Borreminne hovedside

Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk


 

Barndommens vei

Anne Marie Dahl

"For månen skin'e, og vegfinne falle so vide".

Det er en verden av poesi og mystikk i de få ordene fra Draumkvedet. Det samme var det i vår barndoms vei, den nå så omtalte og omstridte Rv. 310. Veien, slik vi så den som barn, var noe spennende. Den kom fra noe og gikk til noe. Kanskje til verdens ende? Veien var livsnerven da som nå.

I dag et inferno av eksos, tungtrafikk og støy. Dengang var det farende folk til fots eller med hest og kjerre, sigøynerfølger og taterfølger, kramkarer og tiggere. Om våren kom skjærsliperen, og kramkaren dukket også opp til bestemte tider. "Stikk ut på veien og se om du ser noe", sa mor når hun var lei av meg på kjøkkenet. Og veien skuffet ikke.

Vi kjøpte mye av det vi forbrukte fra veien. Hvem husker ikke melkekjerrene fra Semb og Vold hver ettermiddag med flaskemelk. Du verden for noen tykke fløtepropper det var i de flaskehalsene, dagen etter. Hver uke kom Janna Almén fra Rygland med egg og ferske grønnsaker. Fru Almén og mor var travle kvinner med mye å skjøtte på hver sin kant. Allikevel hadde de alltid tid til en kaffekopp og en god prat ved kjøkkenbordet. Stressets tidsalder var ennå ikke begynt.

Hver tirsdag kom Alfred med fiskekjerre. Alfred var lang og tynn, og hadde hes, litt hviskende stemme. "Si til mor at jeg har lange og sei til skraping", hvisket Alfred til meg som alltid hang i porten. De arbeidsløse, og dem var det mange av, søkte også veien. Noen solgte sanger, om et ulykkelig liv og vond barndom. De kostet gjerne fem øre, og jeg har noen av dem i eie ennå.

Blant de mange som kom, husker jeg Lars Ture best. En vakker junikveld banket det på døra. Der sto det en høy, flott kar med blondt bølget hår. Han presenterte seg som Lars Ture Fulgensius, var svensk-finsk, og hadde gått på sine ben fra de svensk-finske grensetrakter og like til Solør, hvor han hadde slekt. Arbeidsledigheten hadde drevet han ut på veien. Fra et hjem med mange søsken og små kår.

Men Solør hadde ikke mer å by han enn hans hjemtrakter, litt skogsarbeide som fort tok slutt. Så tok han bena fatt igjen, og søkte ut mot kysten, i håp om hyre.

At han banket på hos oss hadde sin forklaring. Hele gårdsplassen hos oss var fulle av trerøtter som far hadde fått. Dårlige tider til tross, ingen ville ha trerøtter. Det var for slitsomt å få de til brukbar ved. Nå tilbød Lars Ture seg til å dele dem opp for en liten betaling. Nå hadde vel far tenkt å bakse med det selv utover sommeren og høsten. Men det var en uskreven lov at man hjalp hverandre, og det han forlangte var lite. "Men jag måste ha kost og losji. Jag måste vila mina ben. Jag er ren", sa han betydningsfullt og så på mor. Med det mente han selvsagt at han ikke hadde lus.

Ren og skikkelig så karen ut også, så Lars Ture ble innlosjert i feltseng oppe på den store gangen i annen etasje, og syns selv det var storveis. Alt sitt jordiske gods hadde han i en lerretssekk under sengen.

Han var en trivelig kar å ha i huset. Alt neste dag begynte han med trerøttene, og det var en kar med muskler og krefter. Han brukte kiler og slegge, sag og øks. Hele dagen satt jeg på den svære søplekassa vår og så på han, og jeg syntes han var en feiende flott kar. Jeg tror mor bestrebet seg på å ha god, kraftig mat i den tiden. Jeg husker han berømmet hennes "årtsoppa", og det var også mat som kunne gi kalorier til en arbeidskar. den var kokt på salt flesk og islandsk fårekjøtt. Islandsk fårekjøtt kom til kolonialbutikken i tønner.

Hver kveld gikk Lars Ture til sjøen med såpe og håndkle for å bade. Men junikveldene var lange og lyse, og når sola begynte å gå mot vest satt vi på kjøkkentrappa og så ut på veien. Han lærte oss et spill som het "Barakka". Hva det gikk ut på, kan jeg ikke huske, men vi brukte små hvite skjell og knapper som brikker. Synge kunne han også. Han sang "Elvira Madigan" med slik innlevelse at søsteren min og jeg gråt som vi var pisket.

Men en dag lå trerøttene oppdelte og fine, klare til å puttes i ovnen. Lars Ture skulle dra videre. Oppgjør hadde han fått, samt en avlagt vindjakke og et par bukser. Mor hadde vasket og strøket de klærne han hadde og smurt en dugelig nistepakke. Han skulle gå veien til Tønsberg, kanskje Sandefjord, i håp om å få hyre. jeg fulgte han et lite stykke på veien. Vi gikk der, en stor mann og ei lita jente. "Här er jo inget", sa Lars Ture og slo ut med hånden, "men havet" -. Å, det lød så vakkert når han sa dette på sin svensk-finske dialekt. Og jeg støttet han fullt ut.

På tross av mine åtte år visste jeg mye om havet og livet der. Jeg hadde hørt beretninger fra faren min, som reiste ut som femtenåring med skuten "Fedrelandet". Brødrene hans var heller ikke eldre når de dro. Og året i forveien hadde nesteldste broren min fart til sjøs. Så sjølivet, det var morild og stjerner over blankt svart hav og kort og brev fra eksotiske havner, Istanbul, Batum og Havana. Det harde slitet og den dårlige betalingen sjøfolk hadde dengang visste jeg vel mindre om.

Ved Sæterbua på Tveiten skiltes våre veier. Lenger fikk jeg ikke lov å gå av mor. "Adjø flicka lilla", sa Lars Ture. Og så ga han meg en liten eske som det hadde vært telefonstifter i. I den lå det tre to-øringer og en vakker gylden knapp. Pengene brukte jeg vel opp med en gang, men esken med den gyldne knappen har jeg fremdeles. Jeg vinket så lenge jeg så den brede ryggen hans. Av og til snudde han seg og vinket igjen.

Vi snakket ofte om Lars Ture i tiden som fulgte, og håpet at det hadde gått han vel i livet. Han var et fint menneske, og er et godt barndomsminne. I stillhet døpte vi han "veiens konge". Jo, det var godt å bo ved Rv. 310 i tredveårene. Ingen drømte om hvordan det skulle bli femti år senere. Og godt var det.

     

Tilbake ] Ett nivå opp ] Neste ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside