Borreminne hovedside

Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk

 

Langeslekten, en adelsslekt på Falkensten

Av Kjell Jakobsen

Når en skal skildre personer og hendelser på 1500-1600 tallet, kan det være ønskelig å trekke frem hverdagsmennesket; en bondefamilie eller en håndverker, deres hverdag og den innflytelse de hadde på den historiske utviklingen. Men hverdagsmennesket i 1500-1600 tallets Norge blir bare som skygger i kulissene.

Den danske lektor i historie ved Københavns Universitet, Benito Scocozza sier i innledningen til et bind av Danmarks historie: "Å se ut over historiens landskap er som å se gjennom en kikkert. Allting blir mindre, mer utydelig, kun få ting kan skimtes. Man får øye på enkelte begivenheter eller enkelte personer som rager opp i den historiske horisont".

Lensvesenet ble innført som lokalt forvaltningssystem i Norden på 1300-tallet. Kongen som var øverste lensherre, gav jord i len til sine vasaller. En tittel som lensmann var ettertraktet og var i den første tiden forbeholdt den gamle norske adelen og aristokratiet, men fra midten av 1400-tallet smuldrer det gamle norske aristokratiet bort. Våre adelsætter, med få unntak, forsvinner fra skueplassen, og på ruinene etter dem fester en ny og fremmed stormannsklasse sin rot.

En lensmann: En mann (vasall som har råderett over en fyrstes jordegods mot visse gjenytelser, f.eks. krigstjeneste).

Etter reformasjonen i 1536 og kong Kristian 3. Norgesartikkel samme året hvor det heter at Norge ikke skulle være noe selvstendig rike, men en provins under Danmark, akselerer denne utviklingen. De geistlige len forsvinner også med reformasjonen. Veien ligger nå åpen for unge menn av den danske adelen til å søke sin lykke i den "nye provins".

Nå var den nordiske adel ingen adel i internasjonal forstand. Juridisk sett var de frie menn, tilhørte overklassen og var en privilegert stand, men adelstitler som en fant ellers i Europa, var det ikke. Det skulle heller ikke store økonomiske svingningene til for at mange av de "sank tilbake" til bondestanden.

Kongene Erik av Pommern og Kristian 1. ivret for innføring av ordenstegn etter spesielt engelsk mønster. Kristian 1. innførte med pomp og prakt i 1464 den nye elefantorden for adelen. Men den hjemlige adel stilte ikke opp. Responsen var tilnærmet lik null. Som det ble sagt: Adelen, eller kanskje vi skal si bondearistokratiet, hadde ingen interesse av elefanter.


Tønsberg len

Til lenet hørte i følge lensregnskapene Arendal, Nøtterøy, Slagen, Råbygge, Våle og Sande skipreider, samt Sandsvær og Lardal herreder. 
Skipsreide: Sannsynligvis fra 900-tallet. Et kystdistrikt som hadde plikt ril å stille et skip med mannskap til forsvar av landet.
Arendal skipreide omfattet hele det nåværende Stokke, Andebu hovedsogn, samt en del gårder i Sem, Høijord og Kodal. Til Råbygge skipreide hørte Hof, Vassås, Ramnes og deler av Høijord og Hillestad. Våle Skipreide omfattet Våle, Botne, samt deler av Nykirke og resten av Hillestad. Slagen skipreide omfattet foruten Slagen, Borre og Undrumsdal også de resterende deler av Sem og Nykirke.

Som lensherre i Tønsberg satt fra 1524 den danske lavadelsmannen Erik Ugerup. Han var gift med en datter av Fru Inger til Austråt. Erik Ugerup hadde lenet som pant etter å ha lånt kong Fredrik 1. en del penger. I 1532 fikk han også St. Olavs kloster med alle dets eiendommer i forlening. Han skriver seg etter dette: til Ulen, (Auli i Sem) som var St. Olavsklosterets hovedgård.

I 1572 kommer en ny dansk adelsslekt inn på arenaen; Langeslekten representert ved Fredrik Lange til Markegård og Søvde i Skåne. Etter å ha tatt opphold i Norge, erverver Fredrik Lange seg gården Sledávagr i Borre sogn, og han skriver seg siden også til denne gården. Det er sannsynlig at det er Lange som endrer gårdens navn til det mer adelige "Falkensten". Hvem var denne Fredrik Lange, og hva vet vi om denne slekten?

 [ Toppen av siden ]


Den eldre slekt

Det er en teori om at slekten i en fjern fortid har innvandret fra Østerrike under navnet Rosenfeld og senere giftet seg inn i den danske adelen, men dette kan ikke bevises. Sporet følges etter slektens våpenmerke, De Tre Roser. Vi finner dem bl.a. i slektene Munk, Frost, Lange, Bomøve og Friis. Vi finner riktignok våpenmerket og slekter med navnet von Langen I Mecklenburg, Pommern og Livland på 1500-1600 tallet, men dette må være slekter som har utvandret fra Danmark, da adelsnavnet Lange første gang blir tatt i bruk på 1400-tallet av en Oluf Thommesen (Lange), født ca. 1400.

Den mest sannsynlige slektstavlen starter med en Thorkild Ebbesen som var en av dommerne på Viborg landsting i 1314. Det ble her avsagt en dom over de opprørske Jyder som året før hadde som det ble sagt, tent veter og sendt budstikke for å kalle sammen til landvern. Opprøret fant sted i det området i Nord- og Midtjylland hvor den norske kongefamilien tidligere hadde sitt arvegods. Dette var kommet i den norske konges eie ved giftemålet mellom Magnus Lagabøter (1238-1280) og datter til Erik Plovpenning, Ingeborg.

Thorkild Ebbesen og hans brødre fører alle De Tre Roser, og vi finner slekten i den nærmeste kretsen rundt kong Valdemar fra hans kroning i 1326. Vi finner også flere i slekten i kretsen rundt dronning Margrete, datter av kong Valdemar Atterdag og enke etter kong Håkon 6. av Norge. Margrete blir forøvrig betegnet som kanskje det største politiske talentet som noen gang har regjert i Danmark.

Langeslektens våpenskjold - Klikk for å forstørre Langeslektens våpenskjold med tre roser: Rekonstruert etter D.A.A.-1901 ved Roar Hansen

I 1526 forlangte Fredrik 1. at alle adelsslekter skulle føre faste slektsnavn. Den ene grenen av slekten tar nå navnet Lange i bruk. De øvrige bruker Munk, Frost, Bomøve og Friis, men alle fører De Tre Roser. Langeslekten ser ut til å ha sitt kjerneområde i Ribe, og vi finner slekten i høye stillinger innen geistligheten og i administrasjonen rundt kongehuset. Den kanskje mest kjente av den eldre slekt var Jens Iversen Lange som ble biskop i Århus i 1449. I Riksrådet dukker også slekten frem i midten av 1400-tallet, representert ved slektningene Gunde Nielsen Lange og Niels Christiernsen Munk. Som vi ser, er det ingen lavadelsmann vi finner i Fredrik Lange til Falkensten.


Den nyere slekt

Fredrik Lange ble født i 1547 (48) som den femte av seks søsken. Hans foreldre var Gunde Lange til Breininge og Holmegaard, gift med Karen Hansdatter Breide. Gunde Lange var lensmann på Tryggevælde fra ca. 1540. Begge ble begravet i Fjelstrup kirke, men ble senere overført til slektens gravsted i Hornslet kirke.

Fredriks eldste søster, Dorte f. 1541, ble dronningens kammerjomfru og senere gift med den kjente Rigsrådsmannen Jørgen Rosenkrantz til Rosenholm. Hans eldste bror, Hans f. 1542, var sekretær i Kancelliet og senere lensmann på Lundenæs.
Fredrik og to av hans brødre, Hans og Christen, studerte i København, Wittenberg, Strasbourg og i Paris. Fredrik Lange ble i 1566 Hofjunker. I 1572 fikk han som nevnt, Tønsberg i forlening av kong Fredrik 2.

Fredrik var gift med Dorte Christoffersdatter Lindenov til Aggersvold. Dortes yngre bror, Hans Lindenov, var lensmann på Bergenhus fra 1578 til 1586. En senere slektning med samme navn, Hans Lindenov, ble en av kong Kristian 4. svigersønner, gift med en av Kirsten Munks døtre. Det var flere høyadelige som giftet seg med Kirstens døtre. De gikk under navnet Svigersønnspartiet. At dette var ekteskap til nytte og ikke til hygge kan leses ut av en av svigersønnene, Hannibal Sehesteds uttalelse: "Måtte fanden gå i alle hennes (Kirstens) døtre".

Vi vet ikke i hvilket år Fredrik Lange kommer til Falkensten, men det ser ut som denne gården er ervervet fra Kronen i 1579 samtidig med Markegaard i Skåne. Hvis Fredrik har kommet til Norge tidligere, har han sannsynligvis hatt tilhold på Tønsberg lens hovedgård, Sem kongsgård.

Det gamle Sledavágr var nok ikke standsmessig en høyadelslekt verdig ved overtagelsen i 1579. En rekke påkostninger har nok blitt utført før lensherren flyttet inn. Vi vet imidlertid at Fredrik og Dorte hadde tatt herresetet i bruk i 1584. Biskop Jens Nilssøn noterer etter en visitas den 10. mai dette år: "der gikk fru Dorthe i kirke. Item hendis barn bleff christnet oc tho hindis tienistefolck vied tilsammen". Etter å ha visitert Borre kirke returnerer biskopen "til Falckensteen (her er allerede gårdens nye navn tatt i bruk), Frederich Langes gaard".

St. Olavs klosterets eiendommer med hovedgården Auli, fulgte ikke med det øvrige lenet etter Erik Ugerups avgang i 1542, men ble beholdt av denne som en slags pensjon til hans død i 1571. Fredrik Lange var selvfølgelig interessert i den store gårdsamlingen som St. Olavs klosteret representerte, men eier var nå Johan von Ahlenfeldt som ved et lån til kongen på 5.000 rdl., hadde fått eiendomsmassen på livstid. Ahlenfeldt ble godt mottatt av klosterets bønder da han fritok dem for skatt og arbeidsplikt på Sem kongsgård, de skulle svare skatt bare til ham.

Men Fredrik Lange var en stridbar herremann. Han var et barn av sin tid som det sies. Stridbar, hensynsløs og en person som i kraft av sin byrd ikke tålte motsigelser. At han sikkert var en dårlig taper forteller vel følgende anekdote: I et lag i 1578 spilte Fredrik og lagmannen Tjostulv Baardssøn et spill som ble kalt "mummeskans". Spillet endte med at Fredrik kastet et ølkrus i ansiktet på lagmannen. Denne svarte med å trekke sin kårde og stikke ned to av Fredriks tjenere. Fredrik fikk viljen sin når det gjaldt Olavsklosterets eiendommer, og i 1579 fraskrev Ahlenfeldt seg sin livstidseiendom og ble løst ut av Fredrik Lange.

 [ Toppen av siden ]

 

Brev fra 1580 - Klikk for å forstørre

Brev skrevet av Fredrik Lange til Falkensten den 30. juni 1580. Brevet som er skrevet på skinn, omhandler besiktigelse av en av Olavsklosterets eiendommer, Teie gård. Originalen befinner seg i dag på Vestfold Fylkesmuseum og er i meget god stand. Foto: Vestfold Fylkeskommune

1. desember samme år skriver Lange til sine bønder med ordre om "å være hannem lydige og følgaktige med landgilde (årlig avgift på forpaktet jord), ekt (her er betydningen: fastsatt arbeidstid mellom måltider) og arbeid, sakøre bøter som tilfaller det offentlige), dagsverk og annen rettighet", uten noen innskrenkninger. Å sette seg opp mot sin herre, eller ta seg til rette ble det slått hardt ned på. Som eksempel kan nevnes kjellersvennen som forgrep seg på noen av husbondens matvarer. Straffen ble tre år i jern, og med tvangsarbeid på kongens orlogsverft.

Fredrik Lange må ha vært en meget dyktig lensherre. Klagene var få, og under ham begynner de særskilte lensregnskapene for Tønsberg (1581). Tidligere ble disse ført i Akershus lensregister. Fredrik Lange beholdt sine len til sin død i 1612. Vi kan regne med at han ble begravet i Langeslektens særskilte begravelseskapell, en grunnmuret tilbygning til Laurentiuskirken i Tønsberg. Det var oppført rundt år 1600 og stod til kirken ble revet i 1810-1811.

Vi kan spørre om hvorfor det gamle Sledavágr (Falkensten) var av interesse for en høyadelsslekt som Langene. Svaret må ligge ikke bare i en staselig beliggenhet, men også i økonomisk tenkning. Vi vet at gården hadde kvernfoss allerede i 1417, og med vannrettigheter fra Borrevannet kunne elven utnyttes også til å drive sagbruk. Ved hjelp av kongelige privilegier var dette å sitte på en "pengesekk". Vi ser da også at slekten senere erverver gårder med tilknytning til elver og fossefall.

Fredrik og hans hustru Dorte hadde tre barn, men de to døtrene, Karen og Ida, døde begge som unge. Det ble sønnen Gunde som skulle overta begge len etter faren. Vi vet ikke når og hvor Gunde ble født, men trolig rundt året 1570 og i Danmark. I 1586 ble Gunde Lange immatrikulert ved universitetet i Rostok. I tiden 1588 til 1593 var han som sin onkel Hans, sekretær i Kancelliet.

25. juni 1598 giftet Gunde seg i København med Anne Hansdatter (Av slekten Basse/Litle) som skrev seg til Strøm og Foss. Hun var født på Bergenhus 8. februar 1578. Hennes far var Norges kansler Hans Pederssøn Litle, som deltok i arbeidet med kong Kristian 4. Norske lov. Hennes mor var Else Gyldenstjerne, og hennes farmor var fru Ingeborg Nilsdatter Gyldenløve av Austråtætten.

Det var med andre ord ikke noen småkårsfolk som satt på Falkensten i den tiden. Ved ekteskapet med Anne Hansdatter kom Gunde Lange i besittelse av en stor eiendomsmasse. Annes farfar, den sjællandske adelsmannen Peder Hanssøn, var lensmann på Akershus slott. Han skal ha skjøttet sine offentlige gjøremål til kongens tilfredshet, men han glemte ikke sine personlige interesser, og da han døde i 1551, etterlot han seg en mengde gårder i Drammens-distriktet med hovedvekt i området på Eiker. Han innså tidlig verdien i trelasthandel og sagbruk, og han skaffet seg kontroll over elver og fossefall for fløting og drivkraft. Han var blitt en rik mann ved giftermålet med Ingeborg Nilsdatter.

Peder Hanssøn satt til sist med kontrollen over det meste av de tallrike småfossene på Eiker. Hans hovedgårder ble Strømgårdene i Drammen, Foss på Eiker og Boltslektens tidligere storgård, Tronstad på Hurum. De fleste av disse eiendommene kom nå på Gundes hender. Hans hustru ble hovedarving da hennes halvbror, Fredrik Hanssøn, døde ugift i 1616. Bare Tronstad på Hurum tilfalt Hans Pederssøns andre svigersønn, Anders, av Huitfeldt-slekten, hvor de senere slektningene Tønne og Iver Huitfeldt virkelig satte sine spor i de to rikenes historie.

I tillegg til Olavsklosterets eiendommer og sin kones arv, kjøpte Gunde gårder i Brunla og Numedals len av Klaus Brockenhus i 1623. Klaus var svigersønn til Peder Ivarssøn Jernskjeg, en slekt som hadde lagt under seg det meste av jordgodset i Larvik-distriktet i tiden etter 1530. I tillegg til alt dette kommer Gundes farsarv av en rekke eiendommer i Norge og Danmark. Til jordgodset ved Larvik lå også hovedgården Fresse (det senere Fritsø) med sager og kverner, samt et lite jernverk.

På høyden av sin makt viser Gundes Jordbok fra 1625 at han var en av Norges største godseiere. Hans jordgods i Danmark var også av samme størrelsesorden. Ved kong Kristian 4. norgesbesøk i 1624 da gruvedriften på Kongsberg skulle drøftes (sølvleiene var oppdaget året før), var kongen gjest hos Gunde Lange på hans hovedgård i det som senere ble en del av Drammen by, Øvre Strøm.

Ved landmilitsens opprettelse i 1628 fikk Gunde ved siden av sin lensherrestilling, utnevnelse til oberstløytnant over Det Tønsbergske regiment. Gunde som i 1623 hadde flyttet til Fritsø, fikk etter hvert store økonomiske problemer, de adeliges livsstil var ikke alltid i takt med inntektssiden. Han hadde omkring 1630 begynt å dele opp sine gods. Strømsgårdene ble delt med Øvre Strøm som hovedgård, og dette er siden blitt bydelen Strømsgodset i Drammen. Den første bebyggelsen i dette området skyldes Gunde Langes trelasthandel med Strømsøen som base.

I 1633 mistet Gunde sine forleninger. Han hadde muligens utnyttet stillingen til eget beste, etter kongens omdømme. Nå kom Gunde i store pengevansker, og han måtte pantsette en rekke gårder, deriblant Fritsø og Foss. Foss hadde forøvrig under Gunde fått navnet Fossesholm. (Ved Vestfossen på Eiker).

Anne Hansdatter, Gundes hustru, døde i 1633 og hennes gravsted ble i Laurentiuskirken. Det siste vi hører om Gunde Lange, er at han med oberst grad deltar i krigen i 1644-45 med det verv å passe grensen fra Halden til Vinger med sin sønn Nils og presten Kjeld Stub som assistenter. Han var da som det står skrevet, en avfeldig olding, "Av alder ganske tørr og kroket, bevende på hender og hode".

Kort etter Hannibals lille krig som den i ettertiden er blitt kalt, døde Gunde Lange. Datoen var den 10. april 1647. Han ble sikkert bisatt i familiekapellet hvor det i en innskrift fra tidlig på 1700-tallet på låsen stod: "Dette er (de) Urgamle Langers begravelse".

Gunde Lange og Anne Hansdatter hadde åtte barn, men det har ikke vært mulig å fremskaffe fødselsdata for alle. Vi vil her konsentrere oss om de tre etterkommerne som har satt sine spor i vårt nærområde.

De øvrige fem var som følger:

1. Fredrik Lange, født 1610. Han ble i 1622 sendt til Sorø skole på Sjælland og i 1632 immatrikulert ved Universitetet i Leyden. I følge Dansk Adelskalenders Årbok 1901 var Fredrik Lange i live senest 17. januar 1640. Vi tar imidlertid nok ikke feil når vi antar at det er den samme Fredrik som ble bisatt i familiekapellet den 12. november 1641.

2. Else Lange: gift den 27. juli 1623 i Landskrona med Axel Ulfsand til Axelvold. Else døde allerede i 1633, og hun ble sannsynligvis bisatt i Lund domkirke. Det ble også hennes mann som døde året etter.

3. Karen Lange: gift den 29. juli 1621 i Malmö med Christoffer Gøye til Assendrup. Karen døde den 17 august 1657, og hun ble begravet i København.

4. Margrethe Lange: hun døde ugift, og bisatt i kapellet den 24. februar 1646.

5. Ingeborg Lange: Hun kom i 1618 til Maribo kloster. Øvrige opplysninger mangler.

 [ Toppen av siden ]


Hans Lange til Fossesholm, Fritsø og Strøm

Hans Lange kom til Sorø skole i 1617. Denne skolen som var opprettet i 1586, var nå omdøpt til Sorø Adelige Akademi hvor den kjente Riksrådsmannen, Holger Rosenkrantz, både var blant initiativtakerne og dets første tilsynsmann.

Akademiet var nyopprettet i 1617 til Reformasjonsjubileet samme år. Her skulle adelssønnene "hjernevaskes" til den rette tro. Hans studerte i 1633 i Padna. Fra 1635 til 1637 var han som andre i slekten, sekretær i Kancelliet. Hans tok deretter i bruk sitt arvegods. Som den eldste av sønnene valgte han Fossesholm og Strøm. Det var imidlertid Strøm som interesserte ham mest. Han fikk her adelige privilegier for utførsel av trelast sammen med riksadmiral Ove Gjedde og stattholder Kristoffer Urne.

I 1637 giftet han seg med Dorte Jakobsdatter Lykke. Hans og Dorte bygde seg bygård med lagerbygning og sjøbod på Strømsøen i 1637. Han var nå blitt oppnevnt til toller for det nye ladestedet Strømsø i Drammen. Dette ladestedet vokste nå opp på deres eiendom.

1642 ble Hans utnevnt til løytnant. I 1646 ble han lensmann for Eiker len. Han var den siste lensmann her, da lenet etter hans avgang ble nedlagt. Denne avgangen ble noe dramatisk da det var daværende stattholder Hannibal Sehested som både anbefalte Hans Lange til posten og som senere fikk Hans avskjediget.

De var nå på dette tidspunktet blitt uvenner og Sehested ser nå ut til å tvinge Hans til å selge sine eiendommer i Drammen og på Eiker. Gunde Lange, Hans Langes far, hadde tidlig på 1630-tallet pantsatt en rekke eiendommer til kronen. Hannibal Sehested står selv som kjøper, og vi aner spillet bak kulissene.

For å gi en pekepinn om hvilket antall gårder Gunde Lange en gang rådde over, så fikk Sehested her eiendomsretten til ca. 70 gårder. Da var allerede en rekke gårder tidligere solgt fra, bl.a. Fiskum gård med en rekke bruk i det området.

Hans Langes hustru, Dorte, døde i dette tragiske året, i 1647. Året etter døde Hans, og han ble som sin hustru begravet i Bragernes kirke. De døde barnløse.


Nils Lange til Fritsø

Nils var den yngste av Gundes sønner. Han var født i 1611, og han gikk på Sorø skole i 1622 samtidig med sin bror Fredrik. Han ble også immatrikulert ved Universitetet i Leyden sammen med Fredrik i 1632.

De tre brødrene, Hans, Fredrik og Nils, reiste sammen i utlandet. Dette hørte med til adelssønners utdannelse. Sammen med disse reiste også gjerne deres huslærere. Reiseleder for Langebrødrene var den senere så berømte presten Kjeld Stub.

I 1617, til 100 års jubileet for Reformasjonen, ble det innført strenge krav til slike reiser. Samfunnet var i forbindelse med jubileet inne i en åndelig mørketid. Ingen adelssønner fikk reise ut av landet (Danmark/Norge) før de var fylt 19 år. De kunne få kjetterske tanker ved å besøke ulike land. Huslærerne ble eksaminert av biskopen før de reiste med den håpefulle adelsungdommen. Om dette fikk noen positiv virkning på bl.a. Langebrødrene, kan vel være tvilsomt

Nils Lange - Klikk for å forstørre

Nils Lange til Falckensteen og Fritzøe. Etter nå ukjent maleri

Nils var fra 1636 til 1640 hofjunker. I 1639 fikk han stillingen som toller i Larvik og Helgeroa. Stillingen som skipssjef fikk han i 1640. Han var lensmann på Eiker fra 1640 til 1643 og i Brunlanes og Numedal fra 1643 til 1652. Nils giftet seg i Karlskrona i 1643 med Mette Ovesdatter Gjedde, datter til riksadmiral Ove Gjedde.

Ove Gjedde overdro mye av sitt gods i Vestfold og Telemark til sin svigersønn. Nils som fra før satt på en stor arv etter faren, Gunde, ble nå en storgodseier. Han var en bondeplager, ble det sagt, men også en meget dyktig mann. Han drev flere sagbruk og møller, bl.a. i Farriselven. Jernverket som var kommet til en gang på slutten av 1500-tallet under Peder Ivarssøn Jernskjeg, ble kraftig utvidet. Det ble fraktet malm helt fra Arendal til Nils Langes jernverk. Under Jernskjeggene og Nils Lange vokste Larvik by frem. En rekke arbeidere kom til stedet for drift av sager, møller, jernverket og transport. Bebyggelsen skjedde i hovedsak på Langestrand som bærer navnet etter Langeslekten. Nils hovedresidens ble Fritsø gård ved Farriseidet. Den var tidligere Jernskjeggenes hovedgård.

I den tidligere nevnte "Hannibals lille krig" var Nils meget aktiv. Han startet som sin far Gundes assistent, men ble av stattholder Hannibal Sehested utpekt til en av Norges tre generalkommisærer. Han fikk ansvaret for de store summene med penger som strømmet til Akershus i forbindelse med krigføringen. Han hadde også ansvaret for bokholderiet når det gjaldt det sentrale organet for de norske finansene.

Etter krigen 1644-45 var Nils Lange med på å utvikle instruksen for generalkommissariatet på Akershus. Her gjaldt beslutningen om at de norske inntektene skulle brukes i Norge. Dette var klarert og godkjent av kongen i 1647.

Da Kristian 4. døde i 1648, så stattholder Sehesteds mange fiender sin mulighet. Det var stor strid i Danmark om stattholderens politikk når det gjaldt de norske inntektene. Danmarks inntekter hadde i løpet av krigen sunket til det halve, mens de norske viste en jevn stigning. Skulle de norske inntektene holdes tilbake i Norge, ville det få katastrofale følger for den danske økonomien. Men Sehested hadde hatt kongen på sin side.

I denne tiden drev Nils Lange og Sehested en storstilt eiendomsspekulasjon. Nils tok opp lån og pantsatte eiendommer i stor skala. Dette skulle snart koste ham dyrt. Nils Lange ble bedt om å møte i København innen 1. mai 1650 for å legge frem sine regnskaper vedrørende generalkommissariatet. I august samme år begynte revisjonen. Det viste seg at regnskapet led av store mangler. Det manglet bilag og inn- og utgiftsposter var dobbeltført en rekke ganger. Samtidig fant revisjonen ut at Nils hadde blandet sin private økonomi inn i statens regnskaper. At dette var korrekte anmerkninger fra revisjonens side, er det ikke tvil om, men det skulle vise seg på et senere tidspunkt at Nils ikke hadde gjort dette i vinnings øyemed.

I den første tiden han førte regnskapene, manglet det stadig kontanter til utlegg i forbindelse med krigsutgiftene. Nils forskutterte fra egen lomme. Han tok opp lån og pantsatte eiendommer for å skaffe penger til statens kasse. Til sist mistet han fullstendig oversikten, samtidig som hans private kasse ikke kunne bære slike utgifter.

Den 4. april 1651 ble stattholderen og Nils Lange stilt for riksrådet som domstol. Hannibal Sehested mistet hele sin formue og Nils satt tilbake fullstendig forgjeldet. At det 16 år senere ble gitt delvis oppreisning og at Fredrik 3. var villig til å se på saken med et mildere blikk, hjalp ikke Nils og hans slekt. Han døde i 1652 som en ruinert og nedbrutt mann. Hans hustru levde til 1656. De ble begge bisatt i familiekapellet.

I 1653 skjedde en ny ulykke for slekten. Hovedsetet i Larvik, Fritsø gård, gled ut i Farrisvannet natten mellom 2. og 3. september. Det må ha vært et leirras som forårsaket det. Flommen som fulgte, rev ned demningen ved eidet. Sagbruk og møller ble tatt av elven. Det har senere vært spekulert i om dette skulle være årsaken til Langenes fallitt, men når vi ser på utviklingen, så startet det hele med Gunde Langes store lån og panteheftelser tidlig på 1630-tallet. Spikrene i kisten ble det økonomiske uføret Nils kom ut for i forbindelse med sin stilling under Sehested. Nils og Mette hadde to barn som vi siden skal komme tilbake til.

 [ Toppen av siden ]

 

Falkensten - Klikk for å forstørre

Falkensten. Etter en tegning av Johannes Flintoe i 1927. 


Jomfru Ida Lange til Falkensten

Ida må ha vært Gunde og Annes yngste barn. Da hun tok over Falkensten i 1639, ble hun nevnt med verge. Hun var det eneste av barna som ble sittende på sin farfars og fars hovedgård, Falkensten. Her i dette området ser det ikke ut til å være tatt opp store lån med panteheftelser på eiendommene. Ida satt av den grunn tryggere på sin hovedgård enn hennes brødre Hans og Nils. Gunde hadde i den tiden han satt på Falkensten, lagt et solid økonomisk grunnlag for gårdens drift. Han drev møller og sagbruk, samtidig som han hadde store interesser i saltkokingen i distriktet. Her var forresten de langt fleste av Borres bønder medeiere i forskjellig saltkjeler.

Laksefiske i Frebergsvik var noe Gunde raskt fikk eierinteresser i. Dette fisket var høyt skattet, og var nok en av grunnene til at den tidligere storslekten fra Steinar Skanøyrr satt på gården Skaane fra siste del av 1200-tallet. Ida skal ha vært en meget dyktig kvinne. I hennes brukstid ble flere gårder lagt under Falkensten. Hun kjøpte ikke, men makeskiftet med kronen og kirken. Hun hadde etter sin far arvet gårder på Romerike, i Gudbrandsdalen og på Hedemarken. Disse skiftet hun med gårder som lå laglig til for drift fra Falkensten. Når hun først "været" en handel, ga hun seg ikke før dette var bragt i orden. Det kan være verd å nevne at samtlige av de gårdene som i dag danner grunnlaget for bebyggelsen av Horten by, er å finne i Idas Jordbok fra 1675.

Samtidig som Ida var hard i sine forretninger, skal hun ha vært meget rettskaffen overfor sine leilendinger på gårdene. Ved brorens Nils' fallitt i 1652 gjorde Ida alt hun kunne for å redde det som var mulig av familiens gods. Hun satte sine egne eiendommer, hovedgården unntatt, i pant for å skaffe seg innflytelse i boet. Hun flyttet selv ned til Larvik for å kjempe en nærmest håpløs kamp. I 1670 måtte hun gi tapt, og eiendommene til broren ble løst ut av Fredrik 3. uekte sønn, Ulrik Fredrik Gyldenløve.

Ida gjorde også krav på å bli verge for de to barna etter Nils. Det samme gjorde deres morfar, Ove Gjedde, men det ble Ida som fikk retten etter dom i 1657. Nils' sønn, Ove, fikk ved Idas hjelp retten til å løse ut de pantsatte eiendommene til Falkensten i 1671. Hun overdrog nå gården til Ove mot understøttelse for seg selv.

Ida Lange skal være giveren av Borre kirkes altertavle. Den må være gitt en gang på 1660-tallet. Egentlig noe underlig når vi aner Idas store økonomiske problemer på den tiden, men så sier historien. Vi vet ikke når Ida døde, men det bør være ca. 1680. Det er fortalt at hun ble gravlagt i Borre kirke. Vi kan ikke se at hennes navn er blant de som ble bisatt i familiekapellet i Laurentiuskirken.

Som tidligere nevnt, hadde Nils og Mette to barn. Sønnen Ove har vi allerede blitt kjent med. Han ble i tiden på Falkensten, amtmann over Hedemarken og Gudbrandsdalen. Men Ove Lange hadde få muligheter til å klare sine forpliktelser. Ida som skulle ha understøttelse fra sin nevø, måtte gå rettens vei for å få sine krav. Den gamle slektsgården gikk i forfall og eiendommene ble satt i pant for stadig nye krav. Da Ove døde i 1698, var boet fallitt.

Ove var gift to ganger. Hans første hustru var prestedatteren Abigael Adelheim. Hun og deres datter omkom den 19. april 1689 i en brann i operahuset i København. Deres sønn Niels Lange startet en militær karriere. Han var i 1693 fenrik, og i 1696 løytnant. I 1699 frasa han seg sammen med Oves andre hustru all arv og gjeld etter faren. I 1700 var han kaptein, og han tok avskjed i tjenesten i 1703 som oberstløytnant. Niels søkte om å gjøre tjeneste i tsarens Russland. Som oberst her, tjenestegjorde han i et dragonregiment i 1706. Etter en tid i Danmark, finner vi Niels i Tyskland i 1720-23. Han var bosatt i Hamburg, men måtte flykte etter en fallitt.

Han skal ha hatt en sønn, men vi regner Niels for å være mannslingen i den norske Langeslektens siste representant. Ove Lange hadde også en søster som Ida ble verge for. Hun ble gift med Christian Vind til Harrestad og Verne kloster. Anne Margrethe som hun het, forsøkte ved odel å vinne tilbake noe av godset, men gjelden var for stor. Hennes barnebarn forsøkte så sent som 1735 å vinne noe av det tapte tilbake, men det var forgjeves. Langenes tid i Norge var ugjenkallelig forbi.

Vi har nå skildret en adelsslekts liv og virke. Men hvilken betydning deres til tider overdådige liv, deres eiendomsspekulasjoner og fallitter, hadde for den vanlige nordmanns hverdag på 1500-1600-tallet, vil aldri historien fullt ut kunne fortelle oss.

Kilder:
Danmarks Historie i tiden ca. 1250-1700
Norges Historie i tiden ca. 1250-1700
Lorens Berg: Brunlanes
Lorens Berg: Andebu
Oscar Albert Johnsen: Larviks Historie til 1814
Oscar Albert Johnsen: Tønsbergs Historie Bind I-II
Tord Pedersen: Drammens Historie Bind I
Eyvind Lillevold: Borre
Danmarks Adelskalenders Årbok 1901-1902

Tilbake ] Ett nivå opp ] Neste ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside