Borreminne hjemmeside

Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk

 

Eystein Aslakson
- Fra bondeætt til bispeembede i Oslo

Av Erik Schou Eriksen

Ofte når vi leser historie, støter vi på personer og hendelser vi blir meget opptatt av. Møter vi personene i lokalhistorien - eller har begivenheten funnet sted like om hjørnet, vokser interessen enda mer. Personen kan ha spilt en stor rolle i lokalhistorien, rikshistorien og kanskje også "glidd" over i verdenshistorien. I tillegg til personen selv, kan tida han levde i, personer og begivenheter rundt ham, forsterke ens interesse.

En person som har fattet min interesse, er Eystein Aslakson, mannen bak den berømte Røde Bok. I forbindelse med innsamling av stoff omkring ham, blir han mer og mer interessant og framtrer tydelig som en meget "sterk" og innflytelsesrik mann i en ellers begredelig tid for Norge.

Planen er å samle mest mulig stoff om ham for siden å presentere stoffet i helhet. Mye er nok allerede kjent stoff for mange, men for unge historieinteresserte håper jeg at en kort presentasjon vil være nyttig. Eystein Aslakson hørte hjemme i senmiddelalderen. Nedgangstider for Norge er historiens overskrifter. Svartedauen herjet mens han var tenåring, i hans voksne alder dens ettervirkninger og nye pester, oppløsning av den norske stat med kurs mot "Sjølstendetapet", unionene med Sverige og Danmark. Alt fikk han oppleve - nær sagt på kroppen.

Som kirkeleder satte han markerte spor etter seg. Ikke bare som en oppbyggende myndighetsperson, like godt kjent ble han ved sin registrering av Oslo bispesetes eiendommer. Registreringsdokumentene ble samlet i bokform, "Røde Bok", - navnet etter bokas røde omslag. Det er vel unødvendig å anføre dokumentets store viktighet for seinere tids historieforskning. Hvem var så Eystein Aslaksen?

Eysteins familie hørte hjemme på Skåne. Bestefaren, Steinar, omtales i kildene som Steinar på Skaaneyr. Hos P.A. Munch framstår Steinar som den første kjente i slekten. Alf G. Nilsen har i en artikkel i Gjengangeren påstått at familien var innflyttet fra Skåne i Sverige og at Steinar var dattersønn av Alv Erlingsson. (Hvis det er riktig, er vi inne på den norske kongeslekt, da jarlen Erlingsson er sønn av Skule Bårdsens nevø, altså en tremenning av Magnus Lagabøte).

[ Toppen av siden ]

Familien omtales både som storbondeætt og lavadel. Hva en velger å si kan bli det samme, da forståelsen av benevnelsen nesten glir i hverandre. Selv om Eysteins far og farfar bebodde gården Skåne - en samlet Skånegård - hadde familien større gårdsinteresser andre steder i og utenfor Vestfold. Faren til Eystein, Aslak Steinarson, har antagelig bebodd Skåne mellom ca. 1350 og 1370. I Diplomene omtales han som sysselmann i Sandsvær i form av gårdeiere og kjente geistlige, onkelen Arnulf var abbed på hovedøya.

Det antas at Eystein er født noe før 1340. Hvorvidt han er vokst opp på Skåne eller andre steder, er ikke godt å si. Lar vi fantasien leke noe og gir ham noen gutteår i Vestfold og Borre, kan han meget godt ha truffet f.eks. dronning Blanca, som bodde på Tunsberg Hus, i forbindelse med at faren - som sysselmann - innleverte/innrapporterte til Fehirden på Tunsberg Hus. Eller kan vi tenke oss at han bivånet byggingen av Løvøy Kapell og skuet på de valfartende til St. Olavs Brønn? Det er ikke urimelig å anta at hans familie hadde noe å gjøre med byggingen av kapellet. Reisingen av bygningen skjer i dette tidsrom og et kirkebygg står ikke ferdig i løpet av en generasjon.

Mest sannsynlig er det allikevel å regne med at han tidlig bestemmes for en karriere innen kirken. Oslo vil da være utdannelsesstedet i tillegg til at han nok sikkert har studert utenlands. Første gang han nevnes direkte i skriftene, nevnes han som kannik (korsbror) i Oslo og dette er i 1367. I og med at han seinere velges til biskop, må han tidlig ha skaffet seg stor innflytelse i domkapitlet. Dette skyldes nok ikke bare rik og innflytelsesrik geistlig familie, men vel like mye egen dyktighet og nidkjærhet. Han har sikkert ved et tidspunkt oppnådd stilling som erkeprest, for allerede i 1383 har han nådd fram til stilling som prost i Oslo.

Likeledes som dronning Blanca bodde på Tunsberg Hus, bodde dronning Margrethe på Akershus i denne tid. Ut i fra seinere hendelser, må en regne med at Eystein, nå i kraft av posisjon innen kirken, lærte Margrethe å kjenne. For det ville vært utenkelig at den fromme Margrethe ikke fikk eller tok kontakt med prost og biskop. Den politiske kontakt kom noe seinere. Da biskop Jon fra Gjerpen døde i 1385, ble Eystein valgt som hans etterfølger. Og nå fikk bispestolen i Oslo en lederskikkelse av rang.

La oss et lite øyeblikk stoppe opp ved innvielsen av en biskop. Seremonien foregikk hos paven i Rom. La oss tenke oss Eystein som legger i vei med følge, på hesteryggen og til fots ned gjennom Europa for å innsettes av Urban den 6. Kanskje gjorde han turen unna på 2-3 måneder? Gjennom nåværende Frankrike rir han midt i stridighetene mellom engelskmenn og franskmenn og opplever på nært hold den senere kalt hundreårskrigen. Fra nå av fram til sin død i 1407 startet han opp et imponerende arbeid for å hevde bispestolens og kirkens interesser, - både politiske og økonomiske.

Eystein gjorde atskillige reiser i sin bispetid, over hele sitt bispedømme. Når han var i prostiet Tunsberg, tok han alltid inn på Teie Hovedgård. Når han kom på visitaser til sine hjemlige trakter, inspiserte han ikke bare kirkens virke, men ofte også for å avgjøre tvister om skyld til kirken osv. Kirkene i Borre inspiserte han vel også og han var kanskje innom farsgården på Skåne.

Vel kjent er Eystein blitt på grunn av hans registrering av Oslo bispesetes jordegods. Dette ble samlet i den seinere kalt Røde Bok, en uerstattelig bok for historieforskere. Boka er ordnet prostvis og deretter kirkevis med den forskjellige skyld som hørte til. Den viktige jordebok ble i et par hundre år oppbevart i Oslo og tjente som bevis i eiendomsspørsmål og rettstvister. Boka ble så - som så mye annet i Dansketida - ført til København, og ble ikke tilbakelevert til Norge før 1939.

Riksantikvar H. I. Huitfeldt lot Røde Bok oversette og trykke i 1879. (Til underretning finnes Røde Bok i Huitfeldts utgave i 4 hefter til utlån ved Horten bibliotek). Som biskop var Eystein medlem av Riksrådet og sikkert en av de fremste. Daværende utenriksminister Halvdan Koth går så langt og antyder at Eystein var den største kraften i hele Riksrådet.

Halvdan Koht går egentlig enda lenger og antyder vel mellom linjene at nettopp på grunn av Eystein ble unionsbrevet fra Kalmar 1397 liggende i kanslerens arkiv helt fram til 1425. Det kan forståes dithen at Eystein "ikke tillot" dronningens kansler, som hadde det med fra Sverige, at utkastet ble lagt frem for Riksrådet til godkjenning. Som kjent finnes det ingen norske segl på brevet, de fleste medlemmer av Riksrådet holdt seg borte fra Kalmar. Et annet eksempel kan også nevnes for å antyde Eysteins posisjon i Norge, Edvard Bull kaller Eystein og Høvedsmannen på Akershus (Ogmun Berdorsson Bolt) -et slags regjeringsråd for Norge.

Det er altså ingen tvil om at Eystein må ha hatt en stor posisjon i riket på toppen av sin kirkelige og politiske karriere. Kildene forteller også at han har et meget godt forhold til dronningen. I denne sammenheng kan nevnes at Margrete utnevner Eystein til leder av den delegasjonen som reiste til England for å forhandle om hustru til Erik Pommern, Philippa av Lancaster. Ved denne anledning nevnes han i engelske kilder da han har imponert sine geistlige kolleger ved å vise inngående kjennskap til historien om en engelsk helgen. Likeledes holdt han preken for kongen på latin.

Kongen er Henrik den 4., grunnlegger av dynastiet Lancaster. Lancaster-slekten kjenner vi med sin røde rose i våpenskjoldet, Eystein er igjen i verdenshistorien, de velkjente Rosekrigene står for døren, navngitt ved slektenes farger i våpenskjoldene. Lancasters røde rose holdt han i sin hånd. Eystein dør i 1407. Edvard Bull mener Eystein Aslakson var en av de største prelater i norsk kirkehistorie. Vi føyer til at han stammet fra en Borreætt.

[ Toppen av siden ]

Eksempel på Røde Boks håndskrifttyper og Huitfeldts oversettelse:
Faksimile fra Røde Bok



Eysteins hyrdebrev til bønder i Telemark:
Faksimile av oversettelse

KILDER:

Edv. Bull: Oslos historie.
P.A. Munch: Det norske folks historie.
Eystein A.: Røde Bok.
H. Koht: Dronning Margrethe og Kalmarunionen. 
R. Keyser: Den norske kirkes historie under Katholisismen. 
A.0.Johnsen: Tønsbergs Historie.
Norske diplomer.
Chronicles and Memorials of Great B. and Ireland during the middel ages (28)
.

Tilbake ] Ett nivå opp ] Neste ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside