Borreminne hovedside

Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk


 

Vi gløtter på skoledøra

Ole Jan Aasen

Landet vårt fikk sin første skolelov i 1739. Nylig feiret vi 250-årsminnet om dette over hele landet.

Skolehistorien for Borre er ikke samlet mellom to permer, men vi vet mye. Gjennom opptegnelser, protokoller, dagbøker og annet materiale kan vi danne oss et bilde. I tillegg er mange gamle gjenstander, både inventar og læremidler, blitt tatt vare på og lagret i kjelleren på Borre ungdomsskole. Her ligger en kulturskatt, gitt til Borre historielag, for at laget skal skjøtte den for ettertida.

Det er mye stoff, - og jeg skal gløtte inn i det, under synsvinkelen: Lærerens arbeidsvilkår og plikter fra 1750 og fram mot vårt århundre. Stoffet slik jeg presenterer det, er hentet fra en særoppgave ved Eik lærerhøgskole, utarbeidet av Anne Grethe Paulsen, Grete Ingebretsen og Kari Aasen.

Omgangsskolen var nok igang i Borre før vi fikk den første skoleloven i 1739. Sogneprestene hadde opplæring som et av sine arbeidsområder. Derfor la skoleloven en ekstra oppgave på dem. Sogneprest Trane utarbeidet sin tenkning om et skolevesen for hele Prestegjeldet - og snøballen begynte å rulle.
I 1808 var det 4 kretser med 4 roter i hver krets. Det førte til at hver rote fikk skole hver 4. uke.

Skolekommisjonen, som ble ledet av sognepresten, ansatte lærere og bestemte lønn og andre goder. Lønnen var lav, og det ble helst menn som ikke dugde til annet arbeid som forsøkte seg. En grunn kunne også være at man ei tid også slapp å gjøre militærtjeneste. Senere kom kravet om at man skulle kombinere kirkesangertjenesten og læreryrket. Da steg statusen.

Lærerne skulle ha husvære, kost, lys og varme på gårdene der de holdt skole. Så mye tid til privatliv ble det neppe når man hele tida skulle finne seg til rette blant nye mennesker. Om kveldene så man gjerne at læreren leste og fortalte for husets og nabogårdenes folk. Av en instruks fra 1808 finner vi at læreren var forpliktet på å sky drukkenskap og ikke ha andre laster heller. Han hadde ansvar for skolebøkene og skulle trekkes i lønn om noen av dem ble påført skade.
En omgangsskolelærer skriver om arbeidet sitt:

Det var som helg og helligdom
i hverdagslivets virken
når skolen inn i heimen kom
med alvor som i kirken.

Når fromt i andakt skolens folk
satt benket omkring bordet,
da stanset stuens vev og rokk,
da lyttedes til ordet.

Etter hvert fikk vi faste skolesteder over hele prestegjeldet. Til å finansiere byggingen av Ra, Rygland og skolen på Nykirke i 1857 hadde man brennevinskatten for de to foregående år - (1300 kr.) Etter hvert kom staten inn, særlig etter loven i 1889, med bidrag både til lønninger og jord til lærere - og tilskudd til skolehus. Lærere som ikke hadde jord og dyrke fikk ekstra tilskudd. Riktignok fortelles det om en lærer på Nykirke som slett ikke likte å stelle med jorda og som søkte om fritak. Skolestyret innvilget det - med knappest mulig flertall. Mindretallet mente at å stelle med jorda hadde enhver lærer godt av.

La oss se på noen av lærerens plikter i forhold til hjemmene ved århundreskiftet:

Han skulle:
- fyre opp i klasserommet og være tilstede når elevene kom om morgenen
- påse at skoleværelset ble vasket minst en gang i uka
- påse at barna når de måtte på skolen, var rene og kjemmede og rene i klærne
- at hvert barn hadde sin bestemte plass og at gutter og jenter ikke satt om
hverandre 
- at elevene ikke satt i en usømmelig
- eller for helsen skadelig stilling.

Hvis læreren var syk eller borte av andre grunner, måtte han ta igjen fraværet. Det gikk utover barnas ferier. Foreldrene hadde god bruk for barna som arbeidskraft og typisk er et brev foresatte i Falkensten krets sendte til kommunestyret: "Velg ikke læreren vår til medlem av likningsnemnda, det blir så korte ferier for barna våre".

Glimt fra skolens daglige liv ved århundreskiftet forteller blant annet:
Man forventet at de fleste barn kunne lese litt når de begynte på skolen. Det var opptaksprøve til første klasse.
Skolen var autoritær. For mange ble nok skoleårene en sammenhengende rekke nederlag og vonde minner.

Mange trengte elevene til det daglige arbeidet hjemme. Da var det ikke bare redselen for læreren som gjorde at de skulket. Skolekommisjonen kunne slå til med bøter for de som ikke sendte barna på skolen. Det kunne også være andre grunner til at elevene ikke møtte: En lærerinne skriver i 1895: N. N. har ikke møtt på skolen siden nyttår p.g.a. mangel på klær.

Det forekom da som nå at enkelte hadde svært vanskelig for å lære. Noen spesiell undervisning fikk de sjelden. I noen tilfeller kunne de gå ut av skolen eller 7 år uten å kunne verken lese eller skrive. Noen lærere prøvde nok å hjelpe de svakeste ved å gi privattimer. I noen tilfeller greide de å få skolestyret til å betale dem for det. I noen tilfeller betalte foreldrene - men i mange tilfeller satte nok lærerinnen gratis - og brukte alle slags knep for å lykkes.

Ved århundreskiftet var det også blitt statusforskjell blant lærerne. Kvinnene arbeidet med de yngste aldersgruppene. Det ble forventet at man kunne lese før man slapp opp til læreren. Det var pensum i hvert fag og oppflyttingsprøven til storskolen skulle bygge på pensum. I norsk ble det forventet at 9 åringene skulle
- prestere nogenlunde sikker lesning av lettere stykker
- kunne redegjøre for det de leste
- hadde øvelse i avskrift etter bok
- hadde kjennskap til "den nøgne setning"

La meg stoppe med dette, men samtidig minne om at to av moteordene i dagens skole - vurdering og kvalitetssikring - ikke er nye begreper. Når vi i vår skole presiserer nødvendigheten av samarbeid og åpenhet på alle plan, er ikke det nytt heller: Bjørnstjerne Bjørnson tegnet idealbildet av læreren i det 19. århundre. Bård Skolemester ble han kalt, og hans ord lever: "Barn kan ikke lære noget av nogen de ikke holder av".

Om vi mestrer kvalitetsbegrepet bedre - og om det finnes flere Bård skolemestre blant oss nå enn for 100 år siden, kan bare historien gi svar på. Vi kan bare håpe!

Tilbake ] Ett nivå opp ] Neste ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside