Borreminne hjemmeside

Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk

 

Peter Edvard Andersen Bugge - skipper fra Åsgårdstrand

Av Rolf Kristensen

I Amtmennenes fem-års beretning for perioden 1865-1870,- heter det bl.a. om ladestedet Åsgårdstrand: "Skibsfarten er Stedets vigtigste Næringsvei og den har i Femaaret der, som andre Steder, Været indbringende. I 1865 var i Ladestedet bosat 14 skippere og udenfor samme 1". Videre heter det at "Der var ved Udgangen af 1865 3 Detailhandlere med 4 betjente, 1 Værtshusholder og 3 personer, som drev Handel i en enkelt Retning". Fem-årsberetningen avsluttes med at "Stedet, som ved Udgangen af 1865 havde 446 Indvaanere og saaledes er gaaet Lidt tilbage siden 1855, antages heller ikke i oekonomiske Henseende at være gaaet fremad i Femaaret".

Ved nærmere undersøkelser i folketellingen og ligningsprotokollen for Åsgårdstrand for 1865, finner man fort ut at amtmannen hadde rett i at sjøfarten var stedets viktigste næringsvei. Av ladestedets 446 innbyggere var ca. 140 menn og av disse tilhørte ca. 74% eller litt over 100 sjømannsstanden. Disse fordeles på 60 matroser (herunder skipstømmermenn, stuerter, jungmenn, båtsmenn og seilmakere), 12 førstestyrmenn, 14 skippere, 3 fraktemenn, 9 redere som samtidig var skippere og tilslutt 5 redere. Det kan nevnes i denne forbindelse at det på stedet var registrert 24 skuter med en samlet tonnasje på vel 1580 commercelæster eller 3240 registertonn samme år.

I nesten hvert eneste hus i ladestedets tre deler, Stangs, Grevens og Nygårds grunner bodde det i 1865 sjøfolk, så også på Stangs grund 30. Her bodde en av sjømannsstandens brave menn, styrmann Peter Edvard Andersen Bugge sammen med sin hustru Ingeborg Emilie. Hun var samtidig Peters kusine og de hadde giftet seg 6 år tidligere. De fikk seks barn hvorav den yngste Christopher ble født i 1873. Han overtok familiens hus og var en markant skikkelse i Åsgårdstrand til han døde 90 år gammel.

Vel 120 år senere eksisterer fortsatt dette hvitmalte skipperhus, dog preget av tidens tann, under en frodig eik i Stangsgate i det man idag kaller gamle Åsgårdstrand. En varm julikveld iår befant jeg meg i dette hus i forbindelse med ett dødsbo, sammen med lokalhistorikeren Odd Aasen og lensmann Syvertsen. Frem fra glemselen, ut av husets kroker og kriker, dukket Peter Edvards gamle skipsdokumenter opp, certepartier, skipsregnskaper med kvitteringer, kartbøker osv., alt sammen velordnet og sirlig ført.

Denne del av Åsgårdstrands sjøfartshistorie er nå bevart for ettertiden. Samlingen fikk vi overdratt av boet og overrakte den i gave til Åsgårdstrand Sjømannsforening, der den idag utgjør en del av foreningens etterhvert rikholdige bibliotek. Som intendant i Sjømannsforeningen og samtidig levende opptatt av stedets sjøfartshistorie, er det stor interesse undertegnede har undersøkt samlingen. På dette grunnlag er det jeg i det følgende har tenkt å ta Borre-minnes lesere med på en liten seilas sammen med Peter Edvard Bugge, fra "plankekina" som Østersjøhavnene het på folkemunne, til Pensacola og videre til Hawaii.

P.E. Andersen Bugge - Klikk for å forstørre

Men hvem var så denne Peter Edvard Andersen Bugge. Han ble født i Åsgårdstrand 1. juledag 1832 som yngstemann i en søskenflokk på seks. Navnet Andersen fikk han etter sin far, matros Anders Christensen Bakken, opprinnelig fra Botne. Buggenavnet arvet han etter sin mor Olea Bugge, datter av skomakermester i Åsgårdstrand, Hans Bugge. Den unge Peter Edvards skjebne var allerede forseglet, han måtte bli sjømann, det hersket det ingen tvil om innen familien. Faren og likeledes hans eldste bror var begge matroser, og hans to onkler Peter Lorentz Bugge og Svend Bugge var begge såkalte Danmarksfarere og redere i Åsgårdstrand. Men veien frem til styrmannseksamen var både lang og slitsom. Reglene for å oppnå denne gjeve tittel var klar og entydig ifølge "Den Norske Søret" utgitt i 1862.

"For at blive Styrmand utfordres efter vor Lovgivning: 
a. at have bestaaet den lovbefalede Styrmandseksamen 
b. at have fyldt det 19de Aar 
c. at have efter det fyldte 14de Aar faret tilsjøs i 36 Maaneder, hvoraf mindst 18 Maaneder enten til Orlogs i udenrigsk Handelsfart med et større Seilfartøi. 
Den, der har opfyldt disse Betingelser, meddeles af Sessionsbestyrelsen et Styrmandspatent".

[ Toppen av siden ]

Det var imidlertid ikke alltid så lett for en unggutt å få hyre, selv om det var behov for sjøfolk. det var et langt sprang fra en fullbefaren matros til en uerfaren førstereisgutt, og man ville ikke ha med mer enn en eller to førstereisgutter på hver skute. Som i de fleste familier på den tiden, var det og i Bugges mange barn og smått om penger, så det å bli økonomisk selvstendig spilte nok en stor rolle for mange. Sammenlignet med lønningene iland var hyrene gode. En dagarbeider i land hadde kr. 1,10 om dagen, mens en vanlig matros i koffardifart fikk kr. 1,60 pr. dag samt kost og losji. 

Dessuten kunne man skape seg en bedre fremtid til sjøs. Avansementsmulighetene var tilstede, førstereisgutten kunne

bli styrmann imorgen og gikk man i skipperlære var også denne gjeve tittel innen rekkevidde. Slik skulle det og gå med den unge Peter Edvard. Det er ikke usannsynlig at han startet sin karriere som dekksgutt ombord. i sin onkel, Peter Lorentz Bugges skonnert "Olava Petrea", i årene fra 1845-1850 og videre ut i 1850-årene, da med tanten Olava som rederinne etter mannens død i 1851. Det er å anta at Peter Edvard for alvor startet sine boklige studier "udi styrmannslæren" ca. 1860, for i samlingen finnes en "Lærebog i Navigationen" forfattet av premiærløytnant Gelmuyden i Den Norske Marine. På 2. omslagsside står det skrevet med sirlig skjønnskrift: "Tilhører Petter Edvard Andersen Bugge 1860". Han tituleres iallefall styrmann i 1865 og i 1867 finner vi han som skipper på Åsgårdstrandbriggen "Enigheden" på en reise fra Sandøsund til Leith i England. Skuta tilhørte forøvrig bonderederen Kristian Kristensen fra mellom Rørås i Slagen.

I 1863, mens Bugge holdt på med sin skipperutdannelse, kjøpte skipsreder i Tønsberg Johan H. Christiansen en bark ved navn "Mary E. Whittier" fra USA. Den ble omdøpt til "Caroline" og var på 546 brutto tonn. Noen år senere, i slutten av september 1868, mønstret Bugge på som skipper mens den lå i Newcastle, hvorifra hans første tur gikk til Fort de France på Jamaica, en seilas som tok bortimot to måneder. Turene ble lange og mange for Peter i de åtte årene han seilte som skipper ombord i "Caroline". Han mønstret av våren 1876, men briggen fortsatte å pløye de syv hav inntil den gikk ut av Veritas-registret i 1895. Men hva slags seilaser forteller så de gamle papirer om?

I 1860-årene fikk skipsfarten et sterkt oppsving med emigrantfarten, så også for Christiansen. I mai 1869, mens Bugge lå i Hamburg, ble "Caroline" sluttet som emigrantskute for New York. Dette innledet noen hektiske døgn for skipper og mannskap med klargjøring av skuta for 212 forventningsfulle tyskere som ville til det forgjettede land. For passasjerene fantes det ingen bekvemmeligheter ombord, lasterommet ble oppdelt i små rom, hvor hver familie ble anvist sin plass. Når uvær satte inn, måtte emigrantene under dekk og lukene skalkes. Som man skjønner kom dette ikke til å bli en behagelig tur. Proviantlistene fra skipshandleren ble lange for de vel 10 ukene turen varte, 22 tonn saltkjøtt, 4,5 tonn sild, 177 rugbrød, 11 tonn hvetemel, 4 tonn bønner, 30 sekker poteter, 1 oksehode (ca. 250 liter) Genever, for å nevne noe. I slutten av mai 1869 kunne omsider "Caroline" heise storseilene og stevne ut Hamburg havn, ifølge passasjermanifestet med 153 menn/gutter, 44 kvinner/piker og 15 spedbarn ombord, der eldste var 58 år gamle Carl Røpke og yngste var den en måned gamle Maria, datter av bonden Heinrich Wille.

Den 14. juli skrev Bugge et brev fra New York til rederen i Tønsberg: "Jeg ankom hertil quarantinepladsen den 11. juli og fikk quarantin for en Kone som blev syg dagen førend jeg kom ind og døde Dagen efter saa jeg kom ikke op førend igaar. Under Reisen var alle Passagerene Raske og kund et Børn paa 8 Uger Døde og alle er godt fornøid intil det sidste og blev godt modtaget med passagerene".

Mange av Bugges turer gikk med kull fra Newport i England til Kingstone på Jamaica. Kullasting var ofte en stri jobb. Selve lastingen var grei nok, skuten fortøyde under kullspruten og fikk lasten ombord på den måten. Men under lossingen måtte mannskapet hive kull opp fra lasterommet med heisevinsj i store kurver, og dette arbeidet var ett mareritt i svette, slit og ikke minst kullstøv.

En annen minst like krevende fart for skipper og mannskap på "Caroline", var trelasttraden fra Østersjøen til England og Frankrike. Mesteparten av den foregikk i Bottenhavet og ved Bottenvikskysten. På innsiden av denne kyststrekningen var det enorme skogarealer og flere hundre lasteplasser, med områdene omkring Sundsvall og Hernøsand som de viktigste. På vei gjennom Øresund og til Østersjøen gikk "Caroline" i ballast, dvs. lasterommet ble fylt opp med sand, grus, jord eller stein for å holde trimmen på skuta. Det var et møysommelig regnskap å få ballasten fordelt og ifølge Bugge gikk det med 166 tonn sand og 66 tonn stein til barken for å blidgjøre henne i all slags vær og vind. Vel fremme måtte ballasten ut igjen, noe som var tungt men tok kun et par dager. Den ble lempet ut igjen gjennom ballastportene på hver side eller hivd opp fra lasterommet og dumpet på oppmerkede ballastplasser.

[ Toppen av siden ]

Trelasten ble gjerne fraktet ut til skuta med lektere, for så å bli stukket ombord gjennom sideportene. Dette arbeidet tok sin tid og var alle skipperes store skrekk om man lastet sent på året. Bottenhavet frøys nemlig til om vinteren. Bekymret var også skipper Bugge, og i et brev hjem til sin overordnede fra Piteå i oktober skriver han: "Efter 14 Dagers Reis hjertil har vi nu begynt at Laste den 6. oktober og jeg har satt til med saa meget som kan komme til paa Begge sider, for her sees ikke meget godt tid, for Is og Sne og Kulde er her saa det er om at gjøre at komme tid og alene Skiber vi her saa det er ike at tenke paa nogen hjelp om havnen fryser til".

Han kom seg imidlertid helskinnet ut fra lasteplassen, men problemene og bekymringene var ikke over med det. Han måtte passere Øresund og veien dit var lang, han beskriver reisen således i et brev: "Den 12. oktober kom jeg Tilsøs fra Piteå og med 16 dage hertil (Helsingørs Rev) som er en meget lang Reis men Vind har staaet Vestlig hele tiden og Tildels Kuling og da bliver Veien lang at Krydse frem, og idag først som vi var kommet igjennom Drage gik vind til NW saa vi havde nok med at arbeide os op paa Helsingørs red for her Bleser en hel Storm men haaber imorgen igjen forandring og engang faa vind fra Ostkanten i haab om snart at Kunde melde Dem en Lykkelig Ankomst til Bordeaux".

Om Bugge ikke hadde nok med vær og vind, måtte han og betale, hele 27 Riksdaler til "Det Kongelige autoriserede Lodseri i Dragør" for å bli loset gjennom Øresund. Endelig fremme på Helsingørs red ankret "Caroline" opp. 1. styrmann Hvistendahl forteller: "Da vi laa til ankers paa Helsingøers Red, reiste Capt. P. Bugge iland efter Middagen og havde 2den styrmann, tømmermand, og to matroser med sig i baaden. Jeg var saaledes alene ombord med resterende af Mandskabet. Hen ved Klokken 3 om Eftermiddagen kom der en Kartriærbaad og lagde sig ved Siden af Skibet. Manden kom ombord og spurgte mig om jeg ikke havde noget gammelt Taugverk at sælge ham, hentil jeg svarede nei. Imidlertid var Klokken bleven 3 ½ og Stuerten kom med Kaffen og jeg gikk ned for at drikke". I mellomtiden hadde mannskapet benyttet seg av anledningen og solgt noe av tauverket ombord. Betalingen var ikke klingende mynt men snarere edlere dråper. Hvistendahl fortsetter: "Jeg erfarede senere om Aftenen af en af Mandskabet og ved at Lægge merke til dem saa jeg nok at De begynte at blive temmelig Berusede og ved at eftersee det gamle Taugverk den andre Morgen syntes jeg at jeg savnede endel".

Mannskapet fikk sine pass påskrevet av Bugge da tyveriet kom for en dag, men seilasen fortsatte til Bordeaux for å losse planken fra Sverige. Frankrike var dengang i krig med Tyskland (Den Fransk-Tyske krig 1870-1871) og dette fikk innvirkning på lossingen. "Caroline" er idag ferdig at afgaa fra Bordeaux og her har været et Svert opphold paa Grund af Krigen saa jeg fikk overliggedager".

Til tross for den strabasiøse seilasen, "Caroline" stevnet atter ut Biskayabukten med nye certepartier sluttet. Skipper og mannskap hadde fått utbetalt hyre og en mengde proviant var inntatt for neste seilas. Fra monsieur Hoffmann i Bordeaux forelå en regning pålydende 230 franc for følgende varer: 10 kasser cognac, 15 kilo skråtobakk og 5 kilo røketobakk, nok til å glemme både slit, kulde og kuling.

Månedene ble lange for mannskapet på "Caroline", men det vanket et brev i ny og ne ved anløpene i de forskjellige havnene. Ett av disse er skrevet på Jamaica 8.desember 1871 og undertegnet Morten Bugge. Han var fetter og samtidig svoger av Peter Edvard og hadde tidligere seilt som skipper på Åsgårdstrandbriggen "Nor". Han var nå skipper på Kristianiabarken "Inga", hvor reder i Åsgårdstrand Christen Olsen var medeier.

"Kjære Svoger. Rundt hele Kingston har jeg spurgt efter Brev fra Dig, men kan intet finde, jeg skrev til dig den 3de og sendte Hilsninger med Capt. Thulin til Milk River. Alle Breve til dit Fartøy har jeg sendt nedover, men mærkeligt nog har jeg selv intet Brev faaet, det seer ud som om de glemmer mig hjemme". Brevet avsluttes således: "Det skulle være meget hyggeligt at faa see dig, jeg haaber i det mindste paa Breve fra dig forinden du seiler. Lev vel kjære Svoger og vær hjerteligst hilset fra din hengivne Svoger". Undertegnet Morten Bugge. Det er imidlertid en liten fotnote i brevet. "Jeg er ikke rigtigt vel tilsøs, men det gaaer strax over haaber jeg". Ved en skjebnens ironi forsvant "Inga" med mann og mus i det nordlige Atlanterhav en måned senere.

[ Toppen av siden ]

Peter Edvard Bugges neste arbeidsplass skulle bli barken "Skjold", bygget i 1869 ved Johan Christiansens skipsværft i Nordbyen i Tønsberg. Det var en prektig skute med hele 42 seil med smått og stort ifølge inventarliste . Videre fantes det 5 ankere og tilsammen 660 favner med trosser ombord, så mannskapet på 15 hadde sin fulle hyre med å holde orden på dette. "Skjold" hadde som mannskap, foruten skipperen selv, en 1. og 2. styrmann, 1 båtsmann, 1 tømmermann, 1 kokk, 5 matroser, 2 jungmenn og 2 drenger eller dekksgutter. Hva slags mennesker var det Bugge hadde hyret. De fleste kom fra beskjedne kår, fra sjømanns- og arbeiderfamilier. Og spør man seg hvorfor de dro tilsjøs, er svaret ganske enkelt, det fantes ikke noe annet arbeid å få. Gikk skuta fra Tønsberg, var det hovedsakelig folk fra distriktet som hyret på, men også svensker, finner og tyskere var å finne på dekk fra tid til annet.

Hadde man skaffet seg, hyre, sto mønstringen for tur. Mønstringen var opprinnelig et militært tiltak, fordi sjøfolk hadde plikt til å gjøre tjeneste i flåten. Til gjengjeld hadde de enerett til sjømannsyrket. Det ble så opprettet en hyrekontrakt mellom mannskap og skipper og denne måtte samtidig godkjennes av innrulleringsbetjenten. Kontrakten inneholdt en rekke plikter som sjømannen og skipperen hadde mot hverandre. Hyren varierte fra 60 kroner pr. måned for 1. styrmann til ca. 20 kroner for lettmatrosen, mens drengenes hyre var etter fortjeneste, dvs. ca. 5 kroner pr. måned. også ombord i "Skjold" ble det mange og lange seilaser for Bugge. Den 13. mai 1876 sto han ut fra Gjersøe ved Tønsberg i frisk bris med kurs for Honolulu på Hawai. Han returnerte ikke til Tønsberg før utpå høsten året etter.

En ny type varetransport han fikk stifte bekjentskap med, var isfarten, dvs. frakt av isblokker. I våre dager er kjøleskap og dypfrysere en selvfølge i alle hjem, men før i tiden var oppbevaring av mat meget vanskelig. Engelskmennene fant ut at is var ypperlig til nedkjøling av mat. Derfor ble England den store iskunden for Norge, med London som den store innfallsporten. Isblokkene ble fraktet ut fra dammer og fjordarmer, hovedsakelig i indre Oslofjord og Grenlandsområdet til iskanten ute i fjorden hvor skutene lå klare.

En av Bugges siste seilaser med "Skjold" med kull fra England til Syd-Amerika beskriver han slik: "Med 77 dagers Reis ankom vi Buenos Aires den 2. juni og den 4de Telegraferte jeg til Dem Ankomsten. Reisen hele veien gik hurtig og godt intil vi var paa 33 grader Syd og i første Pamperer (en orkan som raser på brasilkysten i sommerhalvåret) bregte Storraaen og falt ned paa Fokkeraaen saa den maate Spjelkes og Skærede Fok og andre Store Mærseil saa vi maatte holde af igjen paa 30 grader i bedre veier for at faa op Nye Strraa og det Øvrige istansat. Atter engang var vi opi Bredden og maatte holde af igjen for jeg var bange for Stønderne Skulle blive Bregt men ingen kom tilskade, saa alt er i god orden".

Bugge startet sin karriere på en Åsgårdstrandskute, slik skulle han også avslutte den. Sammen med sin eldre bror Christen kjøpte han barken "Gladiator" av Porsgrunn og med sikker hånd navigerte Peter Edvard fra 1891 til han gikk iland for godt i 1898. Han var nå blitt 65 år, men noen pensjonisttilværelse ble det ikke. Han fortsatte sitt arbeid som dampskipsekspeditør i Åsgårdstrand og tok imot "pappabåtene" "Expedit" og "Jarlsberg" med de fornemme badegjester som var blitt Åsgårdstrands nye næringsvei. I 1900 ble han i tillegg stedets havnefogd. Han døde i 1916.


Tilbake ] Ett nivå opp ] Neste ]
[ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside