Borreminne hovedside

Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk


 

Salig på dommedag . . . .

Av Erik Schou Eriksen

Med utgangspunkt i professor Sandviks foredrag i Borre Historielag høsten 1988, "Norske Lov 300 år", kan det være interessant, men uhyggelig, å ta for seg et par straffesaker som fant sted i Borre på slutten av 1600-tallet.

Men først en liten innledning: 
Magnus Lagabøters Landslov (1274) hadde virket helt fram til 1687 da Christian den 5. innførte ny lov for Norge.
I utgangspunktet kunne en tro, at jo eldre en straffelov var, dessto hardere var den i sin reaksjon. Men den gamle landslov var faktisk ved flere tilfeller mer human enn Norske Lov som ble innført 400 år seinere.

Lovens 6. bok som omhandler "misgjerninger", er igjen ordnet i kapitler på samme vis som De Ti Bud. Med andre ord, den er tydelig merket av Moseloven, øye for øye, tann for tann.
Trass i lovens anvisning om grusom, nesten bestialsk straff, ble den regnet som en av de mer humane lover i Europa!

"Letfærdige Qvindfolk, som deris Foster ombringe, skulle miste deris Hals, og 
deris Hoved sættis paa en stage" 
(6. bok, 6. kapittel, artikkel 7)

Dessverre viser rettsprotokollene at straffeforfølgningene hadde en lei tendens til å felle samfunnets lavere sjikt. Og kvinnen sto svakt: De aller fleste leiermålsdømte kvinner (6. kapittel, artikkel 13) var tjenestejenter, husmannsdøtre og småbondedøtre.

Den strenge loven gjaldt fram til 1842 da den ble avløst av en ny straffelov. Men det må sies at loven av 1687 var utover 1700-tallet etter hvert blitt mildere praktisert.

Men ikke den 8. juni 1694:
Den dagen ble Maren Endresdatter Kjæran i Nykirke henrettet, etter at hun dagen i forveien under tortur hadde tilstått at hennes søskenbarn, som var en uformuende kar i prestens tjeneste, var barnefaren!
Søskenbarnet hadde unngått forfølgelse ved å rømme. Maren hadde "avlet barn i forbudne ledd" og i sin desperasjon tatt barnet av dage.

Skarpretterøks - Klikk for å forstørreVanlig skarpretterøks i Norge. De adelige ble henrettet med sverd, almuen og andre ble tatt av dage i galgen eller ved hjelp av skarpretterøksa.

Fru Justitia hogg hensynsløst i blinde og viet ikke den minste oppmerksomhet for de sosiale og menneskelige årsaker til denne kvinnes handlemåte. "Enken Birgitta Hansdatter Veggestranden i Nykirke drepte i 1698 et barn, som hun hadde fått med en gift mann da hun var 45 år gammel. Birgitta ble henrettet og etterlot seg seks mindreårige barn, som ble foreldreløse. Men Birgitta oppnådde en viss lindring i straffen: Egentlig krevde loven at hodet hennes skulle settes på en stake, men fordi hun tilsto frivillig (uten tortur) og var så pass gammel, fikk hun hodet med seg i graven! Denne bestemmelsen skyldtes en forestilling om at ikke noe menneske ville kunne gjenoppstå og bli salig på dommedag, hvis ikke hele legemet ble begravet på samme sted"

Kilder:
Gudmund Sandvik: Norske Lov 300 år
Gudmund Sandvik: Lov, Dom og Straff, Norsk kulturhistorie bind 5.
Øystein Rian: Vestfolds Historie, Grevskapstiden.

 

Tilbake ] Ett nivå opp ] Neste ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside