Dette er en beretning opprinnelig forfattet på latin. Forfatteren er sannsynligvis en norsk munk og fortellingen er nedskrevet kort etter hendelsen. Om dette er en sann historie eller ikke, forteller ikke munken oss noe om, men det er tydelig at han er godt kjent med noe typisk norsk, eller hva. Egentlig hører vel ikke historien hjemme i lokalhistorisk årsskrift, men vi falt for forfatterens usminkede fortelling, ikke minst avsnittet der han karakteriserer Tønsberg.

Fortellingen har tidligere vært publisert i et norsk tidsskrift. Vi har hentet den fra Danmarks Historie.

Fortellingen innledes med en klage over tidens feil og synder. På grunn av dem falt Jerusalem i 1187 i den egyptiske sultan Saladins hender. Korsridderhæren ble beseiret ved Genesaret sjø. Dette vakte stor forferdelse i de kristne land. Pave Clemens III proklamerte korstog til gjenerobring av den hellige by. Ifølge vår munk, hadde den danske kong Knut samlet rikets stormenn til et møte i Odense. Midt under møtet kom det pavelige sendebud, som leste opp pavens rundskriv med krav om hevn over Jerusalems vantro erobrere. 

Alle tilhørerne ble stumme av sorg over meddelelsen, ingen kunne svare. Det var Absaloms bror, Esbern Snare, som brøt tausheten. Han fortalte om danenes fordums bedrifter. I den bysantinsk keisers garde, i Romerriket, i Normandie, i England og ved Østersjøen. Etter denne oppramsing, oppfordret Esbern Snare til å følge pavens appell. Femten av de tilstedeværende sverget at de ville dra av sted. Beslutningen ble forkynt på ting og omtalt i alle kirker, og mange ble de som i hellig fromhet og med mandig fasthet, gjorde det hellige forsett til deres eget.

De femten besluttet at det skulle bygges skip, såkalte snekker. De skulle være så store at de kunne bringe med seg tilstrekkelig forråd og motstå vindenes barskhet og bølgenes voldsomme anfall. Men dessverre lå den gamle fiende djevelen på lur. Av frykt for at hele planen skulle lykkes, fikk han noen av de femten til å bryte sin ed.

Og ikke nok med det, alle hindringer ble lagt i veien for det lille korstoget. Det var nå skrumpet inn til fem skip, fem høvdinger med deres menn. De tok beveget avskjed med sine kjære, lettet anker og heiste seil. De nådde vel frem til Hals ved Limfjordens munning, og de overnattet ved Læsø. Neste dag nådde de frem til Norges land ved Götaelvens munning. Her fortøyde de ved Konghelle, hvor 200 nordmenn under ledelsen av Ulf av Loufnes sluttet seg til korstoget. Ulf skulle etter eget utsagn være i besittelse av god sjømannsdyktighet.

Neste stopp på ferden var Tønsberg ved Oslofjorden, en by som vår forfatter kjente meget godt, etter et lengre opphold her tidligere. Derfor kunne han om denne folkerike og driftige by fortelle, at den har hederlige borgere av begge kjønn som utmerket seg ved gavmildhet og rik almisseutdeling. Men, forteller vår venn munken, byen utmerker seg også med en lastefull drukkenskap og hyppig rus som bringer ufred i samfunnet. Dette resulterte også i utgytelse av menneskers blod.

Dette var ikke et blivende sted for korsfarere. Men da man her fikk høre at den norske kong Sverre for tiden oppholdt seg i Oslo, dro noen av Ulfs menn til ham for å fortelle om grunnen til deres ferd. Kongen måtte ikke tro de hadde svik i sinne. Kongen ønsket dem hell og lykke med den fortsatte ferd. Den gikk ut Oslofjorden til Kap Lindesnes. Med utsikt over det store bølgende hav, fant man det klokt å legge til land. 

De diskuterte om det felles foretagende, om de skulle styre ut i rom sjø, eller om de skulle seile til Bergen. meningene var delte, men Ulf fikk gehør for sitt forslag om å seile til Bergen. Hit skulle også kongen komme. Hvis de ventet på kongens ankomst kunne de sikkert få hans gode råd til korstogets deltagere. Ulf var sikker på at flere i Bergen ville slutte seg til toktet, og så kunne de si pent farvel til kongen.

Dessverre lot noen av korsfarernes skare seg rive med av denne tøylesløshet, de mistet sans og samling og yppet til strid med byens borgere, som grep til våpen. Fornuftige folk mante til forlik, men korsfarerne måtte betale bøter, mest fordi de hadde forgrepet seg på høyst uhøvisk måte på en meget fornem kvinne. Langt om lenge ankom kong Sverre. Etter en rekke forviklinger fortsatte nå toktet, men uten Ulf, som jo hadde foreslått omveien om Bergen. han var nå blitt forsinket med et oppdrag for kongen.

Sommeren gikk på hell og stormene truet. De ble overveiet vinterkvarter på Orknøyene, men de valgte å seile sydover som planlagt. Etter en uke på en øy ved Hardangerfjorden, var de fleste av mennene fulle av brennende iver. De heiste seil under ropet "Til Jerusalem". Andre foretrakk å vente på Ulf, som omsider nådde frem til et gledelig gjensyn. Etter nøyere ettertanke, erkjente de akterutseilte at reisen var uhyre vanskelig, og at kun Guds hjelp kunne hjelpe over vindenes makt og havets velde.

Ulf kom imidlertid til dette resultat av overveielsene: "For at ingen beskyldning eller frykt eller lathet skal bli en skamplett på vår ære, så la oss mot forstandens råd mane oss opp, slik at vi kan nå igjen de menn som vi så ivrig trakter etter å innhente".

De løste hastig fortøyningene og la ut fra kysten. Alle var nå på vei mot målet. Dette skjedde en onsdag. Samme dag brøt det ut en storm. Bølgene tårnet seg opp og solen ble formørket. Alle fryktet døden og mintes tryggheten på landjorden, hvor foten står støtt, mens den på sjøen glir og vakler. Fra alle sider styrtet vannet inn i skipet med larm, fugene gav seg, og natten gikk med til å øse for ikke å gå under. Endelig om torsdagen, klarnet det opp, men kun for en liten stund. Om kvelden steg stormens raseri til enda større voldsomhet. Håpet forsvant, tilbake som eneste oppmuntring var at man døde mandig, underveis for Kristi skyld.

Mange druknet, bare 30 berget livet på sammenbundne bjelker. De drev om fra fredag til tirsdag, da de ved Guds underfundige hjelp, drev inn på en kyst.

Det gikk bedre med de skip som seilte ut først. De ble rammet av den samme stormen, men reddet sine liv og skip. De fant og hjalp de skipbrudne, tok dem ombord i sine skip og delte det som var berget. Skipene søkte nærmeste havn, en by i Frisland. Byen het Stafre. her holdt man rådslagning om hvorvidt de skulle forsøke å seile videre. Mange hadde lyst til det, men de fleste ville dra til Jerusalem over land. Skipene ble solgt med alt utstyr, og korsfarerne seilte med andre skip opp Rhinen til Köln. Derfra dro de raskt videre fra by til by den vanlige vei, inntil de nådde Venedig.