Borreminne hovedside

Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk

 

Krigshverdagen i Horten

Intervjuer Solveig Eik

Intervjuobjektet er en kvinne, i dag 74 år gammel. Bodde i Horten under krigen. Yrke under krigen: Først sildesorterer, deretter sekretær på Horten Flyfabrikk.
– Far drev en fiskeforretning, og hadde akkurat fått inn en stor last med torsk. Tyskerne forsynte seg av all torsken. De tok for seg der de fant noe de kunne trenge. Folk i Horten var i grunn klar over at det kunne komme en krig. Alle hadde en liten veske klar med klesskift og det nødvendigste, i tilfelle de måtte forlate byen i en fart. Allikevel kom krigen overraskende på dem, forteller en nå 74 år gammel kvinne.

– En morgen ble jeg vekket av at far ropte: "Nå må dere stå opp, jenter! Nå er det krig!" Vi rasket med oss det mest nødvendige, og skyndte oss oppover i byen. Jeg løp av gårde med papiljotter i håret, og kåpa trukket godt rundt meg. Alle Hortensfolk evakuerte byen. Sirenene gikk hele tiden. Vi hadde en familie vi kunne få bo hos en stund, og var så heldige å bli kjørt ut av Horten med bil. På Øvre Ton bodde vi i noen måneder. Etter noen tid "normaliserte" situasjonen seg, og de fleste flyttet tilbake til husene sine.

I det daglige må jeg innrømme at jeg hadde ungdommens uerfarenhet og evne til å glemme det en ikke har foran seg akkurat i øyeblikket, fortsetter kvinnen. Ungdommen skjønte nok ikke helt alvoret i det som skjedde rundt oss. Det var for uforståelig. Dessuten var vi barn mye lenger på den tiden, tror jeg. Stemmerett hadde man ikke før man var 21, og før det ble man både sett på og behandlet mer som et barn.

– Gikk du med binders, rød topplue eller gjorde markeringer under krigen?

– Det er klart vi gikk med binders! Alle ekte jøssinger gjorde det. Det var ikke helt ufarlig, men man gikk selvfølgelig ikke med bindersen midt i glaninga for tyskerne. Under jakka eller på en lomme var smartere plasseringer. Rød topplue og røde strømper gikk jeg også med. Helt lov var vel ikke det heller, men da tyskerne klaget, sa jeg bare at de hadde hindret tilgangen på nytt garn, og at rød var den eneste fargen jeg hadde! Man måtte være litt lur den gangen. Listen og fantasien ble tatt i bruk for å få uttrykt sitt standpunkt uten å hisse opp noen tyskere.

Tyske soldater - Klikk for å forstørre

Tyske soldater var et vanlig syn i Hortens gater. Dette bildet er tatt i Mellom Keisemark, og viser soldater på en armert lastebil

– Her i Horten kjente jeg de fleste på min alder. Mange som ble tatt av tyskerne eller NS, var folk jeg visste hvem var, men den som sto meg nærmest, var tanta til min nåværende mann (daværende forlovede). Hennes mann var overingeniør og nestsjef på Karl Johansvern. Noen fra hjemmefronten sprengte en tysk båt i Indre Havn, og ga hennes mann beskjed, midt på natten, om umiddelbart å komme seg ut av landet. Det klarte han også, men min manns tante, som da var syk og over 70 år gammel, ble tatt. Helt til krigens slutt satt hun på Grini. Mannen kom seg til London, og sendte henne mange gaver som aldri kom fram.

– Var du redd for angiveri?

– Ja, det var en stadig trussel. Hvem som helst på gaten, i vennekretsen og på arbeidsplassen kunne være en angiver. Det ble en slags vane å stadig passe seg for hva en sa.

– Kjøpte du eller noen av dine nærmeste mat på svartebørs under krigen?

– Ja, vi dro på landet og hamstret som det het. Dette var straffbart, og det var ofte kontroller. Allikevel tok jeg sjansen flere ganger. Jeg hadde blant annet en kåpe med innsydde små lommer langs magen til å ha egg i. Melk smuglet vi også på kroppen. Ofte tok vi toget fra landet og inn til Horten. Jeg husker spesielt at jeg ikke måtte sette meg ned på disse togturene, da jeg kunne knuse eggene.

Ellers klarte vi oss ganske bra fordi min far drev fiskebutikk. Han kunne lett bytte fersk fisk mot delikatesser som egg og ekte smør. Min fars bedrift var årsaken til at jeg kom inn på husmorskolen. Han lovte å gi dem fisk hvis jeg fikk gå der. På husmorskolen fikk jeg mange venner fra bondegårder, så etter det var det ikke vanskelig å få hamstret hvis jeg tok risken og syklet for å transportere det. Det gjorde jeg mange ganger.

– Hvordan opplevde du NS?

– Alle var redde for NS. Partiet spredde redsel fordi de hadde så mange angivere. På jobben eller ute blant folk måtte man passe seg for hva man sa. Jeg husker en gang (23. februar 1945), jeg kom ankom jobben min med ferske nyheter om engelskmennenes bombing av Verven i Horten. Jobben lå ute på Borre, der alle hadde hørt bombingen, men ingen visste hva som egentlig hadde skjedd. Min rapport var derfor veldig spennende, og alle lyttet nysgjerrig. Vi var stormende glade fordi engelskmennene hadde prøvd å hjelpe oss. 

Alle pratet i munnen på hverandre, og lo og jublet. Da kom plutselig sjefen og nestsjefen min inn. De hadde stått og lyttet ved døra. Nestsjefen min var ivrig nazist, og nå kom hun rett mot meg. Lokalet ble helt stille. Hun sa at jeg skulle pakke tingene mine og aldri vise meg der igjen. Jeg tenkte: "Å herregud, nå er det min tur, ja. Hvor sender de meg nå?" 

Men jeg ble ikke sendt noe sted. Jeg tuslet hjemover til Horten og holdt meg hjemme resten av krigen. Dette var vinteren 1944-45, så heldigvis var krigen slutt snart. Tyskerne hadde sikkert nok med seg selv, men hadde dette skjedd tidligere i krigen, så vet ikke jeg hvordan det hadde gått. Arbeidskollegaene mine samlet senere inn penger til meg så jeg kunne skaffe meg en advokat, de mente det var et for dårlig oppsigelsesgrunnlag. Jeg gikk også til en advokat, min våghals, men advokaten sa at han ikke turde gå til rettssak på et slikt grunnlag. Det var for farlig. Etter hans mening var jeg heldig som hadde kommet så smertefritt fra det.

Fra kirkegården - Klikk for å forstørre

Angrepet på Horten kostet tyske liv, og flere tyske soldater ble begravet på Horten krikegård.

Det var mye fin ungdom som ble nazister under krigen. Mange av dem var intelligente, fra gode familier, og flotte å se på. Broren til en venninne av meg ble nazist. Han var min barndoms store forelskelse, og da han ble nazist, ble jeg virkelig sjokkert! Han kjempet og døde ved Østfronten på tyskernes side.

– Jeg arbeidet på tysk kontor. Der måtte all prat selv mellom norske, foregå på tysk, for at tyskerne kunne kontrollere hva vi snakket om. Sjefen og alle pilotene som kom og gikk, var tyske. Jeg fikk derfor mer innsikt i tyskernes liv her i Norge. Ikke alle var her av fri vilje. Jeg husker spesielt en tysk pilot som plutselig lente seg over meg, og snuste i det lyse håret mitt. Det var ikke fordi han prøvde å sjekke meg opp, eller noe slikt. Han unnskyldte seg med tårer i øynene, og sa at hans to døtre og kone hjemme i Tyskland hadde akkurat slikt hår som meg. Og at han savnet dem så mye at han bare måtte ta litt i håret mitt for å minnes dem.

Sjefen min var gift, men hadde flere tyskertøser på si. Han spurte også meg om jeg ikke kunne tenke meg å bli igjen litt etter jobben, men jeg skyldte på at jeg ikke ville gå ute i mørket. Det var jo så mørkt ute om kvelden på grunn av blendingspåbudet. Dette godtok han. Han var nok ikke helt dum sjefen min. Han visste at jeg var en jøssing, men han visste også at jeg ikke turde å gjøre noe annet enn å holde meg nøytral.

– Foraktet du tyskere?

– Ja, selve Hitlerregimet foraktet jeg, men ikke menneskene. Jeg hadde en tysk brevvenninne blant annet. Vi var forsiktige med hva vi skrev under krigen. Det var jo innført sensur. Men gjennom jobben min hendte det at jeg fikk sendt brevene mine, høyst ulovlig, med de tyske soldatenes post. Her ble færre brev lest.

Selv om min brevvenninne aldri skrev det, leste jeg mellom linjene at hun ikke likte nazismen og Hitler. For eksempel fortalte hun at tysk ungdom måtte dra på utflukter sammen, der det var plikt å gå med uniformer, noe hun syntes var dumt. En sekretær jeg jobbet sammen med en stund, var tysk - Fraulein Zimmermann. En gang hun skulle reise til en helgeutflukt et sted i Tyskland, skrev min brevvenninne at hun også skulle dit. Derfor arrangerte jeg det slik at de to fikk møtes. De tok bilder sammen og ga meg noen. Det var egentlig et ganske pussig møte, for de kjente hverandre jo ikke fra før.

– Hvordan var innstillingen til norske kvinner som hadde forhold til tyske soldater?

– Nå synes jeg synd på dem. Forakt og hat skaper bare krig. Som ung ville jeg nok sagt: "Fyrsja meg!", men erfaring gir meg toleranse. De første jentene som begynte å fly sammen med tyskerne var de jentene som var "litt på kanten". Før krigen hadde disse jentene flydd sammen med marinegastene, og nå var det tyskerne. Men etterhvert var det flere og flere skikkelige jenter som fant seg tyskere. Og til slutt var det jenter fra gode familier, med gode utdannelser, som fikk meg til å tenke: "Å Guda' meg! Hun?!".

Under det store landssvikoppgjøret jobbet jeg i politiet. Hver dag skulle de snauklipte tyskertøsene komme inn og raportere seg til meg. I begynnelsen må jeg si at jeg gosset meg litt over deres straff, men etterhvert som jeg så dem komme inn hver dag, ofte med tårer i øynene, likte jeg meg mindre og mindre. Det var noen av disse jentene som virkelig hadde funnet kjærligheten, og som kom i en utrolig vanskelig situasjon på grunn av det hatet folk følte mot tyskerne. Enkelt var det nok ikke for disse jentene. I Norge ble de utstøtt, og i Tyskland ble de heller ikke alltid så godt mottatt. Jeg vet om et par som flyttet til Amerika for å slippe unna hånen.

Jeg husker de fem krigsårene som noe forferdelig, urettferdig og helt uforståelig. I fem år måtte man "gå på tærne", og være forsiktig med alt man sa. Disse årene fra jeg var 19 til 24, skulle jeg egentlig ha brukt til å videreutdanne meg. Min store drøm var å bli motedesigner. Men da måtte jeg studert i en større by, noe som krigen umuliggjorde. Ingen hadde vel råd til å leie en hybel et fremmed sted, og leve på rasjoneringskort! Man måtte være en del av en familie for å kunne holde hjulene i gang. Etter krigen var jeg ringforlovet, og hadde fast arbeid på politikammeret. Noe av gnisten til å sette i gang var borte. I mine stille stunder hender det enda at jeg ergrer meg over at jeg aldri fikk prøve meg som motetegner. Kanskje livet mitt hadde vært annerledes i dag...

Tilbake ] Ett nivå opp ] Neste ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside