Borreminne hovedside

Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk

 

 

Borre - et merovingertidssenter i Øst-Norge

Bjørn Myhre

Oldsaksamlingens Borreprosjekt har nå gjennomført tre feltsesonger, og prosjektets deltakere skal den nærmeste tiden bearbeide det innsamlede materialet og publisere resultatene fra utgravningene. Her blir det bare mulig å kort gjøre rede for noen foreløpige tanker om Borres historie basert på undersøkelsene i Nasjonalparken og området nærmest omkring

De arkeologiske undersøkelsene

Gravfeltet på Borre består nå av 7 storhauger og en stor gravrøys, samt ca 30 mindre gravhauger.

Kart over Borre-gravfeltet med markerte utgravningsområder

Tidligere fantes det enda 2 storhauger og en stor gravrøys. Borreprosjektet har foretatt en større utgravning i bunnlaget av haug 1, som tidligere lå nord for inngangen til Nasjonalparken. Dessuten har vi lagt prøvesjakter inn fra kanten av haug 6 og 7, foretatt jordborringer, georadar-undersøkelser og magnetiske målinger i haug 6 og 8, pollenanalyser i haug 6 og 7, og vi har lagt små prøvestikk i plyndringsmassene i haug 3, 4, 5 og 8. Vi begynner å få en viss oversikt over haugenes historie og gravfeltets datering. Fra mindre prøvegravninger mellom haugene og i skråningen fra Nasjonalparken opp til prestegården kan vi se at det har vært åkerbruk og bosetning med spor etter hustufter og ildsteder i området.

Den eldste haugdateringen kommer fra haug 6, som synes å ha blitt anlagt i siste del av 600-tallet. Gravfeltet har vært i bruk fram til ca 900 da den rike skipsbegravelsen, med det kjente rytterutstyret dekorert i Borre-stil, ble anlagt i haug 1. Gravfeltets bruksperiode, så langt som vi nå har oversikt, strekker seg altså over ca 250 år.

Før storhaugene ble bygget, var det meste av den nåværende Nasjonalparken ovenfor 5 meters koten blitt brukt som åker og beitemark. Pollenanalysene fra åkerjord under haug 6 og 7 viser at det var et åpent, nesten treløst landskap med vekslende åkerland og slåtte- og beitemark. Pollen fra både hvete, bygg, havre og rug er funnet, og det er mye gress- og urtepollen, så vi kan anta at det her har vært drevet et skiftebruk. med veksling mellom åker, brakkmark og beitemark. De bevarte åkerterrassene og rydningsrøysene i, Prestegårdsskogen ved Gunnerød kan kanskje gi oss et bilde av hvordan hele skråningen fra Borre kirke til sjøen så ut i yngre jernalder.

[ Toppen av siden ]

Funn fra utgravinger - Klikk for å forstørre Forgylte beslag til bissel og heste-
utstyr funnet i den rike skipsgraven i haug 1 på Borre. Funnet er fra tiden omkring 900 e.Kr. Beslagene er dekorert i Borrestil.

Haug 6 var bygget direkte på gammel åkermark. Et tykt trekullag med brente beinrester var raket utover åkerjorda, og det er klart at den døde er blitt kremert. Kanskje har likbålet stått et sted i nærheten, og bålrestene med forbrente gjenstander og beinfragmenter ble fraktet hit før haugen ble reist som et dominerende minnesmerke. I brannlaget var det bevart mye pollen av ugress og blomster slik som burot, løvetann, prestekrage, balderbrå, kamilleblomst og ryllik, og en kan spekulere på om denne blomsterprakten skyldes en naturlig blomstereng eller om brannlaget har vært dekket av blomster. Trekullrestene fra brannlaget forteller oss at likbålet har bestått av en rekke varmekjære treslag som lind, alm, tik og ask, men særlig dominerer ask, som i mytologien var selve livets tre.

I prøvesjakta fant vi ingen gjenstander, men så kom vi også bare ca 5 m inn fra haugkanten. Georadaren og magnetometeret ga store utslag sentralt i haugen, noe som kan antyde at det her befinner seg større gjenstander, kanskje rester av gravgaver. Selv om det dreier seg om en branngrav, har vi mange eksempler på at noen gravgaver kan være nedlagt ubrent på gravplassen under selve begravelses-seremoniene.

Den store gravhaugen er bygget opp av jordmasser og sand, som for en stor del. kommer fra den synlige grøfta omkring haugfoten. Haugen har opprinnelig vært ca 40-45 m i diameter og omkring 7 meter høy. Til sammen har det vært behov for 4-5000 kubikkm. masse, og omtrent halvparten av dette er gravet opp fra grøfta. Her var det åkerjord i overflaten og sand i de dypere partiene, så haugen består derfor av en blanding av åkerjord og sand. De øvrige haugmassene må være hentet fra åkrene i nærheten.

Også haug 7 er bygget på gammel åkerjord, og det er sannsynlig at også denne har inneholdt en branngrav. Små prøvestikk i kanten av de øvrige haugene viste at det også her lå brente beinrester og trekullbiter, et indisium på at faktisk alle de bevarte storhaugene i Nasjonalparken er bygget over branngraver.

Haug 1 ble utjevnet og plyndret i 1852, og den enkle utgravningen som antikvar Nicolay Nicolaysen foretok dengang, viste at haugen var reist over et ubrent skip, som inneholdt ubrente gravgaver. Likevel mente Nicolaysen at den døde var brent på likbål, og at en jernkjel med den avdødes brente beinrester var satt ned i skipet før haugen ble bygget. Denne hypotesen har seinere vært betvilt, men under vår utgravning i 1989 fant vi fortsatt mange brente beinrester etter dyr og menneske spredt i fyllmassene, og det er godt mulig at Nicolaysen har hatt rett i sin tolkning. Skipsgraven er fra tiden omkring 900, og dermed flere hundre år yngre enn noen av de øvrige storhaugene, men vi skal ikke se bort fra at også flere av disse kan inneholde ubrente gravgaver av høy kvalitet, selv om de gravlagte er blitt kremert. Foreløpig har vi for få dateringer til, å kunne avgjøre i hvilken rekkefølge storhaugene er bygget. 

Haug 6 og 7 må sannsynligvis regnes blant de eldste på feltet. Ut. fra den måten haugenes fotgrøfter tangerer hverandre, kan det se ut til at haugene er bygget langs en linje fra haug 6 til haug 1 i denne rekkefølge: Haug 6, haug 5, haug 3, haug 2, haug 1. Dette er imidlertid bare en hypotese, som må prøves gjennom C-14 dateringer. Hvordan haug 4, 8 og 9 skal plasseres i tid, vet vi foreløpig ikke. Den store gravrøysa nr. 10 er tydeligvis bygget før haug 5, og det er mulig at de to store gravrøysene tilhører feltets eldste fase.

Alle de store jordhaugene i Nasjonalparken er omgitt av fotgrøfter, og det er herfra endel av haugmassene er gravd opp. De har imidlertid ikke hentet all masse her, noe som jo ville ha vært det enkleste. Derfor må grøftene ha hatt en annen funksjon enn bare å være massetak. I dag står det vann i deler av grøftene i vinterhalvåret, men vannspeilet ville ha vært høyere dersom avløpene hadde vært demmet opp. Det renner idag bekker mellom flere av grøftene, og det ville ha vært en enkel sak å bygge fordemninger og lede vannet på en slik måte at store partier av grøftene var vannfylte. De ville i tilfelle ha minnet om vollgraver omkring haugene, og disse ville ha framstått som enda mer imponerende monumenter.

[ Toppen av siden ]

Gravfunn i Øst-Norge - Klikk for å forstørre
Områder med rike gravfunn og storhauger fra 5-600 tallet i Øst-Norge

Fra denne tidsperioden kjenner vi mange storhauger fra Øst-Norge, men ingen steder ligger mer en 1-3 hauger sammen. Storhaugene ligger sentralt i gode jordbruksbygder, nær gode kommunikasjonsveier og elver, og strategisk til i forhold til handelsveier mellom innlandet og kysten. Vi finner f.eks. 3 storhauger på Bjørntvet i Grenland der Skiensvassdraget møter fjorden, 2 hauger på Huseby i Lier nær Drammensvassdragets munning og flere storhauger omkring Sarpsborg og Fredrikstad ved utløpet av Glomma. 

Inne i landet ligger storhaugene langs Glomma helt opp til Solør, i Hedmarksbygdene nær Mjøsa og på Hundorp i Gudbrandsdalen. Den aller største gravhaugen i Norge er Raknehaugen, som ligger sentralt på Romerike. Den ble bygget engang mellom 550 og 675, kanskje omtrent samtidig eller litt før de første storhaugene på Borre.

Kanskje markerer disse storhaugene sentra i mindre høydingdømmer og småriker, som ,har omfattet større eller mindre l territorier. Over tid kan flere av disse politiske enhetene ha blitt slått sammen som følge av erobring, giftemål eller allianser mellom stormenn. Det er fristende å tenke seg en utvikling mot større politiske enheter, og at Borre med sin strategiske beliggenhet ved Oslofjorden, etterhvert har maktet å tilrive seg kontroll over en stor del av regionen.

De mange gravhaugene i dette området, kan tale for en maktkontinuitet over lang tid i dette området nettopp i en periode da de første skriftlige kildene forteller om ustabile forhold med stadig skiftende maktkonstellasjoner mellom kongsdynastier i Vestfold, Østfold og på Opplandene. 7. og 8. århundre er en tidsperiode som i Sør Skandinavia preges av begynnende statsdannelse i den forstand at det foregår en økende sentralisering av politisk måkt, og en sterkere militær organisasjon bygges opp. Derved sikres kontroll over produksjon, vareutveksling og menneskers arbeidskraft. Kanskje vitner Borre-gravfeltet om et politisk sentrum som etterhvert har kunnet basere en stor del av sin makt på kontroll og inntekter av varetransport og handel mellom innlands- og kystbygder og videre med småriker og kongedømmer i Danmark og på kontinentet.

Det ser ut til å foregå en viktig endring i fjernhandelen fra slutten av 600-tallet av. Nå opptrer en rekke nye handelsplasser langs kysten av den sørlige Nordsjøen og den engelske kanalen, og ved siden av prestisjevarer som smykker og glass forekommer også bruks- og nyttegjenstander på handelsplassene. På Jylland vokser det fram et sterkt kongdømme på 6-700-tallet, muligens med handelsplassen Ribe som sentrum. Viken var inngangsporten til det indre Øst-Norge, og ut Oslofjorden kunne det fraktes varer og råstoffer som var av stor betydning for danske høvdinger og konger. Den søm kontrollerte ferdselen forbi det smale partiet av fjorden mellom Horten og Moss, satt også med nøkkelen til store inntekter og dermed en solid maktposisjon. Er det gravplassen til et slikt mektig kongsdynasti mellom 650 og 900 vi står overfor på Borre?

Kart med funnplasser - Klikk for å forstørre Kart over Nord-Europa med viktige funnplasser fra 5-700 tallet. Pilene antyder viktige forbindelser mellom Borre og naboriker.

Hvem ligger begravet i Borrehaugene?

Den islandske historieskriveren Snorre Sturlasson har klare oppfatninger om hvilken kongsætt som satt med makten i Vestfold i denne tidsperioden. Han lar skalden Tjodolf fra Kvine framføre et slektsepos for ynglingekongen Ragnvald den Hedershøye i Vestfold i siste del av 800-tallet. I dette diktverket, som kalles Ynglingatal, skildrer han Ragnvalds forfedre gjennom 26 generasjoner tilbake til gudene Yngve og Frøy. De 5 siste forfedrene skal ha vært konger i Vestfold, nemlig Halvdan Kvitbein, Øystein, Fret, Halvdan den Milde og Matilde, Gudrød den Gjæve, og Olav Geirstadalv.

I skaldekvadet Ynglingatal nevnes det at Halvdan den Milde bodde på Holtar og ble gravlagt på Borre. Snorre Sturlasson skriver selv at Halvdans sønn, Øystein Fret, også ligger hauglagt på Borre. Seinere har mange arkeologer og historikere diskutert om også flere av ynglingeættens medlemmer kunne være begravet i Borrehaugene, særlig gjelder dette Øystein Frets sønn Gudrød den Gjæve. Nedenfor er det satt opp en oversikt over ynglingekongenes gravsteder slik henholdsvis Ynglingatal og Snorres Ynglingesaga nevner dem.

Ynglingatal (YT) og Snorres beskrivelse av ynglingekongenes gravplasser:

 

Mulige leveår

Gravsted YT

Gravsted
 Snorre

Halvdan Kvitbein

660-740

Tjølling

Tjølling

Øystein Fret

690-760

Ukjent

Borrre

Halvdan Milde

725-810

Borre

Borre

Gudrød den Gjæve

760-830

Ukjent

Ukjent

Olav Geirstadalv

790-870

Geirstad

Geirstad

Ragnvald Hedershøye

825-900

Ukjent

Ukjent

Årstallene gjengir eldste mulige fødselsår og yngste mulige dødsår i henhold til faglitteraturen.

[ Toppen av siden ]

 

Kan arkeologene nå slå fast at Borregravfeltet er Ynglingekongenes gravplass? De nye utgravningene har helt klart vist at gravplassen eksisterte samtidig med den tidsperioden da mange historikere mener at ynglingeætta hersket i Vestfold. Halvdan Kvitbein har kanskje levd engang mellom 660 og 740, og de eldste gravhaugene på Borre kan faktisk ha blitt bygget en til to generasjoner før Halvdan. Snorre skriver at Halvdan Kvitbein ble hauglagt i Skiringssal, det vil si det nåværende Tjølling i sørlige delen av Vestfold. Hans sønn, Øystein Fret, skal imidlertid ha giftet seg inn i en eldre kongsætt i Vestfold søm navngis i to-tre generasjoner før Øysteins dronning, Hild. Teoretisk kan Borregravfeltet være anlagt av dette eldre Vestfold-dynastiet, men fra og med Øystein Fret og Halvdan den Milde kan ynglingeætta ha overtatt både gravplassen og makten i Vestfold.

Det er også kronologisk mulig at skipsgraven i haug 1 er anlagt for den siste ynglingekongen i Vestfold, Ragnvald den Hedershøye, som hele Ynglingatal skal være diktet for. Hverken Yngligatal eller Snorre Sturlasson sier noe om kong Ragnvalds historie og død, og det er et stort mysterium hvor det ble av han etterat hans fetter Harald Hårfagre samlet riket. Noen har ment at han dro mot vest og døde på vesterhavsøyene et sted, og enkelte historikere har til og med foreslått at han kjempet mot Harald Hårfagre i slaget i Hafrsfjord og falt der. Men selv om Snorre ikke interesserte seg for Ragnvalds historie, skal vi ikke se bort fra den mulighet at han ble gravlagt på ættas hovedgravplass, Borre.

Men det står ingen navneskilt på gravhaugene, og arkeologene står her som ellers overfor et meget vanskelig problem når vi skal forsøke å koble sammen skriftlige kilder med arkeologiske funn. A. W. Brøgger argumenterte allerede i 1916 for at Olav Geirstadalv lå begravet i skipsgraven fra Gokstad ved Sandefjord, og for at dronning Åsa, som var Gudrød den Gjæves kone, var hauglagt i Osebergskipet. I dag tviler de fleste på dette, og det blir i stedet diskutert om disse storhaugene var bygget for andre medlemmer av ynglingeætta. Også når det gjelder Borrehaugene er det knyttet stor usikkerhet til identifiseringen av de gravlagte.

Vi må huske på at Snorre skrev sin saga omkring 300 år etter den siste storhaugen ble bygget på Borre, og omkring 600 år etter den eldste storbegravelsen. Er det mulig at tradisjonen om Borre-ætta kan ha holdt seg levende så lenge? Snorre baserte seg på Ynglingatal da han plasserte Halvdan den Milde på Borre, men såvidt vi vet hadde han ingen skriftlige kilder som tilsa at også Øystein Fret var gravlagt her. Snorre skrev f.eks. også at Harald Hårfagres sønn Bjørn Farmann var gravlagt i Farmannshaugen på Sem ved Tønsberg, men utgravningen viste at haugen var uten noen grav, og C-14 dateringen antyder at den ble reist mer enn 500 år før Bjørn Farmanns tid. Snorre kan derfor også ha tatt feil når det gjelder Borrehaugene.

Da Brøgger skrev om Borre og de andre storhaugene i Vestfold i mellomkrigsårene, var det en vanlig oppfatning blant historikere at Snorre hadde gitt en beskrivelse av de politiske forholdene i Vestfold, og om ynglingeætta, som var nærmest historisk riktig. I dag er det mange historikere som tviler på om Snorres versjon av disse tiders tidligere hendelser er holdbare. Andre islandske historikere som levde før Snorre, ville f.eks. plassere ynglingeætta på Opplandene, særlig på Ringerike, Hadeland og Hedmark, mens Vestfold blir sjelden nevnt. Flere av vår tids historikere har derfor hevdet at når Snorre la så stor vekt på ynglingeættas tilknytning til Vestfold, var det en meget usikker tolkning som må ses i sammenheng med Snorres politiske målsetning med sagaskrivingen.

På Snorres tid hevdet nemlig danske konger arverett til Viken og Vestfold, og det var derfor viktig for de norske kongene å vise at de nedstammet fra en ætt som helt siden 600-tallet hadde hatt rettigheter til denne regionen. Enkelte forskere har derfor hevdet at Snorres historie var de norske kongers offisielle historiefortolkning som skulle legitimere deres rett til Vestfold og Viken. Nylig er det til og med argumentert for at også Ynglingatal ikke er fra vikingtid, men en konstruksjon laget på 1100-tallet med samme målsetning. Skulle dette være riktig, faller hele tanken om ynglingeætta og deres gravminner i Vestfold.- Det vil kreve en dramatisk nytenkning, som det kan være vanskelig å innstille seg på.

Muligheten for å koble Borrehaugene med historisk kjente personer ville dermed bli drastisk redusert. Den eldste sikre historiske kilde som nevner Vestfold, er fra 813, det vil si fra Borre-gravfeltets bruksperiode. Da står det i frankiske annaler at de danske kongene Harald og Reginfred drar til Vestfold "for å slå ned et opprør i den ytterste del av sitt rike, folket og fyrstene der nektet å underkaste seg". det er tydelig at Vestfold da ble betraktet som et lydrike under danskekongene, og at denne situasjonen hadde eksistert i lengre tid. Kanskje fantes det en eller flere kongsætter i Vestfold som til tider var underlagt danskekongene, men som også til tider gjorde opprør for å frigjøre seg fra fremmed overmakt?

En slik situasjon kjenner vi fra slutten av vikingtid og tidlig middelalder da danskekonger som Harald Blåtann, Knut den Mektige og Valdemar den Store styrte Viken gjennom norske vassaller. I mellomliggende perioder hersket imidlertid lokale konger eller norske rikskonger i Vestfold, når disse var sterke nok til å rive seg løs fra danskestyret. Kanskje er Borrehaugene reist av en lokal herskerslekt som til tider har vært underlagt danske overkonger, men i perioder har den selv hatt kontroll med større eller mindre deler av regionen. Om de kalte seg ynglinger, slik Snorre hevdet, eller om det dreide seg om andre ikke navngitte herskerslekter, vil for alltid være usikkert.

 

Tilbake ] Ett nivå opp ] Neste ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside