Borreminne hovedside

Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk

 

 

Hvem bygde kirken på Løvøya?

Av A. Jan Brendalsmo

"En belgmørk høstnatt for mange hundre år siden kom en skute under en orkanaktig storm drivende inn Oslofjorden. Roret var ødelagt under stormen, mannskapet visste ikke hvor de var, og ventet hvert øyeblikk at skibet skulde knuses mot et skjær. Døden syntes dem uunngåelig. Da kaldte skipperen mandskabet sammen til skibsbønn. Så bad de til Gud i sin ytterste nød om frelse, og lovet at hvis de blev frelst, så skulde de bygge en kirke til Guds ære på det sted hvor de kom iland. Utpå morgensiden støtte skibet på grunn Da det blev lyst Så de at de var kommet iland på Løvøya De holdt sitt løfte og bygget en kirke til Guds ære på stedet". (Sagnet om Løvøyakirken, slik det ble skrevet ned i 1888.)
Eriksen 1986, referert etter O. Bertelsen: Løvøykirken og sagnene fra Løvøya". I: Vestfoldminne 3, 1932-40

Denne type sagn, om skipsforlis og kirkebyggeri, finner vi flere steder langs norskekysten. På Vestlandet er det, ifølge sagnene der, gjerne to eller tre søstre fra Skottland, som er de skipbrudne. Slike søstre skal ha bygd kirkene bl.a. på Kinn, Selje, Moster og Herdla som takk for at de overlevde?
Alver 1987

Nå skal man ikke kimse av den folkelige sagntradisjonen - ofte kan det være en stor kjerne av historisk sannhet i den, men det kan være vanskelig å finne den og å forstå den rett.

Men i tilfellet Løvøya må vi nok søke en mindre dramatisk årsak til kirkebyggeriet enn et nestenforlis. Forklaringen til sagnet kan kanskje søkes i de lokale forholdene i nyere tid: På 1500-tallet forfalt kirken, først rundt 1720 ble den satt i stand igjen av Falkenstens daværende eier, kommandørkaptein A. P. Styr, for så igjen å forfalle utover 1800-tallet. Bygningsforfallet tiltross, så fortsatte valfarten til Halvardskilden, spesielt St. Hansaften.
Helland 1914:383

I en slik omskiftende virkelighet, når noe gammelt igjen kommer i hevd, kanskje utfra et nytt formål, kan det være at folk føler behov for å kunne forklare hvordan kirken og helligstedet egentlig er oppstått. Muligens kan det engang ha skjedd et nestenforlis ved Løvøya, men omstendighetene rundt kan ha blitt delvis glemt, og så er to hendelser fra to forskjellige tidspunkt blitt blandet ihop for å gi en forklaring som en fant logisk, både praktisk og religiøst sett.
Men hvor gammel kan da kirken på Løvøya være, hvem bygde den og hvorfor?


Kirkebygging i middelalderen

Hver tid har sine motiver for sine handlinger, så også når det gjelder kirkebyggeri. Derfor må vi først prøve å avklare når kirken ble bygd, før vi våger oss utpå spørsmålene om hvorfor og hvem.

Første gang kirken på Løvøya omtales i en samtidig kilde, er i 1398. Da er, den oppført i "Rødeboka". Dette verk ble skapt av Oslobispen Eystein Aslaksson for å skaffe skriftlig oversikt over hvilke inntekter kirken hadde i Østlandsområdet, på denne måten var det enklere for bispen å holde orden i bispestolens økonomi. Det vi dermed får avklart, er at kirken ikke kan være bygd senere enn i 1398.

I Håkon Håkonssons saga omtales for året 1223 at Oslobispen Nikolas, på vei fra Tønsberg til Oslo, i jula blir liggende værfast ved løvøyene i en uke. En biskop, som i romjula blir liggende værfast, har helt sikkert begitt seg på land for å ta del i de mange kirkelige seremonier. Hadde Løvøyakirken eksistert på dette tidspunkt, så er det. sannsynlig at sagaen hadde nevnt den: Det er sjelden en bisp blir liggende værfast, og samtidig vegg i vegg med en kirke, i høytida. Dermed bør vi - riktignok på noe spinkelt grunnlag - kunne slutte at kirken bør være bygd etter 1223.

En annen måte å datere på er å se hvilken stilart og romløsning kirken har. Nå har det vært så mye forfall/gjenoppbygging på Løvøya, at det rent stilmessige må vi være varsomme med. Kunsthistorikere, som Harry Fett, har tidligere plassert Løvøyakirken i gruppe med de eldste steinkirker i Norge. Han mente den kunne være bygd på midten av 1000-tallet etter mønster fra de eldre irske kirker. Riktignok har den samme enkle romløsning som de irske kirkene men det har også endel tidliggotiske kirker. De siste tiårs arkeologiske undersøkelser av slike kirkebygg i Danmark og Sør-Sverige viser at disse er bygd rundt år 1300, kanskje noe før. På et slikt grunnlag er det derfor rimelig å sette også Løvøyakirkens tilblivelse til årene rundt 1300.

Høsten 1989 ble det gravd for en sommerledning fra krana på kirkens sørøsthjørne opp til klokketårnet i nordvest. Det kunne da fastslås at det faktisk hadde vært en kirkegård til kirken, iallefall på øst- og nordsida. Man håpet å kunne få avklart kirkens alder gjennom å foreta en radiologisk datering av ett av skjelettene. Forbauselsen ble derfor stor da rapporten fortalte. at den gravlagte ikke kunne være eldre enn fra midten av 1600-tallet, sannsynligvis yngre. Det kan bare bety at området rundt kirken ble brukt til gravlegging på 1700-tallet, hvilket må henge sammen med løyvet fra 1720 til å istandsette kirken og holde tjeneste der.

Vi kan derfor oppsummere at kirken etter all sannsynlighet ble bygd rundt år 1300 og at det har vært kirkegård til den på 1700-tallet. Mest sannsynlig har kirken blitt istandsatt på 1700-tallet etter forfallet fra 1500-tallet av, og gravlegging har forekommet der før 1398 (noe vi skal komme tilbake til).

Bilde fra Riksantikvarens arkiv
Foto: G. Fischer. Riksantikvarens arkiv. Neg. nr. 3/1924

[ Til toppen av siden ]

Strategisk beliggenhet

Hvorfor ligger så kirken på Løvøya? Det er jo kirker på Borre og Nykirke? I utgangspunktet må vi huske at Vestfold har Norges største tetthet av middelalderske steinkirker. Dernest at det var ikke "det offentlige" som i sin tid sto for kirkebyggeriet, men primært konger og andre storbønder.
Brendalsmo 1991

Som Lorens Berg påpeker i sine bygdebøker for flere av Vestfoldkommunene, så var i
middelalderen jorda den egentlige kapital. Kirkebyggeri var svært ressurskrevende, og det var kun de mest velstående, med kontroll over avkastningen fra mange gårder som kunne forestå slikt. Så ble da også de fleste middelalderkirker i Norge bygd på stormannens gård og fikk dens navn. Hele 850 av Norges ca. 950 kirkesogn har navn etter gården hvor kirkestedet ligger. 

Olsen 1926:200

Det var derfor ikke behovet for å bygge kirker der det behøvdes utfra folketettheten som styrte lokaliseringen, men snarere storbøndenes behov for og evne til å vise sin makt.
Brendalsmo 1990.

Nå var det ingen storgård på Løvøya - likevel ble det bygd kirke der. Bare dette er et argument for at kirken her er bygd seinere enn de på Borre og Nykirke. Istedet hadde Løvøya andre kvaliteter som var viktige på denne tida. For det første gikk ikke datidens "motorvei" inne i landet, men på sjøen. Derfor ble gode havner, med høvelig mellomrom langs kysten, svært viktige. På samme måte var forsyninger av ferskvann til de sjøfarende nødvendig. Begge deler kunne Løvøya tilby, vannkilden må dengang ha ligget like i vannkanten. Stedet ligger på det trangeste av ytre Oslofjord, har ypperlig havn og en stabil ferskvannskilde. Det er derfor ikke rart at det ble bygd en kirke her og at kilden etter hvert ble en helligkilde.

[ Til toppen av siden ]

Skåne-ætten

Løvøyakirken har St.Hallvard og St.Martin som sine helgener. Martinsdedikasjonen finnes bare ett annet sted i Norge. Han døde som biskop av Tours i år 397 og ble dyrket særlig for sin askese og ydmykhet. Hans kappe ble oppbevart av de merovingiske konger som relikvie i en egen bygning, et cappella. Hallvardskultens sentrum var Oslo - selv om helgenen vokste opp på Lier utenfor Drammen. Begge disse helgener peker mot en forbindelse til bispestolen i Oslo. Kjenner vi så noen vestfoldinger i dette miljøet?

Løvøya kirke ligger idag i Nykirke sogn. Den har aldri hatt eget sogn - sålangt vi kan se av kildene. Altså har den ikke vært berettiget til de faste inntekter av tienden, slik sognekirkene var. Derfor har den i større grad enn andre kirker vært avhengig av de gaver den mottok. Ikke minst av avkastningen fra de gårder som ble lagt til den av stormannen som bygde den, og av de gårder som andre ga til kirken mot at de fikk gravplass ved kirken og at presten leste messe over giverens sjel "til evig tid". I Rødeboka viser oversikten i 1398 at det rett nok ligger gårder under kirken, både til prestelønn og til bygningens vedlikehold, men det var ikke store gårdpartene den hadde inntekter fra. Altså må det ha vært en storbonde i nærheten som spedde på, kanskje i form av bosted til presten på gården sin.

Bilde fra Riksantivarents arkiv
Foto G. Fischer. Riksantikvarens arkiv. Neg. nr. 8/1924

Og hva er mer nærliggende å tenke på, enn gården Skåne på Nykirke, gården som den tidligere omtalte Oslobispen Eystein Aslaksson kom fra. "Eystein var "av en adelig og godsrik ætt, nær knyttet til Oslo", står det i Norsk Biografisk Leksikon. Han ble født noe før 1340, var kannik i Oslo i 1367, prost i 1383 i Oslo prosti og så biskop i 1386. En typisk karrierevei for en sønn av datidens storfolk. Han var biskop til han døde i 1407, temmelig gammel etter datidens målestokk.

Faren Aslak Steinarsson - sannsynligvis født rundt 1300 - var i 1350-årene kongens sysselmann i Sandsvær og etter ham fikk Eystein en anseelig mengde gårder og annen rikdom. Vel måtte han dele noe med sin søster Asgerd, som var gift med adelsmann og hirdmann Guttorm Rolfsson fra Asker, men Eystein hadde nok til salt i maten. Arv strømmet inn fra onkler og andre slektninger i tillegg, så han har vært fullt i stand til å være kirkebygger.

Bestefaren til Eystein, far til Aslak, Steinar, må ha blitt født engang i 1270-årene. Vi vet lite om ham, bortsett fra at han overlot store jordeiendommer til Aslak og brødrene både i Vestfold, rundt Oslo, i Sandsvær, på Romerike og i Østfold. Av de tre onklene til Eystein, brødrene til Aslak, ble Arnulf i 1351 utnevnt til abbed på Hovedøya kloster - et svært driftig og velstående munkesamfunn. Tord og Helge var begge gårdeiere i Oslo. Dette utfyller bildet av de virkelig store bøndene på denne tida: De bodde i sine gårder i byen, mens de hadde hovedinntektene fra sine og andres gårder rundt om i hele landsdelen.

Det er nettopp i et slikt miljø vi må søke kirkebyggeren på Løvøya. Og det er også her koblingen til Oslo og St.Hallvard kommer inn. Vi ser at slekta er "nær knytt til Oslo", ikke til Tønsberg, som jo ligger nærmere. Dette kan være med på å forklare at kirken var viet til St. Hallvard, Osloregionens helgen. St. Martin var i sin tid biskop - kan det ha noen sammenheng med Eysteins karriere?

La oss se litt på Løvøyakirkens jordegods. I Rødeboka er oppført i 1398, under det jordegods som ligger til presten: "l Skåne ett øyresbol som Aslak Steinarsson ga istedet for det øyresbol i Sledavåg, som det sies at Skjoldulf og Ugest ga for gravplassen sin". Eller på norsk: Løvøyakirken disponerer inntektene fra et jordstykke på gården Sledavåg (nå Falkensten). Dette bytter Aslak til seg mot et tilsvarende jordstykke på gården Skåne, som Aslak eier. Jordstykket på Sledavåg ble opprinnelig gitt, "sies det", til kirken av Skjoldulf og Ugest mot at de ble gravlagt d er (sannsynligvis inne i kirken). Den opprinnelige gaven må ha blitt gitt for en god del år tilbake, i alle fall er 'ikke donasjonen skriftfestet - skal vi tippe at det går 2-3 generasjoner før den eksakte hukommelsen om en slik gave blir uklar? Det betyr i så fall at det må ha vært en kirke på Løvøya seinest på begynnelsen av 1300-tallet, da Skjoldulf og Ugest ga jord for sin gravplass og sjelefred.

Vi har dermed tre mulige kirkebyggere på Løvøya, dersom de nevnte folk fra Skåne står bak. Først Eystein. Han hadde rikdom nok, han hadde posisjon til det, han sto midt i Hallvardskulten og han var som biskop tenkelig til å knytte en kirke til nettopp St.Martin. Men er vår datering av kirken rett, så blir han for ung dersom han - hvilket er rimelig å anta - ble født på 1330-tallet.

Aslak hadde også rikdommen, han hadde den sosiale posisjonen og han hadde ikke minst et behov for å skape et solid grunnlag for Eysteins karriere. Med andre ord gode motiver for å bygge en kirke, på en svært strategisk plass like ned for gården sin, vie den til Hallvard og Martin, og derigjennom berede veien for sønnen. Kontakten med det sentrale kirkelige miljø i Oslo hadde han jo allerede gjennom sin bror, som ble abbed på Hovedøya i 1351. Men igjen - Aslak må ha vært for ung på begynnelsen av 1300-tallet.

Tilbake står så kun Steinar. Om våre møysommelig oppbygde resonnementer er holdbare, så kan det bety at det var han som bygde kirken på Løvøya. Og da kan vi faktisk se på kirkebyggeriet som en stor investering i framtida - en investering som til slutt gir full uttelling ved at sønnesønnen Eystein blir biskop i Oslo bispedømme i 1386. Og det er ingen dårlig forrentning på snaue 100 år.

Litteratur:
-Alver, Brynjulf., "Munnleg historisk tradisjon som lokal historie". I: Folklorens betydelse. Bengt af Klintberg (red.), Gøteborg 1987.
-Brendalsmo, A.Jan: "A ta trua. Religion og makt under statsdannelsen i Norge". I: Gunneria 64. B. Wik (red.), Trondheim 1991.
-Brendalsmo, A.Jan: "kirkesteder i Vestfold: Hvem bygde kirker og hvorfor - hvor ble kirkene bygd og hvorfor". L Vestfoldkirkene -bygning, landskap og samfunn. A.J. -Brendalsmo/E. Vea (red.), Tønsberg 1990.
-Eriksen, Anne: "Lovekirker i Vestfold". L Vestfoldminne 1986.
-Helland, Amund: "Topografisk-statistisk beskrivelse over Jarlsberg og Larvik amt. "" Kristiania 1914.
-Olsen, Magnus: "Ættegård og helligdom". 2. utgave. Bergen-Oslo-Tromsø 1978.
-Biskop Eysteins Jordebog (Den Røde Bog). Fortegnelse over det geistlige gods i Oslo bispedømme omkring Aar 1400. Christiania 1873.
-Borre bygdebok. E. Lillevold (hovedred.), Horten 1954.
-Norsk Biografisk Leksikon.

Tilbake ] Ett nivå opp ] Neste ] [ [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside