Av Trond Schmidt

"Med ødsel Haand har Naturen utstyret Herregaarden Falkensten og forlenet den med en Skjønhet, som søker sin Like. Eiendommen, som er en av Borres største og smukkeste, strækker sig fra Horten vestover. Fra Byen fører en prægtig Chausse snart under gamle, skyggefulde Løvtrær, snart mellom vide, bugnende Marker med maleriske Utgløt over nogen av Kristianiafjordens pragtfuldeste Partier. I en Avstand av 6 Kilometer fra Horten ligger Falkenstens store Herresæte, en gammel Mansardbygning som danner en lukket Firkant i hine Dagers Stil. Med Facaden vendt mot Vest har den det mest henrivende Panorama like foran sine Vinduer. I Forgrunden breder sig et glitrende Havspeil. Bakgrunnen lukkes av Aasryggene, det eiendommelig bratte Vægfjell, Valnes og Mutasjonen, som, naar Aftensolen kaster sine gyldne Straaler over de blaanende Topper, frembyder et betagende Skue.

Er saaledes Gaardens Forgrund av enestaaende Naturskjønhet, er dens Bakside heller ikke stedmoderlig behandlet! Fra det vakre Borrevand løper ut i en liten Elv, danner et Par Vandfald, snor sig i yndefulde Bugtninger gjennom en yppig Park med smaa idylliske Løvhytter, og flyter like over Gaarden ut i Fjorden".

På denne høyst maleriske og romantiske måten innleder Wladimir Moe sin beskrivelse av Falkensten i "Norske Storgaarder" 1920. 1 dag smiler vel de fleste av denne frodige skrivekunst. Men at Falkensten har en svært vakker beliggenhet, kan vi vel alle være enig om.

Den gamle herregården er kjent fra ca. år 1315. Navnet var da Sledavågr. Sleda er et gammelt fiskeredskap etter laks, og våg er jo det gamle ordet for vik. Av dette kan vi slutte at fisket på den tiden betød så mye som næring og inntektskilde at gården faktisk fikk sitt navn på grunnlag av det.

[ Toppen av siden ]

Senere kom navnet Falchensteen, som etter en stund endelig ble Falkensten. Det finnes minst 2 forskjellige teorier på hvorfor dette navnet ble valgt. Noen mener grunnen var at Veggefjell var tilholdssted for falk, hauk og andre rovfugler. Andre igjen mener at navnet hadde en spennende og fin klang som tok seg bra ut. Dette fikk betydning på slutten av 1500-tallet da gården kom i den danske adelsslekten Langes eie. Trolig kom navneskiftet som en kombinasjon av de 2 nevnte teorier.

Sagnet forteller at den gamle gården brant. Den skulle ha ligget nærmere Veggefjell, høyt og fritt med utsikt over Falkenstensbukten. Dette kan virke sannsynlig, selv om det i vår tid ikke er funnet rester etter hustufter e. l..

Falkenstens egentlig historie begynner altså ikke før ca. år 1580 da dansken Fredrik Lange gjorde den til sin adelsgård. Lange var lensherre over Tunsberg, men han brukte Falkensten som hovedgård. Senere kjøpte han også Strømsgodset ved Drammen og adskillig mer.

Sønnen Gunde Lange ble farens ettermann som lensherre i Tunsberg. Han må ha vært litt av en jordspekulant. Foruten det store godset han fikk etter faren, kjøpte han Fritzøe ved Larvik, Brunla Hovedgård, Fosseholm i Øvre Eiker samt flere andre storgårder. Men han hadde nok gapt for høyt og var en tid i store økonomiske vanskeligheter.

Etter Gunde Langes død i 1647 ble de fleste av eiendommene hans delt mellom de 3 barna. Datteren Ida fikk Falkensten, som da omfattet det aller meste av nåv. Horten og Borre. En større flomulykke på Fritzøe-godset gjorde at hun måtte hjelpe broren sin der. For å greie dette måtte hun avhende en stor del av jordeiendommene i Borre. Disse ble da selvstendige gårdsbruk. Jomfru Ida, som hun også ble kalt siden hun forble ugift, er også kjent for den praktfulle altertavlen hun ga Borre Kirke.

Brorsønnen Ove Lange overtok så som eier av Falkensten. I hans vel 20 års "regjeringstid" gikk det tilbake med gården. Da han døde i 1693 var boet så forgjeldet at gården ble delt mellom panthaverne. Med Langefamiliens fall forsvant også de adelige rettigheter for Falkensten. Nå kom også en tid med hyppige eierskifter. Dette tappet gården for ressurser, og økonomien ble svært vanskelig.

Det vil i denne artikkelen føre for langt å komme inn på alle eiere av Falkensten frem til i dag. Jeg vil derfor kun nevne litt om de som har markert seg mest og/eller har betydd mest for utviklingen på stedet.

I 1718 ble gården solgt til kapteinløytnant Anders Pedersen Styhr. Han hadde gården i 6 år, og førte et selskapelig liv. Straks etter kjøpet av Falkensten foretok han større byggearbeider på gården. Rester fra det forfalne Løvøykapellet ble brukt som materialer til dette. Men straks etter brant hovedbygningen ned til grunnen. Styhr trodde dette var en straff fordi han hadde revet deler av kirkeruinen. Han søkte derfor kong Fredrik IV om å få sette kirken i stand. Slik tillatelse ble gitt, og kirken ble straks oppført igjen. Styhr måtte be om pengebidrag til dette både her og der. Også Tordenskiold, som var en nær venn av Styhr, skulle ha lovet 100 riksdaler til gjenoppbyggingen av kapellet. Men like etter døde sjøhelten, og pengene kom nok dessverre aldri frem.

På samme tid som kirken ble bygget, ble også hovedbygningen på Falkensten gjenreist etter brannen. Disse store byggeprosjekter ble nok for mye for Styhrs økonomi, og i 1724 ble gården med "tilliggende herligheter" solgt på auksjon for 4102 riksdaler.

Eiendommen ble nå overtatt av industrimannen Jørgen Qvall. Hans livshistorie ville fylle en spennende bok. Han var en gløgg, rådsnar om enn kanskje noe stridbar mann, som ofte kom på kant med naboer og myndigheter. Han demmet bl a. utløpet av Borrevannet så høyt opp at det for naboene ble "til Skade og Fornærmelse paa deres Avling". De på sin side hadde "nedhugget hans Damme til hans store Ruin og ubodelige Skade".

Qvall hadde også store planer om et glasstøperi nær Borrevannet. Han søkte om tillatelse, men byråkratisk saksgang samt et utall av lover og regler gjorde at dette ble det lite av. Qvall kjempet "mot muren" for dette og andre prosjekter, og han døde som en fattig og nedbrutt mann i 1749.

Etter at gården påny hadde skiftet eiere et par ganger, ble den i 1800 kjøpt av Tørris Bonnevie. Han var fra Mandal, men hadde vært sjømann i sin ungdom og bodd mange år i Østen. Derfra vendte han hjem med opptjent formue. Han drev Falkensten med stor dyktighet og interesse. Han var gift med den danske Sofie Amalie Schlegel, datter av en dansk justisråd. Hun var "baade begavet og elskværdig, som tillike var en meget dygtig og selskabelig Hus, og hvor Forholdene var i høi Grad patriarkalske".

Etter Tørris Bonnevies død drev enken gården. I 1820 ble bl.a. Mellom- og Østøya frasolgt i forbindelse med Marinens etablering på Horten.

I 1839 ble Falkensten overtatt av eldste sønn, sogneprest Fredrik Bonnevie. Han tok avskjed fra presteembetet og ble en dyktig gårdbruker og forretningsmann. Den gamle oppdemningsretten ble nærmere fastsatt ved en overenskomst med gårdbrukerne rundt Borrevannet. Gårdsbruket ble ytterligere forbedret. Den gamle mølla (Nedremølla) ble også satt i tidsmessig stand.

På slutten var Bonnevie svak og sykelig, og han solgte Falkensten i 1864 til Morten Smith-Petersen. Han var trelasteksportør og stor skipsreder i Grimstad og i mange år en fremtredende stortingsmann. Han kom aldri selv til å bo fast på Falkensten, men sommermånedene tilbrakte han her. Han var gift med Kathinka von der Lippe. Hun var "en meget repræsentativ Dame og en udmerket Vertinde paa Falkensten, hvor der hele Sommeren var en Mængde Gjester, og hvor der førtes det livligste Herregaardsliv med Turer, Selskaber, Baller og Dramatiske Tilstelninger".

Men Smith-Petersen drev ikke bare selskapelighet. Gården ble også godt drevet, og han hadde både mølle, teglverk, sagbruk og laksefiske i fjorden. Samtidig ble parken utvidet og forskjønnet. Etter hans død styrte Fru Kathinka med myndig og dyktig hånd. Hun var svært energisk og interessert i gårdsdriften, ikke minst i fjøsstellet.

Da Kathinka Smith-Petersen døde i 1890, gikk gården over til svigersønnen Rolf Andvord. Også han var flink og foretaksom, og det fortelles at han hadde "en næsten utrolig Arbeidskraft og levende Interesse for alle sine Foretagender". På Falkensten bygde han ullvarefabrikk med fargeri, og han drev teglverket, mølla og sagbruket. Det var også takket være han at den nye hovedveien vestfra til Horten ble bygd.

Men snart var velstandsdagene på Falkensten slutt. Dårlige konjunkturer samt opphør på en tollavtale med Sverige (Mellomriksloven) ødela mulighetene for de fabrikkene som Andvord hadde satt i gang. I 1901 ble derfor Falkensten overtatt av Norges Bank. Og de følgende år ble en forfallsperiode for gården. Gårdsdriften lå nede, skogen ble sterkt hogd, og industrien gikk kun for halv maskin. Det kom flere eierskifter på kort tid, og krisen etter 1. verdenskrig gjorde situasjonen bare enda verre.

Kapteinløytnant Carsten Lunde Schmidt overtok Falkensten Bruk i 1928. Den besto da av ca. 420 da. dyrketjord, 170 da. kulturbeite og 3200 da. skog. I fjøset sto det etterhvert 60 kyr, og 50 griser, 6 hester, 1000 høns og 100 sauer. Noe av det første han startet med, var å modernisere mølla og elektrisitetsverket. Dette verket produserte på det meste nok strøm til å dekke gårdens behov. Både mølle og elektrisitetsverk ble forøvrig nedlagt straks etter 2. verdenskrig.

Gården var pålagt snøbrøytingen mellom Apenes og Øvremølla. Det ble brukt 4 hester for plogen, og mange morgener ble det plukket opp skolebarn fra Apenesområdet som kom stampende i snøen. Det ble også drevet en utstrakt vedforretning. Stallmester Otto Jensen kjørte daglig ved til byen. Vinteren 1939/40 ble det bl.a. solgt over 800 favner med ved til Horten Forsyningsnevnd samt direkte til kunder. Og i 1941 ble det anlagt generatorknottfabrikk i det gamle ullspinneriet. Også her leverte skogen adskillige mengder trevirke.

I 1942 ble gården overtatt av norske nazister. Lunde Schmidt ble arrestert og ført til Grini. Resten av familien ble jaget fra eiendommen og måtte innlosjeres hos gode naboer på Nykirke. Nazistene holdt landbruksskole for norske frontkjempere på Falkensten inntil krigen tok slutt i 1945. Da var bygninger, husdyr og annet løsøre helt nedkjørt, og det var bare å starte på nytt helt fra bunnen av. Fantastisk hjelp fra bl.a. naboer, venner og Statens Kornforretning gjorde at det allikevel ble skuronn på Falkensten den høsten også!

I 1974 ble eiendommen overtatt av Carsten Schaanning Schmidt. Han overdro igjen til sønnen Trond i 1987.

[ Toppen av siden ]

Siden krigen har det vært en voldsom utvikling på Falkensten. Stedets beliggenhet nær bygrensen til Horten har ført til at store arealer hvor det før vokste skog i dag er bolig- og næringsområder. Langs kystlinjen mot Oslofjorden merkes et stadig økende press fra bl.a. allmennheten. Her er det også bygget adskillige fritidshytter og campingplass. Bygningene på gården er fullstendig modernisert og restaurert. Selve driftsbygningen brant ned i 1963, og den nye ble bygget opp med tanke på utleie. Denne bygningen rommer i dag bl.a. en større elektronisk bedrift, to mekaniske verksteder, Heimevernet og lagerhall for egne landbruksmaskiner. Også parken har fått en betydelig ansiktsløftning.

Av bygningene er det vel hovedbygningen som peker seg mest ut. Denne bygningen, som er fredet, består av to fløyer bygd i vinkel slik at de delvis omslutter et lite tun. Med sine 550m2 i grunnplan, sitt mansardtak, takarker og fremskytende hjørner har den en utvilsom sjarm.

Men også i dag er det en svært mangesidig drift i tillegg til det vi vanligvis forbinder med gårdsdrift (jord- og skogbruk). Jeg tenker da i første rekke på ulik industri- og utleievirksomhet, turisme (hytter, Løvøya Camping og båthavn), bolig- og næringsutbygging, ålefiske m. m. Dessuten har vi avtaler med en rekke ulike idretts- og friluftsorganisasjoner om bruk og leie av ulike områder.

Falkenstens historie er spennende og interessant. Det finnes endel artikler og annen litteratur om dette. Men de mange eierskifter og forfallsperioder gården har vært igjennom har også først til at mye gammel historie har forsvunnet. Hvis det derfor skulle være noen av "Borreminne"'s lesere som har noe å fortelle eller vise frem om "gamle dager" her, vil j eg svært gjerne at de tar kontakt - På denne måten kan vi kanskje få samlet mye stoff som ellers ville forsvinne i glemselen.

Til Falkensten hørte tidligere også kapellet på Løvøya, reist på 1100-tallet ved en undergjørende kilde. Men det er en annen spennende historie (som kanskje kan fortelles i et annet nummer av "Borreminne" ... ?).