Borreminne hovedside

Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk

 

Drosjene i Horten

Lange arbeidsdager og lav timelønn, men en trivelig arbeidsplass. Livet og miljøet på drosjesentralen har alltid vært spesielt.

I marinebyen Horten har det langtfra vært status å være drosjesjåfør. Allikevel har det sjelden vært noe problem med rekrutteringen. Mange skjeve blikk og nedlatende bemerkninger fra lettere animerte sjøoffiserer og flotte handelsstandsfruer har vært vonde å bite i seg. Men hjem etter ball på Samfundet, da var de gode å ha - drosjesjåførene.

Hvordan var livet som drosjesjåfør gjennom årene? En som har de beste forutsetninger til å besvare dette spørsmålet, er drosjeeier Thormod Berger, med 38 års fartstid ved drosjesentralen i Horten.

Tormod Berger - Klikk for å forstørre
Tormod Berger, drosjeeier 7019.

En arbeidstid fra 07.00 om morgen til godt etter midnatt var vanlig for drosjesjåførene på midten av 30-tallet. Når det ikke var nattevakt da, da ble det å kjøre til neste morgen. En av sjåførene, Thormod Berger, arbeidet i 38 år ved drosjesentralen i Horten, fra han var 21 år og til helsen sa stopp rett før han fylte 60.

Berger begynte som sjåfør på lastebilen hos Otto Johansen som 19 åring, i 1933. Det var ilgods om formiddagen og fraktgods om kvelden. Arbeidstiden var fra klokken 06.00 til klokken 18.00, da stengte butikkene.

Så som 21 åring, fikk han offisielt sertifikat, og kunne begynne å kjøre drosje hos den samme Otto Johansen. Johansen hadde foruten lastebilen som kjørte gods, tre drosjer og bybussen. Som ung, ny sjåfør fikk Berger en fast lønn på 45 kroner uken. Dette anså han som meget godt betalt. Til sammenligning lå en topplønn som fagarbeider på verftet på 48 kroner uken. Berger innrømmer at dagene ble svært lange og det ble liten tid til familien. Men med de årene vi hadde bak oss, var det få som klaget. Vi hadde tross alt arbeid.

Politistasjonen og drosjesjanta - Klikk for å forstørre

Politistasjonen og drosjesjanta på Torvet i 1947, som begge måtte vike plass for det nye Horten Torv. Det bakre huset i midten lå der Dnb idag har sine banklokaler. Drosjesjanta i forkant av bildet klar til flytting. Det neste bildet viser drosjeeierne som trekker drosjebua forbi brannstasjonen og opp til sin nye plass ved torvets østkant.

Flytting av drosjesjanta - Klikk for å førstørre

"Jeg husker at det var to drosjeholdeplasser den gang. Den ene lå på Torvet ved siden av gamle brannvakta og arrestbuene inne i bakgården omtrent der butikken til Neverdahl er idag. I tillegg hadde vi en plass nede på brygga, der vi hadde en telefon på stolpen ved siden av stasjonsgjerdet. Noen år senere fikk vi egen bu ved siden av kiosken til søstrene Andersen, den som så ut som et stabbur. Den bua vi hadde der nede, fikk vi da kinoen flyttet fra Victoria i Fergebakken, og til dagens kino ved Torvet. Det var en sjokoladekiosk på utsiden av Victoria den gang, denne dro vi ned til fergen med en av drosjene, fikk strøm og telefon i den. Det var store greier!".

Jeg begynte på 7015 hos Otto Johansen, men gikk over til å kjøre 7000, selve grombilen til Otto. Det var den han kjørte selv. Kan huske at den hadde ekstra forsterkede fjærer, han var en stor mann, Otto Johansen.

Berger minnes at det var omtrent det samme antall drosjer den gang som idag. Hvem hadde de forskjellige bilene? Berger erindrer: 01 tilhørte Syvertsen, 02 og 03 tilhørte Åsgårdstrand, 04 var Paulsen, 05 og 06 var Baggerød, Rakkås hadde 07 og kjørte fra bopel på Ryggland. 08 var Mina Paulsen, bestemor til Harry Bjerke, 10 var Gunnar Thorsen, 12 var Kocken, 14 var Ludv. Paulsen, 15 og 16 Otto Johansen, 17 hadde Johannes Grimsrud, 18 Alfred Johansen. I tillegg kom 19, 21 og 31 under krigen. Disse fikk henholdsvis Kongstein, Horten Standard og Fevang. Årsaken til denne utvidelsen av antall løyver, var at flere av eierne ble med i det første kasernerte brannkorpset som ble opprettet i 1940.

Før krigen hadde Horten noe som ble kalt "billig taxi", det var et selskap opprettet av lastebileiere som hele uken kjørte varer og gods. I helgen tok de av lasteplanet og kjørte drosje med bilene. De holdt til i Storgaten, der Borrebanken er idag. Blant disse var Gunnar Thorsen som fikk 10'ern. Billig taxi kjørte for en krone uansett hvor i byen du skulle. Den gang var påslaget 70 øre og det var 10 øres drypp. En tur fra brygga til handelsstanden kostet omtrent 1 krone, mens fra brygga til verftet var det omlag 2,50.

 

 [ Toppen av siden ]

 

Krigen

Thormod Berger kjørte drosje under krigen og minnes tiden som helt spesiell. Både kjørerestriksjoner og knottbrenning ble en hverdag som de nå måte leve med. Fikk du tørr knott eller ved, gikk bilen litt bedre enn med bensin. Ofte var det ikke annet enn våt brensel å oppdrive, da ble det tøffere. Selvsagt var det mer arbeide med knottsekken på takgrinda, enn med bensin. En Oslotur kunne by på overraskelser. Berger husker en gang han stoppet på toppen av Lierbakkene, han skulle kakke løs litt bek. Plutselig kom røyksoppen og han ble svart i hele ansiktet. Men det var slikt som hendte, erindrer Berger og ler litt av minnene.

"Fahr Befeil" ble utstedt hos bilsakkyndige, det hendte vi tok sjansen på et par Osloturer på dette kjørebeviset, som regel fordi klokkeslettet ble forandret. Det gikk som oftest greit. Krigen var således en uproblematisk periode, minnes Berger, vi tjente stort sett det samme som før krigen brøt ut. Litt heldigere stillet når det gjaldt å skaffe mat var vi også, vi var jo stadig ute på landet med folk.

Etter krigen gikk mange raskt tilbake til bensin igjen, men noen av eierne hadde måttet bygge om ganske vesentlig og drøyde ombyggingen ennå en stund.


Radiotelefoni

Etterkrigstiden bød på mange nye, spennende perioder. Drosjene i Horten var først med radiotelefon i bilene. Utstyret kom fra England i 1950 og det var en engelskmann som var her og monterte utstyret. Antennen måtte stå midt på taket på bilen, og var store og klumpete. Men det var en revolusjon å slippe å kjøre ned til sentralen for hver tur, husker Berger.

Dette betød også et stort skritt i riktig retning hva sikkerheten angikk, det var i tiden før 1950 en merkbar oppgang i antall voldshandlinger i drosjene. Sjåføren hadde ingen muligheter for å si ifra om dette til kollegene før det var for sent. 27.mai 1950 var det to radioanlegg i gang i Oslo. Begge var prøveanlegg. Arthur Krogvold ved Norges Drosjeeierforbund sa i den forbindelse følgende til Høyres pressekontor: Dette er et fremskritt som nær vil revolusjonere drosjenæringen, nå vil vi spare bensin og tid ved å slippe å kjøre innom sentralen for hver tur. Drosjeeiere utover landet er svært interessert i det som nå skjer i Oslo, dersom anlegget holder hva det lover, er det stor sannsynlighet for at de fleste drosjene utover i landet vil montere slikt anlegg.

Først ute med å montere slikt radiotelefonianlegg var drosjeeierne i Horten, i løpet av høsten 1950 var flere radiotelefoner montert og anlegget operativt.

 

 [ Toppen av siden ]

 

Bensinstasjon

Men også på det driftsmessige tenkte man nytt i Horten. Etter noen år med bensin og olje i stallen hos drosje- og lastebileier Kongstein, med Pål By som kyndig pumpemann, gikk drosjeeierne og lastebileierne i distriktet sammen om å kjøpe Shell-stasjonen i Storgata 72. Først med Pål By som bestyrer, etterpå overtok Brekke. Denne butikken gav ekstra kroner i lommeboka, omlag 2000 kroner i året. Pluss en bedre middag på generalforsamlingen, husker Berger.

De private kundene gikk foran i køen på stasjonen, så det var få fordeler på denne måten, men vi la jo igjen noen kroner i året i bensin og rekvisita. Men å samle eierne om en felles bilmodell, for å spare de riktig store pengene, var derimot umulig. Men det var nære på et par ganger. Blant annet var det en periode arbeid igang for å kjøpe både engelske cabs og amerikanske drosjer. Men her var meningene så mange og forskjellige at det ikke var mulig å få drosjeeierne til å handle kollektivt.


Muntre drosjehistorier

Det er ikke til å legge skjul på at det har oppstått en rekke morsomme hendelser opp gjennom årene. Som for eksempel denne:

"Ole" som vi kalte ham på sjanta, var denne dagen som de fleste andre, tidlig på jobb. Ofte kom han i fem-halv-sekstiden om morgenen. Det var ikke få langturer "Ole" fikk på denne måten. Nattevaktene var halvsløve av trøtthet og mange ganger ble han redningen. Men det er ikke til å legge skjul på at et stykke utpå formiddagen ble ofte "Ole" trøtt. Denne spesielle dagen, en varm sommerdag, ble han ekstra trøtt og sov dypt søvn på krakken bak veggen på drosjesentralen. Den gang lå drosjesentralen ved Torvet, ved siden av Fiskeforsyningen og brannstasjonen. Der, sovende på krakken, satt "Ole" - langt inne i drømmeland. En av kollegene fant en tom spritflaske inne på sjanta, sikkert gjenglemt i en drosje etter helgen. Flasken ble fylt halvt med vann, og lagt i armkroken til "Ole".

"Ole" med flaska (tegning: Anders Kaardahl)  - Klikk for å forstørre

Ikke lenge etter var tre av byens "gamle frøkner" på plass for å få en drosje hjem. - En drosje skal dere få, sier vaktmannen, sjåføren sitter på krakken rundt hjørnet. Forsiktig beveger de tre frøknene seg rundt hjørnet - og ser den sovende sjåføren. De oppdager ikke flasken med en gang, og kremter svakt. Det var nok til at sjåføren bråvåknet. Litt fortumlet griper han flasken, rent instinktivt, og peker mot bilen med den: Det er den, den gule bilen. Ennå litt fortumlet og med håret i litt uorden oppdager han flasken og forsøker å skjule den. Men for sent. Frøknene ser skremt på hverandre, en full sjåfør? Dette kan umulig være helt trygt. Nesten i kor kommer det forsiktig fra de tre damer: Takk vi går.

Men de fleste historiene som opp gjennom årene har vært til munterhet og felles glede har dreid seg om interne spøker, slik som denne historien:

En av drosjeeierne som på den tiden røykte pipe gjorde sin tabbe da han la igjen pipa på bordet på sjanta mens han kjørte en tur. Ikke før var han ute av døra, før en ivrig kollega kastet seg over pipen. Kakket ut tobakken og fylte pipen med svovelhoder fra fyrstikker. Det gikk det mange svovelhoder i pipa. På toppen la vedkommende litt tobakk. For pipens eier ble det ikke lange turen, vel tilbake på plass i sofaen finner han frem pipa og tenner fyr. Et forsiktig drag av pipa, så et til. Plutselig tenner svovelen. Vedkommende eier sitter tilbake med et sort feieransikt, og to hvite forskremte øyne.

Men, kanskje mest typisk for drosjene er turen der en av byens bedre fruer skal hjem fra sentrum. Dette hendte den gang da marinen ennå var sterkt representert i bybildet. Denne fruen, som tydelig likte å vise hvem hun egentlig var og ofte ble oppfattet som i deiligste laget, skulle ta drosje hjem fra byen. Hun setter seg inn i bilen, sjåføren snur seg mot fruen i baksetet: Hvor skal De, frue?

- Hjem, kommer det kort.
- Hjem? Hvor er det frue ?
- Hjem, til meg, jeg er fru ... ! Vet De ikke hvor jeg bor ?
- Jeg heter Åge NN, vet De hvor jeg bor frue ?

På denne måten kunne en drosjesjåfør i noen tilfeller ikke lenger klare å holde seg når byens fine fruer ble i fineste laget.

Tilbake ] Ett nivå opp ] Neste ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside