Borreminne hovedside

Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk


 

En gammel gård med ukjent historie

Ragnar Larsen

Vassmarken eller Kirkebakken (nyere navn) gård ved Borre kirke, har i dag en av kommunens eldste bygninger.
Hovedbygningen, som ligger tett inntil riksveien, ble oppført på 1740 tallet og er et godt eksempel på érietasjes Vestfoldbygning av empire-typen. Trebygg av denne typen finner en forøvrig på begge sider av Oslofjorden.

Vi ser et kompakt byggverk, en fast kropp i tømmerlaft, stordelen av originalkledning bevart i pløyet liggende panel. Det noe unorske halvvalmede taket klamrer seg i en flott symmetri om bygningskroppen. Taket og den tette gesimsen kan minne om stråtak i Danmark og Skaane, hvor slike var vanlige bl.a. som beskyttelse mot kraftig vind. Sikkert ikke et uklokt valg nettopp på Kirkebakken. Hovedhuset, sidebygget eller bryggerhuset som det også blir kalt, danner sammen med vedskjul og låve et tun lukket fra tre kanter.


Olaf Olsens gård - Vassmarken - sett fra syd

Da undertegnede trådde sine barnesko på dette tunet i 50 årene bodde hele fire generasjoner på gården og enda til var det ofte leieboere i sidebygningen. Aktiv gårdsdrift med kyr, hest og gris var det til langt ut i 60 årene. Siden har som kjent dyrehold blitt mer sjelden i vår landsdel til fordel for korn og potet. Men la oss gjøre et forsøk på å grave litt bakover i denne gårdens historie.

Da nåværende hovedbygning ble reist på 1740 tallet hadde vi i Norge en turbulent tidsperiode bak oss med bl.a. den store nordiske krig, Tordenskiold, kaperfart og nøytralitetspolitikk fra 1750- for å nevne noen stikkord.
I Borre var det akkurat i dette tidsrommet gode økonomiske tider som følge av den omfattende skipsfart på Danmark etter korn. Hele 22 skuter fra bygda gikk rundt 1740 på gode frakter.

I Borre bygdebok fra 1954, finner vi umiddelbart ingen opplysninger om Vassmarken gård fra tiden før 1801. Man leser at Hans Christensen Braarød, var eier fra dette året. Videre at navnet skriver seg fra en gammel betegnelse på landskapet i sørenden av Borrevannet. Gransker vi imidlertid bygdebøken nærmere, vil gårdens navn gå igjen andre steder.

På kartet i bygdeboken over Borrefeltet i 1852 (utgitt av; "Foreningen til norske Fortids-Mindesmærkers Bevaring") står gården inntegnet under navnet søndre Vold. Vold er et gårdsnavn blant våre aller eldste og Voldgårdene i Borre kan meget godt skrive seg fra førhistorisk tid. De siste undersøkelsene av Borrefeltet tyder da også på at det i området har vært storgårder lenge før vikingetiden. Den store skipshaugen som ble gravet ut i 1852 og etterutgravet i 1989, ligger i dag på Vassmarkens jorder ned mot Nasjonalparken. Når Borrefunnet oppgis å være funnet på Vold, skyldes dette at disse jordene ble lagt til Vassmarken av skipper Jens Jørgensen (Braarøds eft.) fra 1806 til 1826. Han kjøpte opp halvparten av søndre Vold slik at disse arealer siden har ligget til Vassmarken.

I Jacob Aalls oversettelse av Snorres kongesagaer fra 1838, beskrives gravhaugene å ligge på gården Vold tidligere kalt Vadla. Vadla har i nyere tid vært navnet på områdene mellom jernbaneovergangen og bygningene på Vassmarken. Her hvor den nye veien mot Skoppum tar av i dag har det altså fra tidligere tider het Vadla. Diskusjonen om hvor "Vadlastrønimen gikk i vågen" skal vi la ligge her, bare konstatere at betydningen av navnet visstnok er vadestedet.

[ Toppen av siden ]

Det interessante spørsmål i f.t. gården blir den mulige navneforvirringen. Kartet fra 1852 kan selvfølgelig være feil, men den ukjente forhistorie kan styrke en teori om at det har foregått navneendringen på gården. I motsatt fall kan det tenkes at bygningene beliggende her ved kirken ikke har vært en bondegård i vanlig forstand, men en embedsgård av et eller annet slag. Mulig vil en nærmere gjennomgang av kildematerialet ved Riks- og Statsarkivet kunne gi oss opplysninger om disse forhold.

Det tidligste vi finner gården nevnt i Borreboka, er i en oversikt fra 1723 over Falkenstens husmannsplasser. Falkensten var da under kommandørkaptein Styhrs (styrmann?) eie. Han var forøvrig en venn av Tordenskiold. Samme år dør Styhr og Jørgen Qwal kjøper Falkensten gods og har det i sitt eie frem til han dør i 1749. Qwal var en dyktig og omstridt forretningsmann opprinnelig fra Valdres. Han levde sine siste år som proprietær eller godseier i Borre. (Les forøvrig om Qwal i Oslo vells årbøker "Sankt Halvard" 1952-53), Kan det tenkes at Qwal selv om han bodde på Falkensten, sto som byggherre for det nåværende huset på Kirkebakken? Om jorden lå til Falkensten og det var en husmannsplass her på denne delen av godset, kan det vel neppe tenkes at bygningen vi ser i dag var en husmanns bolig.

Leser vi videre i Borreboka,under Sande nordre/Sande bruk, finner vi igjen Vassmarken nevnt. Etter Jørgen Qwals død i 1749, blir Sande med husmannsplassene Pickhaugen, Vassmarken eller Hesthaugen (?), Bøsen og Teppa skilt ut fra Falkensten og solgt til enken Inger Sofie Brandt.

I avsnittet etter kan vi Iese at nordre Sande den gang, i lang tid hadde ligget som en ødegård (kanskje siden svartedauen?, egen anm.) og at amtsforvalter Stranger "måtte begynne på nytt" da han i 1780 årene bygde sin embedsbolig på Sande. Siden Sande lå nede rent bygningsmessig i denne perioden hvor Falkensten blir delt og frem til Strangers tid, er det da en sannsynlig teori å tenke seg at huset på Kirkebakken kan ha vært brukt av enken Brandt, sadelmaker Killing og hans frue? Sistnevnte solgte til sorenskriver Friis som igjen samler både Sande og Falkensten idet han kjøper begge. Friis selger så begge gårdene til Gregers Plade Stranger i 1881, han sies å bringe Sande i stand for senere å bosette seg her.

Mange spekulasjoner blir dette omkring gårdens eiere og beboere på, 1700-tallet. I tillegg kan man spørre seg hvor navnet Hesthaugen kommer inn i bildet? Kan det ha vært navnet på husmannsplassen, og lå den isåfall i nærheten av de nåværende bygninger? Eller kan navnet knyttes til den utgravde skipshaugen hvor vi vet det ble funnet fire hestekadavere? At gården meget vel kan være blant de aller eldste i området bestyrkes av et funn gjort i 1869: 4 en gravhaug på en stor gård ved kirken ved den første jernbanestasjon syd for Horten, ble det 16 år før 1885 gjort et gravfunn fra vikingetid. Dette funn gir dog inntrykk av å være sammenblandet". (Ref. Vestfold Oldtidsminner s.-194).

Kun ved en mer omfattende granskning av eksisterende materiale, ved arkeologiske utgravninger og dateringer av ev. funn vil vi få mer viten om gårdens historie og alder.

Nyere tid:

Etter H.C. Braarød helt på begynnelsen av 1800 tallet fulgte som tidligere nevnt skipper Jens Jørgensen. Det var han som kjøpte inntil halvdelen av søndre Vold. En annen hendelse i dennes tid er også interessant. Det sies at det første herredstyre/kommunestyremøtet i Borre ble holdt i Kari Kirkebakkens hus fredag den 15. desember 1837. Kari Kirkebakken var visstnok skipperens søster og husholderske.

Etter Jørgensen fulgte ulike eiere som her nevnes fortløpende:
Fra 1838 skipsreder Anders Børresen fra Drammen.
Fra 1855 Henrik Andersen Horn fra Våle.
Fra 1904 skipper Johan Eriksen Vold fra Borre.
Fra 1910 Johannes Semb Nygård.

Johannes Semb selger gården til generaldirektør og minister Sam Eyde. Han bodde som kjent på Semb hovedgård og hadde den del av sine ansatte boende på Vassmarken. Det var Eyde som var en av drivkreftene bak opprettelsen av Nasjonalparken, idet han holdt av den nordre del av parken som lå på Vassmarkens grunn til dette formål. Staten som eier av prestegården bidro med den søndre del.

Fra Slettmyr kom i 1918 tidligere seilskutestuert og kjøpmann Oluf Olsen Frebergsvik, til Vassmarken som forpakter. Allerede året etter kjøper han gården av Eyde, som altså holder av en del til Nasjonalparken. Gården blir i 1960 kjøpt av Oluf Olsens sønn, Ole Mauritz Qwal Olsen som da hadde drevet gården etter sin far som forpakter siden 1940. Hvis man her reagerer på sistnevntes mellomnavn Qwal, er det rimelig. Ole Olsen var som man forstår etterkommer av Jørgen Qwal på Falkensten også eier av Vassmarken. En ring kan således sies å være sluttet ved Oluf Olsens kjøp av gården i 1919. Vassmarken har da vært ute av slekten i 170 år for å så komme tilbake. Ole Olsens slekt kan forøvrig føres tilbake til Bastøya, Bergan på Nykirke, Skreppedal og Frebergsvik.

Ole Olsen døde i 1989 og hans sønn Olaf Olsen har hatt gården i sitt eie siden 1978.

Vassmarken 1990 Ragnar Larsen

Tilbake ] Ett nivå opp ] Neste ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside