Borreminne hovedside

Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk

 

Elektrisk stemning for 80 år siden

Elektrisitetsutbygingen i Norge satt skikkelig fart på slutten av 1880-årene og begynnelsen av 1890-årene. For en ung kommune som Horten skulle en tro at dette var ett tidspunkt som gjorde at kommunen kunne være med fra starten av. Men slik gikk det ikke. Det skulle gå svært mange år før den unge kommunen kom på kartet over dem som solgte strøm her i landet.

I sin 25 års beretning innledes el-verkets historie på følgende måte:

"Det er ikke mange av Norges byer som endnu er saa - la os kalde det gammeldags, at der brukes petroleumslamper baade til gatebelysning, i de fleste forretninger og i privathusene. Vor egen by er desvære blandt dem, som ligger tilbake i saa hensende. Byen er riktignok ikke mere end vel 50 aar gammel. Men den er vokset frem til at huse temmlig nær 10 000 mennesker. Og det er sikkert at ingen anden by i landet med dette folketal har en saa antikvirert belysning, som den vi endnu maa trækkes med i Horten."

Dette er et utdrag fra elektricitetskomiteens innledning til sin utredning som ble fremlagt i 1910. Komiteen ble nedsatt 8. desember 1909 og hadde tre medlemmer, ingeniør Oscar Olsen (formann), ingeniør Hoch og stadsingeniør Vibe. Det var denne komiteen som fremla sin rapport for formannskapet den 28. desember 1910. Formannskapet fattet i dette møtet vedtak om at det skulle anlegges elektrisk anlegg i kommunen og at forhandlinger med leverandører av såvel strøm som utstyr kunne starte. I det samme møtet besluttet kommunen å oppta et lån på kroner 160.000 kroner med nedbetaling over 40 år. Riktig nok hadde det frem til denne komiteen fremla sitt forslag og fikk det vedtatt av formannskapet, vært et utall av forslag og komiteer. Men intet av dette munnet ut i noe konkret. Men etter at vedtak nå var fattet, ble det satt fart i arbeidet.

Den 31. august 1913 ble strømmen påsatt, først i sekunderstasjonen, derettter på resten av høyspentnettet. Rapportene var gode, alt fungerte. Så den 5. september ble strømmen slått på i resten av anlegget som en prøve, og dagen etter ble strømmen offisielt påsatt. Riktig nok var det langt fra noe ferdig utbygget anlegg som ble åpnet denne dagen.

Allikevel, nå var strømmen kommet, og problemene skulle løses underveis. Leser vi avisene for tiden etter at strømmen var offisielt påsatt finner vi mange klager og morsomme meningsytringer om det som nå hadde skjedd.

Vi har i dette Borreminne ikke noe ønske om å skrive noen elektrisitetsverks-historie, den er skrevet ved minst tre forskjellige jubileer. For dem som vil vite mere om denne historie henleder vi oppmerksomheten på jubileumsberetningene. Vi har derimot sett nærmere på et par tidsbilder fra elektrisitetsverkets historie og har valgt følgende innlegg, først fra Gjengangeren 25. september 1913. Her harselerer Gjengangeren over standarden til de ansatte ved byens installasjonsfirmaer:

Hele byen er "elektrisk", alle baade store og smaa, undtagen de som egentlig burde være det: montørene. En ren smitsom elektrisk feber er brudt ud, folk kan næsten ikke gaa av bare spænding, det blir smaa elektriske hop. Det kan godt hænde, man av og til snubler ogsaa eller dunker like paa hverandre, ti alles øine er stadig vendt opad for om mulig at opdage en av disse nye elektriske lamperne, lyset kan det foreløpig ikke nytte at se efter engang. Theaterne, kinamatograferne, ja nesten alle butikker og al trafik staar stille under elektricitetens herskende aand. Alle interesser utenfor denne er umulig. Montørene, d.v.s. de mindste, mest overlegne, men minst normale, dyktige smaakryp med ikke altid side bukser engang, behersker byen med uinnskrænket makt. Ved løsenet "elektricitet" kommer de frem overalt. Alt og alle må bøie seg for dem. Forsynet med rør, verktøi osv. drar de fra hus til hus med ti dagers mellemrum, rumsterer litt for syns skyld,dundrer op og ned alle trapper, slaar istykker speiler og andet, som kan være dem iveien, sætter ledningen der hvor de selv har lyst til uten at bry sig det ringeste, om det er galt eller rigtig. Derefter forsvinder de for aldrig mer at sees, de er og blir borte. Efter ihærdig telefonering 20 gange om dagen en hel maaned kommer der endelig et nyt menneske for at gjøre det hele om igjen, hvorefter ogsaa han forsvinder, trods sine høitidlige løfter om at komme igjen og gjøre resten. Efter endnu en maaneds telefonering, mas og stæv kommer en gut for at lægge sisste haand på verket: isolere tamperne paa ledningen, men blotter dem selvfølgelig isteden.

Om de kommer om dagen? Nei, langtifra! Naturligvis mitt paa natten, naar andre skikkelige mennesker sover sin vel trængte søvn. Som paa kommando sprætter alle ut av sengene og skjuler sig efterhvert i de forskjellige ubenyttede værelser. Engang imellom hænder, at de er saa overbærende at komme om morgenen, men da er det selvfølgelig ikke tale om at faa klæ sig i fred, man må ty til loft eller kjelder for at fuldføre sit toilette.

Som vi forstår var denne nyvinningen med på å sette hele lokalsamfunnet på hodet en stakket stund. Men fremskrittet hadde sine fordeler og spesielt på et område betød dette en revulusjon. På kjøkkenet kunne den gamle og tungvinde vedovnen etterhvert byttes ut med en moderne komfyr. Dette henleder oppmerksomheten på noe som skulle komme til å skje mange år senere. Men først et avisinnlegg skrevet av Georges Vibe den første elverks-bestyreren:

Ret ofte hører man at de hvite kul snart vil avløse de sorte; nu sidst ser jeg det fremholdt av en ingeniør, som har holdt foredrag om elekriciteten for huseierforeningen her på stedet. Foredragsholderen avslutter nemlig i henhold til Gjengangerens referat, sit foredrag med et ønske om at vi snart maa kunne kaste væk de skjæmmende skorsteinspiper, komfyrer og ovner fra vore hjem. Nogle tal vil imidlertid vise at saa ikke sa let lar sig gjøre.

Til oppvarming av samtlige Kristianniagaarde tiltrænges mindst ca. 600.000 kilowatt, Trondhjem ca. 60.000 og til vor egen egen kjære by vil medgaa ca. 15.000 hvilket sidste svarer til en aarlig utgift av ca. to millioner kroner. Det blir saaledes ingen billig fornøielse at rive skorstener og hive ovnene paa dør. Nu dette er jo bare et pengespørsmaal, og da man stadig faar høre om de rike muligheter her i landet, saa kan det jo hænde at man en vakker dag har nok av denslags, og da bør man selvfølgelig gjøre rent bord og utbygge alt vi har av fosse, saa vi kan faa det rigtig komfortabelt. Men, har vi virkelig kraft nok? Selvfølgelig ikke, hvilket vore elektronikere burde vite. 

Vi skal nemlig her i landet ha ca. 45 milliarder hestekrafttimer, som kan nyttiggjøres, dette svarer til ca. 30 millioner ton kul, men disse kul har nok den kjedelige egenskap, at de kun utvikler en attendedel av den varme de kul vi indfører, gir ved forbrænding. Som varmekilde vil saaledes den samlede vandkraft kun svare til ca. 3 3/4 millioner ton kull pr. aar, og av disse kan vanskelig mer end ca 3/4 million med fordel benyttes som varmekilde. Vi tiltrænger imidlertid det dobbelte kvantum, og senere meget mere. Det komfortable vil derfor let bli en kall fornøielse, hvis der de ikke er meningen ogsaa at ta kul fra solen; man har jo i det sidste seet mange, som ogsaa har lyst paa den.

Nei, la skorsteinene staa, vi behøver dem, og de skjæmmer ikke, tvertimot. Jeg er derimot enig i, at ovnerne litt efter hvert bør fjærnes, vi bør nemlig lære at bruke gas.

Dette var litt av en "forsvarstale" fra en elverkssjef. Hadde noen i dagens situasjon hevdet noe tilsvarende, ville sannsynligheten for et fritt fall uten fallskjerm vært svaret fra styret. Men på et punkt fikk han rett: Det skulle gå mange år før de gamle vedkomfyrene ble byttet ut med elektriske. Iallfall kan mye tale for det i nedenforstående historie.

I 25 års-beretningen til elverket (på side 46) leser vi følgende: Horten elektrisitetsverk gjorde et av sine unntak fra bestemmelsen om kun å selge strøm høsten 1935. De igangsatte en kampanje for å selge elektriske komfyrer. Åtte tusen av verkets kroner var avsatt til denne kampanjen. I løpet av et par timer denne formiddagen ble det solgt 87 elektriske komfyrer. Ved kontortidens begynnelse var køen på flere hundre mennesker. Det fortelles at det ved tre tiden om natten var kommet folk som stilte seg i køen. Kansje ikke så rart at salget gikk strykende når vi ser den "familievennlige" plakaten som fulgte kampanjen.

Reklameplakat

Tilbake ] Ett nivå opp ] Neste ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside