Borreminne hovedside

Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk

 

Noen tanker om Borrehaugenes beliggenhet

Av Christian Keller

 

Borrehaugene. Med sine imponerende dimensjoner - over 40 meter i diameter og 5 til 7 meter høye - er de imponerende monument over Vestfolds fyrster på 600-700 tallet. Men man kan ikke la være å undres: Hvorfor ligger haugene akkurat her?

For egentlig virker disse store haugene underlig malplassert, som om de gjemmer seg for nysgjerrige blikk. De naturlige sentra i Borre ligger helt andre steder - oppe på Kirkebakken, ute ved Horten, eller ved Adal og Nykirke. Sentra dannes rundt havner, der veier krysses eller hvor bosetningen ligger tett. Ikke noe av dette passer for Borrehaugene. Kommunikasjonsmessig ligger de i en avkrok - ideelt for en fredfylt park, men malplassert som senter i et fyrstedømme...

I denne artikkelen vil jeg drive litt høyttenkning omkring denne merkelige beliggenheten - hva den betyr, og hva den har betydd.

Raet er det mest dominerende landskapstrekket i ytre Vestfold. Her har kommunikasjonen gått i uminnelige tider, og her ligger også de fleste gravhaugene fra jernalderen, med fritt utsyn over fjord og landskap. Borrehaugene, og de mindre kjente haugene på Vestmanrød, skiller seg ut ved at de ligger nedenfor raryggen, ut mot fjorden. Dette er et trekk vi kjenner fra andre deler av landet: I yngre jernalder hender det at gravhaugene "stiger ned" fra høydedragene og plasserer seg langs fjord og farled. Det virker som om den økte skipstrafikken har trukket dem til seg. Fra 600-tallet kommer seilet for alvor inn i norsk sjøfart, og skipsteknisk legges grunnen for vikingferdene et par hundre år senere. Borrehaugenes plassering er altså ikke enestående, men det er ikke helt uproblematisk å koble beliggenheten til skipstrafikken.

La det være sagt med en gang, havneforholdene ved Borrehaugene er ikke noe å skryte av, og var det heller ikke dengang havet sto to-tre meter høyere. Strømmen mellom Bastøya og Borreparken gjør også farvannet vanskelig. Skipene i yngre jernalder ble manøvrert med seil og årer, og de skulle enten trekkes opp på en jevn strand, eller de skulle ligge på svai i en lun vik. Sandstrendene ved Åsgårdstrand må ha vært ideelle, de mange vikene ved Horten likeså. Men stranden ved Borrehaugene er langt fra lun, og den er i tillegg langgrunn, gjørmet og bestrødd med steinblokker. Så avgjort ikke noe sted for båtfolket.

Nitide boringer utført under Oldsaksamlingens Borreprosjekt avslørte ingen gjengrodde viker eller sandstrender - bare mer stein, og mer gjørme. Først med Steinbrygga på 1600-tallet ble det mulig å foreta utskipning herfra.

Kommer man sjøveien er saken en annen. Haugene ligger et stykke inn fra stranden, men langt nærmere enn åsryggen bak. Her blir man utsatt for et optisk bedrag: Åsryggen, eller raet, virker nærmere enn den i virkeligheten er. Dermed virker haugene større og mer imponerende enn om de hadde ligget i silhuett oppe på raryggen (se figur 2).

Jeg tror derfor at poenget ikke var at man skulle seile til Borrehaugene, men forbi dem. Og at plasseringen ble valgt med dette for øyet - haugene skulle observeres, men ikke besøkes fra sjøsiden.

I dag er sikten mellom haugene og sjøen sperret av et tett skogbelte, og kommunikasjonen foregår med bil. Vi får derfor ikke noen egentlig opplevelse av hvordan haugene har virket i det maritime landskapet. Men det er mot sjøen de henvender seg, og det er derfor naturlig å søke ut dit når vi skal prøve å finne en forklaring på Borres rolle som senter i en større sammenheng.

Borrehaugene sett fra sjøen - Klikk for å forstørre

Fig. 2: Borrehaugene og Borre kirke sett fra sjøen mot vest. Trærne er fjernet, og de slettede haugene er gjenreist. Legg merke til at haugene ikke står i silhuett mot horisonten, som synes å ligge like bak haugene. Avstanden til haugene er omtrent dobbelt så stor som på figur 2, men likevel virker haugene mer dominerende sett fra sjøsiden.

Øynene faller da naturlig på Bastøya. Her er det gode sandstrender i skjul for pålandsvinden, både på nord- og vestsiden. En hel vikingflåte kunne ligge i beredskap her - klare til å avskjære angripere som kom opp gjennom Viken. Den sydgående strømmen kunne bringe dem ut i rom sjø selv i motvind. Og på motsatt side lå Jeløya og sperret...

Sjømilitært er dette området viktig. Det er ikke tilfeldig at Horten i sin tid ble valgt som marinebase, eller at fortet på Bolærne ble etablert. Det er trolig heller ikke tilfeldig at vi i middelalderen - og kanskje tidligere - fikk et senter rett syd for Jeløyas rot, på Værne.

Ett senter på hver side av fjorden, og på det ytterste punktet hvor Oslofjorden kunne forsvares mot inntrengere - det låter ikke så usannsynlig i en så maritim periode som yngre jernalder, da kysten utgjorde den politiske og militære hovedarena.

Dersom disse forholdene skal tillegges vekt, kan Borre kanskje forklares som et kontrollpunkt for trafikken på Oslofjorden? Og gravhaugene som et slags testamente som fortalte hvem som hadde retten til å sitte på kontrollpunktet?

Det kan være interessant å fantasere litt videre omkring dette. Hvilke kommunikasjonsveier var det som skulle kontrolleres? Oslo eksisterte jo ikke i yngre jernalder, og det nåværende stor-Oslo var bare en middelmådig jordbruksbygd innerst i Viken. Noen naturlige kommunikasjonsveier inn i landet var det heller ikke derfra. Innlandet nådde man ved å følge de store elvene og dalførene. Båt kunne brukes deler av veien, eller man kunne følge elvene til fots eller til hest. På vinterstid dro man med slede på elveisen.

Det var trolig tre store kommunikasjonsårer til det indre Østlandsområdet:
1. Glommavassdraget: Romerike og Hedmarken kunne nås ved å følge Glomma oppover fra Østfold.
2. Drammensvassdraget: Ringerike kunne nås ved å ta inn Drammensfjorden og følge Drammenselva oppover til Tyrifjorden og Randsfjorden.
3. Lågen (Numedalsvassdraget): Numedalen kunne nås ved å følge Lågen og Lågendalen oppover fra Larviksfjorden.

 

 [ Toppen av siden ]

 

Sperringer

Oslofjorden har opp gjennom historien vært forsøkt sperret flere steder. Det mest kjente, Oscarsborg på Håøya, ligger på det trangeste løpet i Oslofjorden, og sperrer adkomsten til Oslo. Et kontrollpunkt her vil imidlertid ikke stanse annet enn adkomsten til det indre fjordområdet. Adgangen til de tre store kommunikasjonsrutene til innlandet ligger utenfor denne sperrelinjen (se kartet figur 3).

For å kontrollere adkomsten til Romerike og Hedmarken måtte man kontrollere nåværende og tidligere løp av Glomma, dvs. strekningen Fredrikstad - Onsøy. Dette må ha krevd en forholdsvis omfattende kontroll av et stort område.

Kart over Oslofjordområdet - Klikk for å forstørre

Fig. 3:Kart over Oslofjordområdet, med de tre ferdselsårene til innlandet: Glommavassdraget, Drammensvassdraget og Lågen (Numedalsvassdraget). Det er antydet to "sperreområder". Den indre sperrelinjen ved Håøya beskytter indre Oslofjord (Vingulmork), den ytre ved Borre sperrer i tillegg også adkomsten til Drammensvassdraget, og dermed til Ringerike.

Adkomsten til Ringerike kunne sperres ved Svelvik, men det er forholdsvis lett å komme rundt sperringen over land gjennom Sande. Følgelig måtte både Sandebukta og Drammensfjorden kontrolleres (se kartet figur 3). Adkomsten til Numedalen og fjellet måtte kontrolleres ute i Larviksfjorden.

På kartet har jeg med stiplet strek antydet en ytre og en indre sperrelinje i Oslofjorden. Den ytre linjen tar utgangspunkt i Borre og Værne som hypotetiske kontrollpunkter ved fjorden. Det går tydelig fram at en kontroll av beseilingen på fjorden her ute først og fremst beskytter Drammensvassdraget, dvs. adkomsten til Ringerike og indre Oslofjord. De andre to kommunikasjonsårene, Glomma og Lågen, ligger utenfor sperrelinjen. Det samme gjelder store deler av Vestfold. Kanskje er det symptomatisk at både Kaupang og Tønsberg ligger like utenfor denne sperrelinjen?

En slik tankegang ville knytte et maktsenter i Borre i yngre jernalder til Ringerike og Vingulmork - det indre Oslofjordområdet. Var det dette området som utgjorde basis for Borrehøvdingenes makt? Kontakten mellom Vestfold og Ringerike er åpenbar gjennom hele jernalderen, så noen umulig tanke er det ikke. Men det ville i så fall reise spørsmålet hva slags forhold Borrehøvdingen hadde til resten av Vestfold. Lå det utenfor hans domene?

Og hvis Borrehaugene skulle representere et sjømilitært kontrollpunkt "ytterst" i Oslofjorden, hvorfor ligger de så ikke på et mer synlig sted, som Bastøya eller ytterst på Slagentangen?

 

 [ Toppen av siden ]

 

På slektens jord

Her kan det være fristende å tenke seg at gravene skulle ligge i nærheten av bostedet, og på slektens jord. Symboliserer Borrehaugene "kommandantens residens" på land? En fyrste, høvding eller småkonge drev sikkert ingen småhusholdning, men må ha trengt rikelig med jordbruksområder for seg og sine. Bastøya, med sine rullesteinsrygger og sandstrender, må rent jordbruksmessig ha vært et dårlig alternativ. Slagentangen ville vært bedre, men ligger egentlig som en periferi til Slagendalen med Oseberghaugen som et naturlig sentrum. Dette ville også bli liggende utenfor sperrelinjen. Borre blir derfor et sannsynlig sted.

Gro B. Jerpåsen har i sin artikkel: Arkeologiske landskapsrom i Borre, påvist fire "jernalderområder" som har dominert bosetningen i Borre helt opp mot nyere tid. Men det er bare ett av disse som ligger vendt mot sjøen. "Strandområdet" som hun kaller det, er et bosetningsområde på utsiden av raet. Visuelt er området avgrenset av sjøen i øst og raryggen i vest, men henger ellers sammen med dyrkingsområdet i Borreskåla på innsiden av Raet.

Borre kirke ligger meget velplassert på ryggen mellom disse to områdene, og Borrehaugene ligger altså mot sjøen like nedenfor. En kan vanskelig tenke seg annet enn at "Strandområdet" og Borreskåla må ha utgjort det husholdningsmessige grunnlaget for sentret på Borre - hva enten lokaliseringen nå har vært betinget av sjømilitære eller andre hensyn.

Av de fire jernalderområdene Gro B. Jerpåsen har påvist, er det "Strandområdet" som mer enn de andre har endret status. Gjennom nesten to tusen år var det et viktig jordbruksområde. I dag er det bare noen få åpne jorder tilbake - resten er grodd til med skog. Skogen hindrer utsynet til sjøen, og skipstrafikken går stort sett midtfjords. Riksvei 19 mellom Tønsberg og Horten, samt stasjonsbyen ved Kirkebakken har lagt "Strandområdet" i slagskygge, frikoblet fra utviklingen i området forøvrig.

Borre Nasjonalpark blir dermed nettopp den fredelige pletten vi kjenner, en bakevje både økonomisk, kommunikasjonsmessig og visuelt. Ikke desto mindre er Nasjonalparken et senter, men av en helt annen art. I yngre jernalder var gravhaugene et symbol på makt og tilhørlighet. Som fortidsminner i en moderne tid er de, med sitt repertoar av myter, sagn og tolkningsforslag, også et symbol, både for Borrefolket, for Vestfold, og for landet forøvrig.

Men det er beliggenheten kombinert med symbolverdien som gjør Nasjonalparken til et mytisk senter i Vestfold. Typisk for mytiske sentra er nettopp en avsondret beliggenhet i forhold til den arena der dagliglivet utfolder seg. Det er steder for fordums storhet, høyt hevet over dagens trivialiteter.

I vår tid har derfor Borrehaugene fått en ny funksjon, og dette er ikke minst et resultat av de i dag ligger utenfor det vi ellers ville kalle sentra. Et åndelig eller kulturelt senter kan vi knapt kalle det, alle turistbussene til tross, men et mytisk senter er det - i alle fall så lenge det ligger avsondret fra dagliglivet...

Tilbake ] Ett nivå opp ] Neste ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside