Borreminne hovedside

Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk

  Hortens Diskusjonsforening

Norges eldste kvinnelige diskusjonsforening

Av Anne Engelsen

4. mars 1996 fyller Hortens Diskusjonsforening 100 år. En anseelig alder. Den er Norges eldste kvinnelige diskusjonsforening. I anledning jubileet kan det være litt morsomt å grave seg ned i foreningens gamle jubileumsskrifter. Mest interessant er den som er skrevet av foreningens dyktige sekretær og illustratør Lagertha Broch. Mest interessant fordi den handler mest utførlig om de problemer de hadde som stiftet en slik forening.

Fotograf Marie Høgh kom fra Finland sammen med sin venninne Bolette Berg og startet et fotoatelier her i Horten. Marie var glødende opptatt av tanker og ideer om kvinners rett og stilling i samfunnet, og dem ville hun slå et slag for. Hun kontaktet derfor frk. Julie Randers, frk. Sofie Ring og fru Othilde Utheim, og la frem sine tanker om å stifte en kvinnelig diskusjonsforening. De lurte på om det ville være mulig i denne marinebyen, men de ville være med og forsøke. Gleden var stor da det 4. mars 1896 møtte frem 40 interesserte på atelieret til Marie.

Den selvskrevne formann var Marie Høgh, Julie Randers ble viseformann, Othilde Utheim kasserer og Aagot Thauland styremedlem.

De turde ikke kalle foreningen bare diskussionsforening, det ville virke for utfordrende, derfor ble den hetende Den Selskabelige Diskussionforening. Det var litt rundere. Navnet beholdt den inntil "den var såpass underbygget at det ikke mere behøvdes nogen garanti for sædelig handel og vandel, og da var kvindesagen et faktum", skriver Lagertha Broch. De la stort arbeide ned i å lage lover. Den første paragrafen har stått uendret i alle år. bortsett fra at den er forfattet i dagens språk. Den gang lød den: "Foreningens formaal er, at samle kvinder til diskussion om tidens spørsmaal, særlig de, som angaar kvindens stilling". De andre paragrafene dreide seg om hvor mange møter det skal være, om antall bestyrelsesmedlemmer og kr. 2 i årsavgift.

Men i tillegg til lovene, ble det vedtatt noen bestemmelser om at det var forbudt å kritisere debattanter og foredragsholdere, debattanter måtte reise seg, og politikk og religion skulle ikke diskuteres. De første årene turde ikke foreningen å avertere møtene i avisen, derfor fikk de en "listegutt" til å løpe rundt med beskjed. I 1899 kommer det er "jammerdikt" fra Listegutten (antagelig forfattet av Lagertha Broch):

Otte da’er strækker ei til - sa’n
Hele by’n jo diskutere vil - sa’n
Hvor kan Di da vente,
jeg skal alle hente,
løpe ut og ind og sige til - sa’n
Mine sko - sa’n
og min ro - sa’n
mere værd er end de KRONERTO - sa’n

Og til slutt sier han:

Fra ida’ - sa’n
sæt i bla’ - sa’n
naar dere næste gang skal møte ha - sa’n

Så gikk man over til å sende tre øres brevkort, og først i 1910 averterte foreningen i avisen.

Samme år som Den Selskabelige Diskussionsforening ble stiftet, var Stemmeretsforeningen i Kristiania stiftet, med forgreninger over det ganske land. Marie Høgh stiftet også Stemmeretsforening her, men hvem fulgte med henne, andre enn Diskussionsforeningens medlemmer?

Selvom politikk ikke skulle diskuteres, så forsto jo alle at kvinners stemmerett skulle det arbeides for. "Bestyrelsen" så på foreningen som en forskole for medlemmene. Når det ble stemmerett for kvinner, så måtte de være innstilt på å være med i den offentlig debatten.

De var ressurssterke og radikale kvinner som visste at deres medsøstre måtte læres opp til å diskutere. De var jo alle oppdratt i Paulus’ ånd om at kvinner skulle tie i forsamlingen. Men diskusjonen var vanskelig å få igang.

8. desember 1898 kommer festutgaven av "Kvindsjaa" - avisen hvor alle medlemmer kunne skrive anonymt, bare formannen og redaktøren måtte skrive under navn. Lagertha Broch var redaktør. Det er takket være henne at vi vet så meget om foreningens første historie.

 [ Toppen av siden ]

 

Kvindsjaa 1899
Denne og de andre illustrasjonene er fra "Kvindsjaa".

Det utkom 15 utgaver av "Kvindsjaa" i løpet av de fem årene det eksisterte. Enkelte av avisene er nydelig illustrert av redaktøren. Foreningen har fremdeles 14 eksemplarer, som er interessant lesning. Som de klenodier disse avisene er, lånes de selvsagt ikke ut til noen.

I en av de første utgavene finner vi et lite vers:

Ak; gjør nu hver især sin pligt
og skriv et lite yndigt dikt;
notiser send fra alle land
om alt hvad tænkes hænde kan.
Skriv leder, feulleton og sligt,
saa bladets stof kan vorde rigt.
Og venner - averter nu her;
det blad så sjelden billig er.
Ja, skriv nu alle, skriv i flok
og send det ind til frøken Broch.

At det var mange som var glade for avisen, er tydelig nok, og en innsender sier: "Se, saa, nu fik jeg igjen sagt alt det jeg hadde på hjerte, uten at jeg behøvde røre paa munden engang".

Slig skal du leve at selv naar du graaner
ungdommens himmel i blikket dit blaaner
Slig skal du vandre din livsvei hernede,
at aldri for din skyld en anden maa græde.

Slig skal du leve, at hjemmet hernede,
blir som et tempel for livsmod og glæde,
høit under loftet - saa alle derinde,
plads til at leve og længes skal finde.

Smuds ei din læbe med sladder og løgne,
lavhed dog aldri din ringhed kan høine,
sjelen vil miste de snehvite vinger,
om imod jordlivets dynd du den tvinger.
Lær den at heve seg frit mod det høie
ret imod lyset, ei undaf at bøie.

Naar det saa kvelder og livsverket ænder
Herren sin lyseste engel dig sender,
legger sin haand på dit mørknende øie.
Letter dig kjærlig for smerter og møie,
Hvisker om morgen med vaar og med glæde
bedre end alt du drømte hernede.

Dette diktet er "en unavngivens bidrag til Kvindsjaa", som det heter i bladet. Det gikk inn etter fem år.

Kvindsjaa 1897 - Klikk for å forstørre

 [ Toppen av siden ]

 

En periode rundt 1906 var interessen og fremmøte litt slapt, og det bekymret selvfølgelig. Så foreslo fru Asta Lie-Isaachsen at det skulle opprettes en "dameklubb" hvor kvinner, uansett om de var medlemmer av foreningen eller ei, mot en mindre kontingent, kunne gå inn og lese aviser, bøker, drikke en kopp kaffe med hvetekake, hos madam Olsen. Det ble til Diskussionsforeningens Læseværelse. Det kostet kr. 1,00 pr år for medlemmer og kr. 1,50 for andre. I Læseværelset var det lagt ut aviser og blad som medlemmene tok med seg. Dessuten overførte foreningen sine abonnementer på tidsskrifter til Læseværelset. "Nylænde", "For kirke og kultur", "The Graphic" og "Dansk Illustreret Tidende", "Urd" og endel bøker. Det meste av dette er bevart.

Lokale fant de i Grøstadgården, som de utstyrte, og om det skriver Gjengangeren: "Rummets dimensjoner er beskjedne, men det er riktig koselig utstyrt, og man disponerer allerede over et godt utvalg blade og tidsskrifte. Den gode tanke, som her er sat ut i livet, fortjener al mulig sympati."

Men det trengtes penger til et slikt prosjekt. Derfor satte de igang kurser i engelsk og norsk. De hadde lærere også til historie og regning, men til disse kom det ingen elever. Til engelsken derimot meldte det seg så mange at det ble flere kurs, dessuten kurs i norsk. Kr. 1,00 pr. måned for medlemmer, kr. 1,50 for andre. Det er litt morsomt å se regnskapet for 1907:

Indtækt til dato:
Ved frk. Randers, engelske timer kr. 82,00
Ved frk. Broch, norske do.           kr. 31,00
solgt gamle aviser                       kr.   0,60
                                                  kr.113,60

"Og saa mente man- med medlemskontingenten, og naar alle utgifter var dækket, at ha et overskud av 60 kroner" skriver Lagertha Broch.

Læseværelset ble lagt ned i desember 1909.

For å oppmuntre kvinner til å lage egne debattinnlegg i Diskussionsforeningen, opprettet frk. Randers et fond. For rentene skulle det kjøpes en sølvkniv, som skulle utdeles en gang i året til årets mest "uforferdede" medlem. Det er mange som har hatt gleden av å ha den.

Tegning fra Kvindsjaa - Klikk for å forstørreDet ble lagt stor vekt på at foredragene skulle være av belærende art. I begynnelsen brukte man egne krefter. Det første foredraget var om skolekjøkkensagen av frk. Gjertsen. Men allerede den andre møteaften leste Marie Høgh opp fire stemmerettsforedrag som ble holdt i Oslo av Gina Krog, Ragna Nilsen, Ida Welhaven og frk. Holsen.

Gina Krog var en skattet foredragsholder her, og da hun holdt sitt foredrag om "Norsk folkestyre og norske kvinder" i avholdslokalet, ble det møtt med begeistring av et fullsatt lokale. "Det virket begeistrende og løftende på det samlede publikum som applauderede kraftig", skrev Gjengangeren etterpå. Imidlertid ble det en livlig diskusjon i avisen etter foredraget, og "følgende syrlige blomst" kom fra Gjengangerens redaksjon: "Den almindelige stemmeret anser vi for en ulykke for alle folk; og vi tror at ulykken vil bli enda større hvis kvinderne kommer med. Ikke fordi de er kvinder, men fordi de utgjør saa store masser".

Det var ikke vanskelig å få fremtredende kvinnesakskvinner til å holde foredrag. En hyppig og velskreven gjest var Gina Krog. Hun utga bladet "Nylænde", Norges første og eneste kvindesaksorgan, som foreningen støttet økonomisk. Videre kom Ragna Nilsen, Ella Anker, Nico Hambro, Hulda Garborg, Marie Michelett, Betzy Kjeldsberg og Barbara Ring.

I 1899 var Ida Welhaven her, og da var det også fest, som i regnskapsboken er oppført med et overskudd på kr. 47,00. Hennes foredragstema var "Kvindernes ansvar i hjem og Samfund". I et referat i Morgenbladet står det "at et varmere og smukkere foredrag har neppe vært holdt her i Byen, hvad man ogsaa kunde læse i hvert eneste ansikt blandt den bevægede Mængde". Etter foredraget skjedde følgende, ifølge Lagertha Broch:

Tegning fra Kvindsjaa - Klikk for å forstørre"Et litet, overraskende intermezzo ble det, da pludselig døren gik op, og en ung pige stak sit bleke, generte ansikt ind. Hun vilde faa lov til sammen med endel venninder som stod udenfor, at takke frøken Welhaven for alt det deilige hun hadde sagt, og som de saa gjerne ville høre om igjen med det samme. Frk. Welhaven gik ut og talte med dem og modtog en stor blomsterkurv. Begivenheden med blomstene er hverken stor eller ualmindelig. Men det er deilig at se, at vor ungdom dog endnu ikke er helt blasert og blottet for begeistring - samt at refleksjonen ikke altid ødelegger en god impuls."

Andre store navn som kom og holdt interessante foredrag, var Ella Grundt, Bokken Lasson, Tilla Valstad, Kristine Bonnevie, Ellen Gleditch, Othilie Tonning, kort sagt: Det var ingen problemer med å få kjente foregangskvinner til Horten.

Men foreningen hadde mange dyktige medlemmer, som selv holdt foredrag. Om det sier LB: "Og nesten endmere festlig var det med vore egne foredragsholdere. Hvis dette ikke høres altfor chauvinistisk: men tænk dypere over det - hva det vil si for dem som staar i spidsen, at se vaagnende kræfter og spirer fange liv og komme til udfoldelse paa grundlag av deres eget arbeide. Vi har godt av at høre og se noget fra utenverdenen, men intet lægger en alen til ens vekst mere end at arbeide selv, klare og utløse de tanker og følelser som latent ligger hos de allerfleste av os".

Det er morsomt å lese om spennvidden i foredrag og diskusjoner. Stemmerett, barn og barnearbeide. Arbeidsstuen for barn som Magdalene Vedeler var en ivrig talsmann for, "tjenestepigespørsmaalet, barns megen spadseren paa gaden i mørket". Men de tok også opp viktige saker som "vandverkssagen og husholdningsskole for unge piger".

 [ Toppen av siden ]

 

I "Kvindsjaa" utspiller det seg en morsom debatt mellom Marie Høgh som spør om kommunen har råd, og en anonym innsender som vil ha vannverk. Her er en "Vandverksvise":

Den største mangel ved Horten by
det er, at den mangler vand
og at den er kjendt for en molboby,
vi deraf skjønne kan:
Den huser titusende kvinde og mand
som ikke ser raad til lit kaffevand
Og derfor - trala - lit vand maa vi ha,
selv om vi det ifra Borre skal dra.

Fru Arnesen stiger paa talerstol op,
og taler begistret for vand:
Visst vet jeg at kvindernes sluttede trop
et storverk nu øve kan.
Nu gaar vi i flok til kommunens mænd:
Værsgo’ læg ikke vandværket hen!
For - tralalala - vand vil vi ha
selv om vi det ifra Borre skal dra!

Men tænk en gang, det er ikke spøg -
det maa nok litt penger til;
Der opstod den ulykkesfugl, frk. Høgh
Og spør "Har vi raad dertil?"
Og tror Di kommunen vil lytte til os,
naar de hører vi skjønner igrunnen ei det boss?
Vi synger enda: Vand skal vi ha,
Selv om vi det helt ifra Borre skal dra.

Men Damene sier: Det gaar ikke an,
selv om det gaar all vor mynt
at vandværkets vores gaar op i vand!
og klær sig saa i sin pynt
og gaar paa visitter med sin vandværksliste
for ikke et husmornavn at miste
Vi synger enda: Vand skal vi ha
selv om vi det helt ifra Borre skal dra.

Og medlemmene gikk fra dør til dør og samlet inn underskrifter.

I 1898 ble det foreslått at foreningen skulle ha sitt eget emblem, for det virket bindende. Det ble utlyst en konkurranse, og det kom inn flere forslag. Lagertha Brochs forslag på Lerfivelen Tussilago Farfara, vant fordi: "Lerfivelen har omtrent alle de egenskaper de andre ikke har. Den kryper ikke i skjul bak skogens trær (mandfolkene?) som blaaveisen. Den sprer seg udover bakker og gjerder og marker under aapen himmel, den er en ekte hjemlig plante, vokst op av den haarde, ufruktbare bund, og er en haardfør blomst. Stormen jager over den, regnet pisker den, den staar like fast og ren, ti den er sterk. Og skjønt rik på skjønhet overser den ingen; ingen saarer sig paa den. Men frugten, frøet, det flyver næsten usynlig omkring og daler ned hvor man minst skulde vente det. Er den saa ikke det rette symbol for vaar forening? Som søstre skal medlemmene holde sammen som dens kurvkrone; som den skal vor forening vokse frit, trænge gjennom over alt, lyse op i de udyrkede lænder, sikker og fast skal dens fremgang være, og frøet skal med tiden spredes i alt videre og videre".

Hestehov - Klikk for å forstørre

Tegning fra baksiden av Borreminne 1995, laget av Lagertha Broch. Tegningen er å finne i "Kvindsjaa", den håndskrevne avisen som ble utgitt av Horten Diskusjonsforening. Det er lerfivelen, Tussilago Farfara, som er motivet. Diskusjonsforeningen besluttet i 1898 at hestehoven skulle være foreningens emblem.

Tegningen til lerfivelen som var en blomst i profil og på stilk, ble sendt til gullsmed Thune i Oslo. Blomsten ble laget som nål, og kostet 70 øre. Fra 1901 til 1903 ble det solgt for ialt kr. 84,80

Et silkeflagg burde man ha, syntes ildsjelen Julie Randers. Og 1. mai 1907 ble foreningens flagg innviet med en stor fest, og Julie Randers innledet slik:

Se, vor høitidsstund er kommen.
Fanen har vi bragt i hus.
Samlingstegn er helligdommen,
fremskrift er dens viftens brus.

Kvinden er vel tung at vække -
sover bagom hjemmet hegn.
Skal vi frem til alle række,
må vi løfte samlingstegn;

samlet være med at bygge
landet op med haand og aand.
Samlet hjælpe til, at trygge
hjem og samfund vokser frem.

Dertil mane oss vort merke!
Frem! Vær med! Læg viljen til!
Samlet blir selv smaafolk sterke.
Fremskridt, liv - er hvad vi vil.

Og deretter ble siste vers av en sang som ble laget for anledningen, sunget:

Vort flag. Du vort elskede norske flag
Du fribaarne, stolte samlingsmerke!
Du toges i eie paa vaarens dag
av kvinder, i kjærlighet sterke
som vet hvad de vil,
og som vil med et smil
bære løftning om haap med sit eget flag.

17. mai 1907 ble silkeflagget båret for første gang. Siste gang var i slutten av 1970-årene, da gikk formannen alene. Men det gjorde ikke noe, fordi Sanitetsforeningen kom bak. Marie Høgh stiftet Diskusjonsforeningen, Stemmerettsforeningen og Sanitetsforeningen, og både medlemmer og styret kom fra Diskusjonsforeningen. Under Julie Randers ledelse ble også lokallaget av kvinnerådet stiftet.

Det burde ha vært med et eget kapittel om festene de holdt. Det var så mange talentfulle medlemmer som både kunne synge, spille piano, lage sketsjer, spille skuespill, og skrive dikt til enhver anledning. Men det vil føre alt for langt å gå i detaljer i denne artikkelen.

Jeg burde også ha nevnt navn på flere kvinner, og faktisk også noen menn, som hadde gjort seg fortjent til å komme med, men som det heter, ingen nevnt - ingen glemt.

Bakgrunnsstoffet til denne artikkelen har jeg hentet både fra Lagertha Brochs 25 års-beretning, og fra "Kvindsjaa". Jeg avslutter historien om Diskusjonsforeningen med 25 årsberetningen, fordi det er den utroligste og morsomste epoken i foreningens historie. Synes jeg.

Tilbake ] Ett nivå opp ] Neste ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside