Å lese et terreng

Vi vil nå gjøre et forsøk på å få leserne med på et tankeeksperiment. Et forsøk på å lese et terreng med det for øye å finne ut hvor våre forfedre hadde sine boplasser i steinalderen. Vi vet at havet stod høyere i steinalderen enn det gjør i dag. Vi vet også at steinalderfolkene slo seg ned i strandkanten. Men hvordan skal vi finne frem til steinalderfolkenes strand?

Vi tar utgangspunkt i et kart over et aktuelt område som vi ønsker å undersøke. Her tegner vi inn forskjellige kotehøyder, for eksempel 25-50-75 og 100 meters kotene. For å gjøre det hele enda mere lesbart, kan alt på kartet under ønsket kotehøyde, fjernes. Vi står nå tilbake med et kart som viser oss hvordan området så ut på et bestemt tidspunkt i fortiden. Vi kan grovt følge strandlinjer, øyer, holmer og skjær. Vi kan følge landskapsformen med bukter og lune viker, og ikke minst hvordan fjordene skjærer seg inn i landskapet.

Allerede under utarbeidelsen av kartet får vi en fornemmelse av dette for oss, nye og spennende landskapet. Det nærmest føles i ryggraden. Området vi har valgt ut, bør på forhånd være så godt kjent at vi ser terrenget rundt oss, selv om det ligger hindringer i veien i synsfeltet. Vi vet med andre ord hvor vi er.

Det er mulig å klare seg uten å gå veien om karttegning, men det fordrer et meget godt kjennskap til terrenget, samtidig som det da er en fordel å se fjorden og strandlinjen der de idag befinner seg. Midt inne i tjukke skauen er kartet nærmest uunnværlig.

I vårt område her i Borre, vil sjansen til å finne boplasser vært størst på kotehøyder fra 35 til 60 meter. Innenfor dette området ligger den siste halvdel av eldre steinalder, og den omfatter blant annet den såkalte Nøstvet-gruppen. I kyststrøkene finner vi boplassene orientert langs fortidens strandsoner, fordi havet store deler av året dannet grunnlaget for jakt og fiske. Denne delen av steinalderen, og den enda tidligere Fosnakulturen, er med rette av enkelte kalt fiskesteinalderen.

Det området vi på denne turen har valgt ut, ligger på Vegge på Nykirke. Vi har valgt å bruke 75 meters-koten som strandlinje. Dette innebærer at sjansen til å finne boplasser blir betraktelig mindre hvis vi tenker i antall, men på den annen side blir terrenget vi ønsker å "se" betraktelig redusert. Vi fjerner så meget landskap at boplassene blir enklere å rekonstruere.

På Veggeområdet ligger fjellet som en beskyttende rygg mot nord i en høyde på mellom 100 og 120 meter. I sør og vest faller terrenget i terrasser. Allerede på kartet kan vi se at dette er et spennende område. Veggeområdet danner ved inntegning av 75-meters koten, en lang smal øy, med et smalt sund over til fastlandet ved Skaaneåsen. Endel små holmer ligger som bølgebrytere mot sør. Holmene må vi tenke oss som baser for jakt blant annet på sel og sjøfugl. De var også viktige når det skulle sjøsettes båter for fangst og fiske, uavhengig av vær og vind. Vi må også tenke oss at Veggefjell en gang i fortiden var et yrende fuglefjell.

Slik som vi har beskrevet her, legger vi de ytre rammer for valg av terreng når vi skal lete etter en boplass. La oss nå gå inn i nærmiljøet for å se om vi kan finne selve boplassen, hvis den nå er der da?

Vi befinner oss på cirka 80-85 meter over dagens havnivå. Vi overtar den plassen fotografen sto på da bildet ble tatt. Vi tar et siste blikk på vårt kotekart, og "suger" inn det landskapet dette viser. Der vi nå står faller blikket på skog, på åsrygger og på et åkerlandskap. Hvordan skal vi viske dette ut? Hvordan skal vi kunne se landskapet som det engang så ut?

Først må vi danne oss et bilde av noe vi kjenner, et bilde vi lett kan trylle frem i hukommelsen, et bilde av noe som er vakkert. Hva er vel da mere naturlig enn å hente frem for vårt indre syn et bilde fra skjærgården en sommerdag? Det kan være på Sørlandet, på Tjøme eller et annet kjent og kjært sted. La bildet feste seg. Se ut over landskapet igjen. Ser du de nakne holmene? Ser du de små, hvittoppede bølgene som får tangen til å danse? Ser du brenningene fra havdønningene på grunnen der utenfor holmene? Kan du høre dem? Hører du måkene?

Se med dine nye øyne hvordan havet dannet en bukt inn i landskapet. Se hvordan bukten og holmene danner en lun plass der du står. Ville ikke dette være en utmerket plass du selv ville velge hvis du skulle gå i land? La oss gå et skritt videre. Vi vil ut på fjorden og se innover på den plassen du nå står. I fantasien runder vi odden fra sør. Vi sitter lavt i en kano og stirrer inn i bukten. Vi ser på oss selv der inne. Ville vi velge denne bukten idag? Hvis svaret er ja, er sjansen for at vi har valgt riktig plass avgjort til stede. Hvis denne plassen fyller de krav du selv ville sette til en oppholdsplass for et lengre tidsrom, så kan vi si deg at steinaldermenneskene sannsynligvis ville vært enige med deg.

Hvordan skal vi bevise at vi har funnet en boplass? Vi kan ikke bare stikke spaden i jorden overalt. Vi kan ikke ta sjansen på at noe blir ødelagt for fremtiden. På den plassen vi har valgt, har vi vært så heldige at åkerjorden er pløyet noe inn på den tenkte boplassen. Vi kan lete i allerede omveltet jord. Og vi er heldige, både med valget og med beviser. Det lå to flintkjerner og et avslag i åkerkanten. Dette er bevis godt nok. Boplassen har da ligget på terrassen i forkant av bildet. Men det er slett ikke hver gang vi er så heldige som vi var denne gang.

Om vi ikke kan grave, og om det ikke er mulig å finne bevis i dagen, så har vi allikevel oppnådd noe. Vi har funnet en plass hvor våre forfedre kan ha bodd. Bare tanken i seg selv er spennende.