Broen i Åsgårdstrand

Av Knut Nergaard

Edvard Munch: Pikene på bryggen. Laget ca.1901 Foto: J. Lathion, Nasjonalgalleriet. Bildet er gjengitt med tillatelse fra Nasjonalgalleriet. (Originalen er 136x125 cm. Olje på lerret).

N. C. Nielsens dampskipsbrygge

I 1858 begynte dampskip i passasjerrutene mellom hovedstaden og Vestfoldbyene å anløpe Åsgårdstrand. Det var ladestedets driftige forretningsmann Niels Christian Nielsen som fikk dette i stand. Hans mangslungne virksomhet omfattet også trelasthandel, og i tilslutning til trelasttomten ved stranden hadde han anlagt en liten båthavn med brygge hvor passasjerbåtene kunne legge til. Båthavnen, som ble hetende "Nilsevara", lå i den sydligste delen av det som nå er søndre havn. Dampskipsanløpene fikk avgjørende betydning for Åsgårdstrands utvikling som sommerferie- og badeby utover i hundreåret, og badegjesttrafikken ble etterhvert en dominerende næring i den lille by.

Nielsens brygge var først en pælebrygge, som gang på gang ble ødelagt i høst- og vinterstormene som kan herje ganske stygt i det åpne farvannet ved Åsgårdstrand. I 1876 fikk Nielsen kjøpt fra Tønsberg en utrangert selfangstskute som ble fylt med stein og senket på plass som ny brygge. Skutens navn var "Professor Hansteen", og bryggen ble kalt "Hansteenbryggen" og gjorde tjeneste som Åsgårdstrands dampskipsbrygge i bortimot 20 år. Denne bryggen med båthavnen er motivet for Munchs maleri "Postbåtens ankomst" fra 1890.

Kommunal brygge

En plan for et slikt bryggeanlegg ble fremlagt av Statens Havnevesen i april 1894 og kalkulert til kr. 4.500. Åsgårdstrands strandstrekning var stort sett privateid, og det eneste sted hvor det var fri adgang til sjøen var ned Grevegaten, den nåværende Havnegaten. Utenfor her skulle bryggen ligge, og for å få nok dybde måtte man ca 100 meter ut fra stranden. Derfor skulle anlegget bestå av en 100 meter lang, smal, pælet gangbro med rekkverk på begge sider, og med dampskipsbrygge ytterst.

Såvel havnestyret som formannskapet i Åsgårdstrand fant planen tilfredsstillende. Man gikk ut med anbudsinnbydelse, og ved fristens utløp 1. mai 1894 ble det antatt et anbud fra kjøpmann og entreprenør Enok Svensen som ville påta seg arbeidet etter de gitte beskrivelser og til den kalkulerte pris. Finansieringen ble ordnet uten utgifter for Åsgårdstrands skattebetalere: Aasgaardstrands Samlag for Brændevinshandel bevilget kr. 3.000 av Samlagets overskudd, og de resterende kr. 1.500 ble ydet av Aasgaardstrands Havneforening.

 [ Toppen av siden ]

Enok Svensen 

Enok Svensen som skulle oppføre bro og brygge fortjener en nærmere omtale. Han var født i Borås i Sverige i 1849 og var flere ganger i Norge som handelsreisende i tekstilvarer før han slo seg ned her for godt, først i Våle og fra 1877 i Åsgårdstrand. Her fortsatte han sin kjøpmannshandel, tildels med salg av klesvarer fra en skøyte som han seilte rundt i ytre Oslofjord med. Han var en praktisk mann og drev også som vognmann, håndverker og entreprenør. I 1889 bygget han eget hus på Stangs grunn 39, nå Bakkegaten 2. Nålevende Åsgårdstrandsfolk husker Svensen best som brenselshandler som var hans hovedbeskjeftigelse i eldre år. Han arbeidet med dette til han var langt over 80, og hadde lagerbygning nederst på sin tomt, der hvor urmakerverkstedet står nå. Han døde i 1941, 92 år gammel.

Kjøpmann og entreprenør Enok Svensen (1849-1941) var en sentral mann i Åsgårdstrand. Han var med i styre og stell og fikk mange tillitsverv, blant annet var han ordfører og viseordfører i Åsgårdstrand. Det var han som fikk både bygget og rev broen.

Enok Svensen ble en god Åsgårdstranding, kom tidlig med i byens styre og stell og fikk mange tillitsverv. Han var ordfører i 1888, viseordfører 1889-95 og satt senere i formannskapet i flere perioder inntil 1922. Han var medlem av havnestyret i tilsammen 16 år hvorav åtte år som formann.

Men nå skulle Enok Svensen oppføre den midlertidige dampskipsbrygge, og det ble gjort på rekordtid. Den 15. juni 1894 var bryggen med landgangsbro klar til å ta imot Tønsberg og Horten Dampskibsselskabs to båter i sommerruten, "Jarlsberg" og "Horten".

Det bør nevnes at dette ikke er de to båter av samme navn som nålevende generasjoner husker. "Horten" ble i 1896 solgt til Vestindien. Den ble avløst av ny "Horten" som ble levert fra Akers Mekaniske Verksted i 1897 og gikk i ruten til den ble solgt til Bodø i 1940. Den første "Jarlsberg" holdt det gående til den ble avløst av nytt skip bygget i Gøteborg i 1912. Denne nye "Jarlsberg" ble Oslofjordens hurtigste rutebåt og var i fart til 1953 med noen års avbrudd under siste krig da ruten var innstillet.

Vanskeligheter med Kiøsterud 

Ikke alle var like begeistret for anlegget av den nye brygge og landgangsbro. En som skapte store vanskeligheter for kommunen var Drammensmannen grosserer A. S. Kiøsterud som på denne tid eide gården som senere har hatt navn etter ham. Strandstrekningen nedenfor huset hadde alltid ligget åpen for fri ferdsel, men da broen skulle bygges satte Kiøsterud opp et gjerde som stengte for denne ferdsel og som sto så nær broen at det ville genere trafikken. Kommunen mente at dette var ulovlig, og åpnet derfor en del av det oppsatte gjerde.

Kiøsterud hadde også skrevet til kommunen og protestert mot bryggeanlegget, da han mente at selve dampskipsbryggen delvis ble liggende på hans "sjøgrunn". Kommunen avviste denne protest og benektet at Kiøsterud kunne ha noen rett så langt ut fra stranden.

Kiøsterud anla nå sak mot kommunen. Meddomsretten ga ham rett til å ha gjerde, og kommunen ble pålagt å sette det opp igjen. Men han fikk ikke medhold i det viktigste spørsmålet: Dommen slo fast at kommunen hadde enerett så langt ut og på så dypt vann som dampskipsbryggen lå (350 fot fra land på 10 til 11 fots dypde). Likevel henvendte Kiøsterud seg i april samme år til kommunen og forlangte en årlig avgift av "Dampskibsbryggens Vinkel", altså den delen av bryggen som lå ut for hans strandtomt. Han var klar over at dommen ikke hadde gitt ham denne rett, men han mente at dette ville bli forandret ved en ankesak. Kommunen avviste kravet.

Så innanket Kiøsterud dommen til Kristiania Overret, og kommunen gjorde det samme. Men Overretten kom til samme resultat som Underretten. Det var for begge parter på tale å anke videre til Høyesterett, men det skjedde ikke. Dermed ble Meddomsrettens dom stående.

A. S. Kiøsterud hørte hjemme i Drammen, og bodde aldri fast i Åsgårdstrand. Gården som fikk navn etter ham hadde han kjøpt i 1879, og han og hans familie brukte eiendommen som feriested til den ble solgt i 1955 til kunsthandler Holst Halvorsen i Oslo. Det er litt av et paradoks at Kiøsterud som laget så mange vanskeligheter for Åsgårdstrand, fremdeles etter over 100 år har sitt navn knyttet til stedets best kjente og kanskje mest særpregede eiendom. Og at Kiøsterudgården dessuten skulle bli verdensberømt gjennom Edvard Munchs maleri på den bro som Kiøsterud så godt han kunne prøvde å hindre byggingen av!

 [ Toppen av siden ]

Pikene på broen

Og nå tilbake til broen og Edvard Munch som har gjort den berømt. For det var her på landgangsbroen ut til dampskipsbryggen at han i 1899 fant motivet til et av sine mest kjente verk, Pikene på broen.

En av de tre piker i maleriet skal ha vært Enok Svensens datter Dagny, gift Gravdahl etter at hun i 1910 hadde utvandret til Amerika. En annen av pikene var Magda Gustavsen, datter av Johan Gustavsen som bodde på Nygaards grunn 15 (nå Edvard Munchsgate 14). Magda ble senere gift Jonassen og flyttet til Horten. Den tredje var Randi Semb, datter av gårdbruker Nils Semb på Nygaard (Nedre) som nå i 1899 var Åsgårdstrands ordfører. Randi dro også til Amerika, og giftet seg der. Dagny og Magda har hver for seg fortalt om sitt møte med Munch da de som 10-åringer lekte "sisten" på broen og maleren ba dem stille seg opp en stund så han kunne få laget en skisse. Dagny forteller dette i et intervju med Arbeiderbladet i 1975, og Magda til Alle Kvinners Blad i 1978. Samme år var den da 88 år gamle Magda Jonassen invitert til årsmøtet i Foreningen Åsgårdstrand Vel for å fortelle om sitt møte med maleren.

Men det er flere som har gjort krav på å være Munchs piker. Ifølge en artikkel i den danske avis Politiken, gjengitt i Tønsbergs Blad 30.10.1976, var det to ferierende Kristianiapiker sammen med den fastboende Ellen Thurmann-Nielsen som var pikene på broen. De to fra Kristiania het som voksne Hedvig Rognerud og Johanne Conradt-Eberlin, sistnevnte tydeligvis gift i Danmark, og det var hennes datter som hadde skrevet artikkelen. Ellen Thurmann-Nielsen var det ingen som het i Åsgårdstrand på den tid. Det må i tilfelle ha vært Elna, N. C. Nielsens sønnedatter, den senere fru Bull som i 1946 forærte sin bestefars kjøpmannsgård til Åsgårdstrand kommune som rådhus.

Kommunens og andre interessertes anstrengelser for å få anlagt en beskyttet båthavn hadde omsider båret frukter, og i 1899 satte Statens Havnevesen igang arbeidet med de to moloarmer. I 1904 var den nye havn ferdig, den som idag er midtre havn. Den gamle landgangsbroen lå på nordsiden av den nye søndre steinmolo og gikk nå parallelt med denne fra landfestet til svingen av moloen. Fra svingen fortsatte broen rett ut til dampskipsbryggen, som fremdeles skulle være i bruk. Men broen på innsiden av steinmoloen var blitt overflødig. I oktober 1904 besluttet havnestyret at den skulle tas vekk, og at det skulle settes opp en "fiskebrygge" langs moloens nordside. Anbudsinnbydelse ble utlyst, og det kom inn tre anbud. Enok Svensen ville gjøre jobben for 100 kroner, og hans anbud ble antatt som det billigste. Dermed ble det han som hadde bygget broen som også rev den ned. Fem år senere, i 1909, rev han også den ytterste del av broen, sammen med den midlertidige dampskipsbrygge. Ny brygge ble oppført ytterst ved steinmoloen hvor den senere har vært.

 [ Toppen av siden ]

Broen i Åsgårdstrand lå der altså bare i 10 år, fra 1894 til 1904, og delvis til 1909. Men det som ingen dengang kunne vite var at selv om broen ble revet var den sikret evig liv og verdensberømmelse gjennom Edvard Munchs malerier.

Dessverre tildels under falskt navn! Ekstra bedrøvelig er det at det første bildet, det fra 1899 som tilhører Nasjonalgalleriet, har fått betegnelsen "Pikene på bryggen". Og bryggenavnet går derfor igjen i Nasjonalgalleriets kataloger, postkort m.v. Munchmuseet kommer bedre ut av det og har en blanding av bro/brygge, muligens med overvekt på bro. Bergens Billedgalleri har "Landgangsbroen", og det er vel og bra.

Nasjonalgalleriet fikk sitt maleri allerede i 1909, som gave fra Olaf Schou. Det er med i katalogen for den store Munch-utstillingen i 1927, med sitt opprinnelige navn Pikene på broen. Her finnes også Damene på broen (1903) og ytterligere tre versjoner Pikene på broen (1904, 1905 og 1906). Katalogen er forfattet av Jens Thiis, som var Munchs venn. Her er det ingen bryggebetegnelse.

Nasjonalgalleriet har opplyst at maleriets nye tittel Pikene på bryggen visstnok ble brukt første gang i Leif Østbys Katalog over norsk malerkunst fra 1968. Senere er denne tittel brukt av Nasjonalgalleriet. Noen begrunnelse for navnebyttet har man ikke kunnet gi.