Borreminne hovedside

Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk

 

MILORG D15 - et 50-årsminne

Ved årsskiftet 1942-1943 ble MILORG omorganisert i Vestfold og fikk betegnelsen D15 og omfattet alle byer og herreder i Vestfold fylke unntatt Skoger, nordre del av Sande og Strøm. Horten m/omland fikk betegnelsen A-152 og var et av fire avsnitt i D15. Med denne organiseringen var motstandsgruppene lokalt for første gang, samlet under en felles ledelse. Men hvordan forløp tiden frem til organiseringen av D15 våren 1943?

Det tyske angrepet på Norge, krigshandlingene og kapitulasjonen hadde forskjellig virkning på nordmennene. Hos noen våknet motstandslysten straks, mens andre trengte lenger tid til å reagere. Denne viljen til motstand gav seg utslag i opprettelsen av mindre grupper med lokalforankring. Ofte ble de etablert spontant uten noen vel overveid plan. Men det var disse som senere skulle danne grunnlaget for etablering av MILORG.

I den første tiden, ofte betegnet som "de lokale gruppers epoke", var det viktigste å få noe igang. Ingen viste helt hva eller hvordan. Parolen var som regel "å holde seg klar". Ofte var det tilfeldigheter som ført til etablering av disse første gruppene.

I Horten tok flere initiativet til å danne lag. Utover høsten 1941 kom ti mann sammen under ledelse av Olav Westeraas, for å drøfte mulighetene til å danne en hemmelig gruppe, for om mulig utføre sabotasje og å skade den tyske okkupasjonsmakt i Norge. Westeraas drev biltransport for tyskerne på Marinens hovedverft på Karljohansvern. Under dette arbeidet klarte han å lure unna en del våpen, ammunisjon og sambandsmatriell fra de tyske lagrene. Dette ble smuglet ut og gjemt rundt i byen.

Flere smågrupper begynte å samle seg til en større enhet i løpet av høsten, dette skjedde etter at det var opprettet forbindelse med Oslo. Dette var på dette tidspunkt helt spesielt for Horten, og ble mulig ved at maskinist Henry Bucher fra Horten fikk ansettelse i departementet i Oslo. Han hadde vært med i undergrunnsarbeidet i Horten og skulle etter avtale forsøke å komme i kontakt med illegal organisasjon i Oslo. Dette lyktes han snart med. Kontaktmann i Horten, minør Georg Ekeberg, fikk blant annet i oppgave å danne nye lag og samtidig spore opp andre lag. Han fant frem til flere etablerte lag , og snart slo disse seg sammen for felles sak. 

Disse gruppene, Olav Westeraas gruppe, kvartermesternes gruppe, en gruppe dannet i sportsklubben Frisk, en gruppe fyrbøtere og andre, ble snart klar over at det fantes andre som tenkte i samme bane som dem selv. Under denne oppbygningsperioden kom Ekeberg i kontakt med brukseier Carsten Lunde Schmidt på Falkensten. Dette var et heldig sammentreff. Lunde Schmidt var allerede engasjert av Knut Møyen i Oslo og hadde i oppdrag å samle og videreføre de organisasjonstiløp som var i Horten. Han gikk med stor energi inn for denne oppgaven og tilbød en av sine hytter som samlingssted.

 

 [ Toppen av siden ]

 

På et møte hvor Lunde Schmidt, Georg Ekeberg, Arthur Nygaard, Eilif Mastberg og Olav Westeraas var tilstede, la de opp en arbeidsplan. De tilstedeværende skulle utgjøre en stab for organisasjonen. Det var også enighet om å rådføre seg med to offiserer på stedet, da de regnet med at disse hadde bedre kunnskaper for å lede en militær organisasjon. Løytnant Thor Eriksen og fenrik Austad fikk forespørsel og var straks villige. Førstnevnte ble valgt til leder, den andre til nestleder. De andre i staben delte jobbene seg i mellom, Lunde Schmidt kurer ovenfor Oslo, Ekeberg personaloffiser, Nygaard sjef for transportavdelingen, og Mastberg fikk i oppdrag å samle opplysninger om nazister i Horten og Borre. Foruten stabsmedlem ble Westeraas tatt ut som sjef for 1. kompani.

Det var trolig av stor betydning for etableringen av avdelingen i Horten at det fantes en kontakt videre i systemet til Oslo. Men denne kontakten var til liten eller ingen praktisk nytte. Hortensavdelingen ba om planer og direktiver, men fikk til svar at slikt ennå ikke fantes og at de bare fikk fortsette etter beste skjønn på egen hånd. Heller ikke våpen eller annet utstyr kunne videreformidles til Horten.

Nå må det også understrekes at også Knut Møyen hadde problemmer i organiseringen. Selv om han var ansett som overordnet for avdelingen i Horten, var det langt frem til ledelsen i Norge og de som sto i direkte kontakt med London. Staben i Horten forsøkte derfor å finne arbeidsoppgaver på egenhånd, spesielt etteretningsvirksomheten ble viet stor oppmerksomhet. Dette var opplysninger om tyske stillinger, kanonskyts, depoter og annet. Alt opplysninger om dette ble fortløpende sendt via vanlige kanaler til Oslo.

Høsten 1941 laget løytnant Eriksen og fenrik Austad et utkast til militær organisasjonsplan. Det var en tradisjonell militær oppsetning med bataljon, kompanier, tropp og lag. Gjennom Lunde-Schmidt ble den oversendt til Oslo, og planene ble godkjent med noen få navneforandringer. Sammen med denne kom også retningslinjer for opprettelse av kampgrupper og sabotasjegrupper. På dette tidspunktet hadde den lokale ledelse få eller ingen forestillinger om hvilke oppgaver kamp- og sabotasjegruppene skulle ha, en utbredt oppfatning var at de skulle trenes for å kunne benyttes under en fremtidig invasjon.

Ettersom staben i Horten nå hadde fått en plan å arbeide etter, bestemte de seg for å forsere utbygningen, og stille på bena fire kompanier i Horten, hvert på omkring 100 mann, og mindre grupper på Nykirke og Skoppum. I arbeidet med verving av personell visste ikke de enkelte medlemmene i lagene, eller lagledere og troppsledere hvem som satt i ledelsen. Men ledelsen satt inne med detaljert oversikt over hele avdelingen. Dette skulle få store konsekvenser ved opprullingen sommeren 1942.

Gjennom et mellomledd fikk Ulf Smith Andersen på Nykirke anmodning om å bygge opp en tropp. Han plukket ut fire lagførere som han kjente fra skytterlaget. Disse fikk i oppdrag å ta ut hvert sitt lag på åtte mann. Det var bare lagførerne som hadde forbindelse med troppssjefen, Smith Andersen. Fra første stund ble den strengeste taushetsplikt innprentet. Også på Skoppum ble organisering forsøkt, men opplysninger om arbeidet sivet snart ut og arbeidet måtte nedlegges inntil videre.

I hele denne tiden var det smått med utstyr og våpen fra ledelsen i Oslo. I alle kompaniene fantes det folk som arbeidet på Marinens verft, og disse skaffet våpen, ammunisjon og sprengstoff fra de tyske lagrene der. Dette smuglet de ut og gjemte på forskjellige steder i byen og distriktet. Av utstyr forøvrig skaffet de seg sambandsmateriell, sanitetsmateriell og proviant. Det ble også satt igang fabrikasjon av håndgranater. De enkelte delene til disse ble laget rundt på verftet og montert av andre. Prøver viste at de var svært effektive.

Arbeidet sentralt blant ledelsen i Oslo ble i perioden frem til sommeren 1942 preget av at de ikke helt viste hva de ville med gruppene de nå organiserte i fem store kampgrupper; Østlandet, Gubransdalen med Østerdalen, Sørlandet, Vestlandet, og Trøndelag. Alle var enige i at det måtte finnes en sentral ledelse, enhetlig oppbygging og felles organisasjon for hele landet. Men usikkerheten rundt mål og mening skapte mye frustrasjon. Som tidligere nevnt, hadde Carsten Lunde Schmidt vært Knut Møyens kontaktmann i Horten, og våren 1942 tok han over som avsnittssjef. Frem til sommeren samme år ble samarbeidet utvidet betraktelig. For Hortenslederne betydde dette et skritt videre på illegalitetens vei. Blant annet fikk de nå instruksjonsmatriell. SL (ledelsen i Oslo) var svært tilfreds med utviklingen i Horten, og mente at området hørte til de som var kommet lengst. Dette var også grunnen til at området ble tatt ut som instruksjonssted for "Store-Tor" våren 1942. Et mindre heldig trekk som SL overså, var det faktum at alt for mange i ledelsen kjente for mange detaljer i organisasjonen.

 

 [ Toppen av siden ]

 

I løpet av august 1942 skulle den første virkelige styrkelisten være innlevert til SL. Det skulle være en fullstendig rapport om organisasjonens størrelse, oppbygning, hvor langt undervisningen var kommet, hvilke militære mål som lå innenfor området, våpen og forsyninger og planer om kupp og aksjoner. Staben i Horten hadde fått slike opplysninger fra de fleste lag og tropper da det hele sprakk sist i juli 1942. På dette tidspunktet omfattet området omlag 300 mann.

Vi har nevnt "Store-Tor" (Tor Gulbrandsen) han kom til Norge den 23. februar 1942 hans ordre fra ledelsen i England gikk på at han skulle organisere geriljagrupper i Norge. Men siden de fleste unge var tilsluttet Milorg allerede, forsøkte han å komme i forbindelse med Milorg på forskjellige steder. "Store-Tor" forsøkte seg også i Horten. Han oppsøkte her en helt tilfeldig person og fortalte at han var kommet fra England og søkte forbindelse med illegale organisasjoner. Vedkommende ble spurt om det fantes noe slikt i Horten, hvilket han benektet. Han ble også spurt om han kunne skaffe en hytte til disposisjon for illegalt arbeid, det skulle visstnok monteres en radiosender der.

Denne episoden nevnte vedkommende til en kamerat som var med i Milorg. Han meldte straks fra om saken til Georg Ekeberg, og dermed var staben orientert. Siden denne ikke hadde hørt noe om noen instruktør eller kontaktmann fra England, tok de han for å være spion fra NS eller det tyske sikkerhetspolitiet. De fant det helt usannsynlig at en person fra England skulle henvende seg til en helt ukjent og at han skulle være helt uvitende om deres organisasjon. Det naturlige ville være at han hadde kontakt med ledelsen i Oslo og at han gjennom dem hadde fått kontakt med organisasjonen i Horten. Det ble derfor straks tatt kontakt med Oslo for å høre om de kjente vedkommende. Samtidig fikk "Store-Tor"s kontaktmann beskjed om å være ytterst forsiktig dersom han igjen ble kontaktet.

Fra Oslo kom det straks beskjed om at mannen var ukjent for dem, det fantes ingen opplysninger fra England om en person som skulle til Horten for å drive illegalt arbeid. Etter disse problemmene for "Store-Tor", tok han kontakt med Milorg-ledelsen i sin hjemby Drammen, og kom på denne måten etterhvert i kontakt med Knut Møyen, etter at han igjen var sjekket og det var klart at han virkelig kom fra England, ble han prøvet som instruktør. "Store-Tor" viste seg å være meget dyktig.

En tid etter fikk staben i Horten beskjed om det medførte riktighet at "Store-Tor" virkelig var sendt fra England for å gi opplæring i våpenbruk og sabotasjehandlinger og etablere radiostasjoner. Samtidig kom det spørsmål om han kunne komme og instruere i Horten på et nærmere avtalt tidspunkt. Dette var staben villig til å oppga adressen til lederen for Milorg i Horten, Carsten Lunde Schmidt, og Olav Westeraas, sjef for 1. kompani. Det ble bestemt at hans kompani skulle instrueres først.

Imidlertid hadde Gestapo kommet på sporet, og i begynnelsen av mai 1942 ble "Store-Tor" arrestert i sitt hjem i Drammen. De kontaktene han hadde på fått oppgitt på forskjellige steder fikk beskjed om å ligge lavt en tid. Men ettersom ingenting hendte regnet de med at faren var over. Så den 29.juli slo Gestapo til på nytt og arresterte en rekke av kontaktene i Drammen, Kongsberg, Notodden, Horten og Oslo.

I Horten ble geriljafører Olav Westeraas arrestert, dagen etter Carsten Lunde Schmidt. Og den 18. august 20 mann til. De fleste av de arresterte ble sendt til Tyskland. Her døde Olav Westeraas, Kristian Knutsen, Thorstein Palmesen og Eding Nilsen.

Flere sentrale Milorgfolk på Østlandet flyktet nå til Sverige, andre gikk i dekning i Norge. Dette var det første alvorlige slaget mot det illegale arbeidet i distriktet og skremte mange. Årsaken til den omfattende opprullingen, hadde utvilsomt sammenheng med at for mange visste for mye om de enkelte avdelinger og lag. Den var også et resultat av en undervurdering av Gestapos metoder og en overvurdering av et menneskes evne til å stå imot forhør og tortur. Av denne grunn gikk ikke flere i dekning etter den første arrestasjonen, kanskje kunne flere arrestasjoner på denne måten vært unngått.

I tiden etter opprullingen gikk man forsiktig til verks i Horten. Oscar Akerholt hadde fremdeles kontakt med Oslo og det kom beskjed om å la organisasjonen hvile inntil videre. Noe etterretningsvirksomhet foregikk allikevel i denne tiden, men det meste lå nede.

Hortensgjengen fotografert like etter frigjøringen. Stående fra venstre: Erik Schytte Blix, Eilif Mastberg, Bryde Sørsdal, Erling Gansum, Klaus Ruud, Gunnar Kaardahl, Idar Rønstad, Henry Knudsen, Georg Egeberg, Per Sunde, Henry Andersen, Arne Halvorsen, Carsten Lunde Smith, Harald Westheim og Arthur Nygaard.
Sittende fra venstre: Leif Georg Hansen, Harald Bruun, Malcolm Sørsdal og Robert Engnes.
Følgende var ikke til stede da bildene ble tatt: Øivind Loddengaard, Odd Tank Nilsen og Johan Isachsen.
Disse døde i Tyskland: Olav Westeraas, Thorstein Palmesen, Johan Eding Nilsen og Kristian Sten Knudsen. 
(Foto: Renate Mastberg).

Virkningen av opprullingen merket man i lang tid fremover og da ledelsen i D15 skulle reorganisere Milorg i dette området vinteren 1942-1943, valgte man å bygge opp organisasjonen på nye kontakter. De gamle var ikke glemt, men nye kontakter var tryggere, mente ledelsen. Nye kom med til tross for det harde slaget Gestapo hadde rettet mot Horten. Enhver Milorgmann hadde frykten for at det kunne gå galt igjen, hengende over seg. Det illegale arbeidet krevde mye og gav lite. Men tanken på et fritt Norge var nok. Tyskernes velrettede slag kunne lamme motstanden for en stund, men ikke knuse den for godt. Falt en fra sto andre klar til å overta hans plass. Kampen skulle fortsette inntil målet var nådd.

Tilbake ] Ett nivå opp ] Neste ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside