Borreminne hovedside

Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk

 

På leting etter gamle kulturspor

Av Odd Kristian Larsen

I Borreminne 1994 skrev jeg en artikkel om strandsitterplassen Madseplassen som lå nede på Seteryggen (datidens rettskrivning). I denne artikkelen skal jeg fortelle om steder som trolig bidro til noe av livsgrunnlaget til de første strandsitterplassene.

Det er sporene etter de første sagbruk som trekker linjen ned til ladeplassene (lasteplass), og som det er spennende å gjenfinne. Da må vi lenger vest i Borre, opp i et bekke- eller elveleie.

Trelastutskipning var ikke noe nytt her til lands da oppgangssagene kom etter reformasjonen. Utskipning av hugne bord, plank og bjelker fra Norge til kontinentet var en gammel virksomhet. Men den nye teknikk skapte vekst for landet. Det medførte aktivitet og inntektsmuligheter, ikke bare for selveierbønder, men også eiendomsløse fikk arbeid med skogsdriften både sommer og vinter. Det ble bruk for arbeidskraft på sagene, til hugst, kjøring og lasting.

Foruten bygdenes eget behov, begynte utskipningen i større omfang utover i annen halvdel av 1500-tallet. Det var fra vår Borrekyst utskipning spesielt til Nordsjølandene. Hollandske, flatbunnede, butte fartøyer, kalt for "koffer", gikk langt inn mot stranden for å laste. Bøndene handlet og byttet til seg varer mot plank, bord og bjelker, direkte med skipperne.

Utviklingen førte naturlig til andre behov blant annet nye bo- og byggeskikker. Vestfoldbøndene sluttet å bo i røykstover. I disse stovene lå ildstedet fritt midt på gulvet, som var av hardtråkket leire. På 1500-tallet begynte vestfoldingene å bygge hus med peis og piper, og gulvene ble forsynt med treplanker. Omkring 1600 hadde denne nye byggeskikken slått gjennom i Vestfold, som ett av de første distrikter i landet. (V.h.s.5)

Spor etter gamle hugstflater finner vi mange steder i Borre. Det nære eksempel er i Fogdeskogen. Der skogen ble avvirket ble arealet ofte tatt i bruk til åker, eng og beite. Her kan vi se flere spor etter fossilt jordbruk; en tidl. dyrkningsmetode. Det er små teiger med teigpløyningsspor i forskjellige retninger. Dette kan tyde på flere eierinteresser eller at det ikke var snauhugget samtidig. Men sporene er der og vi kan lure på hvem som drev her. Var det folket på Gunnerød, Gannestad eller Glenne? Mulig var det skogødegården Skravlestad (Skaflastadir), som har ligget her, og etterlater sporene. Spor fra driftsmetodene stemmer i tid.

Saltutvinningen i Borre tok også mye av skogen, det var saltpanner flere steder langs Borrestrendene, og disse skulle også ha brenne. Bøndene hadde partseie. Det var ikke bare til eget behov, men mange gårder var i skyld (skatt) med salt. Eksempelvis gårdene Skreppedal og Lørje blant mange, partseiere var altså ikke bare strandnære gårder. Den største saltutvinner i Borre var Vallø saltverk, som drev på Bastøya fra 1744-75. Skogen på øya ble omtrent uthugget.

 [ Toppen av siden ]

 

Sedimentlag av matjord - Klikk for å forstørre Sedimentlag av matjord. Dette ble utfelt da murdemningen lenger nord var intakt. Jordsmonnet er av god kvalitet. Det gror meterhøy brenn-nesle. Det er matjord fra Adalsjordene som har havnet her.

Vi kommer til bekken, hvor vi gjenfinner spor fra kvern- og sagvirksomheter. Lengst syd, der den starter, heter den Adalsbekken, så kommer vi inn i en dyp bekkedal der den heter Lørjeelva. Lavtliggende elveleie som har gitt navn til gårdene Lørje, sier professor O. Rygh, altså et naturgitt navn. Dette kan da ikke forandres når historie skal skrives (Gårdene er omdøpt til Lørge). Videre mot nord heter det Sandeelva, etter Sandegårdene.

Adal ble på 1400-tallet kalt Adaldale. Dette mener jeg også var naturgitt. Ved innløpet til Lørjedalen i syd mellom Kimestad og Bergan, er det en jordbruksdal med bratte, skrånende jorder ned mot bekken. Denne dalen går parallelt med den bredere jordbruksdalen i vest, derav dobbeltnavnet, og ikke som i Borre bygdebok: Dalen fremfor noen.

I de fleste bekker med noenlunde flomvannføring, var det kvernkaller fra gammelt av, og de var vanlige på 1200-tallet. Siden kom vasshjulsdrift, romerkvern, så møllebruk med sikter og renser. Den første nevnte kverndrift i Borre (side 598-599 i Borre bygdebok) var fra 1320. Bjarne Audunssønn, fehirden, sognepresten i Tunsberg, testamenterer Skopim og Skopens (elven) møller. Borre bygdebok har snytt oss for hva fehird var, og hva tittelen innebar.

I boken Sagabyen forteller av Erling Dittmann og Per Thoresen, heter det: Her i vårt distrikt lå Tunsberghus som et naturlig senter for kongens økonomiske aktivitet. Bestyreren av Tunsberghus hadde i tiden etter 1300 ikke tittel som henspeilte på hans militære gjøremål, han ble kalt fehird (godsforvalter). Denne tittel delte han med tre andre borgbestyrere i landet, nemlig kommandanten på Akershus, på Bergenhus og forvalteren av de kongl. anleggene i Nidaros. Hans rikspolitiske oppgaver krevde storparten av hans arbeidskraft. Da Harald Hårfagres siste mannlige ætling, kong Håkon V Magnussøn døde på Tunsberghus den 8. mai 1319, var Bjarne Audunssønn kongens nære medarbeider og som en av kongens rådsherrer, med ved dødsleiet. Så langt boken.

Bjarne Audunssøn var jordgodseier i Vestfold, og som vi vet eide han også her i Borre, han døde bare et par år etter kongen. Vi kjenner fra Borre bygdebok navnet på gårder som har hatt kvern og sag fra gammelt av i denne bekken: Kimestad, Bergan, Lørje, Sande/Skoppum og Eik med Kongstad. Kongstad er en gård som har ligget lengst nord ved bekken, der denne renner ut i Borrevannet. Kongsodden heter det fremdeles her.

Vi vandrer sydfra nede i elvekanten, og passerer et nedlagt grustak fra 1960-1965, Kimesand A/S. Hovedveien gjennom Holtandalen i Horten er oppfylt med grus herfra. Her ses tydelig avsett der dammen har vært. Det er store avleiringer med bunnfelt matjord fra Adalsjordene. Det må være lov å stille spørsmålet om ikke dette er en utnyttbar ressurs.

Dette er rester etter en tre- og jorddemning på østsiden av elven ved Kimestads grunn. Dette er trolig rester etter Kimestad sag/kvern-demning omtalt fra 1612. Den kan være enda eldre, fra 1575, da presten Nils Hansen laget seg bruk.

Rester av tre- og jorddemning - Klikk for å forstørre

Rett før eiendomsdelet på østsiden av dypålen, finner vi fragmenter av treverk som kommer opp i elvebunnen og ut av leirjorda på siden der vannet har vasket vekk sedimentlaget. Treverket er trolig meget gammelt, og har ligget nedgravd i mange år. Kimestads kvern og sagdemning ble tatt av flom i 1617, gjenoppbygget, men på ny tatt av flom i 1627, for deretter aldri å bli gjenoppbygget. Gården har vært kirkegods. Kan det være rester etter den demning den andre presten i Borre etter reformasjonen, Nils Hanssøn, lot bygge i 1575? Han kom i konflikt med naboene. 

En grenseoppgang av fem lagrettemenn ble gjort mellom Bergan, Kimestad og Lørje. Bare en dateringsprøve kan gi svar på alderen, slik at treverket kan bli knyttet til den rette historie. Sedimentlaget på hver side blir høyere jo lenger nedover i elva vi kommer. Restene etter en murdemning kommer til syne.

 [ Toppen av siden ]

 

Rester av demning - Klikk for å forstørre

Nederst i bildekanten sees rester av demningen på østsiden av elven ved Kimestads grunn. Lengst unna er den sprengte murdemningen, og på kantene av elven ligger sedimentlagene.

Vi kommer frem til de sørgelige rester etter en steindemning. Jeg har en utskrift der eieren av nedre Lørje får hjemlet en anpart av Bergan nordre i 1838: Kvernfoss med damfeste, damrøgte og jordstykke ved vei. Det forvirrende er at i Borre bygdebok står det at det samme blir hjemlet fra Bergan nord i 1879, med de samme gårdsnummer og bruksnummer. Trolig er det anparter som er forklaringen. Opplysningene er ikke viktige i dag, men nevnes for å vise hvor vanskelig det er å finne ut når naturkreftene ødela hele bruket og det ble gjenoppbygget lenger nede i elva. Disse restene av en demning kunne vært et unikt lokalhistorisk kulturminne. Her var damidyll sydover, stille vann med nøkkeroser. Vann som rant over kanten på vestsiden. Ørret i kulpen nedenfor. Demningen virket som slamsamler før overvannet rant videre mot Borrevannet.

Lørjedam - Klikk for å forstørre

Den sprengte murdemningen sett fra nord-vest. Dette kan ikke kalles annet en rent skadeverk på et unikt kulturminne. Demningen blir kalt øvre Lørjedam.

Nå avdøde Oskar Hansen, som i sine yngre dager arbeidet på Sandesaga som sagmester, fortalte at Sam Eyde hadde eierinteresser i Sandemølla i 1917-1918. Han mente det var hans ide at demningen ble bygd opp igjen. Den fikk murpuss på sydsiden og skrue med damluke. Det skulle være vannreservoar til drift av Sandemølla. Denne ble snart elektrisk drevet, siden sto demningen som en slamsamler, men verdien av dette var det ingen som tenkte på.

Tidlig på 1960-tallet ble damluka sprengt bort. Vannet gravde seg på ny ned til den naturlige elvebunnen og avslørte treverket. Siden kom det rene hærverket, et kjempehull ble sprengt, og vi har bare restene av et kulturminne igjen. Vi ser tuftene etter møllerstua Dalen på vest og nordsiden av demningen. Den ble revet og flyttet til Ødegården, står det i Borre bygdebok. Det må ha vært en gang mellom 1870 og 1880. Det er rester etter møllestein nede i bekken på dette stedet.

Møllerstua Dalen - Klikk for å forstørre

Møllerstua Dalen sto her, på vestsiden av elven og nord for øvre Lørjedam. Den ble revet på slutten av 1800-tallet, trolig mellom 1870 og 1880. Da var det Nils Nilsen Steinbjørnrud som eide huset, og han flyttet det til Ødegården, står det. Hvor det er, vet jeg ikke.

Bruket ble flyttet. Vi finner restene etter steindemning på hver side, og trerester etter demningen midt mellom disse. her lå det for to år siden to møllesteiner godt bevart. De er blitt havebord. Her var det siste Lørjebruket.

Rester av Nedre Lørjebrukets demning - Klikk for å forstørre

Disse trestokkene i elvebunnen er restene av Nedre Lørjebrukets demning.


Sandesaga

Sandesaga som vi kjenner, har aldri vært drevet av vannkraft. Men her har det sikkert stått en oppgangssag ved fallet. Paul Lorch på Sandebruk bygde ut mølla, opplyser Borre bygdebok, mellom 1858 og 1886. Olaus Linneflåtten bygde mølla ved århundreskiftet 1900, han var en etterspurt, flink møllebygger, fortalte 90-årige Morten Berg Olsen. Han skulle ha bodd på gården Vassmarken den gang. Har jeg tydet historien korrekt, så er det fjerde generasjon som nå driver sammenhengende. Til å begynne med drev slekten Bergan Lørjebruket. Det var nok her Bjarne Audunssøn var eier, og dette kvernfallet som han ga sin datter Thorgunde i 1320. Det har vært lange ødetider og mange eiere her opp gjennom århundrene.


Eikgården

Eikgården hadde sag som var ødelagt alt i 1612. Men på Eik var det ingen vannkraft, så her har nok saga stått ved øde Kongstad, som lå under gården. Her har jeg lett etter spor, men finner bare noen steinsamlinger som det ikke er mulig å trekke noen slutninger ut fra. Eikgården har fremdeles en parsell ute på Kongsodden.

Det som i dag er en forurenset, gråbrun bekk, har sin historie. Den har tjent sitt folk.

Kilder:

Sagabyen forteller, Erling Dittmann og Per Thoresen
Vestfolds Historie, Øystein Rian
Borre bygdebok
Skattematrikkelen 1647
Egne observasjoner
Alle fotos ved forfatteren

Tilbake ] Ett nivå opp ] Neste ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside