Borreminne hovedside

Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk

 

80 år siden Horten fikk sitt første brannkorps.

I fjorårets Borreminne skrev vi om vannverket på Horten. Dette sto ferdig i 1903 og kom som en følge av store protester fra byens innbyggere. Ikke minst var årsaken til disse protestene at byen opplevde flere store bybranner, alle ble mer omfangsrike og ødeleggende enn nødvendig, fordi det var mangel på vann.

Allerede i 1856 hadde Horten "med omgivelser" fått sin brannkommisjon. Tre år senere, 1. august 1859 opplevde Horten sin første store bybrann. I alt 24 hus i Storgaten og området rundt dagens torv brant ned eller ble skadet i denne brannen. Blant annet ble Apoteket som lå på tomten der vi idag har toppen av torvtrappen totalt utbrent. Netto beløp skadene seg til 90000 kroner, et tøft slag for det unge ladestedet. I tiden som fulgte ble skrekken for den røde hane stadig større. I juli måned 1874 ble beboerne i Storgaten oppskremt av ikke mindre enn seks branntilfeller. "En alminnelig skrekk har utbredt seg blant Storgatens beboere", het det i en avisnotis.

Var vannmanglen alene årsaken til de store og omfattende brannene? Innledningsvis nevnte vi at ladestedet fikk sin brannkommisjon i 1856. Hvordan var "brannvesenet" organisert i denne tidsperioden?

I et reglement fra 1857, godkjent av Indredepartementet heter det: Etter som midler ble bevilget, skulle brannredskaper anskaffes - sprøyter, vannkar, kjerrer, sleder, brannspann, brannseil, økser og lykter. Brønner og vannbasseng skulle anlegges på forskjellige steder. De bevilgede summer skulle belastes huseierne i ladestedet etter assuransesummen. Hus eller hytter under 50 spesiedaler (200 kroner) skulle fritas for alle utgifter til brannvesenet. Enhver huseier hvis hus hadde en verdi av minst 200 spesiedaler (800 kroner), var forpliktet til å anskaffe brannstige og en brannhake, samt et visst antall brannspann. Antall spann gikk igjen på assuransesum eller verdi.

Alle tjenestedyktige mannspersoner innenfor brannkommisjonens distrikt, med unntak av dem som var under 16 eller over 60 år, stedets embetsmenn og de personer som var ansatt ved Karljohansverns Verfts brannvesen, var pliktige til å gjøre tjeneste. I branntilfelle skulle enhver som var i besittelse av hester, vannkar, seil eller annen høvlig redskap, være forpliktet til å bistå med dette. Ingen måtte heller nekte å avgi vann fra private brønner.

Det ble utbetalt belønning på 1 spesiedaler til den første som kom med det første kar vann til brannstedet. Nestemann fikk en halv spesiedaler. Brannkommisjonen kunne i spesielle tilfeller gi en passende belønning til den som vist spesiell oppofrelse eller konduite.

Stedets første brannkommisjon hadde som formann J. H. Paaske. Han skriver den 17. mars 1858 en redegjørelse for hvordan man ønsker å benytte de 250 spd. de har fått tildelt. Han ber om ytterligere vannforsyning og om oppførelse av to sprøytehus. Det blir i samme omgang påpekt muligheter for å overta to mindre sprøyter fra verftet.

Brannutrykning - Klikk for å forstørre
Bildet er tatt i 1907 og er tatt i forbindelse med et gruppebilde tatt samme dag. Bildet er således arrangert til ære for fotografen. 

[ Toppen av siden ]

 

Ti dager senere skriver Paaske på nytt, denne gang til formannskapet. Det beløpet formannskapet foreslår anvendt til brannvesenet blir redusert med 100 spesiedaler og at beløpet i sin helhet i stedet blir benyttet til stedets vannforsyning. Han sier videre at savnet av vann må ansees for den viktigste og vesentligste mangel, som av all makt må søkes hevet om et brannvesen for stedet skal ha noen betydning. Vel er det så at kommunen ennå ikke eier en brannsprøyte og at vann uten sprøyter bare i liten grad vil gi effekt ved en brann. Paaske mener at det ved en brann er stor sannsynlighet for at Verftets sprøyter vil møte frem, men hva hjelper det om det ikke finnes vann. Kommisjonene finner det derfor svært viktig å benytte de ovenfor nevnte 100 spd. til vannforsyning.

I 1860 blir branndirektør O. Lorang og kommisjonen angrepet i Gjengangeren og beskyldt for ikke å gjøre sin plikt. Dette får branndirektøren til å skrive et brev til formannskapet: "I samsvar med reglementet er følgende avdelinger av de tjenestepliktige utnevnt og ordnet:

1. Et nedbrytningskorps bestående av en rodemester (Kjøpmann Bjelke), en assistent, ti formenn og åtti mann.
2. Et reservekorps i to avdelinger , rodemester (kjøpmann Angell), en assistent, og 10 formenn, i den ene avdelingen 60 mann i den andre 150 mann.
3. Sprøytekorpset, bestående av 100 mann, fordelt således at til hver sprøyte er en rodemester, to strålemestere, en assistent og 50 mann.
4. Vannlangingen, hertil er ansatt syv formenn, men på grunn av forholdene her på stedet, hvor sjauerstyrken flytter fra og til, er mannskapene ikke oppnevnt, men gjennom stedets avis offentliggjort at enhver tjenestepliktig som ikke er tilsagt til de øvrige avdelinger, skal være forpliktet til å tjenestegjøre ved vannlanging.

Til vannkjøring er utnevnt syv tilsynsmenn. Alle rodeforstandere og formenn har fått sine branntegn. At ikke i samsvar med reglementets § 18,2 sprøytebesetningen er øvde, har sin grunn deri at der til å betjene de små, av verftets lånte, håndsprøyter ingen egentlig øvelse trengs når sprøytene er i orden.

I samsvar med § 18,4 er stedet inndelt i åtte distrikter med rodemestere og medhjelpere, og visitasjon av skorsteiner, ildsteder, og brannredskap er foretatt i oktober og november måned. Murmester Bergstrøm har som medlem av kommisjonen og som sakkyndig vært den som har hatt overoppsyn med arbeidet."


Storbranner

Med andre ord ser det ut til at organiseringen av brannvesenet er gjort både i samsvar med intensjonene og forskriftene. Allikevel opplever byen flere store branner i løpet av noen år. Den første har vi nevnt. Men selve storbrannen kom den 10. mai 1878, da 28 eiendommer ble herjet av brann og 19 av disse brant helt ned. Igjen var det området fra Torvet, Storgaten og Bekkegaten som ble flammenes rov.

Brannsprøyte - Klikk for å forstørre

Verftets eldste brannsprøyte (nå teknisk museum) ble brukt ved begge de store bybrannene.

Brannen startet ved midnattstid i et uthus hos baker B. A. Nyrerød, på østsiden av Storgaten der hvor Torvet nå er. Nabogården, den gamle apotekergården ble antent, og gnister derfra for over gaten å antente nabohusene. I løpet av kort tid sto alle husene på begge sider av Storgaten mellom Apotekergaten og Bekkegaten i flammer. De tørre husene ble et lett bytte for flammene, til tross for innsatsen av store brannstyrker og ikke minst et iherdig mannskap på ekserserskipet "Desideria". 

Vannmangel var igjen et problem. Det strøk med åtte hus på hver side av Storgaten, et til Apotekergaten, et til Skippergaten og et til Smalgangen (senere Parkveien, nå Lystlundveien). I løpet av tre timer ødela brannen verdier for 239500 kroner, samt store uspesifiserte verdier av løsøre og krambuvarer. Enkelte familier led betydelige tap.

I 1881, tre år senere brant det igjen og for tredje gang i det samme området. De fleste gjenreiste bygningene fra den siste storbrannen gikk med igjen. 23 eiendommer og 200000 kroner ble resultatet denne gang. Det var vannmangelen som var årsaken til at disse brannene fikk så stort omfang. Etter katastrofen i 1881 ble det påpekt at dette gjorde seg særlig gjeldene for Storgatens nordre del, og representantskapet vedtok anlegg av to nye brannbrønner - den ene bak kjøpmann Fr. Johansens tomt i Storgaten (omtrent der Skippergaten idag går inn i Storgaten), den andre ved baker Olsen på Verftets grunn lenger nede. (Bak Storgaten 6)

Samme året vedtok representantskapet å anvende beløp på inntil 950 kroner for å anlegge en branntelegraf fra Verftsporten til følgende steder i ladestedet: Triangelen, apoteket, hjørnet av Salmakergaten/Storgaten, samt en av to stasjoner i Keisemarken. Det går nå mange år uten at noe fortgang er å spore, diskusjonene fortsetter men lite skjer. Det skal gå nærmere tretti år før det skjer noe som tyder på at noe vil skje.

 Brannstasjonen ved Torvet - Klikk for å forstørre
Brannstasjonen ved Torvet (der Domusbygget ligger).

 

[ Toppen av siden ]

 

Faste mannskaper

I 1913 skjedde en omorganisering som var begynnelsen til en omorganisering av brannvesenet til en ordning lik den vi har idag. Fra tidligere bare å hatt utskrevne, ulønnet mannskap til assistanse i branntilfeller, fikk byen nå et fast korps på omlag 50 mann, disse ble lønnet for hvert fremmøte. I tillegg kom et reserve- og redningskorps på 100 mann, samtidig fantes en avtale om å kunne tilkalle sjømilitære mannskaper dersom behov. Et varslingsanlegg med klokke hos hver av de femti faste mannskapene ble montert. Stadsingeniøren var også branndirektør, under ham en fastlønnet brannmester og brannassistent.

Brannmelder - Klikk for å forstørre
De gamle brannmelderne var plassert rundt omkring i byen. De er med unntak av Karljohansvern, nå fjernet.

I 1923 ble det fattet vedtak om anskaffelse av bedre brannutstyr. I 1936 fikk Horten sin første brannbil, i 1940 kom enda en. I 1936 begynte også diskusjonene om en fast kasernert brannvakt. Ved en slik brannvaktordning ville Norges brannkasse redusere brannkontingenten flere ganger. Men det ble med diskusjonene frem til aprildagene 1940, inntil da var det ingen fast stasjonert vakttjeneste døgnet rundt. Politiet slo brannsignalene og varslet mannskapene. Byen fikk nå en midlertidig ordning med en brannstyrke på 12 mann, fordelt på tre skift. I tillegg hadde man en ordning fra gammelt av, med 35 kjerremannskaper som rykket ut ved brann. Dennne styrken ble opprettholdt som ekstramannskaper.

I 1947 foreslo brannsjefen med støtte fra brannstyret, en helt ny ordning av brannvesenet og både formannskapet og bystyret sluttet seg til forslaget. Nyordningen ble gjort gjeldende fra 1. januar 1948 og ga en fast brannvakt bestående av tre formenn og ni konstabler fordelt på tre lag. I tillegg kom tre faste vikarer og 33 reservemannskaper. I tillegg kom et nytt og tidsmessig signalanlegg. Det ble samtidig opptatt forhandlinger med Borre og Våle om slukking i deres kommuner. Borre hadde hatt en midlertidig ordning fra 1935. I 1956 kjøpte brannvesenet inn en ny moderne brannbil med vanntank og frontmontert høyttrykkspumpe. I 1964 fikk brannvesenet sin stigebil og to år senere landvognen.

 

Storbrann - Klikk for å forstørre

Storbrann! Øistein Jørgensen forestiller seg en av storbrannene i Storgaten på denne måten da han illustrerte "Hortensboka".

Kilder:
Hortensboka, Baggethun, Brannstasjonen i kommunen, Willy Undrum

Tilbake ] Ett nivå opp ] Neste ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside