Borreminne hovedside

Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk

 

Tårnegården

Av Ole Romdal

Tårnegården er i dag en av de mest markante eldre bygninger i Horten, med sitt karakteristiske tårn og en fin balustrade delvis beskyttet av at taket har et stort overheng. I dag er adressen Nedre Keisemark 25, mens området i sin tid tilhørte Apenes.

Tårnegården - Klikk for å forstørre
Tårnegården

Staten ervervet seg denne eiendommen i 1821, og ved kongelig resolusjon i 1848 ble det gitt samtykke til å avgi grunn til privat bebyggelse i tre husrekker i Keisemarken. Med navnet "Keisemarken" mentes området fra Indre Havn og opp mot Braarudåsen og Røreåsen med Ollebakken som grense i syd.

En kan finne navnet Keisemark skrevet både med "i" og "j", og mye tyder på at det rette navnet er Kisemarken. Det forklares med at området var tildels skogbevokst utmark og ble brukt til gressgang for kyr. Når disse ble sluppet ut om våren etter å ha stått inne på fjøset hele vinteren, hoppet de rundt elleville av fryd og med halen rett til værs. Med et dansk ord kalles dette for å kise, herav navnet Kisemarken.

I 1849 ble de første 31 tomtene i Keisemarken fordelt og nummerert fra 1 til 31. Tomten til Tårnegården fikk nr. 46, og var altså ikke blant de første fordelte. Man tror derfor at byggeåret var cirka 1855. Det var skipsbygningsassistent M. Hansen som bygget en stor en-etasjes bolig på tomten.

 [ Toppen av siden ]

 

W.F.B.P. Sverdrup - Klikk forå forstørreI 1865 kjøpte tidligere garnisonsprest i Fredriksvern, William Frederik Benedikt Peter Sverdrup, huset fra skipsbygningsassistent Hansen nr. 46 i Keisemark. Bak prestens flytting til Horten lå en rekke tragiske begivenheter, som dreide seg om en omstridt marineoffiser, kapteinløytnant Johan Georg Sigholt. To menneskeskjebner, offiseren og presten, som begge ble offer for klatresamfunnet Fredriksvern Marinestasjon i Stavern. Deres skjebne ble knyttet sammen i kampen for rettferdighet i et drama som utspant seg i Stavern i slutten av 1840-årene.

Offiseren var den dyktige og vellykkede Premierløytnant Johan Georg Sigholt. Fra hans merittliste kan nevnes: Ærefull tjeneste i den franske marine med æreslegionens ridderkors som hederstegn. Som tjenestegjørende sjef på den norske stats kystdamper "Nordkapp" reddet han 150 mann fra et russisk linjeskip som forliste i storm utenfor Risør. Belønningen ble en høy russisk orden. Sigholt var medlem av Det sjømilitære Samfunds direksjon, og et høyt aktet medlem i det stedlige kommunestyre. Da han ble forfremmet til kapteinløytnant og senere innstilt til sjef for et nytt, større marinefartøy, begynte misunnelsen og intrigene.

Rykter ble plantet og ondsinnet sladder om hans privatliv. Det kulminerte med beskyldninger om at han hadde tilbøyeligheter til "intim og fysisk naturstridig omgjengelse med personer av sitt eget kjønn". Da dette kom han for øret, reagerte han raskt og utfordret ryktemakerne til duell. Ingen sto frem – en rettssak fulgte, og han ble frifunnet. Så gikk han til kamp for sin æresoppreisning, og for straff for ryktemakerne. Dermed tråkket han også høyere offiserer på tærne, ble anmeldt for ærekrenkelser, og idømt strengeste militære straff for oppsetsighet – 6 måneders festningsarrest. Dagen etter at dommen var falt, tok han sitt eget liv.

 [ Toppen av siden ]

 

Ved hans begravelse møtte sivilbefolkningen opp is tore skarer, men bare fire av hans offiserskolleger møtte opp. Garnisonspresten Wilhelm Frederik Benedikt Peter Sverdrup holdt gravtalen. Myndig og modig gikk han i rette med de militære myndigheter og talte over bibelordet "Den som er ren, han kaste den første sten". Det ble en glødende forsvarstale for avdøde. Talen vakte voldsom oppsikt. Den ble prestens skjebne for livet. I årene som fulgte søkte Sverdrup forgjeves en lang rekke presteembeter. Overalt ble han forbigått av yngre og dårligere kvalifiserte søkere. Han var rammet av det etablertes samfunns hevn, eller av det som vi senere har kalt janteloven: "Du skal ikke tro at du er noe".

Forbigåelsen ble hans livs tragedie. Men for den sivile befolkning i Stavern ble hans fortsatte arbeide i menigheten og sosial omsorg til velsignelse og glede. Endelig, i 1864, opplevde han at sentralmyndighetene ansatte ham i embetet som garnisonsprest i Christiania, men med svekket helse som begrunnelse, avslo han.

I de 16 årene han bodde i Stavern, gjorde han og hans frue meget godt for de fattige i menigheten. Det er sagt at for Sverdrup ble forbigåelsene hans livs tragedie, men for alle de fattige i Fredriksverns menighet til den rikeste velsignelse. Og Fredriksvern glemte ikke sin avholdte og gavmilde prest. Ti år etter at han var død, fikk en gate i den gamle marinebyen hans navn.

I 1865 kjøpte han huset i Nedre Keisemark 25. Ved sitt ekteskap med kusinen Elisabeth Palæmona Treschow til Braeborg og Larvik, var han i besittelse av en betydelig formue. Etter innflytting i huset i Horten, bygget han på en 2. etasje og en balustrade rundt denne. Og han fikk, ved kongelig resolusjon, tillatelse til å føre opp et tilbygg med tårn i tre etasjer. Etter dette fikk eiendommen navnet Tårnegården. Det ble et imponerende herskapshus i sine omgivelser, med dominerende beliggenhet og utsikt over orlogshavnen og det nye marinemiljø. Det bidro vel noe til å gi ham en sosial selvfølelse tilbake.

Sogneprest Sverdrup fant ro og tilfredshet i sitt nye hjem. Det førte til at han fortsatte og økte sin sosiale virksomhet. Sentralmyndighetene ble mer og mer positive overfor hans virksomhet, og påskjønnet ham for det. I 1871 skjenket han en boksamling på 2000 bind til Universitetsbiblioteket. Høsten samme år ble han utnevnt til ridder av St. Olavsordenen. Det påfølgende år døde han.

Under oppussing av 2. etasje i Tårnegården ble det i 1953 funnet følgende skrevet på maskinpapir under tapeten: "Denne gård eies av W. Sverdrup. Oppført av Jens Johannessen under Løytnant Korens ledelse. Juli 1866".

De øvrige eiere av Tårnegården skal jeg ikke komme nærmere inn på, bare nevne at de fleste av dem har hatt tilknytning til sjøforsvaret, og at hans kongelige høyhet kronprins Olav bodde i Tårnegården når han gjestet Horten.

Natten til 9. april trengte tyske krigsfartøyer inn på Indre Havn. Et av dem, lastet med ammunisjon, nådde frem til Apenesbryggen ned for Tårnegården, men den sprang i luften, truffet av granater fra KNM "Olav Tryggvason". Tårnegården fikk skader i likhet med andre hus i Nordbyen. Den tyske Hafencapitän og Ortskommandanten, rekvirerte Tårnegården. Bygningen ble et meget "gjestevennlig" hus for tyskerjenter og fornedrelsen varte de fem krigsårene til ende. Etter krigen disponerte boligkontoret huset en tid, inntil det ble kjøpt av en Sandefjords-mann, som brukte det som privatbolig.

Bilde fra Keisemark før 1872 - Klikkf or å forstørre

Dette bildet er tatt før 1872 og viser at tårnet har vært enda høyere. Det finnes ingen dokumentasjon på forandringen. Alle tegningene på gården er blitt borte, sannsynligvis ødelagt under bombingen av marineverftet. Det er forgjeves lett etter tegninger.

4. juni 1952 ble Tårnegården annonsert til salgs, og overdratt til A/L Tårnegården ved skjøte av 8. august 1962 fra Lars Gullaksen, Sandefjord, for kr. 56.000,-

Fra et foredrag om Loge nr. 40 Verns forhistorie og etablering skrevet av Ingolf Vørrang, har jeg sakset følgende:  Vi var 16 Odd Fellow-medlemmer samlet i møte 4. juni 1952, da Arnold Johannsen kunne fortelle at Tårnegården var avertert til salgs. Nyheten vakte oppsikt, kunne dette være noe for oss som fremtidig logebygning? Ideen fenget. Besiktigelseskomite ble valgt og satt i arbeide, og komiteen handlet raskt. Etter positiv besiktigelse, forhandling med selgeren og tilsagn fra boligkontoret om frigivelse av 2. etasje i gården, ble saken forelagt i broderforeningens møte 19. juni og kjøpet ble enstemmig vedtatt. Kontrakten ble undertegnet 1. juli og gården var vår. 16 personers felleseie. I ettertid kan det vel høres dristig ut. Et gammelt ordtak lyder "Ikke selg skinnet før bjørnen er skutt". Hva hadde vi gjort? Vi hadde kjøpt fellen som skulle romme en bjørn som bare var i fosterstadiet. Det var realiteten da vi 4. september holdt vårt første møte i broderforeningens egne lokaler i 2. etasje i Tårnegården. Vi erkjente våre felles farskapsplikter, og det ble en travel høst. Andelslaget ble stiftet, planer utarbeidet og ominnredninger vedtatt, og flere av brødrene sluttet seg til farsskapet. Dugnadsinnsatsen var så stor og resultatet så lovende at vi igjen handlet impulsivt.

 [ Toppen av siden ]

 

Kvittering - Klikk for å forstørre
Oversikt over hjemmelsdokumenter - Klikk for å forstørre
Priser 1948-1953

I optimismens og innsatsviljens overmot, inviterte vi til julemøte 3. desember med besøk fra Sandefjord, Tønsberg og Porsgrunn. Ettertanken meldte seg i timene før gjestene skulle komme. Hva ville de si når de møtte frem i rom som var sterkt preget av ominnredning og restaurering? Men en innbydende oppdekning og meget velsmakende mat og drikke, og broderlig velvilje hos gjestene, skapte den rette feststemning. Det ble et inspirerende møte med impulsgivende råd om fortsatt innsats, og oppfordring til å gå i gang med realisering av logeplaner. 

Det gledet oss at disse toner også lød fra våre medbrødre i Loge Kong Sverre. Selv var vi økonomisk betenkte, men vår gode pådriver skar gjennom alle betenkeligheter: Sett igang forberedelser til realisering av loge. Hva nøler dere etter? I brødreflokken har dere jo arkitekt, arbeidsledere fra praktiske yrker, solide bankforbindelser, og en snekkermester i anmarsj. Til våren bør dere kunne stifte egen loge. Vi tente på oppfordringen, og det ble et forsert hektisk dugnadsarbeide denne våren.

I 1952 ble to store rom omgjort til logesal. Det ble også innredet salong og kjøkken i 2. etasje. En må vel ha lov til å si at den planløsning som ble valgt og med de midler som da var til rådighet, ga gode arbeidsforhold for logevirksomhet.

I 1957 overtok man også 1. etasje, som til da hadde vært utleid. Det ble besluttet å innrede kjøkken, festsal og garderobe i 1. etasje. Det ble en ny travel periode med stor dugnadsinnsats, men våren 1959 var også dette arbeide utført. I tillegg til kjøkken, festsal og garderobe inneholdt 1. etasje også en leilighet. En logebror med frue flyttet inn i leiligheten og utførte mange tjenester for logen helt til de flyttet ut i 1964. Samme år ble festsalen i 1. etasje utvidet med en salong etter at ett rom ble avgitt fra leiligheten.

På en ekstraordinær generalforsamling i andelslaget i 1977 ble det besluttet at et større dugnadsarbeide igjen var nødvendig. Utvidelse av kjøkkenet og innredning av ny garderobe skulle iverksettes. Mange brødre gjorde en strålende dugnadsinnsats, og de øvrige brødre bidro ved å betale en ekstrakontingent.

Det hittil siste ominnredningsarbeide ble utført var i 1980, da to nye rom fra leiligheten ble tillagt salongen i 1. etasje. Utvendig er gården sandblåst og malt hvit. Dette skjede på slutten av 80-tallet. Nye vinduer er dessuten satt inn i 1. etasje. Tårnet har fått ny kledning med bord som passer til resten av gården. Taket er lagt om og ny glassert takstein er lagt på.

I 1993 var Odd Fellow loge nr. 40 Vern 40 år gammel. I den anledning ble det utført et stort dugnadsarbeide utendørs, slik at den praktfulle gården fikk omgivelser som sto i stil med den. I dag brukes Tårnegården bare til foreningsformål.

Tilbake ] Ett nivå opp ] Neste ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside