Borreminne hovedside

Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk

 

17. mai 1941 et krigsminne

Av Sverre Bexrud

Bortsett fra at det var en rar følelse å skulle gå til "vanlig" skoledag på 17. mai, lå det noe i luften på denne lørdagen i 1941. Tyskerne hadde ennå ikke beslaglagt middelskolen, hvor jeg var elev i klasse 1C, femten og et halvt år gammel.
Likeså visst som lørdag på den tiden var vanlig skoledag, var det også drift B selv om det bare var halv dag B på Verven og andre arbeidsplasser. Frilørdag var et begrep vi aldri hadde hørt om.

Det lå altså noe i luften, uten at vi visste hva det var. Noen av mine kamerater var muligens informert om at det skulle foregå noe ved arbeidsdagens slutt på Verven, ved middagstider denne dagen. Det var vel helst elever hvis fedre eller andre i familien med daglig virke på Verven som visste beskjed.

Etter alle de år som er passert, har jeg ikke et helt klart bilde av begivenhetene lenger. Jeg kan ikke huske hvem jeg var i følge med på hjemvei fra skolen denne dagen. Ut fra skolegården var vi som vanlig en stor flokk av elever. Etterhvert ble det bare noen enkelte som skulle til søndre bydel. og Tveiten, hvor jeg selv bodde.

Trafikkbildet var vanligvis preget av syklister og fotfolk. Jeg kan ikke erindre om jeg denne dagen brukte sykkelen, eller om jeg gikk hjem til fots. Jeg har en fornemmelse av at jeg hadde latt tohjulingen stå hjemme.

Idet vi fra middelskolen kom ut i Storgaten, var det ikke som en vanlig en sverm av syklister fra Verven. Derimot var det et langt tog av verfstarbeidere som fylte opp hele gatebredden B til fots mens de sang og ga uttilsløret uttrykk for at dagen skulle markeres!

Forut for 17. mai hadde det gått ut ganske utvetydige kunngjøringer om at enhvert demonstrasjon, inklusive flagging med videre, på det strengeste var forbudt. Overtredelser ville bli strengt straffet B noe vi de følgende år så smertelig skulle lære den fulle betydningen av. Allerede i 1941 var vi blitt fortrolige med reaksjoner fra myndighetens side om noe gikk imot tyskerne og nazistene. Følelsene på denne dagen lot seg åpenbart ikke skremme av forbud og trusler. 

Storgata i Horten 17. mai 1941 - Klikk for å forstørre Storgata i Horten 17. mai 1941 - Klikk for å forstørre
Storgata i Horten 17. mai 1941 - Klikk for å forstørre Storgata i Horten 17. mai 1941 - Klikk for å forstørre

Ulovlig 17. mai-demonstrasjon i tysk-okkuperte Horten 17. mai 1941 bestemte arbeiderne på Marinens Hovedverft seg for å markere dagen ved å forlate sitt arbeide og gå samlet gjennom byen. Den tyske okkupasjonsmakt hadde forbudt enhver form for markering av dagen, men de tyske soldater sto maktesløse overfor en så stor demonstrasjon. Ingeniør Rolf E. Christiansen tok noen bilder av demonstrasjonen, og ble øyeblikkelig stanset av en nazistisk politimann, som forlangte kameraet utlevert. Chrisriansen nektet å gi fra seg kameraet, og klarte også å bevare filmen fra de tyske myndighetene. Copyright: Rolf E. Christiansen, Horten.

Selv om jeg visste at det var mange, hadde jeg aldri registrert at Verven hadde så mange ansatte, der de kom i sluttet flokk oppover Storgaten. Hele gaten var fylt til trengsel der de toget oppover mot sentrum, med høyrøstede rop og sang. Folk strømmet til og slo følge. Vi elever fulgte også med strømmen. Jeg må vel betrakte meg selv som "mindreårig", og medgir at jeg forholdt meg passiv, turde ikke komme med noen bifallsytringer, fulgte bare med strømmen på fortauet. 

Det var ingen politifolk å se, ei heller noen representanter fra "herrefolket" og/eller nazihirden. Det kan nok ha vært en og annen sivilkledd som fulgte det hele, men å forsøke å gripe inn i denne homogene masse av demonstranter ville ha vært direkte sinnssvakt! Hvor mange det kunne dreie seg om, har jeg ingen peiling på. Men det var nok adskillig hundre som på denne måten dannet en samlet flokk, kanskje mer enn tusen mennesker. På denne tiden var det vel en 2000-3000 mann som arbeidet på Verven.

Etterhvert som toget bølget sydover langs Storgaten, ble det endel "avskalling" av dem som bodde i de tilstøtende kvartaler og i den mer sentrale del av byen. Det var helt åpenbart at man var tilfreds med hva man hadde oppnådd, nemlig å markere dagen på en spesiell måte og gitt uttrykk for opposisjon mot tvangsregulering og påbud mot å minnes nasjonaldagen!

At intet så langt hadde skjedd av inngrep fra tyskernes eller myndighetenes side, var nok ren taktikk. Det ville ha vært "uklokt" å utfordre dennemassive muskelkraften som demonstrantene representerte. Det er lite sannsynlig at noen hadde våpen, og om det hadde vært tilfelle, hadde det ikke monnet stort om tyskerne hadde satt inn sitt arsenal.

Toget skrumpet inn etterhvert. På høyde med kjøpmann Grøtaas, ved hjørnet av Storgaten/Rybergs gate i søndre bydel, var det bare en håndfull igjen av verftsarbeiderne da en sort, åpen Mercedes kom kjørende opp bakfra og to-tre mann hoppet ut. Det var sivilkledde tyskere som stormet opp mot demonstrantene. Jeg og de jeg var i følge med gikk fortsatt på fortauet. Vi var aldri en del av selve optoget, men fulgte med nærmest i trance, og hadde vel forsonet oss med at alt ville løse seg opp etterhvert.

Nå skjedde alt så fort at vi "tilskuere" vel ikke helt skjønte hva som ble sagt B om noe i det hele tatt ble ytret. Tyskerne opptrådte imidlertid på en måte som helt tydelig viste at det hadde til hensikt å slå til mot de få som nå var tilbake av demonstrasjonstoget.

Plutselig hørte jeg en høy mannsrøst som ropte: "Kom an karer B er ikke vi mange nok til å ta disse her...?" Det ble en åndeløs stillhet.

Arbeidernes invitasjon ble møtt med en total taushet og en nærmest paralysert passivitet fra de andre. Da den for meg ukjente som hadde invitert til kamp ikke fikk respons, fant han nok ut at han var alene, og tok til bens som best han kunne og løp utover Storgaten. En av tyskerne trakk pistol og siktet etter mannen. 

Skuddet uteble med et tydelig hørbart "klikk"! B et nytt klikk mens han løp etter normannen. Det kom aldri noe skudd. I mellomtiden hoppet de andre tyskerne inn i bilen, plukket opp pistolmannen og satte etter den flyktende arbeideren som ganske snart ble innhentet og dratt inn i bilen. Uten at jeg helt fattet hva som foregikk, vendte bilen om og satte kursen i full fart nedover Storgaten, mot sentrum. Resten av verftsarbeiderne sto lamslått tilbake. Det ble aldre gjort forsøk på å ta med andre enn denne ene som hadde invitert til motstand.

Jeg har ingen formening om hvordan jeg kom meg hjem, men jeg kan tenke meg at jeg kløp meg selv i armen hele veien, for å kjenne om jeg virkelig var våken og hadde vært vitne til det hele.

Jeg kan som sagt innledningsvis, ikke erindre hvem jeg gikk sammen med denne begivenhetsrike dagen, den 17. mai 1941. Heller ikke vet jeg hvem aktørene var i sluttfasen ved kjøpmann Grøtaas. Jeg kom meg heller aldri til å spørre noen om hvem disse siste verfstarbeiderne var. Opplevelsen var vel kanskje for sterk for en tenåring til å tørre å følge opp. Uten at jeg selv ble vitne til det, ble jeg senere fortalt at arbeideren som ble pågrepet, ble bragt til politikammeret i Horten og angivelig undergitt en ganske "ublid" behandling. Sannsynligvis en behandling som tyske SS og Gestapo etterhvert skulle bli viden beryktet for i okkuperte områder.

Tilbake ] Ett nivå opp ] Neste ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside