Kirke eller adelsgods

Som kirkegods ble eiendommen omkring 1450 sammen med en rekke andre gårder, adelsgods under Henrik Krummedikes Brunla. På 1600-tallet eide den adelige Langefamilien Brunlagodset. I 1661 arvet datteren, Ida Lange; Falkensten og hadde rett til ukedagstjenester fra sine leilendinger på Semb.

Det vanskelige 1700-tallet

Med Ove Langes død i 1698 mistet Falkensten sine adelige privilegier. Bonden på Semb kunne føle seg som en fri mann, men historien tyder på at han likevel ikke var det i praksis. En lønnsom drift som kunne bære gårdens omkostninger var allerede dengang litt av et problem. Derfor gikk gården fra hånd til hånd. Vi hører om sorenskriver Mandahl som fikk med seg sine naboer i sydenden av vannet og gikk løs på demningen i nord med slegger og skjellsord. For å holde gammel gjeld fra livet, lånte han penger av greven på Jarlsberg som ved auksjon da sorenskriveren døde, slo seg til på gården.

Etter kort tid solgte han den videre til sin gode venn oberstløytnant von Bentzleben. Den nye eieren markerte seg på Semb ved å starte et teglverk på gården. Derfor heter beitene nord for gården den dag i dag "Verket". Steinene ble skipet ut fra Steinsnes som kanskje fikk sitt navn av den grunn? Amtsforvalter Flor som kjøpte gården av von Bentzleben, hadde deponert en panteobligasjon hos greven på Jarlsberg "i tilfelle nogen embedsgjæld i sin tid maatte paahæfte". Etter bare 30 år eide greven igjen Semb - nå frem til 1800 - da han solgte den til krigsråd Grønvold.

Det blomstrende 1800-tallet

Fra dette århundre vil jeg først og fremst nevne Jacob Sverdrup. Han kjøpte gården av Grønvold i 1825, og startet her Norges første landbruksskole. Semb ble et mønsterbruk, og et samlingssted både for bønder fra Borre og andre bygder. Jacob Sverdrup la grunnen til et moderne og lønnsomt jordbruk med sin kunnskap om gjødsling, drenering og vekselbruk. Sverdrups "agerdyrkningsseminarium" var så anerkjent at det fra starten av fikk statsbidrag mot å ta opp minst 6 frielever i året.

Skolens verksted utarbeidet også nye jordbruksredskaper som ble solgt til bøndene og bidro til lettere driftsmåte og bedre jordkultur. Allerede i 1835 overlot Jacob Sverdrup landbruksskolen på Semb til sin sønn Peter. Selv hadde han fått tilbud om nye utfordringer som bestyrer på Fritzøe Jernverk. Sønnen var også en dyktig landbruker, men flyttet etter 2 år skolen til Rise i Sem kommune fordi statsoverføringene falt bort. Til minne om grunnleggeren av Norges første landbruksskole er det på Semb reist en bauta over Jacob Sverdrup.

Statsråd - Semb

Da Peter Sverdrup i 1840 solgte Semb, var det proprietær Christian Hals som overtok. Han drev tungt og ble her bare i 8 år. Daværende sjef på Marinens verft, Ole Wilhelm Erichsen, ble den nye eieren.

Historien forteller at Ole Wilhelm Erichsen - i tillegg til å være den driftige sjef for Marinens Verft i byens mest dynamiske 10 år - også drev sin eiendom på en mønsterverdig måte. Hovedbygningen ble påbygget for å huse hans store familie, som fortsatte å bo der helt frem til 1883 - vel 20 år etter hans død. Fordi Erichsen i mange år satt som marinestatsråd, ble gården kalt "Statsråd Semb"

Nyere tider

Inntil min bestefar, Sam Eyde, kjøpte gården i 1916, hadde den vært både i familiene Konow, Beylegaard, Grønbech, Jensen og Ingiers eie. Fabrikkeier Julius Jensen på Myren mek. verksted ble byggherre til dagens hovedbygning etter at den vakre gamle trebygningen brant ned i 1908. Den ble oppført etter tegninger av arkitekt Herman Backer. Det var et historisk eiendomskjøp som fant sted i 1916-17 da min bestefar trakk seg tilbake som generaldirektør i Norsk Hydro og nå ville drive landbruk i stor stil. Tilsammen kjøpte han 11 gårder omkring Borrevannet. Det utgjorde ca. 2500 da jord og nesten like mye skog. Med en rasjonell enhet, sine erfaringer fra storproduksjon i Hydro samt kunstgjødsel derfra, ville han avhjelpe landet i en mangelvaresituasjon p.g.a. verdenskrigen. Mange engstet seg nok med tanke på den spekulasjon som kunne ligge i et slikt storkjøp. Dette ble også opphavet til en ny konsesjonslov for jordeiendommer.

Min stadig søkende, rastløse bestefar ble aldri noen bonde på Semb. Med sin levende interesse for historie og for Borre, ga han fra eiendommen her en del av Nasjonalparken som ble til på hans initiativ. Forøvrig var Semb bare et utgangspunkt for hans nye aktiviteter som stortingsmann og diplomat. Min far, Sigurd Eyde, var derimot en bofast landbruker med hovedinteresse i sin store melkeproduksjon fra 200 dyr på båsen og senere stor champignon-produksjon.

Da den gamle driftsbygningen brant ned i 1936 var det han som fikk stå for en nyoppføring slik vi ser driftsbygningen i dag. Store bygninger, mange hus og 1/3 av tidligere jordvei, var mitt utgangspunkt da jeg overtok gården noen år etter min fars død i 1956. Barndommens drøm om de hemmeligheter de gamle kjellerhvelvene måtte gjemme, ble nok fortrengt av mer jordnære krav. Med dagens interesse for viten om tidligere tider vil de likevel kanskje en dag bli kjent.