Borreminne hovedside

Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk

 

"Steinsnesminne" 
Oppvekst i en kommunal utkant

Av Reidar F. Ringard

Min ungdom, du var et vidunder,
en aldrig hvilende vår,
men nu skal jeg altså ta avskjed
og avvente sølvstenket hår.
Wildenvey

Jeg har fått for meg at også Steinsnes fortjener en plass i  "Borreminne" og da tror jeg vi må starte med geografien.

Som Finnmark er plassert i fedrelandet var Steinsnes plassert i "gamle" Borre. Med ryggen mot ukjente naboer, og ansiktet mot sjøen. Etter en ulykksalig sammenslåingsaffære på 80-tallet ble det anderledes. I motsetning til Finnmark ønsket vi ikke å bli mer "oppdaget" enn vi var, men det ble vi. Nå bor vi så midt i kommunen som mulig er, og alt omkring oss heter Steinsnes. Iallefall når folk skal selge hus!

Fra Borrevannet til Oslofjordens bredd, og fra Rustadbrygga til Steinbrygga. Steinsnes ! Jo min uvitende venn, det er området nerrafor H. Svartes gt. (Ikke spør meg hva H.Svarte har med dette å gjøre.)

Nordre begrensning; Bråthenbakken ned til "molon". (Bråthen bodde i det øverste huset i bakken!) Søndre begrensning; Rørestrandveien ned til stranda, punktum. (Rørestrand lå nederst i veien). Vi som er litt opptatt av presisjon legger til at det heter Øvre Steinsnes ned til "linna",og Nedre Steinsnes fra "linna" til stranda. Iflg.bl.a."Borreminne"-1988, er navnet Steinsnes nevnt i kirkebøkene første gang i 1766.

Strandveien 5 - Klikk for å forstørre Strandveien 5 rundt 1930. Det var ikke mange hus i området den gang. Reidar og broren Per står i forgrunnen.

Navnets sannsynlige opphav finner vi når vi hører at her var det utskipningssted for teglstein midt på 17-hundretallet. Semb hovedgård eide og drev teglbrenneri, og med hest og kjærre kjørte iherdige borrebønder teglstein over Raryggen, Tveiten, ned Grønlia til Steinsnes. Herren til Semb het Nicolai von Bentzleben på denne tiden, og det skulle forundre oss meget om ikke mye av Sembsteinen havnet i Fredrikstad. Herr Nicolai var nemmelig gift med datteren til kommandanten i Fredrikstad - Ulrikke von Storm, må vite. At seilskutene med tegl fra Semb/Steinsnes også hadde andre destinasjoner holder vi for sannsynlig.

Von Bentzleben ble ingen gammel mann, 51 år gammel døde han i 1779, og med ham var det etter det vi vet slutt med utskipingen av stein over Steinsnes. Det er mye spennende historie omkring verk og virke på Semb, også på den tiden. Men amtsforvalter Frantz Christian Floor kjøpte Semb på auksjon i 1780, og da er teglverket bare nevnt "at tilligge gaarden". Men for oss er det altså viktigere i denne sammenheng at Steinsnesnavnet er plassert i historien, og altså ikke bare kom "rekande på ei fjøl".

"Verket", vår ungdoms skieldorado og arena for knallhard innsats når elever fra Falkenstein, Fagerheim, Lysheim og Granly konkurrerte om vandreskjoldet i skidisipliner, og de tøffeste svevde 12 meter nærmere Borrevannet, gir også assosiasjoner til virksomhet som ga hjemstedet vårt navn.

Bygrensen var Steinsnes nordre grense. Det er uten tvil mye av Hortens eksistens, fra det ubetydelige fergestedet på Møringa som ble marinestasjon i begynnelsen av det 19.århundre til idag, som har influert på Borrefolks og dermed Steinsnesboernes gjøren og laden gjennom tidene. Med vår tidligere nevnte beliggenhet er det klart vi her også hadde tilknytning til Marinen. Men som "ihuga" borresokning siden 1925, er jeg også kjent med lokalhistorikeren Johan Beck fra Horten, som allerede i 1898 slo fast at "Hva historien beretter fra eldre tid fra dette strøg, knytter seg saaledes til benevnelsen Borre. Og saavidt sees kan, er det kun det egentlige (vår tids) Borre, som har været skueplads for mere fremtredende forfedres liv og virke".

Om postulatet har gyldighet 100 år etter står igjen å se. Steinsnes ligger på opprinnelig grunn fra "Adelsgodset Røre" og "fullgaard og ryttergaard Eik". Utallige eiendomstransaksjoner gjennom tidene hopper vi over, og konstaterer at Anders L. Andersen ga opp sitt liv som sjømann, gikk iland, og kjøpte Gården Rørestrand med plassen Steinsnes av John Jonassen i 1909. Jonassen flyttet til Horten, og Andersen ble bonde. Andersen var imidlertid mer forretningsmann enn bonde, og drev både kolonialforretning og møbelforretning i Horten i sin tid. 

I 1921 forpaktet han bort jordveien til Aanen Eidsvaag, en hardhaus av en nybrottsmann og en fremragende landbruker som også kom til å spille en sentral rolle i oppbyggingen av Steinsnes på 20 og 30-tallet. Egen eiendom på Steinsnes skaffet Eidsvaag og kona Eleonore seg i 1931. Sammen med hesten sin "Joffen" og brødrene Landaas med sin "Skarpa", ble tomtene gravd ut og grunnmurer reist i tur og orden. 

Moloene i Steinsneshavn er også handfaste monumenter over de fem sliterne. Andersen anla veier i området, noen finansiert ved privat innsamling og noen på dugnad. Noen hus var allerede reist da Andersen startet opp, men de fleste ble bygget i perioden fram til den 2.verdenskrig. Da var området fra bygrensen til Rørestrandveien i Øvre og til St.Halvardsvei (Ikke spør meg hva St.Halvard har med dette å gjøre!) i Nedre Steinsnes blitt til tettbebyggelse, villaområde og "hageby". Det skulle gå 15-20 år før neste byggetrinn kom igang.

Familien Nilsen på vei til torvet - Klikk for å forstørre

Gartnerfamilien Nilsen fra Steinsnes på vei til torvet med gulrøtter. Fra venstre på bildet: Arne Otto, Gunnar, Reidun, Else og Ole Fredrik Undrum (innom på besøk).
(Opplysningene er korrigert i forhold til den trykte utgaven).

 

 [ Toppen av siden ]

 

På Steinsnes var det vintre.

Det var "langt" å gå over jordene til Rørestrand på korte bein og tunge tønnebettær, men gutter og jenter møttes i "Andersen-bakken", til spretthopp og latter. De freskeste frasparka var garantert applaus når armer og bein gikk som trommestikker for "reima røyk" og tønnebettane fløy veggimellom ! "Kråkestil". Da telte nesa som nedslag også. 

Far fikk tønnestavær hos Ola Billig, spissa, pussa og årna. Bindinger var nedre, bakre del, av fars utrangerte lampælær nr.52, pånagla gule, enda feite, svinelærsreimer, -spesialhøla hos skomaker'n ved siden av butikken. Satsen var viktig. Stilen var nok vurdert, men ga ikke poeng. Bare lengden telte. Ingenting ekstra for stående hopp, spesiell dristighet ga bonus. Det var mest rettferdig slik. Det hjalp ikke om du sa du het Birger Ruud, Hilmar Myra, Reidar Andersen eller Kolbjørn Skjeveland aldri så mye. 

Ettersom årene gikk ble utferdstrangen større, og hoppsportens utvikling presset oss oppover mot Strømfjellet, Sembakken med orntli premier og Verket med flere hopp, flere jenter og større konkurranse på alle områder. Når vi med tunge staver, tre renner i skia, strekkbukser og blå topplue, forserte Borrevannet i motvind og sno var vi i slekt med Nansen. Vi som ikke hadde tenkt oss i Bjellandbakken eller Homenkollen senere i livet, entret stillaset i Solberggkollen, uten ski. Det var nifst nok. Så fortsatte vi nordover og hoppet oss trøtte i Rønningen til mørket visket ut hoppet. Veien hjem var lengre enn den Nansen gikk!

På Steinsnes var det mange vintre. Det var skøytebilrace i "Butikkbakken". Åpen og Appelsinkasseklasse, type "Valencia" eller "Senorita", -bein, ratt eller taustyring, - direkte overføring. Starinlysløkter av fiskebollbokser og baklys av type Vikingmelk. Handbrems var tillatt men ansett for unødvendig fjas og vanskelig å montere.

Steinsnesvinter var sprø bjelleklang fra skarp messingbjelle når "Kora" til Andersen i Rørestrand luntet prustende rundt i kald februardag med bakhonved til frosne kunder i omegnen. Det var spiss og breislea på søn-  og helligdager. "Blakken" med dombjellekrans, stassælatøy og nystelt mán bragte høytid over tettstedet når den travet til kirke på stille sleaføresøndager til dombjelletoner og med Andersenfamilien på fløyelssetet under skinnfellen.

Vi fra Steinsnes gikk også på skole. Granly. Med malte vinduer. Annenhver dag. Og vi ble "gagns menneskjer"! Skoledagen starten med havregrøt. Gråbrun med nattgammel nysilt fra Semb Hovedgård attåt. Å få på seg skoleantrekket; Hjemmestrikka grå genser og "bermuda"-lange blåbukser i uslitelig engelsk skinn, til å vokse i, hjemmestrikka halvstrømper i frønsete fotball-turnsko, gikk greit. "Valgets kvaler" var uaktuell problemstilling. Småløping (jogging var ukjent) over Andersenjordet forbi eikene, over linna. 

Innom Kåre Marthinsen for å sjekke regnestøkkene bl.a. Lite utbytte som regel fordi hans løsninger nok var like lettvinte som mine. Ned fra veakassa og ut, i galopp over Jonsejordet, inn i Strømskauen og ut ved Granly. Lærer, klokker og kirkesanger Øverland, Kristian - alias "Klokkærn" hadde nådeløst filleristet den store messingbjella med dreid trehandtak opptil flere ganger når vi snublet oss anpustne, svette, bustete med kolten på snei og dårlig forberedt, over Borreveien. Forunderlig tidsnok.

"Hva du evner kast av, i det indiske hav ", sier Kjell Aukrust et sted, og det gjorde vi. Vi lærte Kualalumpur, Kong Culalongkorn, den store gangetabellen og fire vers av "Vår gud han er så fast en borg" vi også etterhvert.

Steinsnes var sommere. Mon det ikke var midnattssol her også i vår ungdom? Vaklende vassing i Adams drakt ble til overivrige svømmetak med vidåpent blikk festet på Mosselandet for så å gå over i kunststup med publikum fra ytterste stolpe på molon i 10-årsalderen. Undervannssvømming til man var blå, og blodig oppskrapet brystkasse når vanndybden var feilberegnet og bunnen var forederiske blåskjælunger. Det var svømmeknappmerke på høyre badebukselår. Det var sveivegrammofon med Brandelius, Magnus Samuelsen og Steinar Jørøndstad, det var Soldatens lengsel, En liten gylden ring og Farvel Maria.

Farende folk, tater, kom til Steinsnes pr. båt sommerstid. "Burobeng" sa de eldste, ga bort sukkerbiter og solgte visper. Kjærringene røkte pipe, sa "Gud velsigne deg" og reiste skittengrå falmete pyramidetelt mellom grantrærna på molon.

Hans Tegner var sommerens kunstneriske innslag, årvisst lente han seg rundrygget mot "Bråthengjerdet", og tegnet sirlige Steinsneserindringer i gullskrift på blank kartong, med bred pennesplitt i hjemmelaget skaft, lommeknivskårne palmegrener, lykkehestesko og fredsduer. Vi løp villig etter Baier for et gratiskort, som den dag idag er en frydefull godbit fra uforglemmelige guttedager.

Steinsnes er minner, minner, minner. Barndoms lekeplass, ungdoms svermested og trygt ståsted når det merkes at alderen respektløst og ubønnhørlig har festet grepet. Takk for tildelt plass for sein men fortjent hyldest til vårt lille stykke fedreland!

PS. Mangel på respekt for rettskrivingen skyldes at steinsnesdialekten aldri har tatt hensyn til den, og må ikke tilskrives opplæringen i norsk på Granly. DS.

Tilbake ] Ett nivå opp ] Neste ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside