Borreminne hovedside

Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk

 

Bastøy – Oslofjordens perle 

Gård – guttehjem – vernehjem – fengsel 
"Er du ikke snill, sender vi deg til Bastøy for å lære folkeskikk...."

Av Svein Bugge

Bastøy er i vårt århundre blitt identifisert med institusjonene som har ligget her. Øya ligger der grønn og vakker, med den store kirkebygningen som det mest synlige bevis på at det også bor folk der.

Det er liksom noe hemmelighetsfullt over denne øya, der den ligger med stor, kraftig granskog nesten helt ned til strandkanten. Bare på nordvestsiden har skogen måttet vike for øks og stubbebryter. Her ligger bygningene omgitt av fruktbare åkrer. Institusjonene har gjort øya kjent og kanskje også beryktet. Først guttehjemmet, så vernehjemmet og nå til sist landsfengselet, som fortsatt har sitt tilhold der. Øya ligger på utsiden av Horten, er tre kilometer lang og 1600 meter bred. Den består av ca. 1200 mål skog, 300 mål dyrket mark og et forsøksområde for granplanter på ca. 200 mål. Vi regner totalarealet til å være 2 ¼ kvadratkilometer.

Utsikt mot Horten - Klikk for å forstørre

Det sier seg nesten selv at sjøen har spilt en stor rolle for Bastøys beboere. Mange av dem var sjøfolk og fiskere som kombinerte disse yrkene med å drive småbruk på øya. Mange er også de skippere og skuter som har søkt den ideelle ankerplassen på Langgrunnen, – fjordstrekningen mellom øya og fastlandet.

I midten av det forrige århundre drev en av småbrukerne på øya et skipsbyggeri. Det har også blitt drevet eksport av props fra øya. Dette er tømmer som brukes til gruvedrift. Det heter i biskop Eysteins røde bok at "allæ Væderøy" en gang tilhørte Oslo bispestol. Mye tyder på at "Væderøy" var det gamle navnet på Bastøy. Om dette er riktig, skriver navnet Bastøy seg fra nyere tid. Opprinnelsen til dette navnet kommer av ordet bast, et materiale som i gamle dager ble brukt til grove tauverk. Basten ble utvunnet av den indre delen av granbarken. Denne teorien om navnet opprinnelse bestyrkes av at det i tidligere tider ble betalt skyld (skatt) for utvinning og salg av bast fra øya.

 [ Toppen av siden ]

 

Bastøys geologiske historie sammenfaller naturlig nok med Oslofjordens tilblivelse. Naturens arbeide med denne har pågått i omtrent en milliard år. For mellom tre og fem hundre millioner år siden begynte fjordens nåværende fasong å ta form. Steinmassene på Bastøy er hovedsaklig rombeporfyr, – et konglomerat av forskjellig lavasteiner. Denne steinarten finner man også andre steder i Oslofjord-området, men er ganske sjelden ellers. Man kan finne den på Kilimanjaro og på Sydpol-landet.

Øya byr på mange botaniske merkverdigheter, med blomster og urter som er sjeldne i vårt land. På øyas tørre bakker og berg vokser blant annet en ytterst sjelden løkart som kalles kantløk. Vårsalaten og den nikkende kubjellen har her sin absolutte nordgrense. Det finnes også kontinentale planter som den hvite knollmjødurten og den blå lebeblomsten som kalles dragehode. Her vokser også den kjempestore strandkålen, en plante som i England har vært dyrket som grønnsak. Videre blodstorkenebb, honningkarse og asparges. På våt, næringsrik mark i Buvikaområdet finnes svartorsumpskog. Noe av opprinnelsen til de kontinentale plantene kan være at seilskutene i gamle dager ofte gikk tomme (i ballast) hjem fra utlandet. For å få trimmet seilene skikkelig, måtte de ha tyngde ombord. 

Ofte tok de ombord sand og grus til dette formålet. I denne massen kunne det være frø og planterester. Når skutene kom tilbake til gamlelandet, gikk de i le av fjordens øyer for å tømme ballasten. Noen av disse frøene og planterestene ble ved hjelp av vind og sjø bragt inn på øyene og trivdes godt i sitt nye hjemland. De varierende vegetasjonsforholdene over korte avstander og et gunstig klima, skaper grunnlag for et variert dyreliv på Bastøy. Øyas størrelse setter imidlertid begrensninger for faste bestander av arter som vandrer og krever store arealer. Sjøens isolerende virkning kan også forklare mangelen på enkelte arter som ellers er vanlige på fastlandet.

 [ Toppen av siden ]

 

Bastøy er representert med de fleste klasser av dyr. Særlig må fuglelivet sies å være rikt, og spiller en dominerende rolle i den daglige, visuelle del av faunaen på Bastøy. Mellom 150 og 160 arter er observert. Bastøy ligger også innenfor den hovedtrekkrute som mange av våre nordlige fuglearter bruker vår og høst.

Våtmarksområdet i Buvika er særlig viktig i denne forbindelse. Mange arter er også knyttet til det karakteristiske kulturlandskapet. Vibe, storspove, tornskate, tornsanger, torniris, buskskvett, nattergal, ringdue og sanglerke er eksempler på slike arter. Rosenfink er også en interessent art som er observert i tilknytning til det blandede natur- og kulturlandskapet på Bastøy. Av pattedyr med tilknytning til Bastøy bør den faste stammen med steinkobbe (sel) langs øyas sør-vest kyst og østkyst nevnes spesielt. Bastøystammen representerer den nordligst igjenværende i Oslofjorden. Forøvrig mangler de store pattedyrene i Bastøys fauna. Dette skyldes beliggenhet og størrelse. Elg forekommer som streifdyr med jevne mellomrom, men oppholder seg på øya kun for kortere tidsrom. (Kilde natur og dyreliv: Gjengangeren)

I 1572 kom en herre ved navn Christoffer til øya. Han fikk øya "kvitt og fri,- dog så at han skal være kongen hylå og tro og lade seg bruke på Vårt Slot Agershuus for en Arkelimester når og så ofte behov gjøres og Vår Lensmann der sammenstede han tilsiger". Christoffer fikk som følge av sin soldatstatus tilnavnet Bøsseskytte. I 1592 ble en mann som het Hans bruker av øya. Han tok senere Bastø som slektsnavn. Stattholder Hannibal Sehested var eier av øya omkring 1650 og et halvt århundre senere var justisråd Rosenkrantz eier. 1696 solgte han øya videre til Samuel Sørensen fra Tønsberg. I 1716 gikk eiendomsretten tilbake til staten. Valle Saltverk overtok deretter eiendommen i 1744. Verket skulle hogge på øya til fyring av de store pannene som ble brukt til å koke salt ut av sjøvann. I 1836 ble det utstedt festekontrakter til seks nye oppsittere. Olav Sørby fra Horten ble eier av øya omkring 1850.

Han solgte noe senere øya videre til kjøpmann C. B. Dobloug fra Christiania. Bryggeeier Gerhard G. Berg ble den neste eier av Bastøy. Han solgte noe i 1853 øya videre til oppsitterne. Da staten overtok Bastøy i 1898 var det derfor syv eiere av øya.

Mye kan fortelles om de tidligere beboerne av øya. Om Guri Bastø som først på 1500-tallet ble en av Vestfolds største jordeiere. Om hennes sønn Nils som i 1632 foretok den første "fengselsmessige" handlingen fra øya. Han fraktet da med sin skute en tyvsfange til København. Om Ole Olsen Bastø som vi kjenner fra gamle rettsbøker (1648). Han ble fradømt retten til å drive øya og fikk også alt han eide inndratt til fordel for staten. Dette fordi sønnen nyttårsaften 1647 fant et stort vinfat på sjøen mellom Moss og Horten. Dette leverte de ikke til myndighetene, hvilket førte til nevnte konsekvenser for Ole. Han ble heldigvis noe senere benådet.

Videre om Nils Thyrholm fra Drammen som først på 1700-tallet overtok Bastøy etter en del økonomiske forviklinger med den forrige eier. Thyrholm var storkjøpmann og skipsreder. Under den store nordiske krig drev han også kapervirksomhet. Den som likevel har satt mest spor etter seg på øya, var Sivert Andersen Berg (1704-1788). Han drev landbruk på øya mens Valle saltverk var eier. Han fikk i 1776 premie fra Det Norske Landhusholdningsselskap for sitt jordbruk på Bastøy. Sivert må ha vært en snill mann, som etter som barna ble voksne, sørget for at de fikk skille ut småbruk på øya. Da staten overtok Bastøy ca. 150 år senere, var flere av de syv småbrukene som da var på øya, drevet av Siverts etterkommere. På sommeren 1994 fikk vi besøk av et ektepar fra Australia. Hans forfedre utvandret fra Bastøy til Australia i 1883 og var etterkommere av Sivert Andersen Berg. De hadde med seg fotografier som viste folk som bodde her på Bastøy helt ned mot midten av forrige århundre. Dette er sannsynligvis de eldste fotografiene som finnes fra Bastøy.

 [ Toppen av siden ]


Aktiviteter og institusjoner

I et hefte som miljøvernavdelingen hos Fylkesmannen i Vestfold ga ut på vårparten i 1994 (Bastøy – En vandring i øyas natur- og kulturhistorie) er følgende to aktiviteter på øya beskrevet: Under syvårskrigen (Napoleonskrigen 1807-1814) ble det satt opp noen merkelige innretninger på Kalven og Sydspissen. På avstand kunne de minne litt om seilskutemaster, men i de to tverrstengene hang det seks svingbare klaffer. Hver klaff hadde snorforbindelser til en operatør nede på bakken. Stativet raget opp til 16 meter over bakken og var derfor godt synlig på lang avstand. Innretningen var en militære signalstasjon, – en såkalt klappetelegraf.

Også i nyere tid har Bastøya hatt en viss militær funksjon. Under den første verdenskrig ble det anlagt et stort lyskasteranlegg på Kalven. Anlegget fikk strøm fra et eget aggregat, og skulle avsløre forsøk på å trenge inn i Oslofjorden om natten. Anlegget ble demontert like etter krigen.

Fyrkommisjonen av 1828 hadde i sin innstilling foreslått et ledefyr på Østenskjær, syd for Bastøy. Her ble det senere, i 1910, satt opp en fyrlykt. Da det var stor uenighet om plasseringen av fyret, ble det oppnevnt en komite på syv mann som skulle avgi en betenkning. Komiteen kom til det resultat at den ytterste pynten på nordøstsiden av Bastøy var å foretrekke. Skipene kunne da ta seg inn til Langgrunnen hvor både dybde og holdebunn var ideell for oppankring. Bevilgning til fyr på Bastøy ble gitt på budsjettet i terminen 1839-1842. Fyrbygget ble bygget i laftverk og var på 14x10 alen. Det hadde på gavlveggen et karnapp hvor lykten var plassert, videre ble det satt opp et uthus med fjøs og vedbod. Fyret sto ferdig i 1840. Bastøy gamle fyr ble revet i 1896, og ble i følgende år erstattet av en liten markeringslykt. Fyrvesenets eiendom ble da verderlagsfritt overlatt til staten, som to år senere overdro den til Bastøy skolehjem.

Fyret, slik det står i dag, ble bygget av sementhulstein på tomten der det gamle fyret hadde stått. Fyret ble tent første gang 20. november 1918. Bastøy fyr ble nedlagt som bemannet fyr 30. juni 1986. I dag står bare en liten markeringslampe på fyret. Fyrfunksjonene er overtatt av en automatisk fyrlykt på Mefjordbåen, noe lenger syd i fjorden. Bygningen er overtatt av landsfengselet som bruker den til hospitantbolig for sine ansatte. (Boken Norske fyr)

Administrasjonsbygget - Klikk for å forstørre
Administrasjonsbygget

I skrivende stund er det tre institusjoner som har hatt eller har sitt tilhold på Bastøy. Den mest kjente, og kanskje også mest beryktede, var guttehjemmet. Denne institusjonen hadde sitt tilhold på øya i hele 70 år. I slutten av 1890-årene ble det foreslått av eiendomsretten til Bastøy skulle overdras til staten. I følge lov av 6. juni 1896 om forsømte barn (vergeloven), hadde staten forpliktet seg til å opprette de nødvendige institusjoner hvor barn og ungdom med tilpasningsvansker kunne anbringes for å få høvelig opplæring. Bastøy syntes den gang å passe utmerket til formålet, ikke minst på grunn av sin beliggenhet. Forhandlingene om kjøpet endte med at staten kjøpte øya for 95.000 kroner. 

 [ Toppen av siden ]

 

17A og 17B - Klikk for å forstørre
17A og 17B

De nødvendige bygningene ble reist forholdsvis raskt. Internater, kirke og skolebygning, driftsbygning, boliger og økonomibygg med blant annet hovedkjøkken, vaskeri, festsal, gjesterom og sykerom. Arkitekten som tegnet de opprinnelige bygningene var Chr. Fürst. Institusjonen sto ferdig i 1900, og tiden var inne til å sette vergeloven i kraft. Den første eleven som kom til Bastøy skolehjem, var fra Oslo, og flyttet inn 11. oktober 1900. På denne tiden var fem internater i drift. I hver av disse boligene var det plass til 30 gutter. Skolehjemmet hadde altså plass til 150 elever på det meste. I 1915 ble en av "hjemmets" avdelinger ombygd til restriktiv avdeling. Dette innebar at de skulle ta imot de "verste" guttene, også fra andre skolehjem i Norge.

Kulturhuset - Klikk for å forstørre
Kulturhuset som bl.a. huser biblioteket

Frem til siste krig var straffesystemet på skolehjemmene svært hardt. Dette avtok allerede under krigen, og etter at bestyrer Hans Harstad begynte i 1948, opphørte det helt. Det reelle elevtallet lå helt til slutten av siste krig rundt 100. I årene etter krigen var det budsjettert med 90 elever. Skolehjemmet tok imot elever fra 8 til 18 års alder.

Som ledd i opplæringen hadde institusjonen gårdsbruk med cirka 300 mål dyrket mark. Skogen er på ca. 1200-1300 mål. I tilknytning til gårdsbruket var det et gartneri. Guttene fikk her opplæring i alt det en stor gårdsdrift hadde å by på. Det ble også drevet verkstedsopplæring i to snekkerverksteder, et for fagopplæring og et for reparasjonsarbeider. Guttene fikk også opplæring på skomakerverkstedet, blikkenslagerverkstedet, malerverkstedet og i smia. Hvert verksted hadde en fagutdannet lærer. Videre ble det drevet vanlig skoleundervisning. Det ble også gitt opplæring i teoretisk og praktisk sjømannskap. 

Etter hvert fikk også noen av elevene arbeid og skolegang i land. De bodde på elevhjemmene og reiste fram og tilbake morgen og kveld. Fra 15. november 1953 ble skolens navn Foldin offentlige skole. (Foldin er det gamle historiske navn på Oslofjorden, jfr. Vestfold og Østfold ) Fra 1. januar 1956 oppnevnte sosialdepartementet eget styre for skolen. Styret besto av tre medlemmer samt varamenn. Fra samme dato ble det også ansatt egen overlege for skolehjemmene. Legen avla skolen regelmessige besøk. Guttehjemmet ble nedlagt 1. oktober 1970.

Det tidligere guttehjemmet ble 28. desember 1970 omgjort til Statens Vernehjem som en midlertidig institusjon underlagt Sosialdepartementet. Grunnen til opprettelsen av vernehjemmet var at enkelte paragrafer i løsgjengerloven ble fjernet. Dette klientellet, som inntil da hadde kunnet sendes til arbeidshus, hadde da ikke lenger noe "tilbud" når det røynet på. Løsgjengerloven gjorde det mulig å anbringe personer som ble bøtelagt for løsgjengeri gjentatte ganger, på arbeidshus. Det mest kjente av arbeidshusene var Opstad. Dette har nå skiftet navn til Åna kretsfengsel, og er nå en ordinær fengselsanstalt.

 Vernehjemmet på Bastøy ble godkjent for inntil 70 klienter. Klientene skulle rekrutteres fra hele landet. Begge kjønn kunne være representert, men kvinner ble bare gitt adgang når de hadde et parforhold til en mannlig klient. Fra 1. januar 1977 ble vernehjemmet permanent institusjon. De midlertidige stillingene ble omgjort til faste, organiserte stillinger. Det var da ansatt 30 personer på øya. På denne tiden var klientellet meget stabilt, idet over åtti prosent hadde vært her fra to til seks år.

Klienttallet ser ut til å ha ligget jevnt mellom 60 og 70. Sosialkontorene var de som i de fleste tilfellene anbragte klientene på Bastøy. Sektoriseringen innen helsevesenet var hovedårsak til at vernehjemmet ble nedlagt 30. juni 1983. De fleste som da bodde på hjemmet, flyttet da hjem til sine respektive kommuner.

I 1979 ble det påbegynt arbeide med et skjøtehus på øyas sydspiss. Dette er en bunker som ligger under bakkenivå. I denne bygningen løper seks armtykke kabler ut til to kanter. Disse fører elektrisitet mellom Vestfold og Østfold. Kablene som ble lagt ned i april 1980, hadde en verdi på 130 millioner kroner. Arbeidet med denne bunkeren pågikk i halvannet år. Den 1. mars 1981 ble strømmen satt på for første gang.

I 1983 ble det anlagt en frøplantasje på øyas nordside. Hensikten med denne er å foredle granplanter, slik disse kan tilpasses best mulig til forholdene her på Østlandet. Det er Landbrukshøyskolen på Ås som driver dette prosjektet. Grunnen til at denne plantasjen ble plassert på Bastøy, var at jordsmonnet er spesielt gunstig for slike planter, og at faren for bestøvning fra andre planter er relativ liten.

I 1984 ble institusjonsbygningene på Bastøy tatt i bruk som fengsel. I justisdepartementet var man opptatt av å lette situasjonen for fengslene som på denne tiden hadde kø av domfelte som skulle inn for å sone. Øya fikk status som et midlertidig kretsfengsel, som avdeling under Østre fengseldistrikt. Anstalten fungerte som midlertidig frem til årsskiftet 87-88 da den ble fast og selvstendig fengselsanstalt. Navnet ble da Bastøy landsfengsel. 

I dag tar vi hovedsakelig imot innsatte som soner siste del av lange dommer. Kriteriene for å komme til Bastøy er likevel relativt strenge. Bastøy landsfengsels hovedformål er å la langtidsdømte få en mulighet til å oppnå en gradvis overgang til samfunnet ute, ved å gi tilbud som etter hvert også for mange av de innsatte omfatter arbeide og skolegang på ordinære arbeidssteder og skoler ute i anstaltens nærmiljø. Utdanning, gode arbeidsvaner og en positiv organisert fritid, er ballast som øker den innsattes muligheter i samfunnet etter løslatelsen. Vi må likevel være realistiske. En fengselsanstalt er neppe den mest ideelle plassen for rehabilitering.

Hva fremtiden vil bringe for øya er det naturlig nok ingen som kan forutsi. Det virker som om fengselet etter 10 års drift har etablert seg på øya som institusjon. De siste hundre års historie tilsier at vi likevel ikke skal være for sikre på anstaltens fremtid. Både guttehjemmet og vernehjemmet var også godt etablerte institusjoner som nå bare er historie. Vi får håpe at både vi og de fremtidige generasjoner vil forvalte øya på en måte som ivaretar dens særpreg, – uansett hva øya i fremtiden vil bli brukt til.

 [ Toppen av siden ]

 

Bastøy/Væderøy

Hypotesen om at Bastøy tidligere var kjent som Væderøy er interessant. Dette har vært hevdet tidligere av enkelte, men ingen har listet opp argumentene som kan ligge til grunn for en slik teori. Da sannsynligheten for at vi her står overfor et navnskifte er meget stor, vil vi i Borreminneredaksjonen i forbindelse med Svein Bugges artikkel ta for oss de viktigste punktene.

Flyfoto - Klikk for å forstørre
Flyfoto av bygningsmassen

I en avskrift fra 1396 noterer biskop Eystein Aslaksson følgende på side 234 i "Den Røde Bok": "Allæ Væderøy v. m. 3 bool gaf bicop Sighfridher". Denne testamentariske gave var til Oslo Bispestol og skal ha funnet sted i tidsrommet 1352-1358. I klartekst betyr dette at biskop Sigfrid ga hele øya Væderøy til en verdi av fem markebool til bispestolen.

Verdien på fem markebool tyder på en relativt verdifull eiendom. Fullgårder i middelalderen kan settes til gårder med en verdi på 1¼ markebool eller mer. En gård på 1¼ m.b. skulle kunne brødfø 4-6 personer.

Biskop Eystein plasserer øya klart og tydelig i Borre kirkesogn i sin gjennomgåelse av bispestolens regnskaper i 1396. Professor Rygh, som fører Væderøy opp blant forsvunne gårder i Borre sogn, er meget sikker i sin sak vedrørende tolkningen av navnet Væderøy. Det kan ikke bety annet enn den vindharde øy.

1. Plasseringen av Væderøy i Borre sogn:

Biskop Eystein var født og oppvokst på gården Skaane på Nykirke. Han var også i det minste tredje generasjon på denne gården. Vi må kunne regne det som at Eystein var så bevandret i den lokale geografi på sitt eget hjemsted, at han plasserte denne store og verdifulle øya i riktig sogn!

2. Verdien av øya

Ingen av de andre øyene i sognet kunne komme på tale i denne sammenheng. Ingen andre øyer var så meget verd. Samlet verdi av de tre Løvøyene (I dag Løvøya, Mellomøya og Østøya) med sine små bruk, overstiger ikke denne verdi. Løvøynavnet er også kjent og i behold fra 1217 (Snorre)

3. Ubeskyttet

Navnet passer meget godt, da øya som ligger ubeskyttet der ute i fjorden, neppe kan beskrives bedre enn den vær- eller vindharde øy.

4. Krongods

Etter inndragningen av bispestolens eiendommer til fordel for Kronen (sekulariseringen) i tiden rundt reformasjonen i 1536, dukker så øya opp igjen som krongods ved en handel i 1572.

Administrasjonsbygningen og kirken - Klikk for å forstørre
Administrasjonsbygningen og kirken

I løpet av de nesten to hundre år som hadde gått siden biskop Eysteins opptegnelser, kan øya ha skiftet navn etter hva som ble sagt på folkemunne. Som leverandør av bast til produksjon av grovt tauverk, ville det ikke være unaturlig at folk benevnte dette som bast-øya.

Som en følge av den store nedgangen i tradisjonelt jordbruk i ødegårdsperioden fra 1300-tallet og til inn på 1500-tallet (sannsynligvis mer enn halvparten av landets gårdsbruk), kan jordveien på øya ha ligget brakk. Kontinuiteten av jordbruket kan ha blitt brutt, og tradisjonen med navnet Væderøy av denne ikke grunn ikke blitt opprettholdt.

Flyfoto av øya - Klikk for å forstørre
Flyfoto av øya

Kart over Bastøy - Klikk for å forstørre
Kart over Bastøy

 

Borreminneredaksjonen

Tilbake ] Ett nivå opp ] Neste ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside