Kvinner i Horten rundt århundre-
skiftet

Av Brit Stuksrud

Tiden rundt århundreskiftet er en sentral epoke i kvinnenes historie når det gjelder utvikling i retning av likestilling mellom kjønnene. I denne perioden kjempet kvinnene i Norge, og da særlig i Kristiania, sin innbitte likestillingskamp og oppnådde steg for steg stemmerett og andre rettigheter. Hvordan var kvinnemiljøet i et lite lokalsamfunn som Horten i denne urolige perioden?

Det er mulig å si en del om kvinners liv og virke i et lite lokalsamfunn ved rett og slett å bruke aviser som kilde. Fordi det er den konservative lokalavisa Gjengangeren som har vært min hovedkilde, vil dette stort sett dreie seg om borgerkvinner eller middelklassekvinnene.

Horten var hovedstasjonen for den norske marine. Marinen hadde et skipsverft på stedet som beskjeftiget en anseelig mengde arbeidere, rundt 1000 stykker. Det har vært mye gjennomtrekk av arbeidere, i perioder mange svenske løsarbeidere og sikkert mye fattigdom og elendighet. Derfor vil vi nok kunne finne mange mistrøstige kvinneskjebner blant den mindre heldige stilte delen av Hortenskvinnene.

"Fru Steenberg har ivaretatt utgivelsen av bladet Gjengangeren med ære. Hun har trofast utført dette sitt arbeid, som ikke alltid har vært så lett. Hun hadde for en kvinne en ikke så alminnelig, forståelse for fedrelandets vell." Gjengangeren 20/1 1900. Men man kan nok tenke seg at fru Steenberg til tross for at hun selv var kvinne, ikke nettopp har vært med på å fremme kvinnefrigjøringen i Horten.

 [ Toppen av siden ]

Annonser

Etter hvert øker annonsetallet for strikkemaskiner og symaskiner. Symaskinen var et teknisk framsteg som var kvinnens eget, og den ga kjærkommen hjelp til en husmor i en ellers arbeidskrevende husholdning.

Singer averterer oftest, men også andre merker tilbys. Symaskinen var på et vis et tegn på økt individualisme i husholdningen, den representerer en form for akseptert teknikk. Kvinnen fikk et nytt møbel som var bare hennes, til hennes hjelp. Imidlertid ble symaskinen fra enkelte hold kritisert fordi den fjernet det personlige anstrøk som håndsyingen ga.

Fra Husmoderen, 1898

Tidens godtroenhet når det gjelder kvakksalveri og vidundermedisin av ulike slag, kommer tydelig fram i annonsespaltene. En del annonser er rene humbug. Man kan få middel som gjenvinner sunnhet, piller mot alle brystsykdommer, sunnhetssalt med allmenn virkning, et magisk smykke som helbreder alle sykdommer osv. Carl Rodian helbreder svulster og andre sykdommer med et selvoppfunnet apparat, dessuten har han ufeilbarlige legemidler mot følgene av selvbesmittelse og onani. Det var en allmenn oppfatning at onani var farlig og blant annet kunne medføre sykelige barn. En rekke hårleger reklamerer for sine tjenester som gir vakkert og kraftig hår. Kvinnen møtes med krav og påbud, overtro og forventninger. Uvitenhet og manglende kunnskaper på det medisinske området gjorde at mange sikkert godtok og reflekterte på slike annonser. Livmorbandasjer ved graviditet tilbys, likeledes navlebandasjer og bukbærere for fruktsommelige og korpulente.

Fra ukebladet Vor Tid, 1916

Gjengangeren oppfordrer dessuten kvinnene til å forbedre hygienen, blant annet ved å åpne vinduene og lufte. For en god del kvinner var nok lufting og ventilasjon utenkelig, dertil var husene for trekkfulle og kalde. man ville spare på den lille varmen man hadde.

Kosmetikk er ennå ikke særlig aktuelt som tilbudsvare – det begrenser seg stort sett til parfymerier og sæper. I husholdningen brukes kjernesåpe og grønnsåpe. Enkelte ganger fåes også såpepulver og ullsåpe.

Det er ikke særlig marked for leketøy for barn. Enkelte hevder at middelklassens barn skulle oppdras sparsomt og strengt, de skulle hardnes. J.A. Banks: "Prosperity and Parenthood. A study of Family Planning among the Vivtorian Classes". London 1975. Leker var sjeldne, selv om en del utvilsomt hadde råd til det. Rundt juletider selges det leker imidlertid. Det tilbys dokker og dokkevogner, hester, tinnsoldater, geværer, pistoler, knallsatser og bengalske fyrstikker, magnetfisk, verktøy og spill.

Dødsannonsene viser oss kvinnenes harde virkelighet. En rekke annonser var for barn og unge – tidstendensen kommer tydelig fram – svært høy dødelighet blant barn og unge. Dødsannonsene i Gjengangeren er middelklassens annonser, de mange dødsfall blant arbeiderklassen registreres neppe i avisa. Hvis dødsannonsene er underskrevet med yrkesstatus, er det yrker som skolelærer, stasjonsmester, maskinist, handelsborger, offiser osv., dvs. de samme som vi ser averterer etter tjenestepikehjelp. Dødsannonser har høydetopper under influensaepidemier. Kirkeboka viser at tæring og influensa er hyppigst anførte årsaker til barn- og ungdomsdød.

 [ Toppen av siden ]

Aktivitetstilbud

Det er forbausende mange tilbud om kurs og undervisning i Horten rundt århundreskiftet, kurs i plastikk og dans, i anstand og dans, i engelsk, skrivning, fløyte-, piano- og fiolinspill. Det er langt flere tilbud av kulturell art i Horten på slutten av forrige århundre enn det er i dag. Ladestedet med sin marinestasjon har vært et kulturelt sentrum for de omliggende bygder. For barn er det barneball og barnefester, dessuten barneteater, sirkus, utstilling av dyr osv. Dessuten er det jevnlig teater, konserter, underholdning av ulike slag, maleriutstillinger, opplesninger, lystturer, karjolkjøring, musikkstevner osv. Om sommeren spiller marinemusikken hver søndag i Hortensskogen. Dessuten tilbys det tryllerier, åndemaning, tankelesning, buktaling og hypnose. En del av annonsene er nesten groteske, en kjempebaby bys fram til beskuelse, likeledes et "naturmenneske", en hårbevokst kvinne.

Hvor står så kvinnen i dette vell av adspredelsestilbud? Antakelig var hun den i familien som holdt det hele sammen, plukket ut underholdning og kulturtiltak for seg selv, sin mann og sine barn. I hvert fall har tilgangen på slike ting vært stor, og for en middelklassekvinne som ønsket å leve standsmessig også kulturelt, må det ha tatt tid og krefter å skulle planlegge tiden for seg og sin familie, dessuten følge opp på alle fronter innen kulturlivet.

Forsikringsselskapene hadde et marked i Horten, og konkurransen var stor. Kan hende var behovet for trygghet økonomisk enda større rundt 1900 enn i dag, det var usikre økonomiske tider, og familien var totalt avhengig av mannens arbeidskraft utenfor hjemmet. En kvinne som mistet sin forsørger, gikk harde tider i møte. En god del av middelklassen fant derfor forsikring nødvendig.

Til å være et lite sted er Horten på ingen måte isolert, kommunikasjonsmulighetene er gode. Det er daglig dampskipsforbindelse mellom Horten og Kristiania, båtrutene annonseres praktisk talt hver dag. Jernbanen er også flittig benyttet. Reiste så Hortens kvinner for 80-90 år siden? En god del kvinner dro til Kristiania og handlet i stort monn der inne. Dette var kvinner som tilhørte både middel- og arbeiderklassen. Det skjedde enkeltvis eller i fellesskap. Men etter hvert som handelslivet tok seg opp i Horten, ble denne Kristianiahandelen naturlig nok noe mindre. Baggethun 1960 s. 112. 
For kvinnene måtte det bety økt tid til disposisjon at de slapp å reise til hovedstaden for å handle. Eller kanskje nettopp denne kontakten med hovedstaden representerte en kjær adspredelse for middelklassekvinnen? Kan hende hun nettopp ønsket å beholde denne aksepterte form for "flukt" fra lokalsamfunnet og en ellers grå hverdag.

 [ Toppen av siden ]

Tjenestejenter

På slutten av det 19. århundre ble det mer og mer moderne å klare seg uten tjenestepikehjelp. Tjenestepiker var vanskelig å få tak i, og ofte oppstod det uenighet og disiplinærsaker mellom husmoren og tjenestepiken. Tidligere hadde tjeneren for middelklassen vært et statussymbol, men rundt århundreskiftet kom tjeneren ofte fra fattigfolk og var i tillegg svært ung og uerfaren. Husmoren hadde direkte kontakt med tjenestepiken og fikk ofte problemer med klager. Tjenestepikene var dårlig betalt, og de hadde en slitsom dag. De skiftet ofte stillinger, noe som var problematisk for husmoren. Banks s. 70 og Patricia Branca: "Silent Sisterhood. Middelclass Woman in the Victorian Home." London 1975 s. 9 f.f.

To landsens jenter tjener sitt brød hos herskapsfamilien i byen. Tidens tradisjonelle hushjelpdrakter gir dem yrkesidentitet

Annonsene i Gjengangeren rundt århundreskiftet viser et utstrakt behov for tjenestehjelp. I året 1893 var det 76 tjenester for kvinner og 25 tjenester for menn ledige. 28 stykker var etter kokkepike. At den samme annonsen kunne stå opptil seks ganger, viser at det slett ikke var så lett å få tak i tilfredsstillende tjenestepikehjelp i Horten.

Tjenestepikene har hatt store ekteskapsmuligheter på grunn av marinestasjonens mange mannlige ansatte. Tjenestepiken har trolig vært ustabil arbeidskraft. Det har vært mange tjenestepikeposter å velge i i Horten, det var mange middelklassefamilier samlet på ett brett. Det er stort sett ektemenn som annonserer etter tjenestepiker, og de tilhører alle middelklasseyrkesutøvere, der marinen med sine offiserer og underoffiserer er sterkt representert. Man skulle anta at en god del av middelklassekvinnene hadde noe tid til overs og at det vel trolig var mye av den tiden de brukte til blant annet veldedighetsarbeid.

At dette kan virke forlokkende på tjenestepikene, er jo forståelig. I 1893/94 var nesten 40 prosent av samtlige utvandrere fra Kristiania tjenestepiker mellom 15 og 29 år. Tjenestepikene utgjorde alle årene den største enkeltyrkesgruppe blant utvandrerne, og mange reiste på forhåndsbetalt billett. Sidsel Vogt Moum: "Kvinnfolkarbeid. Kvinnenes kår og status i Norge 1875-1919 s. 20.

 [ Toppen av siden ]

Stemmerett for kvinner

Kvinnestemmeretten var en av de viktigste sakene for kvinnebevegelsen fram til 1913. I 1890 debatterte Stortinget for første gang spørsmålet om stemmerett for kvinner. Da uttalte statsminister Emil Stang at snart var man vel sunket så dypt at man ville gi stemmerett til både fruentimmer og barn. Anne Caspari Agerholt: "Den norske kvinnebevegelsens historie." 1973 s. 141

Hvordan så så lokalsamfunnet på kvinnelig stemmerett i 1890? Gjengangeren skriver at kvinnelig stemmerett ville medføre ulemper og forstyrrelser og være til kvinnens egen skade og ulykke. "Hva mennene angår da tør det visselig sies at jo dypere og oppriktigere deres aktelse for kvinnen er, jo mer må de i hennes egen interesse ønske at hennes skjønneste og edleste anlegg ikke må forfuskes og forvildes gjennom unaturlig inndragelse på felter hun ikke hører hjemme. Naturen har gitt de to kjønn ulike anlegg og forskjellig bestemmelse. De to kjønn er hverandres supplementer, man må ikke forvandle kvinnen til mannens mislykkede kopi, da vil man berøve samfunnet det beste smykke og skjønnhet." Gjengangeren 10/6 1890. 

Dette tradisjonelle og systembevarende synet på kvinnen presenteres uten motforestillinger for Hortens menn og kvinner, og informasjonen ble ikke møtt av motstand på dette tidspunktet, ingen annen avis fantes. Kvinnen passet i hjemmet sammen med barna. Vi leser i avisa: "Med velberådd hu har naturen villet at kvinnenes samtaler skulle dreie seg om de samme emner bestandig og det til og med de mest usammenhengende og mest hverdagslige slik at deres samtaler står i forhold til barnets spede hjerne." Gjengangeren 14/2 1892.

 [ Toppen av siden ]

Marie Høgh stifter diskusjonsklubb som ikke averteres i avisa

En som fikk mye å si for det borgerlige kvinnesaksmiljøet i Horten, var fotografen Marie Høgh. Hun kom til Horten i 1895 etter sju års opphold i Finland. Hun var glødende interessert i alt som dreide seg om kvinners rettigheter og plikter. Hun var 30 år da hun kom til Horten, og der åpnet hun et fotoatelier sammen med den 24-årige Bolette Berg. I Finland hadde hun fått sin utdannelse, og hun hadde med seg friske og nye tanker om kvinnens stilling. Ingunn Forstrøm: Horten Diskusjonsforening. Festskrift s.3

Selvportrett. Marie Høegh. Fra boken "Speilet som husket"

Marie Høgh skulle komme til å stifte en stemmerettsforening i Horten, være den sentrale personen i Horten Sanitetsforening, stifte den første diskusjonsforeningen i Norge og i det hele tatt være en veldig inspirator for Hortens borgerlige kvinnemiljø før hun noen år senere flyttet til Kristiania. Og det viste seg at det var grobunn for likestilingsarbeid i Horten, man hadde kanskje bare manglet en koordinerende og initiativrik person.

Marie Høgh ønsket å starte en sosial kvinneklubb og gikk til lærerinne Julie Randers for å forhøre seg om forholdene i Horten. Lagertha Broch: DF gjennom 25 år 1896 - 1921 2. 32 Randers svarte at i Horten var forholdene svært vanskelig, men at hun gjerne ville være med i en slik forening. Det samme ville stedets tannlege, Sofie Ring. Klubben ble stiftet 4. mars 1896 i Marie Høghs atelier med ca. 40 medlemmer. Marie Høgh sa i sin introduksjonstale blant annet: Forstrøm s. 4

"I en tid som vår, da kvinner likesåvel som menn må delta i kampen for tilværelsen, føler man trang til meningsutveksling om de forskjellige spørsmål som er oppe i tiden. På et lite sted hvor interessene ofte er få og delte, og livsanskuelsene kanskje litt gammeldagse, føler man seg så alene og bortgjemt. Alle frihetstanker og all virkelyst som man eide i større og friere forhold, blir liksom avstumpet og dette føler kvinnene mer enn menn, der oppdras med det for øye å få en selvstendig stilling. Under sådanne forhold behøver man støtte for at man ikke skal gå aldeles opp i sitt arbeid eller sløse tiden hen. Å opptre og tale krever også øvelse og også i den retning vil denne forening være en god skole." Dette var den første diskusjonsforeningen i Norge, og foreningen eksisterer fortsatt.

Marie Høgh sier selv at hun var svært nervøs og følte det som et tungt ansvar at hun skulle danne en forening av kvinner nettopp på dette konservative stedet. Men Horten hadde jo også nettopp ressurssterke kvinner med tid og mulighet til å være med på et slikt foretagende. Høgh hevdet at hun ville oppdra kvinnene til ikke å være redd for å trosse hevdvunne vedtekter om "das ewig weibliche" eller mannens allfaderlige påbud om at kvinnen skulle tie i forsamlinger. Hun mente at det var en usannhet dette med kvinnens hønsehjerne. Kvinnen har likeså godt som mannen sin fulle selvstendige mening og handler ut etter den. Broch, s. 6

Mange av de 40 medlemmene var engstelige, de visste de ville få oppmerksomhet, derfor var de redde for å gi folk for mye av dumheter og feil å henge seg opp i. Navnet ble til å begynne med "Den selskabelige Diskusjonsforening", fordi medlemmene syntes "selskabelig" ville mildne navnet. En diskusjonsforening bare for kvinner kunne virke utfordrende og irriterende. Det var klokt, mente de, å være litt forsiktige til å begynne med, for å stifte en slik forening i byen, det var en sensasjon på den tiden. Etter noen år fikk foreningen sterkere stilling, og "selskabelig" ble sløyfet. Lover ble lagd, og formålsparagrafen, § 1, lød:

"Foreningens formål er å samle kvinner til diskusjon om tidens spørsmål, særlig om dem som angår kvinnens stilling." Kritikk av foredrag og diskusjon skulle ikke tåles, politikk og religion skulle ikke diskuteres. Innleggshaveren skulle reise seg. Å avertere møtene var for vågsomt, det turde man ikke, så alle meldinger gikk pr. bud. Diskusjonsforeningen ble kalt "Byens våkne samvittighet". Ellinor Hoch: Horten Diskusjonsforening, festskrift s.8.

Menn var mistenksomme og negative, noen hevdet at dette var samfunnsnedbrytende foretagende. De stakkars uberørte fruer og døtre i byen kunne skade sin sjel. Det ryktes at diskusjonsforeningen i virkeligheten ble regjert av gamle, misfornøyde jomfruer og ugifte kvinner, som gjennom livets skuffelser og feilslagne forhåpninger hadde unnfanget disse forrykte stemmeretts- og kvinnesaksideer. Ektemenn forbød sine hustruer å delta i DF, den ville gjøre dem ukvinnelige og demokratisere dem. Men nysgjerrigheten var vakt, fruer sendte sine døtre for å se og mange spurte og undret seg. Menn hadde overhodet ikke adgang. Broch, s. 9 og 10.

Marie Høgh fikk i gang denne foreningen på et sted bestående at store mengder militærhustruer. Det var forståelig at foreningen ikke turde avertere i Gjengangeren. Men til slutt ble medlemmene så mange at budet ikke ville mer, og foreningen begynte å annonsere sine møter.

Mange lokale kvinneforeninger hadde rot i diskusjonsforeningen, f.eks. en stemmerettsforening, tuberkuloseforeningen, Hortens kvinneråd, Hjemmenes Vel og husmorskolen. Samme utspring hadde også Yrkeskvinneklubben og husflidbevegelsen. I 1903 flyttet Marie Høgh sammen med sin fotomedarbeider, Bolette Berg, til Kristiania. Dermed mistet Horten en usedvanlig dyktig kvinneleder og den drivende kraften bak Hortens kvinnearbeid.

 [ Toppen av siden ]

Sanitetsforeningen

Horten fikk sin egen sanitetsforening i 1896 og var Norges tredje by utenom hovedstaden som fikk sin lokalforening. Baggethun 1960 s. 505. 
Marie Høgh var svært opptatt av bekjempelsen av tuberkulosen. For henne var tuberkulosen samfunnsproblem nr. 1, og hun henvendte seg i 1899 til formannen i hovedstyret for Norges kvinners Sanitetsforening i Kristiania og foreslo at Sanitetsforeningen skulle ta opp kampen mot denne dødbringende sykdommen. Hun lager selv en arbeidsplan og sender den inn til Kristiania. Etter flere henvendelser skriver hun at nå akter hun å gå til aksjon selv. Da kom endelig det forventede svar, hovedstyret tok opp på sitt program kampen mot tuberkulose. I 1905 går oppropet om kampen mot tuberkulose over hele Norges land med anbefalning av leger og foreninger. Den kvinnelige fotografen i Horten hadde seiret nok en gang. En egen forening med Høgh selv om formann ble stiftet i Horten, og i løpet av ni år samlet den inn 20.000 kroner. Patienter ble sendt til sanatorier, og syke ble hjulpet på forskjellige måter med melk, medisin osv. Baggethun 1960 s. 507.

Marie Høgh gjorde også en innsats i kvinnestemmerettsarbeidet på riksplan mens hun bodde i Horten. Hun var medlem i Kvinnestemmerettsforeningen i Kristiania, og både Dagbladet og Aftenposten engasjerte seg i saken og berettet om Hortenskvinnen. I 1898 dannet Høgh en stemmerettsforening i Horten. Agerholt s. 192.

I Diskusjonsforeningens jubileumsskrift får Marie Høgh følgende beskrivelse: "Frøken Høgh var som Promethus der stjal ilden fra gudene og brakte den til oss. Det var ild og futt i alt hva hun satte fingeren på. Ikke det aller minste av betydning for oss kvinner skulle unngå hennes falke- og høkeblikk eller faste, resolutte formannshånd, en dyktig organisator, som viste oss andre veier og fikk maskinen i gang."

 [ Toppen av siden ]

Folkeavstemningen i 1905

I 1905 fikk ikke kvinner være med på folkeavstemningen. Men rundt i landet ble det samlet 280.000 kvinneunderskrifter til støtte for 7. juni-vedtaket. Agerholt s. 218.

Klipp fra Aftenposten 1905

I Horten organiserte Kvinnerådet i 1905 en underskriftskampanje. Den ble undertegnet av forkvinnene i 12 forskjellige foreninger i Horten. Før folkeavstemningen 13. august ble alle kvinner i Horten som ønsket det, oppfordret til å sende sitt navn til Landskvinnestemmerettsforeningen. Kvinnerådet fikk lagt ut lister hvor kvinnene kunne tegne seg, og 20 av byens utvalgte og navngitte kvinner oppfordret kvinnene i pressen til å være med. På selve valgdagen leiet Kvinnerådet Menighetsforeningens lokale, slik at de kvinner som ennå ikke hadde skrevet navnet sitt på en liste, kunne tegne seg der på samme tid som mannsavstemningen foregikk i avholdslokalet tvers over gata.

Kvinnene i Horten arrangerte altså sin egen folkeavstemning parallelt med den offentlige mannsavstemningen. I Horten var det 2114 kvinner som på denne måten ga til kjenne sin tilslutning til 7. juni-vedtaket. Frederikke Løchstøer: Horten Kvinneråd 1903 - 63 s. 14. Fram mot 1913, da alminnelig stemmerett ble innført for kvinner, merker vi en positiv utvikling hos pressen i synet på kvinnestemmeretten, kvinnene vil bringe det offentlige liv et sosialt element, hennes egenart gjør henne til en god statsborger på felt som har med følelser, omsorg, sykepleie og moralsk opprustning å gjøre.

 [ Toppen av siden ]

Kvinnesaken vinner fram

Kvinneemansipasjon er aktuelt stoff for Gjengangeren rundt århundreskiftet. Det er tydelig at kvinnespørsmål diskuteres i Hortens mange hjem. Camilla Collett fyller 80 år i 1893 og får en meget rosende omtale i avisa. Da hun dør i 1895, omtales hun som banebryteren for kvinnesaken i vårt land. En leserforening bestående av kvinner i Horten sender krans til Camilla Colletts båre. Gjengangeren 18/3 1895.

Fra Damernes haandbog, 1918

Vi finner dessuten berettelsen om et forsøk på kvinnekupp på lokalt plan. Horten Skiklubb hadde generalforsamling, løitnanter, kandidater og teknikere ble valgt inn i styret. "De tilstedeværende damer forsøkte å oppstille en kandidat innen sin midte, men etter forslag fra to medlemmer av den forrige bestyrelsen, besluttet man at det i år ingen dame skulle velges". Gjengangeren 5/11 1893. Kvinnene ble raskt nedvotert av mannssamfunnet.

Den kvinnen som hyppigst omtales i avisspaltene på grunn av politisk engasjement, er Rina Rosenqvist. Hun var gift med kommandør T. Rosenqvist og var medlem av Horten bystyre fra 1903. Hun var også formann for Horten Barneasyl i en rekke år. I 1910 flyttet Rina Rosenqvist fra Horten med sin familie, og hun blir takket ærbødig i bystyret for sitt arbeid der. Bystyret viser sin respekt for denne kvinnen ved å reise seg. Gjengangeren 21/10 1910

 [ Toppen av siden ]

Mannen som kvinnens forsørger

Horten har som tidligere nevnt utmerket seg som et svært godt ekteskapsmarked på grunn av marinestasjonen. Nettopp fordi ekteskapet var kvinnens forsørgelsesinstitusjon, var dette viktig for mange. Hva skulle kvinnen gjøre for åskaffe seg en forsørgelsesektemann? Hun måtte tekkes mannen og fikk vel et visst rykte knyttet til seg om å være infantil, men opptatt av forførelseskunster. Gjengangeren skriver:

"Hvor mange damer ville gå fri for straff hvis følgende lov som i 1779 ble foreslått i det engelske parlament stod ved kraft i vår tid? Den lød således: Alle kvinnepersoner, uansett deres alder, rang eller stand, hva enten de er jomfruer eller enker, som etter utferdigelsen av denne lov forlokker hvilken som helst av hans majestets mannlige undersåtter på en forræderisk eller bedragerisk måte, ved sminke, salve, skjønnhetsband, kunstige tenner, falskt hår, spansk ull, korsetter og utstoppede hofter, til å inngå ekteskap, vil bli straffet etter den lov som gjelder for anvendelse av dette. Og skal et sådant giftemål etter betreffende fruentimmers skyld er bleven bevist, erklæres ugyldig". Gjengangeren 20/2 1890.

Mannen var kvinnens førsørgelsesinstitusjon

Likeledes offentliggjør avisa et oppslag som nærmest minner om en gallup: "Hva damerne taler om". En iaktager har opptegnet 1000 uttalelser av unge damer som gikk forbi. Av dem begynte 780 med: "Og jeg sagde til ham" eller med "hun fortalte at han sagde", 120 dreide seg om hatter som var henrivende og resten handlet om unge piker som var utålelige eller simple. Gjengangeren 4/3 1890

Fra Veiledning til Anstand og god Tone, 1856

Naturlig nok var det viktig for kvinnen å skaffe seg en mann og sikre sin fremtid økonomisk og sosialt. En rekke artikler og notiser i avisa rundt århundreskiftet viser oss denne virkelighet:

1) Piker contra enker. Det berettes om at gutter i Nord Amerika heller gifter seg med enker enn unge piker. De unge pikene vil ha gjennomført en lov som forbyr menn ågifte seg med enker før alle de unge pikene er blitt gift. Gjengangeren 10/6 1890. 
2) I Argentina innføres en skatt for alle menn mellom 20 og 80 år som ikke gifter seg og gjør sin plikt for samfunnet.

"Man kan anta at mannen under disse omstendigheter velger å gifte seg, da en kone i alminnelighet kan fåes for billigere kjøp. Enkemenn får tre år til å begrede den avdøde, deretter må de enten gifte seg eller punge ut. Det er den slags lover kvinner holder av, og regjeringen har da også mottatt en takkeadresse underskrevet av henved 20.000 eldre og yngre møer". Gjengangeren 8/1 1903.

 [ Toppen av siden ]

"Gjengangeren" om kvinnens talegaver

I en førstesides artikkel i 1892 beskrives kvinnetungens beveglighet. En fransk vitenskapsmann, F. Laville, har skrevet en avhandling som han har kalt "Necessite`du habil des femmes". Dette er oversatt med Nødvendigheten av kvinnens sladder. "Kvinnenes evne til å småsnakke er en egenskap av den høyeste betydning for hele menneskeslektens bestående og åndelige utvikling. Det er ubestridelig at naturen har begavet kvinnen fremfor mannen med en påfallende hurtighet og bøylighet i tungen. Hun kan tale meget og lenge om de ubetydeligste ting, og som det forekommer mannen, likgyldige saker og ting.

 Kvinnens medfødte lyst til å pleie denne bevegelighet spiller en betydelig rolle i kvinnens viktigste bestemmelse, nemlig å være barnets oppdragerinne i dets første leveår. Naturen lar moren være i besittelse av barnets første næring og den har gitt henne denne bøylighet i tungemusklene, denne letthet og lyst til den ene gang etter den andre å gjenta de samme ord og de samme betegnelser på de simpleste ting, en beskjeftigelse der som regel i minste måte interesserer mannen, der som regel oftest lever og tenker i andre sfærer. 

Kvinnene har nesten alle sangstemmer, men sangevnen beror på tungebåndets elasticitet og kvinnens bestandige snakken bidrar til å vedlikeholde følsomheten, bløtheten og bøyligheten i dette organ. Kvinnenes ofte meningsløse prat er ingenlunde en svakhet hos kjønnet, men tvert imot en kjønnskarakter av uvurderlig verdi. Vi har alle kvinnen å takke for den første bruk vi lærer å gjøre av vår tankeevne og evnen til åkunne tale med andre og også nytelsen av en musikalsk, smukk stemme for hvilket nettopp barneøret er særlig mottakelig". Gjengangeren 4/2 1892

Her rettferdiggjøres kvinnens snakksalighet. Opp gjennom historien har kvinnen blitt beskyldt for å være det mest dyriske og primitive av kjønnene, for å være den som står nærmest våre ville apeforfedre, forklart med at hun sjeldnere ble flintskallet, hennes indre framtenner hadde et kraftigere utseende og forskjellen på mannens og kvinnens rygghvirvler.  Marie Louise Janssen-Jurreit s. 176. Shopenhauer: Über de Weiber."  Schopenhauer gir uttrykk for denne tankegangen på følgende måte: "Kvinnen er egnet som oppdragerinne under vår tidligste barndom nettopp fordi hun selv er barnslig fjollet og kortsynt, med andre ord livet gjennom et stort barn, et slags mellomstadium mellom barnet og mannen, som jo er det egentlige menneske".

Lokalavisa i Horten skriver også på første side i 1890: "Man sier at taushet er et smykke som især pryder kvinnen, men som hun sjelden bærer. Og det er dessverre en ganske alminnelig utbredt mening at kvinnen volder uendelig megen skade med sin tunge. En vis mann sa en gang at kvinnen kun kan tie med det hun ikke visste. En annen våget å påstå at kvinnens tunge ligner lammenes hale, der stadig er i bevegelse. En åpen munn forråder et tomt hode". Gjengangeren 2/1 1890.

 [ Toppen av siden ]

Om kvinnens skjønnhet

Kvinnens skjønnhet var hennes viktigste middel i kampen for tilværelsen – i hennes jakt på en ektemann. Gjengangeren beretter om en kvinne som har et stort antall patienter som kommer til henne for å bli behandlet for stygghet. Kvinnene går til henne for å bli tynnere eller fetere, for å få sin kulør forhøyet eller redusert, for å bli behandlet for stygg hudfarge, røde øyne, tynt hår, stort settt alle feil som gjør folk "stygge".

	Snøreliv eller korsett
Fra Sundhed og Velvære, 1913. Her advares det mot bruken av snøring og korsett. Figuren til høyre viser hvordan brystkassen ble ved bruk av snøreliv eller korsett.

I 1880-årene ble man mer bevisst enklere kvinnemoter uten snøring og korsett. Moten henvendte seg helst til de bedrestilte som var vant til å gå med korsett og som kunne ha råd til det nye løse undertøyet. Dette var forholdsvis dyrt. Det var en kombinasjon av at stadig flere kvinner gjorde seg gjeldende i yrkeslivet og de nyoppdagede farene ved snøringen som gjorde at en enklere påkledning ble vanlig, omsider. Banks s. 70.

Avisa advarer også mot tidens store og spisse hattenåler ved å trekke fram skrekkeksempler på hva som kan bli resultatet av en slik hattenål i en kø. Men på et punkt settes grensen for kvinnens løsslupne påkledning, en kvinne må kle seg i kvinneklær, "En kvinne hadde kledd seg om til mann og spankulerte om på torvet. En masse mennesker stanset naturlig nok for å se. Skolebarn holdt som rimelig var løier med henne. Politiet kom snart til for å arrestere henne". Gjengangeren 28/1 1890.

En merkelig og noe uforståelig mote omtales også et par ganger i Gjengangeren, nemlig kvinner med skjegg. "En kvinne med helskjegg fulgte med en turistbåt i Oslo. Hun var noe korpulent med smukke, kvinnelige former". Gjengangeren 9/9 1890. "Om kvinner med skjegg meddeles det: De portugisiske kvinner har i den siste tiden begynt å legge seg til mustasjer og likeså som menn, krølle dem i endene". Gjengangeren 9/9 1890. "På et smukt kvinneansikt er den lille, feminine mustasjen ingenlunde alltid ukledelig, hvilket derimot i høy grad er tilfelle for eldre kvinners vedkommende". Hva kvinnene skal gjøre for å få skjegget til å gro, finner vi ikke noe om.

En viss kvinneforakt kan føles i innlegget: "Når damene gråter". Innsenderen skriver: "Våre damer gråter ikke smukt når de er i teateret. De får både rød og grim nese."  Gjengangeren 22/9 1890. Samme holdning finner vi i en senere artikkel: "Selv de smukkeste øyne mister i lengden sin trolldomsmakt ved egensindighetens tårer. Sjahen skrev: Ditt skjønne ansikt bør aldri belegges av tårer, især når det ikke er tilsløret av sådanne, elsker jeg å se deg".

Et venninneforhold er en velsignelse for kvinnene, finner vi i avisa i 1895, de spaserer sammen, går på skøyter sammen, bader, har samme modellhandlerinne, hanskemaker, skomaker og yndlingstenor. Hvis den ene parten i et venninneforhold gifter seg, opptas venninnen som en art passiv interessent i ekteskapet og utøver en dempende og kontrollerende innflytelse på mannen og utnevnes til tante for barna". Gjengangeren 30/8 1896. 

 [ Toppen av siden ]

Hustruen

"Kvinnelig ynde" - hentet fra "Nordisk Mønster-Tidende" rundt århundreskiftet.

Også hustruens rolle trer klart fram for oss fra Gjengangerens sider rundt århundreskiftet. Kvinnen skal være mannens medhjelper og hans hjertes fortrolige. Det høyeste en mann kan oppleve er hustruens takknemlige høyaktelse. Hustruen bør glede seg ved alt som løfter hans sjel, hun skal bære frivillig med ham den motgang der forskyldt eller uforskyldt treffer ham. En from hustru tilgir også høyhjertet heftige ord og urettferdighet, å tjene er hennes stolthet. Å se opp til den elskede mann, å heve seg opp til ham, å gå gjennom livet ved hans side, å lette hans byrder, åforhøye hans gleder, det er hennes kall. Dette skrives på første side i lokalavisa i Horten. Var det noe rart i at Diskusjonsforeningen ikke turde avertere i avisa når de skulle ha sine møter? Gjengangeren 1/8 1890.

En annen artikkel over samme emne trykkes også på første side: "I vennlige blikk og milde ord ligger kvinnens største ynde. Og fortjener ikke mannen dette alene av takknemlighet? Gjør ikke han alt hva han formår for henne i den tunge kamp for tilværelsen? Derfor fortjener han når han etter et strengt dagsverk treder over terskelen til sitt hus, at en bløt hånd stryker bekymringens rynker bort fra hans panne og at kjærlighetsfulle ord gir ham erstatning for hans gjernings besværligheter". Gjengangeren 9/11 1890.

Dobbeltmoral og ulike krav til kvinne og mann kommer fram i dette lille diktet:

 [ Toppen av siden ]

Husmorrollen

I 1890 ble det første skolekjøkken i landet vårt åpnet i Sandefjord av Dorothea Christensen. Agerholt s. 161.  Omtrent samtidig begynte et arbeid for å heve husstellets kvalitet og fremme hjemmenes gjerning i Drammen. Også i Horten er man opptatt av å skolere kvinnen til et bedre husholdningsarbeid. Det er jo dette som er kvinnens oppgave, og alle parter er tjent med at den utføres tilfredsstillende. landets unge kvinner burde lære vakkert, økonomisk og godt husstill, mente Gjengangeren. "Husmoderen forstår ikke å behandle matvarene. Et kurs på en husholdningsskole vil pikene ha adskillig mer nytte av enn å besøke en folkehøyskole og proppe seg med alskens sludder". Gjengangeren 19/8 1890. Det er husholdningskunnskaper som trengs, ikke teoretisk lærdom.

Kvinnen gjøres eneansvarlig for hjemmets hygge og atmosfære. "Den som kan tilbringe behagelige aftner i sitt eget hjem, søker ikke lett ut på andre steder for å finne fornøyelser. La kvinnene bestrebe seg på at aftnene blir så hyggelige timer at ingen av familiens medlemmer vil finne det kjedelig å være hjemme. En god bok som lesese høyt, litt musikk eller lignende ting, vil alltid gjøre aftenen behagelig. Litt omtanke eller ordning om dagen vil la det hele skje som om det falt aldeles av seg selv". Gjengangeren 6/4 1890. Kvinnen skal være avslappet og avstresset etter at mannen har kommet hjem, det skal ikke synes at hun arbeider. Derfor oppfordres også Hortenskvinnene til ikke å gå på visitter på formiddagen, for da må husmoren få stelle i sitt hus i fred, både i kjøkkenet og med søm. En kvinne skriver: "Min mann er aldri så glad som når han sitter hos meg i vårt hyggelige, lille hjem, og han sier ofte til meg: Hvordan bærer du deg dog ad med at gjøre vårt hjem til det paradis det er?". Gjengangeren 10/4 1890. 

Avisredaksjonen legger tydelig et moraliserende press på husmoren: "Benytt tiden godt. Morgenstund har gull i munn. For husmoren som har liten tid for seg selv, er morgentimene uerstattelige. For blodfattige og trette unge piker er morgenstunden beste legedom, varm seng og varme værelser er rene gift. Les ikke ubetydelige og smakløse romaner, da blir man uskikket til praktisk liv". Gjengangeren 20/4 1890.  "Men arbeid ikke så hardt at du blir nervøs og om aftenen ikke kan oppmuntre din mann og dine barn. En spasertur i frisk luft vil gi deg noe å tenke på og forsyne deg med samtaleemner under aftenmåltidet. Du har ikke råd til å være nedstemt, din families lykke avhenger av ditt gode humør". Gjengangeren 14/1 1893. 

Agnes Giertsen holder i mars 1895 et foredrag i Larviks leseforening om skolekjøkkensaken. Dette foredraget vies stor oppmerksomhet i Hortensavisa, det trykkes i sin helhet over to førstesider. Gjengangeren 13/1 1895. Fru Giertsen hevdet at det fantes mange dårlige hjem grunnet kvinnenes mangelfulle husstell og praktiske uerfarenhet. Dette forårsaket forbrytelser av alle slag, samt drukkenskap, fattigdom osv. Slike forhold kunne forbedres om hjemmet ble et hjem, lyst og vennlig, hvor man innåndet ren luft og ble næret av en tarvelig, men sunn føde.

På et vis har imidlertid mannen ansvar: "Mennene må selv gå i spissen og kreve at kvinnen lærer hva hun bør og skal lære, især da kvinnen når hun kommer til ettertanke i alle fall, selv så gjerne vil ha lært noe, og angrer de dager og timer som er bortkastet uten å ha bragt henne kunnskap og forståelse for kvinnens gjerning og betydning for hjemmet. Konen i huset er og blir den som skal forvalte og gjøre mest mulig ut av de midler som mannen tjener ved arbeid og slit". Gjengangeren 12/3 1896. 

Gjengangeren har i 1903 tatt inn et inserat fra Kragerø Blad hvor en kvinne gir utløp for sin frustrasjon etter en diskusjon i Kragerø Kvinnesagsforening. Kvinnen har festet seg ved at det skulle være en plett på en kvinne at hun ikke deltar i det offentlige liv. Hun sier hun anser det som sitt første og største virke, sin høyeste glede å ofre sin tid og sine krefter på hjemmet. Dette er kvinnens høyeste og største fortjeneste og oppgave. Gjengangeren 31/3 1903,

En annen kvinne gir uttrykk for liknende tanker i avisspaltene: "På kvinnen alene må et hjems lykke grundes. Hun er ansvarlig. Mannen kan være vill og utsvevende, men vil føle hjemmets frelsende makt som et lysende punkt i tilværelsen. Hjemmet er kvinnens naturlige, skjønne og tredobbelte velsignede virkekrets". Gjengangeren 17/10 1903. 

Men hvordan skal så husmoren få adspredelse hvis hun må holde seg innen hjemmets arne. Jo mannen skal bygge luftslott med sin kone: "Fremtidsplaner. Reiseruter, bygge luftkasteller, kjøpe villaer og landsteder. Sådanne planer er barrierer mot nutiden. Intet menneske er lykkelig uten illusjoner". Gjengangeren 25/5 1903.

 [ Toppen av siden ]

Morsrollen

Kvinnen som mor trer ikke fullt så klart fram for oss i avisspaltene. Morsrollen forherliges på et vis, moren blir en slags madonna, en som skal dyrkes. Det gis tips om oppdragelse, barn skal oppdras strengt og til å bli arbeidssomme. Døtre må gis husholdningskunnskaper og læres opp til å bli nøysomme. Flere ganger finner vi artikler som opphøyer den slitne moren, hun skal aktes og æres i egenskap av morsrollen. Morsrollen er livets største kall.

I en krass artikkel henvender avisredaksjonen seg direkte til mødrene: "Dere vet nok hva moderkjærlighet og moderansvar betyr. Men dere forgifter barn med giftig luft. Kvinnene og barna innelukkes i forgiftet, stinkende luft. Dette er kvinnenes, mødrenes forbrytelse, at de ikke gidder å tenke over det spørsmålet hvordan de skal sørge for menneskelig luft til seg selv og sine barn. Noe av det uhyggeligste er de tusen av mødre som forgifter sine barns helbred, fordi de ikke gidder å lukke vinduene opp". Gjengangeren 6/10 1895. Dette er sterke ord. Kvinnene anklages for å forgifte sine barn. Gjengangeren går til felts mot lite hygieniske forhold for bedre sunnhet og helbred, men framstillingsformen gjør det neppe lettere å bære for en Hortenskvinne anno 1895 som mister sitt barn f. eks. på grunn av tæring.

I 1913 er faktisk morsrollen viktigere for avisa enn innføringen av allmenn kvinnelig stemmerett som bare blir referert, ikke kommentert. Men avisa har skrevet mye positivt om kvinnestemmeretten tidligere og anser den vel ikke som noen sensasjon.

Johan Castbergs lovforslag om utenomekteskaplig fødte barns rett til arv og navn etter faren opptar avisredaksjonen i Horten i 1913. Gjengangeren vil verne den legitime familie, det tradisjonelle, institusjonaliserte ekteskap settes som ideal. Hensynet til barnet som fødes utenfor ekteskap kommer i annen rekke, likeledes hensynet til den ugifte mor. Det er hustruen som skal beskyttes, og Gjengangeren er fullstendig imot både arv og navnsrett for utenomekteskaplig fødte barn. Hustruen er dessuten best tjent med ikke å vite om sin ektemanns løse forbindelser. Kirsten Holsts foredraf om "uegte barns rettstilling" trykkes i sin helhet på to førstesider 12/5 1913.

Katti Anker Møller var en av drivkreftene bak arbeidet for å bedre ugifte og gifte mødres kår. Hennes innsats gikk blant annet ut på å bedre mødrenes livssituasjon, innføre bedre betingelser for barnebegrensning og sette i gang hjelpetiltak som hjem for ugifte mødre, mødeforsikring osv. Lise Rosenberg: Hagar og Ismael i Saras Telt. Holdninger til familie og ekteskap i debatten om de castbergske barnelover, belyst gjennom sentrale kvinnetidsskrifter. Hovedoppgave i historie 1981 s. 153. 

Katti Anker Møller holdt et foredrag om mødreforsikring i Horten Diskusjonsklubb, og foredraget refereres i avisa dagen etter, det var en "Rystende skildring av den tiltagende dødelighet blant spedbarn". Møller hevdet at 7 prosent av barn innen ekteskapet dør, mens 17 prosent av barn med ugift mor dør. Mange ugifte mødre må seks uker etter fødselen forlate sitt barn og overlate det til tilfeldig pleie. Norske Kvinners Nasjonalråd ønsket å sende en søknad til regjeringen om å få utvidet lovgivningen til åtte ukers svangerskapspermisjon.

Morsrollen og husmorrollen kunne være en krevende kombinasjon.

Diskusjonsforeningen i Horten beslutter enstemmig å sende en resolusjon til Nasjonalrådet for å vise sin støtte. Arbeiderpartiets kvinner i Horten var også innbudt til dette møtet, og de viste sin interesse ved å møte tallrike fram. Gjengangeren 24/2 1913. 

Vitnesbyrd om nødvendigheten av Katti Anker Møllers arbeid finner vi stadig i Gjengangeren: Årgangen 1913:
1. Forsøk på fosterfordrivelse. 40-årig kvinne dømt av lagmannsretten til fengsel i 120 dager. Hun hadde utlevert medikamenter til en gravid kvinne, men kvinnen fikk likevel et levende barn.
2. Kone drepte sitt 14 måneder gamle barn. Hun har tidligere hatt 8 barn.
3. Eline Præsterud Ringsaker er ved Lagmannsretten idømt 4 1/2 års straffearbeid for drap på sitt uekte, nyfødte barn.
4. En ung pike leverte inn et spedbarn hos en familie i Kristiania. Hun sa hun ikke hadde fått plass til det i barnekrybben og ville betale for barnepass. Piken la fra seg barnet og siden har ingen sett henne.
5. Dansk pleiemor arrestert, hun har drept flere barn ved sult og mishandling.

Avslutning

Jeg håper med dette å ha kunnet gi et lite tidsbilde av kvinneliv i Horten rundt århundreskiftet. Det er mye vi ikke vet og mye forskning kunne gjøres. Hvordan var f.eks. livet til arbeiderklassekvinnene? Dem møter vi ikke i Gjengangerens spalter. Tiden rundt århundreskiftet er svært spennende sett fra kvinnehistorisk synsvinkel, og vi møter også en kvinnerolle i transformasjon i militærsamfunnet og middelklassen, i en verden hvor kvinnenes plass var bestemt og hvor de helst skulle holdes fast for ikke å forstyrre den naturlige samfunnsordning.

De fleste tegningene er hentet fra boken "Håndbok for Damer": gjengitt med tillatelse fra Ex Libris forlag.