Borreminne hjemmeside

Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk

 

 

Seilskipene fra Horten

Av journalist Kjell Arne Bratli

De faktiske opplysningene i denne artikkelserien baserer seg på kildematerialet angitt til slutt. Innledningen baserer seg på fedrenearven, en bestefars fantastiske fortellerglede, egne reiser og tiden som førstereisgutt. Stemningsbeskrivelser ellers baserer seg på overleveringer i bildematerialet.

"Ved Azorene kom vi ut for et alldeles fryktelig uvær. Storm og sjøer så høye som hus. Stormen kom hurtig, skipet la seg raskt over og hele riggen dirret. Annenstørmanns fløyte lød: All hands on deck! Vi klatret opp i riggen, slo nevene i bramseilet og klarte å få seilet fast før stormen kom for alvor. Vi gikk fra bramråen ned på storråen og begynte å beslå storseilet. Over oss gikk mersseilet, det smalt som et kanonskudd. Som ei annen fille ble seilet blåst rett ut av likene og havnet i sjøen et godt stykke nede i le. Mens mersseilet fløy gjennom luften jobbet vi alle på spreng med storseilet. Seilet var halt opp til råen, men vinden truet med å rive det svære seilet i stykker. Alle mann var vi på råen. Styrbords vakt på den ene siden, barbords vakt på den andre. Tak for tak fanger vi seilet og endelig klarer vi å legge det ovenpå råen.

Vi gikk med trelast. Lasterommet var stuet fullt og på dekk hadde vi en last av lange pineplanker. Vinden Økte fra storm til orkan styrke og veldige vannmasser brøt hele tiden inn over dekk. Dekkslasten var stuet langskips og holdt fast med tverrskips planker på toppen som var festet i relingstøttene med kraftige kjettinger. Midtskips, der sjøen brøt som verst, ble dekkslastens solide surringer sprengt, tverrskipsplankene brakk som fyrstikker og de tunge pineplankene kom i drift på dekket. Ett døgn gikk vi i vann til livet og halte på planker og surret dem med kjetting og tauverk. Gang på gang skjedde det at når vi hadde fått dekkslasten fast, kom et brott og sprengte den påny. Det gjaldt å passe på for det kunne bety døden når plankene kom seilende. Først langt ut på kvelden hadde vi fått sa mange surringer at det holdt. Men det gikk nå bra."

Omtrent slik kunne det ha vært fortalt, et fiktivt avsnitt i historien til den unge Markus fra Fredrikstad. I det Herrens år 1804. I nær fire år hadde han vært borte og seilt kloden over med en skværrigger bygd på Horten. Som 14-årig førstereisgutt fra Amsterdam, til Portugal, Madeira, Vestindia og Mellom-Amerika, over linjen med den obligatoriske dåp, så to måneder i sjøen rundt Kapp Gode Håb, ned til "The Roaring Forties" (vestvinden på ca. 40 grader syd mellom Afrika og Australia) til det nyoppdagede Australia, i vestavindsbeltet til Sydamerikas østkyst, i monsuner og "død dam stille" der skipet såvidt slingret av sted. Under Sydkorsets himmel en varm natt i passaten, med vinden støtt inn på barbord låring, til rors under hundevakten, alene våken om bord sammen med utkikken der forut på bakken. I øredøvende stillhet, bare avbrutt av utkikken som hver halvtime slår glass på klokken.

[ Toppen av siden ]

Førstereis som dekksgutt, avansement til jungmann og avmønstret som lettmatros. Og han hadde nok litt av hvert å fortelle om livet forenom masten - before the mast - mannskapets domene. Om livet i ruffen, om kokker som fanden ikke kunne lage skikkelig mat, om matroser og "degoes", om boardingmastere og kneiper langs de mange "waterfrontene" der skipene lå i ukesvis og månedsvis for lossing og lasting. Og om alt han hadde lært fra den gang han som "dekk’en" hadde ansvaret for å holde ruffen ren og "tuten" (doen åpen), hvordan han lærte seg sjømannens håndverk; styring, seilfastgjøring, overhale gordinger, spleis, knoper og stikk. Om hvordan det er å arbeide i riggen i allslags vær, der lykken er bedre enn forstanden enkelte ganger. Fra han dro ut som guttunge til han kom hjem som voksen.

Nå var skipet "Emanuel" av Horten hjemme igjen etter å ha vært "homeward bound" i månedsvis. Med beslåtte seil lå hun til ankers, en vakker sensommerdag på Indre havn i Horten, samme sted hun gikk fra i slutten av mai 1800. Rederen, Hortengodsets eier, hadde med sin langkikkert fulgt manøvreringen rundt Vealøs og hvordan hun hadde sluppet anker på havnen et stykke utenfor Kyllinghodet, der Marinens Hovedverft kom to tiår senere. Det var en godlåt, plumpet da ankeret falt i vannet, den kraftige raslingen av kjettingen gjennom klysset, for så et perfekt svai opp for vinden samtidig med at siste seil ble gitt opp.

"Emanuel" var et av sin samtids største og vakreste fartøyer, med sine 300 registertonn, (Registret i Sjøfartsmuseet sier 118 ½ kommerselester, 184 trelastlester, mens Horten-boken sier 99 kommerselester, 154 trelastlester.) Bygd på eik fra Hortengodsets egne skoger. Ja, skværriggeren fra Horten var også en av de raskeste seilerne på den tid, og skilte seg ut fra andre samtidige skip ved et slankere og stivere (stabilt) skrog. Men så slank i formen som de senere amerikaclipperne, som kom fra ca. 1840, var hun ikke. Skroget var fyldig og bygget for last. Men, det som hun nå engang hadde av ekstra fart kunne komme godt med, for det lurte kaperskuter rundt om på de syv hav. Uro og krig i Europa gjorde også farvannene utrygge, særlig under Napoleonskrigene. Rundt århundreskiftet gikk norske skuter ofte i konvoi og den dansk-norske flåten hadde krigsskip i nærheten av viktige skipsleder langt syd som Middelhavet.

Eieren var Anders Walløe. Han var skipper, kjøpmann og reder og hadde kjøpt Hortensgodset av sin far, Hans, i 1794. "Emanuel" gjorde tjeneste i Walløe-familien helt til 1860, da hun forliste i Kanalen med en av sønnesønnene til Hans, Wilhelm Benedictus Walløe. På vei hjem fra New York med hvete.

Nå, i 1804, var det stille på skipsverftet. Skipstømmermenn og andre skipshåndtverkere jobbet for danskekongen i København, som bygde opp sin egen flåte.

En folketelling i 1801 viste at skipstømmermenn var en "utryddet" rase i hele Borre sogn og omliggende områder. Men trafikk er det nå allikevel på havnen. Ferjetrafikken er regulær og også andre fartøyer legger seg til på Hortens fine havn. Der er det mulig både å proviantere og å få seg et godt glass og god mat, foruten å foreta nødvendige reparasjoner. Og brygga ved nordre sjøbod, der utrustningen foregikk, ser mest ut som en velassortert landhandel - for ikke å si skipshandel - når skipene skulle utrustes. Og det var et interessant liv som utfoldet seg på gården Horten. Det ble slaktet, støpt lys, bakt og brygget, for all utrustning skjedde fra egen gård.

Festivitasen for stedets kondisjonerte, besøkende godtfolk og sikkert også "Emanuel"s kaptein, Cornelius Pedersen, foregikk i Walløes nye våningshus fra 1783, den nåværende admiralsboligen. Men de store familiemiddager foregikk nok i den vakre "privatgården", Fjugstad gård, som Anders kjøpte i 1803.

[ Toppen av siden ]

 

Skipsverftet under Horten

Hortens skipsverft het det og bygde seilskuter lenge før marinen kom til Horten. Den første skrevne beretning om verftet er fra 1770. Det året ble det holdt "extra Søe-Ret" til et lovlig bekreftet tingsvitne i form av biilbrev (rettslig hjemmelsdokument som skulle følge ombord) til skipet "Fortuna" etter en reparasjon ved skipsverftet under Horten. Skipet var i Horten blitt fortømret og forhudet over og under vannet, dekket forhøyet 2 ½ fot og røstet 1 ½ fot, for og akter var forsynt med en liten spring spryd. Alt det brukte tømmer, planker og vagler var hogd av den omliggende skog.

Men trolig hadde skipsverftet eksistert lenge før Hans Walløes tid. Tordenskjolds nære venn, flåtens over-ekvipasjemester, kommandørkaptein Anders Pedersen Styr, eide Falkensten. Den samme Styr var også reder og bygde et fartøy på skipsverftet på Horten. Det må ha skjedd før hans død i 1723, trolig i 1719.

Horten var også den gangen et kjent, folksomt sted med stor virksomhet, liv og rørelse. Ferjestedet og gjestgiveriet var en årsak, en annen var skipsverftet. Hvor mange nybygginger som skjedde vet ingen helt sikkert, men ti er kjent, foruten en rekke reparasjoner av egne og andre fartøyer.

Walløe-slektens opptegnelser viser at de gjennom 150 år hadde 71 skip, men trolig lå antallet enda høyere, anslagsvis 100, om en tar med de mindre skutene. Men allerede på slutten av 1700-tallet hadde slekten mange skip under seil og det må ha vært et ganske så trivelig liv på Indre havn, med verftet, rederiet og skipsfarten ellers.



Skværriggeren "Emanuel" gikk av stabelen på Horten Skipsverft i 1799. Hun var et av samtidens vakreste og største skip. Vår illustrasjon er hentet fra et veggmaleri av Kjell Martin Nilsen. Dette skipet er ikke "Emanuel" men ligner på henne.

[ Toppen av siden ]

Forskjellige skuter

I Walløe-slektens opptegnelser ser det ut til at det var brigantineren "Anne Margrethe" som var første nybygg ved verftet. Hun var på 28 kommerselester og var bygd for Hans og Anders Walløe i 1772 (Anders er eldst av fem barn, sønn av Hans). I 1778 kom så brigantineren "Anne Helene" på 57 kommerselester, bygget for Hans og Peder Walløe (Peder er nest eldst og bodde på gården Vealøs.)

Samme år lot tredje sønn, Ole Walløe, ombygge skuta "Emanuel", en tre- og kornlaster som gikk i fart på Danmark og Holland. 1 1799 ble briggen "Anne Helens" sjøsatt, dernest fulgte brigantineren "Gabriel" på 70 kommerselester i 1781. Fra 1781 til 1793 foreligger det ingen dokumenter på nybygg, men i 1793 lot i alle fall Hans’ svigersønn, Christian Endresen, bygge skværriggeren "Nicolay & Anna" på 75 kommerselester.

Så, 2. mai 1800, ble det på tingstedet Kielderen for opptagelse av et lovlig biilbrev på vårt skip "Emanuel", der kjøpmann og borger Anders Walløe anmeldte at han forrige år på stabelen i Havnen ved Horten hadde latt bygge et skip som gikk, av stabelen siste høst under navnet "Emanuel". Som seilte for "vår ære og vår makt" i 60 år. Formuer ble skapt og tapt i de hvite seils tid, men såvidt vites var "Emanuel" et lykkelig skip, og bidro til Walløe-slektens formueskapning. Hun var også blant de første "uteskuter" i trelasthandelen på Nord- og Vest-Europa og i langfarten på Vestindia, Amerika, Australia og Ostindia. Sammen med andre Vestfold-skuter viste hun flagget og hjemstavnen på alle hav og knyttet bånd mellom Horten og den store shippingverden.

Typer seilskuter

BRIGANTIN: Kommer fra italiensk for sjørøverskip. Vanligvis et mindre, to-mastet seilfartøy med gaffelseil på begge master, over disse to lette råseil. 
BRIGG: To-mastet seilfartøy med rær (råseil) på begge mastene. 
BARK: seilfartøy med minst tre master, hvorav alle har råseil unntatt den akterste, som har mesan (sneiseil). Mest vanlig riggtype i Norge, særlig for større skip. 
SKIP: (Fullrigger, skværrigger). Med tre eller flere master, alle med rær og fullrigget, d. v. s. at mastene består av undermast, mersestang og bramstang med tilhørende rigg. Handelsskipene kan sammenlignes med fregatter, mindre og midlere orlogsfartøy. - 
SKONNERTSKIP: Tremastet seilfartøy med skværseil bare på fokkemasten. 
SKONNERT: To-mastet seilerfartøy der stormasten (aktre mast) har gaffelseil, fokkemasten har enten skværseil (kan da også benevnes skonnertbrigg) eller gaffelseil og kalles fore-and-aft skonnert. 
SKUTE: Stort sett brukt om et gaffelrigget, to-mastet, mindre fartøy. Betegnelsen blir også brukt generelt, om hverandre med fartøy.

KILDER:
Norge på havet
kaptein Malmsteins register, 
Walløe-slektens fortegnelser- Walløe-slektens hundrede skuter - av Sigurd S. Meidell, 
Sjøfartsmuseet, 
Norges Historisk bind 8-9,
Den norske sjøfarts historie, 
Borre-Boken,
Horten-boken,
T. Stamsø: Yngste jungmann ombord, 
diverse offentlige registre som tollister o. l., Aschehougs Konversasjonsleksikon.

Tilbake ] Ett nivå opp ] Neste ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside