Borreminne hovedside

Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk

 

De gamle veifar

En historisk vandring på og tanker omkring gamle ridestier i Borre.

Av Kjell Jakobsen

Få fortidsminner er vel så lite behandlet og arkeologisk undersøkt som de gamle ridestier, eller hulveier, som de kalles.
I forbindelse med den "nye E18" ved Hanekleiva i Sande, har arkeologene Harald Jacobsen og Jan H. Larsen sommeren 1995 foretatt en undersøkelse av en oldtidsvei fra Sande i retning mot Hof. Dette vil forhåpentligvis bringe mer lys over slike forhistoriske veifar.

Hulveien har fått sin form ved århundrers slitasje. Spesielt i hellende terreng, hvor hesten sparker kraftigere fra eller bremser opp, vil det oppstå en forsenkning i terrenget. Jord og småstein blir med tiden vasket bort ved nedbør og snøsmelting, slik at den karakteristiske lange u-formede gropen oppstår.

Noen hulveier kan være flere meter dype og skjule både mann og hest, men der grunnforholdene er faste, kan hulveiene være vanskelige å oppdage. De kan ha gått ut av bruk allerede i middelalderen og ser i dag ut som små, naturlige forsenkninger i terrenget. Det er lett å ta dette for å være gamle bekkefar, men ofte vil en finne veifaret igjen på den andre siden av bakkekammen. Husk at heller ikke i tidligere tider rant vannet oppover.

Noen steder kan hulveien gå ut i vifteform med flere traséer. Nedbør, med stor vannføring i veifaret eller anlegg av vadesteder og broer, er gjerne årsaken til at nye spor er blitt valgt,

Den lokale topografien vil ofte kunne fortelle oss hvor vi vil finne de gamle ridestier. For å unngå fuktige områder lå de gjerne høyere i terrenget enn dagens veier, og de fulgte ofte åsrygger og terreng hvor det var lett å ferdes til fots eller med hest.

Hva var bestemmelsesstedet for disse gamle veiene, hvor kom de fra og hvor førte de hen? Dette vil vi gjøre en forsøk på å drøfte når vi i det følgende vil gi en beskrivelse av de kjente hulveiene i vår kommune.

Allerede i Gulatingaloven fra før 900-tallet var det bestemmelser om de forskjellige typer veier, bestemmelser som ble videreført i Magnus Lagabøters Landslov i 1274. Her står det bl.a. at veiene "skulle være således som de har været fra gammel tid".

I Landsloven blir den gamle hovedferdselsåren kalt Tjodveien (þjoðvegr). Den knyttet bygdene sammen, og den gikk sikkert innom flere av de sentrale gårdene, til kirkene og, i førkristen tid, til hov og andre hellige steder.

Etter hvert som gårdene ble delt og det ble flere bruk, ble det anlagt tverrveier. Disse gikk fra gårdene til tjodveien og bandt det hele sammen i et mer komplett nett. Statsstipendiat Erling Johansen har undersøkt den gamle veistrukturen i Tune i Østfold. Han har kommet til at mange av de gamle hulveiene er tverrveier fra gårdene til hovedferdselsåren på toppen av raet. Den samme konklusjonen kan sikkert også gjelde for vårt område, men, som vi senere skal se, må mange av våre lokale hulveier hatt andre bestemmelsessteder.

Hovedferdselsåren, tjodveien, om den har fulgt toppen av raet, må også på sine steder hatt form som hulvei. (Noe som har kommet frem ved undersøkelsene i Hanekleiva). All ferdsel foregikk til fots eller med hest.

Det står ingen steder i de gamle lover eller diplomer om ferdsel med vogn. Den eneste vognen vi kjenner er vognen fra Osebergfunnet. Den er til gjengjeld ikke kjørbar, den er nemlig ikke konstruert for å svinge. Annen ferdsel som er nevnt, gjelder sleder og slep. Sleder til vinterbruk, og slep som vi kjenner fra f.eks. Nordmannsslepa over Hardangervidda.

Det å bestemme alder på de forskjellige gamle veifar kan være vanskelig. Undersøkelser av gravhauger langs veifaret er en metode. Funn av f.eks, hestesko eller andre gjenstander kan etter typebestemmelser også gi oss et svar. Det samme kan sikkert også navn på de gårdene som kan knyttes til veinettet og deres alder etter navnetype. Men dette forteller oss ikke når veien først ble tatt i bruk. Som eksempel vil vi her bruke den gamle, nå forsvunne hulveien i Ramsli. Den gikk fra gården Knudsrød i retning mot de nå forsvunne gårdene Ramsli, Vigaruð og den tidlig på 1700-tallet nedlagte gården Skavli, mot Sleðavàgr (Falkensten) og mot Løvøysund og Løvøykirken. Denne veien, som fulgte en naturlig hylle i det skrånende terrenget, kan ha vært i bruk allerede fra siste del av eldre steinalder for 5000-6000 år siden. Det forteller de mange boplassene i området oss.

Vi vil nå ta for oss de gamle veifar vi kjenner fra vårt distrikt.Det er kanskje noen av våre lesere som har kjennskap til andre veifar enn de vi her kommer til å behandle. Ta gjerne kontakt med Borreminneredaksjonen, slik at også disse kan bli registrert.

 [ Toppen av siden ]

 

Åsen/Veggeområdet

På gårdene Åsen og Vegge på Nykirke går to gamle veifar gjennom skogen. Begge er i dag synlige på nordsiden av riksveien. Etter retningen og vinkelen å dømme, har de sikkert løpt sammen i ett far ved Åsen gård. Det er fortalt at hulveien i tidligere tider kunne sees vest for gården. Den kan ha kommet fra området ved bygdeborgen Skånevetan. Den kan ha fulgt de høyeste partiene av Skåneåsen sydover mot Skoppumområdet, eller den kan ha kommet fra senteret i den bygda som senere fikk navnet Nykirke.

Inne på Vegge finner vi dette dype veifaret som går gjennom skogen. Det har etning mot en nedstigning til Falkenstensbukta. Veifar på Vegge - Klikk for å forstørre

På gården Åsens grunn, nord for riksveien, har veien delt seg. Det ene sporet som i dag kun kan sees over en liten strekning, har retning mot området ved Knatten i Frebergsvik. Her har det på et senere tidspunkt blitt kjerrevei, slik at sporet nå nesten er utvisket. Det andre sporet er godt synlig over en lengre strekning. Vi finner det også igjen inne i skogen mot nord. Retningen gir oss her en klar indikasjon på bestemmelsesstedet. Det er to nedstigninger fra Veggefjell til Falkenstensbukta. Dette veifaret har tydelig den søndre av disse, Bjørnekloa, som mål. Her kommer vi ned ved det gode havneområdet ved Selskjæret, syd for Valnestangen. Begge disse hulveiene kan ha hatt et bestemmelsessted som vi forbinder med gode havneområder. Her knyttes landeveisnettet til vår viktigste ferdselsåre, sjøveien. I et land som Norge var det helt naturlig at sjøveien var den mest brukte, den raskeste og i mange tilfeller også den sikreste ferdselsåre. Men i motsetning til veinettet på land, setter sjøveis ferdsel ingen synlige spor.

Semskogen

Nord for plassen Slettemyr møtes de gamle ferdselssårer som kommer fra Mellom Sem og fra Sem Hovedgård over Hovet. Sammen går de mot Holtandalen og havneområdet ved indre havn. På den siste del av traséen fra Mellom Sem, i en lengde av 30-40 meter, kan vi fremdeles se det svake sporet etter det gamle veifaret, hulveien. Grunnen her er hard og slitasjen har vært liten. I store deler er nok også dagens trasé den samme som i forhistorisk tid. Ved overgangen til kjerrevei er traséen blitt gruset og vedlikeholdt, slik at sporene etter hulveien er forsvunnet. Veien var meget brukt i siste del av 1700-tallet, da amtsforvalter Floor drev Søndre Holtan fra Semb Nedre.

Like syd for hulveien ligger en rekke små kullgroper. De kan være meget gamle, da kullrestene nå ligger dypt i gropene. Her ved veifaret har nok noen en gang i fjern fortid produsert trekull til gårdssmia.

Denne ferdselssåren har nok sitt utspring i veien sydfra over Voldehøyden. Den har fortsatt på vestsiden av Holtandalen, hvor deler av Kongeveien fremdeles går. Den har passert gammel bosetning og 5-6 små gravhauger i Holtan nord (Brøgger - 43). Disse lå litt sydøst for området hvor vi i dag finner Nordskogen skole. Det mest trolige endepunktet for det gamle veifaret var nok, som for Kongeveien, de gode båthavnene i området hvor vi i dag finner Sælavika og Bakkebukta.

Vestmanrød

I skogområdet mellom Vestmanrød og strandsonen går rester av en hulvei gjennom et gammelt gravfelt. Dette kan være en tverrvei fra hovedveifaret langs toppen av raet. Det kan være en vei fra en gård til strandområdet eller en bit av en eldre vei til Åsgårdstrandsområdet. Kanskje gikk veien fra den forsvunne -staðgården, Skaflastaðir, en gård som har hørt hjemme i dette området og som senere dukker opp som ødegård. Dette er et navn som kan føres tilbake til før vikingtid, i noen tilfeller til sen romertid og folkevandringstid, ca. år 200-600 e.Kr. (Myhre -76).

Etter undersøkelser av det forhistoriske jordbruket i dette området, viser det seg at jordbruket øker kraftig i intensitet på samme tid som storhaugene i Nasjonalparken blir reist, m.a.o. fra siste del av 500-tallet (Jerpåsen-Myhre). -ruð/rødgårdene som vi senere finner i dette området, Vestmanrød og Gunderød, kan være ryddet på den tidligere gården Skaflastaðirs grunn.

Der hulveien passerer gravfeltet, skjærer den gjennom en gammel strandterrasse. Den største av haugene som ligger oppe på denne terrassen er undersøkt med tanke på alder. Kullprøvene viser en midlere datering til år 50 e. Kr. (Jerpåsen -93). Da terrassen ligger på kote 10, og vi regner landhevingen for å være ca. 10 meter siden år 0, må veien være yngre enn gravhaugen.

 [ Toppen av siden ]

Skogområdet ved Lørje

Ved Bakkenteigen dreier Vestfoldraet mot vest. Der åsryggen faller ned mot vestre Sande, finner vi kanskje den flotteste hulveien i Vestfold. Den grener seg ut i flere parallelle traséer (se innledningen), hvor det lengste faret er ca. 175 meter langt.

Bøkeskogen ved Lørje - Klikk for å forstørre I bøkeskogen ved Lørje deler veifaret seg i vifteform. Flere traseer går opp gjennom skogen

Dette veifaret i det flotte bøkeskogområdet kan muligens defineres som en tjodvei. En gren av hovedveien langs toppen av raet, en hovedåre for gårdene på Skoppum, Nykirke og deler av Våle og en gren som danner disse områdenes adkomstvei både til raet og til fjorden. En mulig handelsvei mellom de som bodde langs kysten og hadde adgang til fiske og de som bodde lenger inne i bygdene.

Statens vegvesen i Vestfold, representert ved konsulent Tom W. Starre, som for tiden gjør et utmerket arbeide med registrering av de gamle veifar, har gjort artikkelforfatteren spesielt oppmerksom på denne hulveien og dens bevaringsverdi.

Bondal

I forbindelse med registreringer av kulturminner og mulig arkeologisk interessante områder som er utført i tilknytning til valg av ny trasé for NSB, ble det i området ved Bondal oppdaget en meget dyp hulvei. Den går fra fylkesvei 670 over bekkefaret fra Vestre Solberg og Skreppedal og har retning mot Borrevannsskåla. På nordsiden av hulveien har senere trafikk med hest og vogn laget et nytt spor. Det gamle faret ble nok for dypt og ufremkommelig for vogntrafikken. Grunnen består for en stor del av leire, og hulveien har da skåret seg et par meter ned i terrenget. Veien har vel sitt utgangspunkt i den bygda som muligens en gang på 12-1300 tallet fikk navnet Nykirke. Om det gamle bygdenavnet fremdeles lever som gårdsnavn, f.eks. Skåne (Skànøyrr), vil vel for all tid forbli en hemmelighet. En tilstøtende trasé til dette veifaret kan ha kommet fra Våle over Moskvil, Austad og Vestre Solberg.

For en veifarende som kom denne veien for 1000 år siden, ville nok mange av de samme gårdene ligget i området som i dag, men kanskje ikke med den samme plasseringen i terrenget, og sikkert ikke oppdelt i så mange bruk. Den reisende ville nede ved Ekelund sett den gamle -staðgården Kongstad,vakkert plassert på en av de store åkerholmene med de mektige eikene. Bergstad er kanskje navnet på en gård der de østlige brukene av det store Solbergkomplekset i dag ligger. Navnet finner vi igjen som husmannsplass i det samme området. Et sted i dette landskapet som har form som et hvelvet skjold, ville den gamle storgården Skjalðarheimr ha ligget, den tredje av Borres kjente -heimgårder, med navneskikk fra tiden rundt eller rett ettter vår tidsregnings begynnelse. (Myhre -76).

Hvor skulle den veifarende hvis han f.eks. kom fra nord? Her er det rom for mange og spennende tanker. Fra sent på 1100-tallet lå kanskje Borre kirke med Borrekorset som et reisemål? Tidligere kan et gudehov eller et tingsted hatt den samme beliggenheten. Det maktsenteret og de lokale herskere som vi fra merovingertid og vikingtid. (ca. 600-900 e.Kr.) (Myhre -91) får synliggjort gjennom gravmonomentene i Nasjonalparken, kan også ha vært reisens mål.

 [ Toppen av siden ]

Skoppum

Rett nord for gården Skoppum ligger en kolle, en stor åkerholme. På de gamle amtskartene finner vi en vei inntegnet forbi gården og over kollen. Det er generasjoner siden denne veien gikk ut av bruk, men den er fremdeles synlig i terrenget. På to steder der veien går nærmere åkerkanten, finner vi spor av den gamle hulveien. Den har gått over kollens høyeste partier og over et senere dyrket område. I dag er bare noen få meter av veifaret synlig.

Gravffelt på Skoppum - Klikk for å forstørre

Gravfeltet til den gamle heimgården Skoppum.

Denne veiens beliggenhet, mellom veien ved Rygland over Bondal og veien ved Lørje samt retningen, tyder på at dette er forbindelsen mellom begge. At amtsveien senere ble lagt på samme sted, tyder på at det var en viktig veiforbindelse. Der veien kommer opp på kollen fra syd, ligger gravhaugene. Det er seks hauger igjen, men det har vært flere. Her har de veifarende passert tett inntil gravene på gården. Vi må regne med at dette er den gamle -heimgården Skoppums graver. Sjelden har vi sett graver som så tydelig markerer samhørigheten mellom de døde, gården og marken. Med god utsikt over gården og den dyrkede marken, er de gamle rydningsmenn blitt gravlagt for å bringe hell lykke over sine etterkommere.

Kart over Borre kommune - Klikk for å forstørre

Røråsen

Et mulig, men noe usikkert veifar kommer inn fra sør ved festningsverket på Røråsen. Et gammelt far hit opp ville være høyst sannsynlig. Til alle tider må dette området ha betydd mye med tanke på forsvar og som utsiktspunkt. Den typiske hulveiens form har vi, men utrast og utsprengt stein, rester etter et gammelt steingjerde samt den 25 meter tykke steinpakningen for festningsverket, gjør holdepunktene usikre.

Steinpakningen, en såkalt glacis, er konstruert ved byggingen av verket i 1903 for at granater som ble skutt fra lavtliggende kanoner skulle kunne rikosjettere over forsvarerne. At området var naturlig å vurdere i en forsvarsmessig sammenheng, ble aktuelt i tiden etter 1815. Et viktig argument for valget av Horten som ny orlogsstasjon, var at området var lett å forsvare. Festningsverk ble planlagt både på Røråsen og på den høyeste punktet på Løvøya. For interesserte finnes tegninger over disse anleggene i kartarkivet på Forsvarsmuseet.

Det er grunn til å tro at ved etableringen av et maktsenter i Borre i merovingertid omkring år 600 e. Kr. (Myhre -91), var utsiktspunktet på Røråsen en forutsetning. Sammen med Bastøyas beliggenhet som en eventuell base, kan Røråsen ha vært blant de viktigste kriteriene for valget av Borre.

Med utplasserte vaktposter på Røråsen, ville alle skip som kom inn fjorden, og alle skip som forsøkte å komme ut fra Oslo-området, fra Drammensfjorden over Breiangen (Breiangr) og fra Sandebukta (Sandangr) øyeblikkelig blitt observert.

Noe av området på Røråsen har vært dyrket, og det må ha vært beiteområde i generasjoner. Drift av dyr har da også fulgt en naturlig trasé, men som sagt, sporene er noe uklare. Om vi ikke har helt rett med hensyn til vårt trasévalg, så vet vi i hvert fall at området rommer mye spennende historie.

Litteratur

Direktoratet for naturforvaltning: DN-håndbok 5-1994. Gamle veger og vegfar.
Universitetets oldsaksamling: Varia 16-1988: Ingrid Smestad: Etablering av et organisert veihold i Midt-Norge i tidlig historisk tid.
Universitetet i Trondheim: Spor 1-1988: Veier i myr v/ I. Smestad.
Mads Almaas: Gamle ferdselsveier

Tilbake ] Ett nivå opp ] Neste ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside