Borreminne hovedside

Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk

 

Arkeologiske landskapsrom i Borre

Av Gro B. Jerpåsen

Denne artikkelen beskriver en måte å undersøke sammenhengen mellom gravfeltene og de eldste gårdsnavnene i Borre, og hvordan de sammen forholder seg til landskapet. Som et resultat av dette har jeg kunnet skille ut fire "jernalderområder" i Borre.

Artikkelen er en del av det arbeidet jeg har gjort i forbindelse med min magistergradsavhandling i nordisk arkeologi ved universitetet i Oslo. Jeg har vært tilknyttet Oldsaksamlingens Borreprosjekt, og har arbeidet med landskapet i Prestegårdsskogen mellom Kirkebakken og Åsgårdstrand.

Borrehaugene - Klikk for å forstørre
Borrehaugene en vakker vårdag

Dette området ville jeg gjerne plassere i en større sammenheng, og jeg forsøkte til å begynne med å få tak i hovedstrukturen i landskapet i Borre kommune, men det viste seg å være vanskelig. Området rundt Skoppum og Nykirke virket særlig oppsprukket og forvirrende. Jeg valgte derfor å studere et større utsnitt for å se Borre i en videre sammenheng. Utsnittet strekker seg fra kysten litt nord for Horten i nord til Tønsberg i syd. I øst avgrenses området av Oslofjorden, og mot vest av Undrumsdal. (fig. 1)

Gravfelt - Klikk for å forstørre

Fig. 1: Gravfelt med tilhørende landskapsrom

Kysten nord for Horten er kollete med bratte fjellvegger ned mot fjorden, mens langs kysten fra Horten ned til Tønsberg er det slake skråninger ned mot fjorden og langgrunne strender. Landskapet innenfor veksler mellom fulldyrkede sletter og lave skogkledde høyder. Raet strekker seg som et bånd gjennom hele området fra Horten i nord og til Jarlsberg i sør. Det følger kysten fra Horten til Åsgårdstrand, for deretter å svinge sydvestover inn i landet.

Målsettingen med utformingen av kartgrunnlaget var å lage et kartbilde som omtrent tilsvarte det mentale bildet folk har av de topografiske hovedtrekkene.

Den fremstillingsformen jeg valgte, mener jeg er egnet til å vise hovedtrekkene i landskapet i regionen. Kartet er en forenkling av M 711-kartet og viser i grove trekk fordelingen av innmark og utmark. De rastrerte områdene gjengir utmarka og består stort sett av forvitringsmateriale og fjell med marine strandavsetninger inniblant. De hvite områdene viser innmarka, som stort sett dekker løsavsetningene, hav- og fjordavsetninger og strandavsetninger. Ra-morenen finnes både innenfor de hvite og de skraverte feltene. Jeg har brukt NGUs kvartærgeologiske kart for å få oversikt over geologien i området.

Kartet er et forsøk på å få frem landskapet slik det oppfattes visuelt. Jeg forsøkte først å tegne et høydelagskart der jeg markerte 40 meter koten, i håp om at dette ville fremheve strukturen og topografien i landskapet. Problemet er at et slikt kart ikke får frem for eksempel hellende dalstrøk, slik tilfellet er for Undrumsdal. Uttegningen av kotekartet førte til at øvre delen av dalstrøket forsvant. Den måten jeg har valgt å tegne det på, med fordelingen av innmark og utmark, synes jeg bedre får frem landskapet slik det oppfattes. De som kjenner landskapet fra før av vil forhåpentligvis lett kjenne det igjen på dette kartet. Et kart vil allltid fremstå som en forvrengning av virkeligheten. Jeg mener likevel at ved å skille mellom innmark og utmark, slik jeg har gjort på mitt kart, får vi frem et bilde som ligger forholdsvis nær opptil de topografiske hovedformene slik de oppfattes med øynene.

 

 [ Toppen av siden ]

 

Kartet viser at landskapet i den sydlige delen er preget av nord-syd gående daler med lave høydedrag på hver side. Det lengste dalstrøket, Undrumsdal, strekker seg fra sletta ved Jarlsberg og Sem i syd til Nykirke i nord. Semsletta fortoner seg vid og flat, mens dalstrøket smalner inn nordover. En annen dal, Slagendalen, går fra Tønsberg i syd og nesten opp til Åsgårdstrand i nord. Den er oppdelt av to høyderygger som nesten deler av dalen på langs. Et tredje nordsyd-gående dalføre finnes øst for Slagendalen ut mot Slagentangen.

Den østlige delen av Borre kommune skiller seg fra dalstrukturen lenger sør. Der er det Borrevannet og "Borreskåla" i sydenden av vannet som dominerer. Et annet trekk som preger dette området er raet og skråningen ned mot fjorden. Området rundt Borre kirke og Borre Nasjonalpark peker seg ut som sentralt på grunn av kirkens synlige plassering i et åpent landskap på toppen av raet.

Lenger vest i Borre er topografien mere oppbrutt enn i resten av området, og det er vanskeligere å oppfatte hovedtrekkene i landskapet. Dette gjelder særlig området rundt Nykirke og området mellom Nykirke og Skoppum. Jeg har plottet inn gravhauger og gravrøyser for hele området, utfra registreringene for Det Økonomiske Kartverket. Hensikten med dette var først å fremst å legge et tidsperspektiv på bruken av landskapet. Målet var dermed ikke å belyse bosetnings- gårds- eller jordbrukshistorie, men å få et generelt bilde av hvordan gravminnene fra jernalder forholder seg til landskapet.

Kartet viser i første rekke hvordan gravene fra jernalder fordeler seg topografisk. Hovedkonsentrasjonen er knyttet til området rundt Sem og Slagendalen. Ved Sem er gravene konsentrert til toppen av raet, til en liten høyde på selve sletta og til vestsiden av høydedraget i øst. I Slagendalen plasserer haugene seg på høydedraget nær kirken eller på overgangen mellom høydepartiene og dalen. Dette er et kjent mønster som passer godt med erfaringer fra tidligere registreringer og undersøkelser i Vestfold i dette og andre områder foretatt av E18-prosjektet (meddelelse fra Christian Keller).

Lenger nord, i Borre kommune er det for det første langt færre fornminner, og fordelingen av dem er annerledes enn i sør. En hovedtendens i den østlige delen av Borre er at gravhaugene ligger på nedsiden av ratoppen, ned mot fjorden. Dette skiller seg fra fordelingen i Sem kommune, lenger sør, der gravene er plassert på selve ratoppen. Gravhaugene ved Sem gård i Borre er knyttet til området i sydenden av Borrevannet, og gravhaugene ved Adal plasserer seg på et høydedrag i dalen og er ikke knyttet til raet. I Nykirke er det få gravhauger, men de ligger alle vakkert på kanten av høydedrag, ut mot de lavereliggende områdene.

Sammenligner man forhistoriske gårdsnavn, gravhauger og topografi i det sydlige området, går det forholdsvis klart frem at gravhaugene og de eldste gårdsnavnene plasserer seg i de samme områdene, selv om dette ikke er et entydig mønster (fig. 2). Men man kan iallfall si at de har den samme beliggenheten i landskapet, knyttet til sentrale innmarksområder og høydedrag. Igjen skiller området rundt Borre kirke seg ut i forhold til resten av området. Gårdene ligger i dag på toppen av raet mens gravhaugene ligger nedenfor.

 

 [ Toppen av siden ]

 

Jernalderområder - Klikk for å forstørre Figur 2: Jernalderområder: Forhistoriske gårdsnavn kombinert med gravfelt og landskapsrom

Jeg har skilt ut rud-gårdene fra middelalderen som en egen navnegruppe fordi de tradisjonelt forventes å ha en annen beliggenhet enn eldre gårder. Jeg syns kartet tydelig viser de generelt ikke er knyttet til områder med gravhauger, men plasserer seg i utkantområdene med forvitringsmateriale og fjell og mindre løsmasser (fig. 3).

To rud-gårder i Borre ligger på toppen av raet og skiller seg ut fra det generelle bildet (Vestmanrød og Gunnerød ødegård). De har samme beliggenhet som gårdene med forhistoriske navn. Begge gårdene inngår i mitt undersøkelsesområde.

En flat gjengivelse av landskapet, som et kart er, vil ikke umiddelbart gi en forståelse av gravhaugenes beliggenhet. Når gravhaugene og gårdene bare fremtrer som prikker på et kart, er det ikke dermed gitt hvordan de forholder seg til hverandre og landskapet. For å kunne sette gravhaugene i en sammenheng, mener jeg det er nødvendig å studere plasseringen i landskapet. En metode som har vært brukt, har vært å slå like store sirkler rundt fornminner på kart for å finne frem til konsentrasjoner (se f.eks. Pedersen 1986:129,169). 

Metoden er nær beslektet med "site catchment" analyse. Jeg oppfatter det som meningsløst å for eksempel sirkle inn områder med eldre gårdsnavn og forhistoriske graver på kartet for å finne frem til enheter som hører sammen, uten å ta hensyn topografi og beliggenhet i landskapet. Et eksempel på dette fra Borre, er området ved Adal og forsiden av raet, som tradisjonelt ville blitt sirklet inn som en sammenhengende enhet, fordi gårder og gravhauger her danner et forholdsvis sammenhengende mønster. 

Hvis man ser nøyere etter, ser man at gravfeltene som ligger på rad og rekke på en høyderygg i Adal, nesten alle ligger på vestsiden av ryggen, henvendt mot Adal. På østsiden av ryggen, mot raet, ligger det ingen hauger. Jeg er overbevist om at disse gravfeltene "tilhører" Adal, og at de ikke hører sammen med gravfeltene oppå og på forsiden av raet. Beliggenheten kan gi en indikasjon på skillelinjer mellom hva som ble oppfattet som landskapsmessige enheter i jernalderen.

Jeg har forsøkt å finne frem til slike landskapsmessige enheter ved å kombinere topografi med forhistoriske gravminner og forhistoriske gårdsnavn (fig. 2). Tanken er å nærme seg landskapet slik det kan ha blitt oppfattet i jernalderen, og et egnet begrep for de områdene jeg har kommet frem til vil kanskje være "jernalderområder". Det samme begrepet ble anvendt av Ellen Anne Pedersen for Hadeland (Pedersen 1986), men avgrensingen av områdene i Borre er basert på noe andre kriterier. Jeg tror den metoden jeg har brukt kan gjøre oss bedre i stand til å komme nærmere bruken og oppfattelsen av landskapet i forhistorisk tid.

Denne analysen er bare utført for Borre kommune. Metoden jeg har benyttet er i stor grad basert på visuelle og subjektive kriterier og den krever at man går ut i terrenget og studerer beliggenheten nærmere. Det er ikke tilstrekkelig å gjøre dette bare ut fra kartgrunnlaget.

Tankegangen er knyttet til begrepet "landskapsrom" og faget landskapsarkitektur. Christian Keller har utviklet en metode som gjør det mulig å se på sammenhengen mellom fornminner og landskapsrom, og han har presentert eksempler basert på registreringer i Hof og Ramnes i Vestfold (Keller 1993). Han fant at synsfeltet fra et gravfelt og hvor det er mulig å se gravfeltet fra, forteller hvilket landskapsrom det henvender seg til, og dermed hvilket landskapsrom det tilhører. 

Han fant også at flere gravfelt på samme høydedrag henvendte seg til forskjellige landskapsrom, og at landskapsrommene til hvert gravfelt ikke overlappet, men grenset til hverandre. Han poengterer at eksemplet er hentet fra et småkupert landskap og er dermed ikke umiddelbart mulig å overføre til et hvilket som helst terreng. Den samme tankegangen ligger til grunn for mitt kart, men her har jeg forsøkt å overføre metoden i større målestokk.

Under registreringene merket jeg meg hvilken vei gravfeltet henvendte seg. Det vil si hvilket område jeg kunne se fra gravfeltet. Jeg markerte retningen med piler på kartet. Siden det skulle presenteres i en forholdsvis liten målestokk, la jeg ikke vekt på å avgrense landskapsrommene i detalj, men forsøkte å se på forholdet mellom gravfeltene og de store trekkene i landskapet.

Det neste bestod i å ramme inn de områdene som gravfeltet dekket visuelt, det vil si selve landskapsrommene. Når jeg sammenholdt landskapsrommene med gårdsnavn, utkrystalliserte det seg områder som var mulig å avgrense. Dette er hva jeg har kalt "landskapsmessige enheter" eller "jernalderområder". De er forsøkt rekonstruert på bakgrunn av topografi, gravminner, jernalders gårdsnavn og landskapsrom. Det store kartet viser at det lot seg gjøre å avgrense fire områder i Borre; Nykirke, Borreskål-området, Adal og strandområdet (fig. 2 og 3).

Da jeg sammenlignet jernalderområdene med fordelingen av rud-navn i kommunen, plasserte de aller fleste rud-navnene seg i utkanten av og utenfor jernalderområdene, med unntak av noen få. Nykirke er det området som kanskje viser det minst tydelige mønstret. Fordelingen av rud-navnene passer godt med teorien om at de fleste rud-gårder er etablert i marginalområder i ekspansjonstiden i første halvdel av middelalderen.

 

 [ Toppen av siden ]

 

Figur 3: Rud-gårder og jernalderområder Rud-gårder - Klikk for å forstørre

Noe som ville være interessant å undersøke i forlengelsen av denne analysen, var om befolkningen i Borre kjenner igjen denne måten å dele inn Borre kommune på. Om det er steder og områder som de også naturlig ville avgrense i dag, eller om denne inndelingen virker totalt fremmed på dem. Ut fra det kunne man kanskje si noe om endring i bruken og oppfattelsen av landskapet over tid, eller eventuelt at jernalderområdene fortsatt oppfattes som enheter, og at man dermed kanskje kunne snakke om kontinuitet i oppfattelsen av steder og områder fra jernalderen og frem til idag.

Av de fire områdene er det strandområdet som har gjennomgått den største forandringen. Det har nesten forsvunnet som sted, og er erstattet av yngre steder som Kirkebakken og Nasjonalparken.

Til slutt vil jeg understreke at denne analysen ble gjennomført svært raskt, og at det er derfor er begrenset hvor vidtrekkende konklusjoner man kan trekke, men jeg mener resultatet er tilstrekkelig til å vise noen hovedtrekk. Jeg syns også det viser at metoden er egnet til å få frem veldig spennende mønstre som man kan diskutere betydningen av, foruten at det finnes mange muligheter for videreutvikling av metoden.

Litteratur:

Pedersen, Ellen Anne: 1986 Jernalderbosetningen på Hadeland. En arkeologisk-geografisk analyse. Avhandling til magistergraden.
Keller, Christian, 1993 "Visuelle landskapsanalyser i arkeologien." s.59-68 i Universitetets Oldsaksamling Årbok 1991/1992. Oslo.
Rud-gårder og jernalderområder.

Tilbake ] Ett nivå opp ] Neste ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside