Borreminne hovedside

Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk

 

 

På historiske stier

Kjell Jakobsen

 

Under den siste istid var landet vårt presset ned av det veldige trykket av isbreen. Her i Borre lå landet ca. 185 meter under dagens nivå. Men klimaet ble mildere og isen trakk seg tilbake. Sakte begynte landet vårt å stige, og for ca. 9000-9500 år siden dukket de høyeste toppene i Borre-området opp. Etterhvert fant jeger- og fangstfolket fram til våre kyster, og mennesket inntok landet.

Ramsli, navnet lyder velkjent for de fleste, men er turgåere og mosjonister klar over hvilken forhistorie dette området har? Neppe.

Vi velger å starte vår vandring ved Knudsrød, eller Knutzrud som gården het i Biskop Eysteins Røde Bok fra ca. år 1400. Vi skal ikke dvele så lenge ved denne gården, da den er godt omtalt i Borreboka, men det kan nevnes dens nære tilknytning til nabogården Eskebekk. Knudsrød, kan jo, godt tenkes å være ryddet fra denne gården engang ved slutten av vikingtiden eller noe senere.

For noen år siden, før det ble opparbeidet tømmervei i området, slynget en gang- og ridesti seg gjennom terrenget i Ramsli. Den var godt nedslitt etter generasjoners bruk. Stien fulgte en naturlig hylle i terrenget, og den var nok ikke bare i bruk som snarvei mellom gårdene, men den var også den korteste vei fra kirke til kirke. Nemlig Løvøy-kirken og Borre kirke. Glemmes må ikke at denne stien også førte fram mot eldre tiders kjente båthavn, Løvøysund.

Langs denne stien har nok sjøfolk, fiskere og gårdbrukere vandret til fots. Her har kanskje lensherren i Tønsberg, Fredrik Lange og hans etterfølgere på Falkensten, bl.a. Sthyr og Jørgen Qvall sittet høyt til hest. Fru Dorthe, Fredrik Langes hustru derimot, ble nok kjørt til kirken i Borre over Skavli og langs Kongeveien i Holtandalen.

Vi forflytter oss 5-6000 år tilbake i tid og starter vår vandring sør i Ramsli. Vi vil da begynne i "steinbrukernes" tid, og vi hever vannstanden ca. 40 meter. Området vi befinner oss i er nå en forholdsvis stor øy. Øst for oss ligger den øy som idag er områdene hvor de høyestliggende partier av Horten ligger. Denne øy er skilt fra "vår" øy med et smalt sund gjennom det som idag er Holtandalen. Vest for oss ligger den fjordarmen hvor Borrevannet har sin plass. Øya starter i sør ved områdene rundt Sem Hovedgård, eller Sem som den tidligere het. Øya strekker seg mot nord til Skavliområdet.

Dype bukter og lune viker skjærer seg inn i landskapet. Det finnes utallige små skjær, et landskap som kan minne om det vi idag finner ved Tjømelandet. De fleste øyer og skjær har liten eller ingen vegetasjon. På "vår" store øy derimot, vokser en blandingsskog med bl. a. eik, bjørk, lind og hassel.

I det smale sundet mellom Viklandet og Ramsli, er det til tider sterke strømforhold. Store stimer med fisk jager i området, og på skjær og steiner er det kolonier av steinkobbe. I fjorden dukker også småhval som niser og kvitnos opp. Flokker av fugl som alke og lomvi, forteller oss at et fuglefjell kan finnes i nærheten. Kanskje Veggefjellets stupbratte skrenter, eller kanskje Løvøya er tilholdsstedet.

Her i dette rike landskapet, har noen av våre "forfedre" slått seg ned. De kom en dag padlende inn i skjærgården. - Fartøyene kan være havgående, smekkert uthugget av en lang lindestamme, og med nedfeldt, tappet akterende. 6-8 personer kan et slikt fartøy bære.

Hvor mange personer som slår seg ned er avhengig av områdets ressurser. De må imidlertid være mange nok til å kunne jage småhvalen inn på grunt vann. Båtfolket stikker sine rikt utskårede padleårer i vannet og de speider etter sin sommerboplass. Inne i en lun vik mellom knausene og med gruset grunn finner de sin boplass for noen korte sommermåneder.

Finner vi så spor etter de tidlige innbyggerne av vårt land? Både på den naturlige hyllen hvor idag tømmerveien ligger, og i skogen på begge sider, i skyggen under bøketrærne, finner vi boplassene. Helt urørte vil vi finne rester etter ildsteder, og avfallet fra bearbeidingen av flint og lokale bergarter som bl.a. kvarts, ligger i gruslaget under den nyere skogbunnen. Bergkrystall fra lokale forekomster ser også ut til å være tatt i bruk.

En gullgruve for en arkeolog mente den engelske steinalder-eksperten Roger Grace. Han undersøkte i området nå i sommer. Mange av boplassene ligger som de ble forlatt engang for noen tusen år siden. Noen plasser har kanskje vært i bruk i flere sesonger, andre kan vitne om et kort sommeropphold. Et opphold på en plass som har skaffet føde for stammen eller slekten. Ikke bare for det daglige, men også til hjelp i dager med dårlig vær og med fangstopphold. M.a.o. et område med overskudd på ressurser.

[ Toppen av siden ]

Hvor mange boplasser Ramsliområdet rommer, vil vi vel aldri finne ut, men det har vært mange. Vi finner boplasser fra 30-35 meter over dagens havnivå og opp til 65-70 meter. Når vi vet at boplassene lå ved strandlinjer, har vi her et tidsperspektiv på flere tusen år. Den tidligere undersøkte boplassen ved Frebergsvik ligger på 55 meter o.h. De høyeste funn i Ramsli ligger 10-15 meter over denne. Kanskje er de 7-800 år eldre enn boplassen i Frebergsvik.

En slik tankelek med tusener av år, virker for oss mennesker litt ufattelig, men tiden lyver ikke. Bevisene ligger der, skjult under skogbunnen. En liten forflytning i terrenget på noen meter, og spranget er på flere ti-talls generasjoner av mennesker. Fra områdets første beboere, fra tankenes og fantasiens verden, forflytter vi oss nå mot vår relativt nære fortid. I nordre del av Ramsli, der vi kommer ut av skogsterrenget og inn på den åpne sletten, står det et skilt. Det er satt opp av Trond Schmidt, den nåværende eier av Falkensten. Dette er noe av det som er tilbake av den merkede skogstien vi hadde her for noen år siden. Måtte den bare fått overleve i sin opprinnelige form. Et utmerket tiltak for turgåere og for skoleklasser.

Skiltet på sletten forteller oss at her har det vært en husmannsplass under Falkensten. Den nevnes første gang i 1723, samme året som eieren av hovedgården, Tordenskiolds nære venn ekvipasjemester Anders Sthyr, døde på sin gård.

Plassen som lå her ved Ramsli, har en historie på 150-200 år, og hus må ha avløst hus på denne åpningen i skogen. I den løvskogkledde skråningen ned mot Borrevannet og ved plantefeltet i vest har de dyrket. Rydningsrøysene og teigpløyingen forteller sin historie om slitsomme arbeidsdager på marginal jord. Det er nok et stort sprang i levevilkår fra områdets første beboere og fram til husmannen. Ikke bare et annet kosthold, men også fra et liv med tilgang til store -ressurser, og til et liv med daglig kamp for et livsopphold.

Har husmannsplassen noen nærmere. fortid enn steinalderens mennesker? Jo, det lå engang et gårdsbruk her, gården Ramsli. Navnet hadde den vel fra området den lå i. kanskje var planten ramsløk tallrik her, eller kanskje var det manns- eller fuglenavnet Ravn som var opphavet.

Delte gårdsnavn med - li som endelse har gjerne sin opprinnelse i vikingetiden, muligens noe tidligere enn gårdene på - rød og rud. At de ikke er av våre eldste, kan vi ofte se av den jord de dyrket. Det er gjerne mindre gårder, og med små jordstykker spredt rundt i terrenget. Kan vi finne spor av den tidligere gården? Tunet har nok ligget der husmannsplassen lå. Noe annet område ser ikke ut til å egne seg. Under restene av den senere bebyggelse vil vi nok finne spor av den gamle gård. Inne i skogen, der hvor jorden har vært dyrket, forteller de forskjellige rydningsrøyser fagmannen hva som er ryddet i gamlegårdens tid, og hva som senere er ryddet. Forskjellen i levevilkår har sikkert ikke vært store. Det viktigste måtte være at husmannen i den senere tid hadde selvforsyningsplanten, poteten, til rådighet.

Har gården Ramsli noen skreven historie? Hvordan vet vi at gården har eksistert? Biskop Eysteins Røde Bok forteller oss at deler av gården engang ble gitt til Tønsbergs gamle kirke, Laurentiuskirken. Kanskje det samme dokument som blir omtalt Diplomatarium Norwegicum i 1315. En eller annen gang etter dette år, sannsynligvis under "svartedauen", blir så gården lagt øde. Området blir lagt under nærmeste storgård som beite- og skogområde.

3-400 år senere dukker husmannsplassen opp, den samme jorden blir igjen ryddet, og husmannsplassen får den gamle gårdens navn. I dag ligger området igjen brakk. Kun skogsavvirkningen er tilbake i det området vi har vandret. Vi ser oss tilbake og tenker: Var det på denne sti Falkenstens eier Jørgen Qvall red en sommerdag i 1725, for a hente sin hustru på Borre Prestegård, der hun hadde tatt inn for om mulig å berge noe av sin formue fra husbondens spekulasjoner og uttallige rettsaker? På denne sti vandret vel også bøndene fra Borrevannets sørende, da de en dag bestemte seg for å rive ned den demningen den samme Qvall hadde bygget ved Mølledammen.

Denne tilfeldig valgte sti hvor vi nå har vandret har sin historie, som alle gamle stier og veier. Vi har denne gang valgt å følge kun denne ene.

Tilbake ] Ett nivå opp ] Neste ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside