Borreminne hovedside

Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk

 

 

Da krigen kom til Vold

Av Erna Flåten

 

På Vold, som i Nykirke forøvrig, hadde vi ikke opplevd krigens redsler på samme måte som mange andre steder i landet. Vi hadde det jo bra på landet, livet artet seg på mange måter normalt, i den grad noe var "normalt" i krigsårene. Det var leveringsplikt for alt som ble dyrket på gardene, men det lot seg gjøre å lure unna litt korn under treskingen og gjemme fangsten f.eks. i høyet. Noe fikk vi malt på mølla - mølleren var en hjelpsom kar - og noe malte vi faktisk på kaffekverna på kjøkkenveggen hjemme.

Melk hadde vi på gården, og det gikk bra å "ta vare på" noe til eget bruk og til salg til kjente og ukjente kunder fra byen, som dro på landet for å skaffe seg litt tilskudd til de magre rasjonene.

Ved årsskiftet 1944-1945 var det klart for alle at krigen gikk mot slutten. Radio hadde vi ikke, de var inndratt tidlig under krigen, men illegale aviser og nyheter fikk vi fra dem som hadde klart å lure unna et radioapparat, gjorde at vi likevel kunne følge med i krigens gang. Ja, selv de tysk-kontrollerte avisene klarte ikke å skjule sannheten.

Nå ble nok slutten på krigen annerledes for oss på Vold enn hva vi hadde forestilt oss. 18. januar 1945 var jeg ute ved veien for å hente posten. Da så jeg gjennom snødrevet to tyskere som vandret rundt på jordene våre. Jeg fikk et støkk, og skyndte meg inn. øyeblikket etter banket det på døra. Der sto de to i sine lange, grønne frakker, og med de fryktinngydende luene på hodet. Det var første gang jeg sto ansikt til ansikt med en tysker, og møtet ga ubeskrivelige følelser. Det var da heller ingen grunn til å føle seg glad: De ga beskjed om at huset vårt var rekvirert, og at vi måtte være ute i løpet av to dager. Jeg husker ikke stort fra de dagene, var vel i sjokktilstand.

Samholdet under krigen var unikt, det var felles sak som bandt oss sammen. Dette samholdet kom tydelig for dagen i denne harde tida. Det var ikke bare å flytte ut av huset, vi måtte ha et sted å bo, og vi måtte få plassert møbler og annet innbo. Vi bodde to familier i huset: Mine foreldre Adolf og Ragnhild Wold og min søster Rakel bodde i første etasje, min mann Karl Flåten, sønnen vår på 5 måneder og jeg bodde i 2. etasje.

Konrad og Thelma Aas på Hauan i Våle hadde en sidebygning som vi fikk overta, og 20. januar flyttet vi dit. Naboer og venner stilte opp, ialt 14 mann med hester og sleder. De møblene vi ikke fikk plass til ble anbragt rundt om hos venner. I tillegg til møbler og alt annet innbo, hadde vi 60 tønner poteter, som også måtte flyttes. Fjøset fikk vi beholde, slik at vi slapp å finne nytt tilhold for alle dyrene.

På flyttedagen var det snøføyke og kaldt, det skulle ikke gjøre dagen lettere. Konrad Aas kjørte barnesenga med den lille sønnen vår: "Her kommer jeg med det gjeveste", sa han. En av tyskerne var elektriker, han het forresten Adolf(!), og snakket norsk. Det var feil på lyset i kjelleren, og da sa han: "Ah, sabotasje .... .. ".

Vi hadde det godt hos Thelma og Konrad, men jeg følte meg fattig, følte at vi ikke eide noe lenger. Min mann, min søster og pappa kjørte ned hver dag og stelte fjøset. Bryterne til lyset i fjøset sto på hjørnet av våningshuset, og der hadde tyskerne bundet en stor schæferhund, som nok virket litt skremmende i begynnelsen. Tyskerne var disiplinerte. De ville gjerne prate, og de tilbød søsteren min sukkertøy, noe hun selvfølgelig ikke tok i mot. "Ah, kommunist…….." var tyskerens reaksjon.

En gang gjemte pappa geværet til en av soldatene i høyet. Soldaten ble helt forstyrret, det var nok ingen spøk for ham. Men jeg er ikke sikker på om pappa var klar over hvor farlig det kunne blitt også for ham.

På jordet vårt gravde tyskerne opp kanonstillinger, det ble satt opp 11 store luftvernkanoner og en hel del mindre. Innimellom kanonstillingene var det hytter eller telt, som det røyk fra. Det hele minnet om en negerlandsby, slik vi har sett på bilder. Soldatene kjørte inn og ut alléen til huset med store lastebiler, og gjorde store grøfter i veien. De kjørte også ned et av trærne i alléen. Pappa brukte munn på tyskeren, som skrek: "Det er krig". "Det er ikke min skyld", sa pappa. Pappa kunne være temmelig frittalende overfor tyskerne, men det gikk bra.

Skulle vi på butikken, var det 3,5 km å gå. Jeg hadde som regel med meg barnevogna. Veien til Nykirke gikk rett forbi kanonstillingene og jeg var redd når jeg gikk den veien. Hvis det da var en liten prikk av et fly oppe i lufta og de dreide de store søkeapparatene rundt, var det ille. Når de skjøt med kanonene kunne, vi høre splintene falle på skaresnøen oppe på Hauan. En natt lå jeg med klærne på, for sikkerhets skyld.

Over barnesenga hengte jeg en Iøk i taket, den skulle trekke til seg bakterier. Gutten var i alle fall frisk hele tida! Da krigen var slutt, var det lange skudd på løken.

I midten av mars måned begynte tyskerne å laste opp krigsmateriellet på jernbanevogner, og da den store jernbanesabotasjen fant sted 14. mars, sto det et fullt opplastet tog klart til avgang. Da tyskerne begynte å flytte på seg, skjønte vi at noe var på gang. Det visste nok også to finske jenter som hadde fulgt med tyskerne. De spurte om pappa ikke hadde sønner, hadde vel ikke lyst til å dra. Tyskerne hadde også med seg noen russiske krigsfanger. De fikk sikkert ikke mye mat for vi kunne ofte se at de gikk i avfallstønner, som var plassert bak do, for å prøve å finne, noe spiselig.

Tyskerne dro fra Vold, og 1. april kunne vi flytte hjem, men det som skulle vært et eventyr, ble på mange måter et mareritt. Jeg glemmer ikke den sure lukta som møtte oss i døra. Det hadde stått en komfyr midt på kjøkkengulvet, med rør ut av vinduet. Det ble fyrt med kull. Linoleumen på gulvet var dekket av søle. Trappa opp til 2. etasje var revet opp som om det skulle gått hester der. Det var vel de jernbeslåtte støvlene til soldatene som hadde forårsaket dette når de raste ned trappa under alarm og ellers. I veggene var det store spikerhull, tyskerne hadde ikke brukt de minste spikerne når de satte opp køyer og annet. Det hele virket nesten håpløst, men igjen møtte naboer og venner opp og hjalp oss å gjøre rent.

I stua tapetserte vi med klister av mel. Maleren som malte taket oss hadde en forkjærlighet for beige farge, og den malingen må ha vært god, for vi har ikke malt siden (om jeg tør si det). Det sto igjen et fat etter tyskerne, av disse store runde med stett, som de brukte i konditoriene. Dette har jeg tatt vare på som et minne. På jordet var det en stor jobb med å fjerne alle oppbygningene etter tyskerne. De hadde også hatt planer om å anlegge skikkelig vei nedover jordet, men det ble det heldigvis ikke noe av.

Jeg har med disse linjene forsøkt å gi et lite bilde av det som skjedde på Vold helt på slutten av krigen. Ingen stor hendelse i den store krigen, men alvorlig nok for oss som det angikk. Et kort, men mørkt kapitel i gårdens lange historie. Erstatningen vi fikk etter krigen må nærmest karakteriseres som symbolsk.

Tilbake ] Ett nivå opp ] Neste ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside