Hitra, båten som nektet å gi opp

Historien om Shetlandsbussen Hitra, er historien om skuta som nektet å gi opp. Samtidig er det historien om en båt som sammen med to andre identiske ubåtjagere, fikk stor betydning for kontakten mellom hjemme- og utefronten fra 1943 til krigens slutt.

På noen av fotografiene dukket et gammelt treskrog opp. Til en norsk journalist nevnte den svenske kommandørkaptein Y. Rollof at han mente dette kunne være en av de gamle Shetlandsbussene. Artikkelen kom på trykk i bladet Farmand, og ble lest av daværende museumssjef, kommandørkaptein Stein Moen på Marinemuseet i Horten. Han fattet umiddelbar interesse for dette og reiste kort tid senere til havneområdet ved Karlskrona.

Raskt fastslo han at den halvt nedsunkne båten måtte være Hitra. Spørsmålet om hva som nå skulle skje med den gamle båten ble et tema som opptok stadig flere i Norge, ikke minst Hitras gamle skipssjef, kommandørkaptein Ingvald Eidsheim. Snart var arbeidet med å få skuta hjem til Norge igang. I spissen for dette arbeidet sto i begynnelsen museumssjef Moen. Han fortjener mye av æren for at båten til slutt kom hjem til Norge.

Båten, halv nedsenket i vann i Karlskrona, ble gitt til Marinemuseet i Horten. Men før noen rakk å hente den hjem, ble den pårent av et annet fartøy under den sterke vinterstormen, og sank til bunns. Den svenske marine påtok seg oppgaven å heve båten. Etter en dykkerbesiktigelse, ble det konstatert at Hitra ikke var mere skadet enn at den kunne heves. Svenskene kalte operasjonen en øvelse og hevet båten.

Det var ikke mye som minnet om den stolte og stramme ubåtjageren som gjorde så mange og viktige turer mellom Shetland og Norge under siste krig. Alt utstyr og inventar var borte, og deler av broen var ødelagt. Noen steder var det råte i treverket. Men det skulle bli verre. Det fantes ikke penger på statsbudsjettet til en slik operasjon som redningen av Hitra innebar. Dermed ble skroget liggende en vinter til og enda mer av dekksplankene og overbygget ble borte.

Hva skjedde med Hitra etter krigen, og frem til den ble gjenfunnet utenfor Karlskrona? De tre Shetlandsbussene tjenestegjorde i ti-tolv år i bruksvaktholdet på kysten. Etter noen år i bøye, ble de i 1960 utrangert for godt. Etter at alt militært utstyr var fjernet, gikk de på auksjon, og nordmannen som kjøpte dem solgte dem videre til svenske båtentusiaster som hadde planer om å lage lystyachter av de tre krigsveteranene. Men planene ble vanskelige å gjennomføre, og skutene byttet stadig eiere. Hessa havarerte på kysten av Bohuslän, mens Vigra gikk til bunns i nærheten av Malmø. Den tjenestegjorde da som sandlekter og orket til slutt ikke den tunge lasten.

Om Hitra vet vi at eieren høsten 1968 hadde klare planer for skipet, men mens den lå på havnen i Karlskrona klarte to fjortenåringer å komme seg ombord og åpne bunnventilene og alle vanntette skott, og dermed sank den ved kai. Båten ble overdratt til det svenske sjøforsvaret som hevet den. En svensk direktør kjøpte skroget og brukte i 1970 30.000 kroner på reparasjoner. Men arbeidet med å bygge lystfartøy ble aldri sluttført, og etter noen år ble den slept ut til Tjurkø, der det lå flere utrangerte fartøyer. Mye kunne minne om en skipskirkegård i havneområdet på utsiden av Karlskrona. Her var påkjenningen stor for båten, utsatt som den var for skadeverk, sjø- og isgang.

Våren 1983 ble Hitra fraktet til Norge og levert til skipsbygger Gunnar Oma på Stord. Han hadde sett på skroget i Karlskrona og mente at hans verft, Oma Baatbyggeri kunne restaurere skipet. Nå var endelig dette symbolet på norsk motstandsvilje i krigsårene tilbake i Norge.

Arbeidet med gjenoppbyggingen startet. Sakte, men sikkert, bit for bit, ble båten satt tilbake i sin opprinnelige stand. Men ennå gjensto mye. De spesielle motorene var borte, det meste av utstyret var borte. Etterhvert satt man igjen med et skipsskrog som nærmet seg ferdig restaurert. Utstyret manglet. Gunnar Oma brukte mye tid på å skaffe tilbake originaldeler. Det er nesten utrolig at Hitra i dag omtrent til minste detalj, er bygget opp av originaldeler åren i aktive tjeneste. Bare en akterdekkkanon mangler, men en finsk sjøoffiser mener at de har en originalkanon. Kanskje vil Hitra snart seile helt rigget som i originalutgaven.

Hitra slik den ser ut idag, etter et utall av arbeidstimer ved Omas baatbyggeri.

Fra fjord og bygd dukket gjenstandene opp, det originale ankeret og redningsbåten er forlengst på plass. Motorene ble skaffet til veie i USA, der Oma fikk kjøpt en båt med riktige motorer, den såkalte pannekakemotoren, den var for lengst gått ut av produksjon.

En forening ble stiftet, Shetlandsbussens venner. De arbeidet med innsamling av penger for å komme igang med restaureringen. Etter en landsomfattende innsamlingsaksjon ble det også ryddet plass for noen kroner over forsvarsbudsjettet. Men det var hele tiden en forutsetning at størsteparten av restaureringsbeløpet skulle fremskaffes ved frivillige bidrag. Oppslutningen var overveldende, ikke minst i de bygdene på Vestlandet der Hitra under krigen var en hyppig gjest.

Tirsdag 24. mars 1987 ble Hitra igjen satt på vannet. En gjennomgripende restaurering ved Omas baatbyggeri var avsluttet. Og skipet var tilbake i sin opprinnelige form, et restaureringsarbeide som etter krigsmannskapets mening satte skuta i samme stand den i hovedsak var i de dramatiske krigsårene.

Den offisielle overtagelsen skjedde fredsdagen 8. mai 1987. Siden den gang har båten tjenestegjort som museumsskip fra sin base på Haakonsvern ved Bergen. Hele sommeren seiler Hitra i gammelt og kjent farvann på Vestlandet, om vinteren taes den opp for vinteropplag og vedlikehold.

Ved den offisielle overtagelsen kunne formannen i Shetlandsbussens venner fortelle at finansieringen av restaureringen var sikret gjennom en sum på 5,5 millioner. 3,3 av disse var skaffet til veie gjennom innsamlingsaksjoner, 2,2 fra statlige overføringer. I dag drives båten med bevilgninger på statsbudsjettet. Sjøforsvaret har ansvar for drift og vedlikehold. Båten eies av Marinemuseet i Horten. Støtteforeningen har avsluttet sitt arbeide. Så spørs det bare blir det penger på budsjettet til enda et års drift av museumsskipet?

Hitra er bygget i 1942 med en tonnasje på 125 tonn (deplasement), og med en toppfart på 20 knop. Opprinnelig var den bygget for en besetning på 20 mann, og bygget som undervannsbåtjager utrustet med en 40mm-kanon, en 37mm pom-pom, to 20mm-oerlikonkanoner og to 7,6mm maskingevær. Hitra hadde radar.

Hitra kom som gave fra USA til Norge for å tjenestegjøre under marinens avdeling på Scalloway på Shetland. Den ble satt inn som erstatning og supplement til de skøytene som inntil da hadde vært i denne tjenesten. Hitra kom i tjeneste i oktober 1943 og var i aktiv krigstjeneste frem til krigens slutt i mai 1945. Den hadde da gjort 43 turer fra Shetland til Norge og tilbake.

En av hovedoppgavene for den norske spesialavdelingen på Shetland under andre verdenskrig var å frakte våpen, forsyninger og mannskaper til spesialoppdrag på norskekysten og å hente disse og flyktninger tilbake. Storparten av de mannskapene som ble satt i land i Norge tilhørte Kompani Linge og hadde som hovedoppgave å drive opplæring av Milorg-grupper. foreta sabotasjer, eller arbeide som telegrafister.

Til å begynne med brukte organisasjonen Lerwick på Shetland, etter kort tid flyttet de til Lunna Voe i 1941 og året etter til Scalloway, der den ble resten av krigen. Basene og operasjonene derfra sto under britisk kommando, men hadde norsk ledelse.

Den innsats som denne spesialavdelingene sto for var både bemerkelsesverdig og meget verdifull. Fra 1940 til 1945 fraktet avdelingen 192 mann og 383 tonn militært utstyr over Nordsjøen og til forskjellige steder på Vestlandet. 73 mann ble sammen med 373 flyktninger bragt tilbake fra Norge til tryggheten på Shetland, senere til England. De første årene brukte avdelingen fiskeskøyter på 92 turer, ti av skøytene gikk tapt og 44 mann ble borte. Mange ganger reddet de seg med hårfin margin, og mange nesten mirakuløse beretninger, vitner om disse fiskernes besluttsomhet og vilje til ikke å gi opp så lenge det fantes liv og håp.

De tre bussene gjennomførte 115 ekspedisjoner av disse sto Hitra for 45, ved 43 av disse var Ingvald Eidsheim sjef, de to andre turene var basesjefene Leif Hauge og Harald Henriksen fører.

Hitra seiler idag som museumsskip på Vestlandet i sommersesongen. Men det blir tid for litt lengre tokt innimellom. Båten er allikevel mest populær på Vestlandet, der den i sin aktive krigstjeneste gjorde sin innsats. Når Hitra kommer til kai et eller annet sted på Vestlandet, hyldes den med stort fremmøte og enda større beundring. Bare på noen timer i Stavanger kom 5000 mennesker ombord for å se på krigshelten. Skipet som fremdeles eies av Marinemuseet, drives av sjøforsvarets avdeling på Haakonsvern og finansieres over statsbudsjettet.

Marinemuseet i Horten hadde ganske sikkert vært en attraksjon rikere om Hitra hadde ligget til kai ved museet. Men de fleste vil nok se at Hitra er på rett plass der den idag seiler i de samme farvann som under krigen. Vestlandsfjorder og Hitra hører på en måte sammen.