Borreminne hovedside

Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk

 

Posisjonsartilleriet - et selvstendig artillerivåpen

 

Drakampen mellom Norge og Sverige medførte fra 1895 av en sterk opprusting av det norske forsvar. I 1905 regnet som kjent den norske regjering og Storting med at landet sto militært så sterkt at man våget unionsbruddet. I Grunnloven var det fastsatt at bare linjehæren kunne brukes utenfor landets grenser, den sto under kongens kommando. Landvernet, den eldre del av soldatmassen, kunne bare brukes innenlands. Det norske feltartilleriet inngikk i sin helhet i linjeavdelingen og sto derfor under kong Oscar den 2. sin kommando.

Fra enkelte hold var det ønskelig å gjøre noe med dette. I St. prp. 91 1900/01 ble Stortinget og allmenheten for første gang gjort kjent med planene om å opprette et nytt selvstendig artillerivåpen i Norge, det såkalte "posisjonsartilleriet".

Opprettelsen hadde nøye sammenheng med enkelte politikeres endrede holdninger overfor Sverige og inngikk som et viktig ledd i det nye, nasjonale forsvarskonsept som var utarbeidet av offiserene og politikerne, Håkon Hansen og Georg Stang. I dette konsept var hovedvekt lagt på utbyggingen av et dybdeforsvar langs østgrensen. Ved hjelp av befestede støtte-punkter og forberedte artilleristillinger kunne landstormavdelinger vinne tid til mobilisering, og til avdelinger fra fjerntliggende landsdeler kunne nå fram til sine stillingsområder.

Kart over forsvarsstillinger - Klikk for å forstørre Kartet viser det store antall stillinger som var planlagt benyttet for å forsvare oss mot svenskene i 1905. Tilsammen 36 stillinger på øst og vest siden av fjorden.

Georg Stang som ble forsvarsminister i 1900, er for ettertiden blitt stående som symbolet på forsvarsviljen som førte til løsrivelsen i 1905, og hans navn knyttes til de nye festningsverkene langs den sørlige delen av svenskegrensen. Det var ikke bare et spørsmål om å sikre grensen. Vel så viktig var det å få opprettet et selvstendig, nasjonalt artillerivåpen som både formelt og faktisk kunne stå under norsk kontroll.

De aktuelle stillinger i Vestfold var: Søndre og nordre Mokolbatteri ved den tenkte forsvarslinjen Gogsjø-Sandefjord samt Braarudaasbatteriet og Falkenstensbatteriet.

 

 [ Toppen av siden ]

 

Braarudaasbatteriet 

Dette ble lagt på Braarudaasen ved Horten. Batteriets oppgave var, sammen med Falkenstensbatteriet, å danne det artilleristiske forsvar mot innfartsveiene til Horten, i det Braarudaasbatteriet fortrinnsvis virket mot de veier som førte mot fronten Sem-Rørestrand. Falkenstensbatteriet virket fortrinnsvis mot veiene som førte frem mot fronten Falkensten-Borrevannet. Batteriene kunne også dels samvirke, dels supplere hverandre i terrenget mellom disse områder.

Posisjonsartillerikanon - Klikk for å forstørre

En 10,5 centimeter posisjonsartillerikanon, Cockerill. Braarusbatteriet var beregnet for åtte slike kanoner. Det er ikke denne typen kanoner som står der idag.

Braarudaasbatteriet skulle også kunne virke mot fartøyer som opererte eller ankret opp innenfor batteriets rekkevidde. Batteriet var et åpent, permanent batteri, beregnet for 8 stk. 10,5 cm posisjonskanoner. Batterifronten ble anlagt sterkt buet, slik at fløykanonene kunne rettes henholdsvis mot vest og øst. Brystvernet består av fjell og dels mur. Oppå er et 0,3 meter jordlag. Brystverntykkelsen er noe variabel, gjennomsnittlig 10 meter, høyden 1,1 meter. Brystvernet er avsluttet på begge sider av fast fjell. Kanonplassene er kvadratiske, 6X6 meter, og skråner jevnt bakover ned til den dekkende vei, som ligger ca. 0,7 meter lavere og går langs hele batteriet. Den er murt opp og stampet med jord og grus.

Braarudåsbatteriet - Klikk for å forstørre

Braarudåsbatteriet ligger idag slik det ble bygget for å forsvare oss i 1905. I NAF-boka er festningsanlegget betegnet som en severdighet. Løsrevne dører, grafittimalt mur og forsøpling møter imidlertid turister som kommer hit. Andre kommuner som har festninger er langt stoltere av sine festningsanlegg en det vi er, og tar vare på anleggene.

På begge sider av kanonstandplassene går en meter dype og en til halvannen meter brede dekningsrom for betjeningen helt frem til brystvernet og fortsetter inn i dette til en dybde på 0,75 meter, med dette dannes nisjer for oppbevaring av ammunisjon.

Kanonstandplassen er adskildt av traverser, i alt syv stykker som dels er dannet av naturlig fjell, dels oppbygd av mur. Fra en dekkende vei fører trappetrinn ned til traversens hulrum, som er 6 meter langt og med en bredde og høyde på 3,5 meter. Disse har sandgulv. De har en liten åpning på hver side av nedgangen for lys og luft. Inngangen har jerndører.

Oppe på 3. travers er det sprengt en kommandoplass for batterisjefen. Inne i batterianlegget fører tre tilganger frem til den dekkede vei. Disse er adskildt med mindre fjellknauser.

Innrykning til batteriet skulle foregå langs den vestre vei og utfart langs den østre, da denne siste ligger best dekket mot ild fra eventuelle fiendtlige batteristillinger. Oppkjørslen til batteriet var forutsatt å skje fra et punkt på den gamle hovedveien mellom Falkensten og Horten, som ligger 300 meter nordøst for batteriet. Innrykningen ville kunne forgå skjult på hele strekningen mellom hovedveien og batteriet, unntatt noen meter ved det lille huset i den skarpe svingen rett nedenfor batteriet. (Krysset Festningsveien/Wistingsvei).

Allikevel ville man være skjult for innsyn fra sannsynlige fiendtlige batteristillinger, men for sikerhets skyld burde det settes opp noen busker for å maskere inn- og utrykning. Både inn og utrykning vil være lett, men allikevel burde bare et batteri av gangen rykke inn i stillingen, mente planleggerne. Vann skulle hentes fra byens vannverk, som ligger 150 meter nord for batteriet. (Byens vannverk var på denne tiden ikke ferdig, men arbeidene var påbegynt).

Ved en eventuell tilbaketrekning var det gitt anvisninger om sjøtransport. Innkvarteringsplanen gikk ut på at hester og kusker skulle innkvarteres på Karljohansvern. Det samme gjaldt befal. Batteriets øvrige styrke skulle innkvarteres på de små plasser som dengang lå til Røråsen og Braarudåsen. Øvre Keisermark 40 og 42 var reservekvarter. For både Braarudaas- og Falkenstensbatteri kunne besetningen ta i bruk telt, bar- eller jordhytter, het det i planene.

 

 [ Toppen av siden ]

 

Falkenstensbatteriet

Dette ligger på den høyeste topp av åsen sydøst for Falkensten gård, øst for Borrevannet. Batteriets oppgave var delvis beskrevet under Braarudaasbatteriet. Falkenstenbatteriet er permanent med åpne stillinger for fire posisjonskanoner. Batterifronten har en lengde på 50 meter og hovedskuddretning mot vest og sydvest.

Falkenstensbatteriet - Klikk for å forstørre

Falkenstensbatteriet ble aldri tatt i bruk, løsrivelsen fra svenskene gikk langt mindre voldsomt for seg en de fleste hadde fryktet. Idag ligger plassen nesten gjengrodd, enkelte turgåere benytter plassen som idag har fått navnet utkikken.

Samtlige kanoner ville kunne avgi ild mot terrenget fra Vegge til Skoppum, lengre sydover med bare to kanoner, og mot terrenget ved Borre kirke ville bare en kanon kunne virke under normal oppstilling. Man kunne dog, når den nødvendige rasering av skogen var utført, stille to kanoner i den vestre del for ildgivning mot området ved Borre kirke., men den ene kanonen ville da få for liten dekning. Man kunne alternativt trekke vestre kanon noe tilbake fra brystvernet, og på den måten kunne 2. kanon fra venstre rettes mot dette området.

Batteriet er delvis hugget ned i fjell, dels oppført av mur og har en brystvernhøyde på 1,1 meter. Indre brystvernskråning er 2/3-deler av høyden kledd med tørrmur, den øvre 1/3 støttet opp av treverk, som hindrer brystvernets jorddekning fra å rase ned. Oppkjørslen til batteriet går fra hovedveien vest for Bakken. Den er lang og tung, men med fast bunn, og den skapte ingen vanskeligheter for feltskyts (7,5 cm).

For 10,5 cm posisjonsskyts er veien meget vanskelig, og det ville ta lang tid, antagelig 2-3 timer, å bringe et batteri fra hovedveien opp i stillingen. Enkelte skarpe svinger burde derfor legges om, mente planleggerne. (Dette er fra dagens ØP-senter, forbi Orerønningen Ungdoms skole, videre øverst på sletta i Nordlibakken og rundt den skarpe svingen i krysset mot Bjerkerønningen).

Utrykningen skulle skje langs samme vei, enten batteriet skulle til Horten eller Nykirke. Det var visstnok en annen vei, som tok av fra oppkjørselsveien ved en plass like vest for hovedveien og gikk til Falkensten gård, men denne veien var betydlig tyngre enn hovedveien. Til gjengjeld hadde den den fordel at den ikke på noe sted er synlig fra sjøen. (Fra Falkensensvingen, opp Ramsliveien og inn ved Bjerkerønningen i overkant av jordene på den tidligere Skavligården.)

Vogner og forspann fikk plass ca. 50 meter bak batteriet, like under åsen som batteriet ligger på. Oppstillingen ville imidlertid bli trang og ved forlegning over lengre tid burde alt som ikke måtte være i nærheten av batteriet, anbringes på plassen nedenfor, ca. 500 meter nedenfor ved Orerønningen. Vann måtte dessuten bringes herfra eller til og med fra de nærmeste gårder ved hovedveien.

Innkvarteringsplanen viser at Falkensten gård var tenkt for både personell og hester. Vakten skulle ha tilhold bl.a. på Smedstuen (ved Sælavika). Syke fra både Braarudås- og Falkenstensbatteriet skulle bringes til sykehuset på Apenes.

Posisjonsartilleriet ble opprettet i en politisk vanskelig tid. Det inngikk som en del av hæren og hadde absolutt sin betydning i forbindelse med unionsoppløsningen i 1905. I tiden etter 1905 ble det fra kretser i Sverige krevet revansj. Dette medførte at en på norsk side fortsatte å forberede seg på forvar. I denne forbindelse spilte posisjonsartilleriet en betydelig rolle. En gradvis forandring i den politiske orientering medførte til slutt at bataljonen ble nedlagt ved årsskiftet 1915/16 og gjennoppsto som tungt artilleri innenfor feltartilleriet.

Betegnelsen Braarudaasbatteriet kontra Røråsbatteriet er litt merkelig. På de eldste kart er området betegnet som Røråsen. Betegnelsen Røråsen blir også brukt om kommunens oppkjøp av grunn for anleggelse av vannbassenger i 1903. Grunnen blir avstått fra bl.a. G.nr. 20, b.nr. 28 Røre. Det samme gjelder br. nr. 18-22-23 Røråsen, med eiere fra Røre. Braarudaasen bør være betegnelsen på åsen ovenfor sykehuset. Det kan også nevnes at plassene Lillaas og Storaas hørte inn under Røråsen. Lillaas lå der hvor Stenersensvei idag går. Navnet ble antagelig flyttet ned under åsen på vestsiden, der vi idag finner det.

Storaas lå iflg. gamle kart der hvor veien til Festningen idag tar av fra Wistingsvei. Dette navnet er helt forsvunnet.Det bør også nevnes at det i 1840-årene fantes planer om et forsvarsanlegg der hvor vannbassengene idag ligger. Dette ble det ikke bevilget penger til.

Kilder:
Hærmuseets årbok 1973-1975, samt dokumenter i Forsvarsmuseets bibliotek vedr. posisjonsartilleriet.
Denne artikkel er et utdrag fra Vestfoldminne 1991 og er gjengitt med tillatelse fra redaktør og forfatter. Noen anmerkninger er gjort av redaksjonen i Borreminne.

Tilbake ] Ett nivå opp ] Neste ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside