Borreminne hovedside

Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk

  I år er det 50 år siden krigens slutt. Derfor fikk elever i klasse 3f ved Horten videregående skole det som historieoppgave å intervjue en som opplevde krigen her i Horten/Borre. Vi bringer her et par av intervjuene, i noe bearbeidet form.

Willy Jensen - femti år siden krigens slutt

Intervjuet av Hege Marie Duvholt

Willy Jensen bodde i Arne Beckersgate ved krigens begynnelse. Han jobbet i marinens minevesen, som dreier. Jensen fylte 21 år 12. april 1940. Her er hans historie:
– De fleste visste hva som foregikk i Europa på slutten av 30-tallet, men nazistene ble sett på som ufarlige. Tyskland var så langt unna, de fleste hadde aldri vært lengre enn Danmark og Sverige. Et par kamerater av meg syklet ned til Tyskland for å se på De olympiske leker i 1936. De syklet da forbi Sachsenhausen. Lite visste de om, at noen år senere ville den ene av de to sitte innenfor de samme murene.

Når tyskerne startet krigen i Europa, begynte myndighetene å tenke på hva de skulle gjøre hvis det skulle bli krig i Norge. Flere ganger var det øvelse med flyalarm, og alle ble oppfordret til å ha bøtter med sand på loftet i tilfelle brann. Nasjonal Samling og Quisling hadde møter på Borrehaugene, men det var få som møtte opp. De fleste var antinazister.

8. april opplevde vi den første nifse hendelsen. Da ble et tysk skip senket utenfor Kristiansand. Mange ble drept, og de som ble reddet, ble bragt i land. Dette var det første som vi merket til krigen.

Natt til 9. april ble familien min vekket av at flyalarmen gikk. Vi hadde fått instruksjoner om å gå ned i kjelleren og søke dekning når den gikk av, men faren min og jeg var nysgjerrige på hva som skjedde, så vi gikk ut for å se. Selv om det var mørkt, kunne vi se at det kom bombefly med hakekors på siden inn over Horten. Fra indre havn hørte vi mye skyting, og plutselig var det noe som suste gjennom lufta. Vi kastet oss ned på bakken, men ingenting skjedde. Dagen etter fant vi ut at det var en granat som ikke hadde eksplodert, flaks for oss. Litt senere smalt det kraftig fra Indre Havn. En tysk torpedobåt ble skutt i brann av "Olav Tryggvason". Eksplosjonen førte til at mange vindusruter på den siden av byen ble knust.

Etter kampen på Horten Indre Havn gikk den tyske torpedobåten "Albatros" den 10. april på grunn, og ble totalt vrak. (Tegning fra boken Kampene i Norge 1940)

Samme natt ble sykehuset flyttet til Åsgårdstrand hotell, og befolkningen på Karljohansvern evakuert. Tyskerne tok over hele Karljohansvern, og bare de med de rette papirene kom inn dit. Min bror Alf var med i Ungdommens Røde Kors, og de fikk i oppdrag å bringe de drepte fra krigshandlingene denne første natten, til kapellet. De hadde en nøytral rolle. Det var en fryktelig tøff opplevelse for disse unge menneskene. Min bror kom seg senere over til England.

9. april ble hele Hortens befolkning evakuert til plasser som ble sett på som trygge. Det var Våle, Skoppum og Nykirke med omegn. Mor, far og jeg dro til Slagen der vi hadde noen venner. Alle som bodde på landet, de såkalte trygge stedene, tok imot folk fra byen. Dit jeg kom var det godt med mat, så vi led ingen nød den første perioden. Ofte fisket vi makrell på fjorden og når vi fikk for, mye solgte vi litt, slik at vi fikk litt ekstra penger. På ettermiddagen 9. april reiste jeg tilbake til Horten for å se hvordan det stod til med huset, og for å hente noen flere eiendeler. 

Det som møtte meg da, var en helt vanlig by. Det var ikke noe skyting, alt var stille. Det eneste som var annerledes var at alle gatene var tomme. Alle hadde forlatt byen. Da jeg syklet tilbake til Slagen, nesten alle syklet på denne tiden, lå det en stor tysk torpedobåt, "schnellboot" som tyskerene kalte dem, ved kaia i Åsgårdstrand. Mange mennesker hadde tatt turen ned til havna for å se på båten. De som gikk helt bort til tyskerne og hilste på dem var de samme som senere ble kjent som stornazister.

På radioen hørte vi Quisling si til folket at de skulle legge ned våpnene og gå tilbake til arbeidet. Han sa at fienden var kommet for å hjelpe. Men alle visste at det var England som skulle hjelpe oss. Det var veldig skuffende å få vite at England sendte noen av de dårligst trenede troppene sine til Norge.

Fetteren min, Tor Gulbrandsen, og jeg ville veldig gjerne bli med for å slåss mot tyskerne. Vi meldte oss først for krigskommisæren i Tønsberg, men han sa at det ikke var noe vi kunne gjøre. Jeg hadde ennå ikke avtjent min verneplikt. Men vi bestemte oss for ikke å gi opp så lett. Da vi hørte om kamper rundt Hønefoss, og bestemte oss for å reise opp dit, det var 11. april. Men denne turen ble mislykket, og det endte med at vi ble tatt av tyskerne og sendt tilbake til Horten. Min fetter Tor kom seg senere over til England.

I denne første perioden fikk vi penger fra fagorganisasjonen, det var 25 kr i uka. Mange familiefedre presset på slik at de kunne komme tilbake i jobb. De var avhengige av å tjene penger til mat. Det var fagforeningen som forhandlet med tyskerne om når vi skulle gå tilbake til arbeidet. Det var i begynnelsen av juni vi tok opp arbeidet igjen. Det var nesten på samme tid vi flyttet tilbake til Horten, rundt St. Hans. Jeg jobbet i Marinens minevesen, og der prøvde vi å sabotere mest mulig uten å bli tatt av tyskerne. Vi tok verdifullt verktøy og materiale og gjemte det slik at ikke tyskerne kunne bruke det. Selvsagt måtte vi være veldig forsiktige. 

På arbeidsplassen hadde vi også muligheter til å kopiere opp flygeblader som vi delte ut til kjente. Dette ble etterhvert oppdaget, og tre av dem som hadde stått bak det, fikk meldeplikt for politiet. Da samlet en del kamerater inn penger, slik at de kom seg over til Sverige og senere kunne reise til England.

En gang Quisling talte på torvet, var vi en liten gjeng som bestemte oss for å gå ned å høre på ham. Det vi gjorde når han begynte å tale, var å snu ryggen til og gå. Noen var så frekke at de ødela høyttalerledningen, slik at ingen hørte hva han sa.

Etter at tyskerne hadde hatt kontrollen i Norge en stund, kom det ut et tysk direktiv om at alle radioer og sykler skulle leveres inn til det norske politiet. Det norske politiet hadde veldig lett for å gi etter for tyskerne, og det var de som tok seg av saker som dette. Det var også de som passet på slik at ingen nordmenn gikk imot tyskerne. Faren min gjemte syklene våre på loftet slik at vi slapp å levere dem fra oss. Enkelte som hadde flere radioer, gjemte den ene på et hemmelig sted. Hvis tyskerne oppdaget at noen hadde tatt vare på radioene, eller syklene, var det nok til at de havnet på Grini.

17. mai 1941 ble en spesiell dag. Lenge hadde de yngre arbeiderne planlagt å gjøre noe mot tyskerne. At 17. mai dette året falt på en lørdag, betydde at arbeiderne var ferdig på jobb klokken 13.00. Tyskerne hadde gitt ut direktiver og forordninger om at denne nasjonaldagen ikke skulle markeres på noen måte. Alle forsøk på demonstrasjon skulle bli slått hardt ned på. Arbeiderne på Marinens verksteder begynte tidlig å spre rykter om at 17. mai skulle alle arbeiderne møte opp på jobb, spaserende i finklærne sine. Ingen, selv ikke tyskerne, kunne nekte folk å gå i finklær på jobben. Det ble sendt rundt "flygeblader" fra mann til mann for å unngå misforståelser. Parolen for 17. mai var: La syklene stå hjemme, gå til arbeidet i pene klær, etter arbeidets slutt går vi i samlet flokk hjemover. 

 [ Toppen av siden ]

 

Da 17. mai kom gikk de fleste på jobb i finstasen sin. Enkelte kom syklende, for at de ikke skulle forstyrre, ble luften fra alle sykkeldekk sluppet ut, og ventilen lagt pent ved siden av. Dessverre var det en tysk verksmester som så hvem det var som slapp ut luften på syklene, og noterte seg navnet. Da arbeidet var ferdig, gikk et par hundre spente arbeidere i flokk ut fra Verven. 

Tyskerne kunne ikke gjøre noen ting. Det var ikke noen faner eller flagg, og ingen sang. Når toget nærmet seg Torggata, var det fullt av finkledde folk som hadde møtt opp, både barn, voksne og eldre. Samme kveld ble 15 tillitsmenn arrestert, men de ble sluppet løs etter avhør. Gestapo fikk høre rykter om at det var en gruppe fra Marinens minevesen som hadde stått bak denne demonstrasjonen. 

27. mai ble Willy Jensen tatt inn til avhør. Her fikk han et par ørefiker, og juling, men tyskerne misforstod hva han sa. Han ble sluppet ut igjen med en advarsel. Dagen etter ble han hentet på arbeidsplassen igjen, nå var ikke tyskerne blide. De trodde Jensen hadde løyet. Det ble endel spark, og juling på Jensen, men han tilstod ingenting. Hvis han hadde tilstått noe, ville tyskerne bare plaget ham for mer informasjon. Alt Jensen tilstod var at han hadde snakket om det og at han hadde gått i toget. 

Flaks for Jensen var det at tyskerne var inne i en mild periode. De ville ikke provosere noen nordmenn. Hadde dette hendt et par måneder senere, ville de ansvarlige for demonstrasjonen sannsynligvis blitt dødsdømt. I Gjengangeren stod det ikke noe om denne hendelsen, de var redde for å trykke denslags. Alle arbeideravisene var blitt innstil like etter krigens begynnelse. Det var bare de borgerlige avisene som overlevde, og de var veldig redde for å trykke noe som gikk imot tyskerne. 

Uten radio var det viktig for alle å lese de avisene som kom ut. Her stod det nemlig om hvor det var mattilbud, og hvor de kunne få utdelt rasjoneringskort. Selvsagt fikk de tak i endel illegale aviser, og fikk litt informasjon fra folk som hadde hørt på radio fra London. Hvem som stod bak de illegale avisene, visste ingen, det var veldig viktig å vite lite. Skulle man være så uheldig å bli tatt av tyskerne, skulle de ikke klare å slå ut av deg hvem som var de store sabotørene

Etter 17. mai-demonstrasjonen ble Willy Jensen og de andre opphavsmennene sendt til Grini. Her ble han kjent med mange flotte mennesker. Han opplevde også et samhold og fellesskap som er vanskelig å oppleve andre steder. Dette er en av de få positive sidene med fangenskapet. Her jobbet han med gårdsbruk, og etter en stund ble han kupasser. Egentlig skulle han ha vært grisepasser, men grisene kom noe senere. 

De passet blant annet på kuer som skulle kalve. Og når kua hadde kalvet, var det en av guttene som kunne lage råmelk-pudding. Dette var veldig godt. Det var lite med mat på Grini på denne tiden, og hungeren gnagde hele tiden. Det de fikk å spise var kålrabi, turnips og halvråtten fisk. Dette førte til at alle fangene gikk ned i vekt. Da Ålesundsgislene kom til Grini, tok de over dyrestellet på Nedregård, og Jensen fikk jobb i Skogsgjengen til Viggo Widerøe. Selv om det var tungt arbeid, så trivdes han godt i den gjengen. Widerøe var en alle tiders kar. På det meste var det fire-fem tusen fanger på Grini. For å holde humøret oppe, skrev Jensen en sang som ofte ble sunget blant fangene. Dette var den første Grini-sangen, teksten lyder slik:

Grinisang
Mel:Roll a long littel wagon

Om vårt Grini vi synge vil en sang,
med godt humør da blir dagen aldri lang.
Selv om suppa vår er klar,
likevel vi matlyst har.
Vi lenge leve kan på poteter og vann!

Det er harde tider som vi lever i,
men vi håper alle snart vi slipper fri.
Vi må ikke klage nå
så lenge hue sitter på,
for bak de mørke skyer, der er himlen blå
-hei å hå!

En søndag ble Jensen med ut på sopptur. Her plukket et par fanger sopp sammen med en tysk fangevokter. Det visste seg at denne vokteren hadde en kjæreste som han møtte på disse turene. Derfor fikk fangene gå fritt i skogen og plukke sopp. Dette hadde foregått flere ganger, slik at fangene hadde avtalt med koner og barn om å møte dem i skogen. Her fikk fangene et ekstra måltid, og mange brev ble utvekslet. 

Fangevokterne var som regel "snille" mot de norske fangene, det var først når det kom russiske jøder at vi virkelig fikk se djevelskapen som levde i disse tyskerne. Jødene ble behandlet som dyr. De ble plaget til alle døgnets tider. Etter at Jensen hadde vært på Grini en stund, ble han "utnevnt" til blendingsminister. Det betydde at han hadde ansvaret for at alle vinduene hadde blendings- gardiner. Det var ikke en liten jobb.

En gang måtte han inn til en norsk fange som akkurat hadde ankommet til leiren. Det manglet nemlig gardiner på dette rommet. Denne personen hadde blitt beskyldt for å være en av lederene bak norsk motstandsbevegelse. Ingen fikk lov å være alene sammen med denne fangen, det måtte alltid være en tysker til stede. Fangen var blitt sterkt torturert. Han hadde fått flere ben i kroppen brukket, og var blitt rundjult.

Etter å ha vært på Grini i ni lange, tøffe måneder, ble det bestemt at de tre hovedmennene fra 17. mai-demonstrasjonen var farlige for den offentlige sikkerhet. De ble alle sendt til den tyske konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Det som møtte dem der, var et helvete som ikke skulle vært mulig i en sivilisert verden. De andre fra Horten var Oscar Solberg og John Eriksen. Jensen var i Sachsenhausen til krigens frigjøring. Da ble han reddet av av de hvite bussene.

Jeg vil gjerne takke Willy Jensen for at han hadde tid til å snakke med meg, og dele sin informasjon og erfaring med meg. Det er viktig at dagens ungdom som lever i en verden der de får lagt alt til rette for seg, og ikke behøver å bekymre seg for om de får mat i morgen, får slik informasjon. Nynazistenes fremgang i Europa er også meget skremmende. Det er viktig at disse menneskene får greie på hva som skjedde under 2. verdenskrig. At mennesker kan bli så grusomme at de uanfektet kan ta andres liv, og gi dem varige psykiske og fysiske skader. Dette var en krig som berørte de fleste.

Tilbake ] Ett nivå opp ] Neste ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside