Borreminne hovedside

Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk

 

 

Min barndoms vei

Trygve Skaug

 

Pauliveien, som går fra Skoppum til E18 i Paulidalen har vært min vei, min barndoms vei. Den var veien til skole, til jernbane, eller toget som vi sa, og veien til Horten med melk og andre varer fra gården hjemme. Men tro aldri at den var slik som i dag! Den gang begynte veien ved gamle Lysheim skole, der Phonico er i dag. Ved siden av, i det som senere ble Vermelids butikk, drev Marie Hansen sin butikk. Lenger nord var Lysverket som vi sa, der Borre Elektrisitetsverk hadde sine kontorer og lagre. Opprinnelig var dette et garveri, hvor det ble beredet huder og skinn. Jeg husker at noen av de som var gamle den gang jeg begynte på Lysheim skole i 1930 kalte stedet for Garveriet. Tvers over veien, der Skoppum-kiosken ligger nå, var det en stor frukthage gjerdet inn med et høyt nettinggjerde.

Litt lenger nord gikk en liten vei som vi aldri kjørte, men som var en snarvei over jernbanen med grind hvor det sto: "se opp for tog" og "lukk grinden"! Akkurat nord for denne snarveien, som også er der i dag, ligger det et hus med Borres minste tomt. Så sa de som var voksne den gang. I huset bodde familien Ellefsen. På østsiden av veien var det ingen hus, men jeg tror det var et lite jorde. Videre mot stasjonen var det to hus, et over veien og et under veien, vi sa det slik den gang. Begge, husene ligger der den dag i dag.

Men så, grøss og gru, kommer vi til den tids mest ulykkesbelastede punkt på vår skole- og byvei: Undergangen. Gjennom dette trange og skjeve nåløyet måtte alle som kjørte bil eller hest for å komme videre vestover til Løes, Gusland, Granly, Skaug, Bergan, Brekke og Pauli. Det var ingen spøk å komme ovenfra med tungt lass på enten slede eller vogn. Den krappe svingen og den smale kjørebanen som helte utover, og som dertil var rammet inn av stabbesteiner, var som den beste testbane (for billøp) vi finner i Sør-Norge i dag.

Videre nordover gikk veien som i dag til Skoppum jernbanestasjon. Men den gang fortsatte den over jernbanesporene og vest- og nordover til Snapsrud og Rygland. Men det er en annen historie.

Opp for undergangen hadde vi på min barndoms vei og helt inn i mine manndomsdager Bakeriet, Grøstads Bakeri og Kolonialforretning. Betegnelsen dagligvarer var enda ikke oppfunnet. I Bakeriet var Grøstad sjef, og sendte ut varer med egen bil på fastlagt kjørerute. Her var alt hva magen kunne ønske seg av bakverk, fra brød i tre variasjoner til de fineste konditorkaker som vi visste om den gangen.

En liten tur med John Johansen, John baker, i Forden opp til fru Grüner på Reir med varer var for meg svære greier. Alle de hele kaker og brustne smuler jeg fikk av den elskelige damen! Av og til var det tillegg til et sirupsglass, margarin eller gjær, eller rett og slett en oppmuntring til en pjokk med 4 1/2 km vei oppfor bakke, det meste i snøslaps eller søle når vi tok med posten til gårdene her oppe. Det var først langt senere det ble fast postombringelse.

[ Toppen av siden ]

Det var ikke spøk å komme opp Bakeribakken med lass på slede og vogn, slik vi kunne ha når vi kom fra Horten med 5-800 kg på en hest. Det var vanlig å lesse om på tomta til Lysverket. Her ble lasset delt i to for å klare bakkene til Gusland og Skaug. Vel oppe var det bare jorder, og ei løkke hvor møller Bringaker har hus og hage i dag. Så var vi i Jahregata, den rette bakken opp mot "skauen". Navnet tror jeg kommer av at Jahre på gården Skoppum eide jordet inntil veien. Her var det to hus, elektrisitetsverkmontør Arne Bye med familie hadde det som lå nederst i bakken. Dette er Inge Byes barndomshjem. Det øverste huset i bakken var i familien Skogs eie. Her bodde en klassevenninne, Bodil Skog. En liten prinsesse i mine øyne den gang.

Så var vi på "skauen", veistykket fra der hvor veien tar inn til boligfeltet på toppen av bakken og fram til Snapsrudjordet. Her var det tett og mørkt. Ingen høyspentlinje og ingen hus. Veien svinget seg langsmed Snapsrud og Løesjordet, over en liten fjellhufs som anes i terrenget nå også, og så var vi ved veien til Løvli og Innlaget, som er der i dag også. Der begynte Løesbakken, som førte rett opp til Løesgårdene på toppen. Men nederst i bakken, i en bøkelund på nordsiden av veien, var det faktisk et lysthus mellom trærne. Jeg tror det hadde sittebenker av stener, og et lite innsmett i løvverket som inngang. Her kan jeg tenke meg det ble tatt mang en liten klonk av lerka når ungdommene fra gårdene ovenifra skulle til fest på Borreborg. Og mang en kyss og klem når parene var på vei hjem i sommernatten.

I Løesbakken var det heller ingen hus, bare jorder og løkker og en staselig bjørkeallé. På toppen ligger Løesgårdene, to stykker. En helt inntil veien, den andre litt syd på Løeshaugen. Her bodde det jevnaldrende og skolevenninner. Ca. 150 meter fra bakketoppen kommer vi til et nytt veiskille, til Snapsrud, tre gårder med utvei til Løes, og veien til Skoppum og Rygland. I disse trakter gikk skoleveien min senere, til Borre framhaldssko le på Borreborg, men som liten gutt gikk jeg ikke denne veien alene. Veien er et gammelt tråkk, eller sti; fra Skaug via Granly og Støkke til Snapsrud.

Fra veiskillet på bakketoppen kreket veien seg i slyng og over små bergknatter fram til Svingen, og videre langsmed Løesjordet til nok et Veiskille. Her tok veien av til det eneste rene bolighuset i denne delen av grenda, Fagerli. I dag ville vi kalt det kårbolig, siden det er skilt fra Løes og eieren av gården bygde her da han solgte gården. På Fagerli var det også ei jente som gikk i min klasse, Herdis, i dag fru Nordal og boende på sin barndoms hjemmegrunn.

Fra det samme veiskillet gikk også veien til Kongelf, den gang og helt til ut i 60-årene et selvstendig bruk inne i skogen mot Stenbjørnrød og Gusland. Og så bar det videre inn i Skilnandskauen. Et veistykke som var lagt over et myraktig område, og som var mørkt og Mil av kratt og store trær. Det var heldigvis ikke så langt før vi igjen kom til et åpent jorde, Lørge-jordet, etter eieren Knut Lørge. Her heter grenda Gusland. I enden av skogen var og er det enda et veiskille. Her tar veien av til Støkke, to små plasser, og til Lindhjem og Føske. Ved Søndre Føske går grensen for Lysheim skolekrets. På det åpne veistykket, ved jordet, tror jeg Skaug hadde sin "veirode". Et bestemt stykke av veien som hver gård som brukte den som utvei måtte holde iorden med grus og tilsyn. Så endelig - inn til høyre ved Åsen gikk veien HJEM. I dag går veien rett fram, men før utbedringen gikk den opp til høyre til Åsen. Her skiltes min skolevei og Guslandveien. Hjemover tok jeg veien gjennom gårdstunet på Gusland Nordre, Ingvald og Marie Hovs hjem, og videre til Granly og Skaug.

Men la oss fortsatt følge veien videre vestover. Ved Åsen som veiskillet het, hadde det vært boplass som jeg bare kan huske grunnmuren til. Her bodde en gang Maren Åsen, og jeg tror at huset etter hennes død ble revet og ført opp som bryggerhus på Søndre Føske. Åsen lå midt i skogen, og veien videre vestover gikk gjennom skogen fram mot Guslandjordene og Gusland. Her lå "smia til Kristian", og gården til Kristian Pauli og hans familie. 

I smia ble det laget og reparert redskaper, og hestene ble skodd. Også her på gamleveien var det et veiskille, sydover - også til Gusland, til Marie og Lars Brekke og Edvard Skomaker. Derfra gikk veien over svaberg og små flaug ned til neste Gusland-gård, til Jørgen og Helma og familien deres. På alle disse stedene var det barn som sognet til Lysheim skole, og det ble etterhvert en liten flokk som møttes etter veien og gikk i følge til skolen. På Gusland hvor min barndoms vei begynte og sluttet, hadde, jeg noen av mine beste lekekamerater.

Tilbake ] Ett nivå opp ] Neste ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside