake ] Ett nivå opp ] Neste ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside